HR-2000-111-K - Rt-2000-505
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-09 |
| Publisert: | HR-2000-00111-K - Rt-2000-505 (121-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Husleierett, Ankefrist, Oppreisning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens avvisning av anke som for sent fremsatt etter Husleieloven (1939) § 51 første ledd og nektelse av å gi oppreisning. Dissens: 2-1 |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00111, sivilt kjæremål |
| Parter: | Thorbjørn Stunes (advokat Kjetil Krokeide) mot Holdøs Legekontor AS (advokat Jens Blix-Nilsen) |
| Forfatter: | Gussgard, Bruzelius, Dissens: Lund |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §158, Husleieloven (1939) §51, Tvistemålsloven (1915) §16, Straffeprosessloven (1981) §310, Husleieloven (1999) |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens avvisning av anke som for sent fremsatt etter husleieloven §51 første ledd og nektelse av å gi oppreisning.
Thorbjørn Stunes tok 12. oktober 1998 ut stevning mot Evenes Legekontor AS med krav om skyldig husleie inklusive fellesutgifter juli 1994 til juni 1997, husleie juli 1997 og forsinkelsesrente, med til sammen kr 166.873,50 etter fradrag av innbetalinger pr. 8. juli 1997. Partsbetegnelsen på saksøkte er senere endret til Holdøs Legekontor AS.
Ofoten herredsrett avsa 9. april 1999 dom med slik domsslutning:
«1. Holdøs legekontor AS v/styrets formann dømmes til å betale til Thorbjørn Stunes kr 44.026,- førtifiretusenogtjueseks 00/100 med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra 15. februar 1997.
2. Partene bærer hver sine saksomkostninger.»
Dommen ble forkynt for begge parter 13. april 1999. Thorbjørn Stunes anket dommen til Hålogaland lagmannsrett ved ankeerklæring av 10. juni 1999.
Ved ankeforhandlingens begynnelse 15. desember 1999 ble partene gitt anledning til å prosedere særskilt om avvisningsspørsmålet. Ankende part anførte at saken etter sin art ikke falt inn under husleieloven §51 første ledd, og at anken således var rettidig. Subsidiært ble det begjært oppreisning.
Hålogaland lagmannsrett avsa 15. desember 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Anken avvises.
2. Oppreisning mot fristoversittelse gis ikke.
3. Thorbjørn Stunes betaler omkostninger med 5 300 - femtusentrehundre - kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse.»
Thorbjørn Stunes har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjærende part aksepterer at husleiekrav i utgangspunktet er krav som omfattes av bestemmelsen i husleieloven §51 første ledd. Men det anføres at det kan settes spørsmålstegn ved om dette kan gjelde unntaksfritt etter utløpet av et leieforhold som er blitt avviklet på normal måte. Leieforholdet utløp både formelt og reelt 31. juli 1997 etter at leiekontrakten var blitt sagt opp fra leietakers side med 6 måneders varsel. På det tidspunkt da stevningen ble tatt ut, var det ikke lenger noen annen forbindelse med husleieforholdet enn at kravet utsprang av leiekontrakt, og det vesentligste tvistepunkt var om det ved konkludent adferd var blitt inngått en endringsavtale eller ikke. Kravet fremsto etter hvert som et ordinært pengekrav. Begge prosessfullmektiger hevdes å ha sett det slik i praksis.
Det anføres at det ikke synes å foreligge nevneverdig praksis for at husleielovens prosessregler er anvendt for krav som er blitt fremmet og pådømt flere år etter at husleieforholdet både formelt og reelt opphørte. Noen rasjonell begrunnelse for at det skal være spesielt kort ankefrist i dette forholdet, foreligger ikke.
Subsidiært påkjæres avgjørelsen om at det ikke er gitt oppreisning for oversittelse av ankefristen. Det særpregede ved denne saken er at heller ikke ankemotpartens prosessfullmektig eller forberedende dommer i lagmannsretten har sett at det kunne bli tale om anvendelse av den særskilte ankefristen i husleieloven §51 første ledd. Spørsmålet om ankefristen kunne være oversittet, ble for første gang reist i en telefonsamtale som rettens formann hadde med prosessfullmektigene om ettermiddagen 14. desember 1999, m.a.o. dagen før ankeforhandlingen. Under disse omstendigheter hevdes at den kjærende part i praksis har ervervet en rett til å få sin anke behandlet som det er vanskelig å se bort fra ved praktiseringen av kravet til «særlige omstændigheter» i domstolloven §153. Det vises til avgjørelsen i Rt-1988-488, til den spesielle rettspraksis som har utviklet seg i relasjon til påtalemyndighetens ankefrist etter straffeprosessloven §310, og det prinsipp som er kommet til uttrykk i tvistemålsloven §16. Selv om en ankefrist i utgangspunktet er oversittet, vil det i praksis kunne gå en grense for når det vil virke urimelig å la denne oversittelsen få rettsvirkning, og denne grense er overskredet i dette tilfellet.
For øvrig pekes på at på det tidspunkt kjæremålet behandles, vil den spesielle korte ankefrist være opphevet.
Hva angår saksomkostninger formoder kjærende part at bestemmelsen i domstolloven §158 annet ledd gjelder også for kjæremålsinstansen, jf Rt-1993-1603. Det kreves derfor ikke tilkjennelse av saksomkostninger. Unntaket i domstolloven §158 annet ledd bør imidlertid tolkes slik at det omfatter enhver omstendighet som motparten kan lastes for. Også kjæremålsmotparten hevdes å ha et ansvar for at spørsmålet om mulig oversittelse av ankefristen ikke ble bragt på bane tidligere.
Det er nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt: Anken fremmes.
Subsidiært: Det gis oppreisning for oversittelse av ankefristen.»
Kjæremålsmotparten gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse må stadfestes. Lagmannsretten har ikke gjort feil i rettsanvendelsen eller bevisvurderingen. Anførslene i kjæremålet gir heller ikke grunnlag for å ta til følge den kjærende parts påstand. Det kreves saksomkostninger med kr 1.000.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Holdøs Legekontor AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse i kjæremålssaken som gjelder lagmannsrettens avvisning av en anke og nektelse av å gi oppreisning.
Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at de krav saken gjelder, må anses å skrive seg fra et «Tvistemål om leieforhold», og det vises til lagmannsrettens begrunnelse. Ankefristen på 14 dager etter den tidligere husleielov §51 første ledd kommer da til anvendelse, og fristen er oversittet i denne sak.
Kjæremålsutvalgets flertall - dommerne Gussgard og Bruzelius - er enig med lagmannsretten i at forsømmelsen av å erklære anke i tide kan legges den kjærende parts prosessfullmektig til last. Flertallet kan ikke se at oversittelsen er forsettlig. Flertallet er også enig med lagmannsretten i at det ikke foreligger særlige omstendigheter som taler for å gi oppreisning mot forsømmelsen, jf. domstolloven §153. Således synes spørsmålet om husleielovens anvendelse ikke å være tvilsomt, samtidig som ankefristen er oversittet med nærmere 6 uker. Praksis i saker om oppreisning for oversittelse av den særskilte ankefristen i den tidligere husleieloven har vært streng. I Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 22. desember 1999, lnr. 695 K/1999 (HR-1999-695-K) ble, som begrunnelse for å gi oppreisning, særlig fremhevet at leieforholdet skilte seg ganske sterkt fra de ordinære husleietvister og at de hensyn som har begrunnet en kortere ankefrist i husleiesaker, ikke gjorde seg gjeldende i saksforholdet. Flertallet kan ikke se at den foreliggende saken, selv om den gjelder et avsluttet leieforhold, i særlig grad avviker fra andre husleietvister hvor Høyesteretts strenge praksis har ført til at oppreisning ikke er blitt gitt. Flertallet finner heller ikke å kunne tillegge det avgjørende vekt at den någjeldende husleieloven, som trådte i kraft 1. januar 2000, ikke inneholder en tilsvarende særskilt ankefrist.
Mindretallet, dommer Lund, finner at oppreisning bør gis. At anken er undergitt 14-dagers ankefrist, ble først oppdaget av lagmannsretten kort før ankeforhandlingen i saken. Mindretallet er enig i at unnlatelsen av å anke i tide kan legges den ankende parts prosessfullmektig til last. Fristoversittelsen er ikke forsettlig, og mindretallet finner etter en helhetsvurdering at oppreisning bør gis. Høyesteretts tradisjonelt strenge praksis når det gjelder oppreisning ved anke i husleiesaker, antas først og fremst knyttet til saker der de hensyn som har begrunnet den korte ankefristen gjør seg gjeldende. Disse hensyn gjør seg etter mindretallets oppfatning ikke gjeldende i denne saken. Mindretallet legger også vekt på at den korte ankefristen ikke er opprettholdt i den någjeldende husleielov, jf. også Ot.prp.nr.82 (1997-98) der det pekes på de uheldige sider ved den særlige, korte ankefrist i husleiesaker. Det vises for øvrig til kjæremålsutvalgets kjennelse av 22. desember 1999, lnr. 695 K/1999 (HR-1999-695-K) som markerer en oppmyking av utvalgets praksis ved oppreisning for fristoversittelse etter den tidligere lov.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger med kr 1.000. Den kjærende part har anført at unntaksbestemmelsen i domstolloven §158 annet ledd bør tolkes slik at den omfatter enhver omstendighet som motparten kan lastes for, og at kjæremålsmotparten også har ansvar for at spørsmålet om fristoversittelse ikke ble brakt på bane tidligere. Kjæremålsutvalget kan ikke se at dette kan føre frem, jf. Rt-1996-494, og tar påstanden om saksomkostninger til følge.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Thorbjørn Stunes til Holdøs Legekontor AS 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.