HR-2000-1350 - Rt-2001-232

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	2001-02-13
Publisert:	HR-2000-01350 - Rt-2001-232 (51-2001)
Stikkord:	Panterett, Konkursrett, Leasing
Sammendrag:	Saken gjaldt tolkingen av Pantelovens (1980) § 3-22 annet ledd. Spørsmålet var om såkalt restverdileasing av motorvogn omfattes av denne bestemmelsen, slik at leietakers konkursbo kan beslaglegge bilen når leasingkontrakten ikke er tinglyst i medhold av Pantelovens (1980) § 3-17 tredje ledd. Bakgrunnen var at leietaker Hayes & Hands henvendte seg til utleier Axus med ønske om å lease en spesiell bil, som Axus deretter kjøpte hos sin faste leverandør. Bilen kostet Axus vel 148 000 kroner. Leietiden var 3 år, og månedlig leie 2.177 kroner. Etter 3 år skulle bilen leveres tilbake til Axus, som i avtale med leverandøren hadde sikret seg at denne kjøpte bilen tilbake for den stipulerte restverdi av vel 92 000 kroner. Før leietiden var ute gikk leietaker konkurs, og konkursboet nektet å utlevere bilen til utleieren under henvisning til at leieavtalen etter Pantelovens (1980) § 3-22 annet ledd jf. § 3-17 tredje ledd, måtte tinglyses for å få rettsvern. Namsmannen fant vilkårene for utlevering oppfylt, men namsretten kom til motsatt resultat og la til grunn at Pantelovens (1980) § 3-22 annet ledd kom til anvendelse på denne leieavtalen. Lagmannsretten stadfestet namsrettens kjennelse. Leietaker påkjærte kjennelsen og anførte at lagmannsretten hadde tolket loven uriktig. Høyesterett, som etter Tvistemålslovens (1915) § 404 hadde begrenset kompetanse, kom til et annet resultat enn de foregående instanser og fant at lagmannsrettens kjennelse bygde på en uriktig tolking av Pantelovens (1980) § 3-22 annet ledd. Det sentrale spørsmål var om leieavtalen realøkonomisk sett tjente til å sikre et fullt avhendelsesvederlag, hvilket den ikke kunne gjøre i et tilfelle som det foreliggende, hvor bilen hadde en betydelig restverdi ved leietidens utløp. Leieavtalen dekket her bare ca. en tredjedel av bilens kostpris. Det berodde da på avtalen mellom Axus og leverandøren om fullt avhendelsesvederlag var sikret. Likheten med salgspantsituasjonen foreligger ikke i forholdet mellom leietaker og utleier, og lovgrunnen for anvendelse av § 3-22 annet ledd slår ikke til. Det er følgelig ikke noe krav om tinglysing av leiekontrakten for at utleier skal ha rettsvern i leietakers konkurs. Lagmannsrettens kjennelse ble etter dette opphevet og saken hjemvist til ny behandling i lagmannsretten.
Saksgang:	Oslo namsrett saknr 2000-903 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-2235 K/04 - Høyesterett HR-2000-01350, sivil sak, kjæremål
Parter:	Axus Norge AS (advokat Edvard Os - til prøve) mot Hayes & Hands AS, dets konkursbo (advokat Ketil Arnø)
Forfatter:	Rieber-Mohn, Gussgard, Flock, Bruzelius, Holmøy
Lovhenvisninger:	Panteloven (1980) §3-17, §3-22, §3-20, §3-15, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §404, Plenumsloven (1926) §6, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Finansieringsvirksomhetsloven (1988), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-2

Dommer Rieber-Mohn: Kjæremålet gjelder tolkingen av pantelovens §3-22 annet ledd 2. punktum, jf. 1. punktum. Spørsmålet er om såkalt restverdileasing av motorvogn omfattes av denne bestemmelsen, slik at leietakers konkursbo kan beslaglegge bilen når leasingkontrakten ikke er tinglyst i medhold av pantelovens §3-17 tredje ledd.

Hayes & Hands AS, (HH) undertegnet 28. februar 1998 en avtale om leie av bil med Mikkelservice ASA, senere Axus Norge AS (Axus), som blant annet drev med langtidsutleie av biler. Etter at Axus og HH var blitt enige om vilkårene i leieavtalen, kjøpte Axus en bil av den type HH ønsket til en pris av 148.710 kroner fra Møller Nord AS, som Axus hadde en fast leveringsavtale med. Etter avtalen var leietiden 36 måneder, og den månedlige leie inklusive merverdiavgift var 2 177 kroner. Leietaker var ansvarlig for service og vedlikehold av bilen og for dens hendelige undergang. Det fremgikk av avtalen at denne ikke kunne forlenges. Ved utløpet av leietiden skulle bilen tilbakeleveres utleier Axus, og det var forutsatt i avtalen at bilen da hadde en restverdi på 92 529 kroner. Denne restverdi var sikret i avtale med leverandøren Møller Nord AS. Leverandøren hadde forpliktet seg til å kjøpe bilen tilbake fra Axus ved leietidens utløp til en pris som svarte til restverdien. Det er på det rene at leieavtalen mellom HH og Axus ikke var tinglyst på HHs blad i Løsøreregisteret.

Etter oppbudsbegjæring ble konkurs åpnet hos HH ved kjennelse av Oslo skifterett 26. januar 2000. Da skyldig leie ikke ble betalt, og med grunnlag i leieavtalens klausul om utlevering uten søksmål, jf. tvangsfullbyrdelseslovens §13-2 annet ledd litra a, begjærte Axus bilen utlevert fra boet, som motsatte seg utlevering. Namsmannen i Oslo fant vilkårene for å fremme utleveringsforretningen oppfylt. Konkursboet klaget namsmannens beslutning inn for Oslo namsrett, som 19. juni 2000 avsa kjennelse med slik slutning:

«1. Hayes & Hands AS - dets konkursbos klage til Oslo namsrett tas til følge. Begjæring fra Axus Norge AS om utlevering av motorvogn med kjennetegn DJ 33261 nektes fremmet.

2. I saksomkostninger for namsretten betaler Axus Norge AS kr 13.500,- til Hayes & Hands AS - dets konkursbo innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse, med tillegg av 12 % rente fra forfall og til betaling skjer.»

Namsretten la til grunn at en restverdileasing som i denne sak omfattes

Side:233

av ordlyden i pantelovens §3-22 annet ledd 2. punktum, jf. 1. punktum, og avtalen måtte derved tinglyses for å få rettsvern.

Axus påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 26. september 2000 avsa kjennelse med slik slutning:

«1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Axus Norge AS til Hayes & Hands AS, dets konkursbo 5 000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»

Som namsretten kom lagmannsretten til at avtalen om restverdileasing går inn under pantelovens §3-22 annet ledd. Det ble særlig lagt vekt på at restverdileasing er en form for finansiell leasing, som den nevnte bestemmelse i panteloven etter forarbeidene skulle omfatte.

Axus påkjærte kjennelsen videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av pantelovens §3-22 annet ledd. Kjæremålsutvalget besluttet 21. november 2000 at kjæremålet skulle overføres til behandling i Høyesterett, jf. lov 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledd. Den 22. november 2000 besluttet justitiarius at partsforhandling skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.

Kjærende part - Axus Norge AS - har i korte trekk anført:

Lagmannsretten har tolket pantelovens §3-22 annet ledd 2. punktum, jf. 1. punktum, feil ved å utvide dens anvendelsesområde til å gjelde restverdileasing som i denne sak. En slik utvidelse er uten forankring i bestemmelsens ordlyd, forarbeider, rettspraksis, reelle hensyn og juridisk teori. Løsningen ligger allerede i ordlyden. Det avgjørende er om leieavtalen tjener til å sikre et avhendelsesvederlag. Det er den økonomiske realitet i avtalen som er avgjørende. Den leie som skal betales må fullt ut svare til et avhendelsesvederlag. Hvis den ikke gjør det, mangler likheten med kredittkjøp som begrunner likestillingen med salgspant i §3-22 annet ledd. Da foreligger en variant av et vanlig leieforhold. I denne sak består avhendelsesvederlaget for en vesentlig del av en restverdi som er sikret ved utleiers avtale med billeverandøren, og er leieavtalen uvedkommende. Pantelovens §3-22 annet ledd kommer derved ikke til anvendelse, og tinglysing er ikke noe vilkår for at leieavtalen har rettsvern i leietakers konkurs.

Kjærende part har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens kjennelse i sak nr 00-2235 K oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.

2. Axus Norge AS tilkjennes saksomkostninger for namsmann, namsrett, lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av lovens morarente fra forfall.»

Kjæremålsmotparten - Hayes & Hands AS, dets konkursbo - har i korte trekk anført:

Både namsrett og lagmannsrett har tolket pantelovens §3-22 annet ledd riktig. Restverdileasing er en form for finansiell leasing som må omfattes av bestemmelsen. Likheten med den typiske finansielle leasing, som bestemmelsen tar sikte på, viser seg i trepartsforholdet og de generelle avtalevilkår. Utleieren Axus er i realiteten den finansierende

Side:234

part, som ved leieavtalen får sin kostpris fullt ut dekket. Da leieavtalen ble inngått, var det klart for HH at Axus var sikret restverdien ved gjenkjøpsavtalen med leverandøren. Namsretten slår ned på det helt sentrale når den uttaler:

«Selv om driftsmiddelets kostpris ikke blir amortisert i driftsperioden, må det antas at Axus Norge AS, når man tar hensyn til nåverdi av restverdien, med de aktuelle terminbeløp får dekket inn kostnaden ved kjøp av driftsmiddelet.»

På denne bakgrunn må det være riktig å si at leieavtalen «tjener til å sikre et avhendelsesvederlag», og §3-22 annet ledd 2. punktum kommer til anvendelse. Også reelle hensyn taler for at tinglysing av leieavtalen er nødvendig for å unngå kreditorekstinksjon. Derved sikres den nødvendige notoritet. I praksis tinglyses også stort sett restverdileasingkontrakter, som etter hvert er blitt svært alminnelige ved leasing av biler. Et resultat som anført vil derfor være i harmoni med den vanlige oppfatning i næringen.

Kjæremålsmotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Kjæremål over Borgarting lagmannsretts kjennelse av 26. september 2000 i sak nr 00-02235 K/04 forkastes.

2. Axus Norge AS dømmes til å betale til Hayes & Hands AS, dets konkursbo dets saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at kjæremålet må tas til følge, og at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens tolking av pantelovens §3-22 annet ledd 2. punktum, jf. 1. punktum. Denne kan prøves i et videre kjæremål, jf. tvistemålslovens §404 første ledd nr. 3. Kompetansebegrensningen ved videre kjæremål gjelder også når Høyesterett i avdeling behandler et kjærmål etter høyesterettslovens §6 annet ledd.

Pantelovens §3-22 annet ledd 1. og 2. punktum har denne ordlyd:

«Leieavtale eller lignende avtale som i realiteten tjener til å sikre et avhendelsesvederlag, ansees som en avtale om salg og salgspant hvis det er meningen at leieren skal bli eier av tingen etter å ha betalt et visst antall leieterminer. Selv om det ikke er meningen at leieren skal bli eier eller ha rett til å bli eier, gjelder bestemmelsene i §3-15 til §3-20 tilsvarende.»

Ved henvisningen i 2. punktum får også §3-17 tredje ledd anvendelse. Denne bestemmelsen krever tinglysing på kjøperens blad i Løsøreregisteret for at salgspant i motorvogn skal få rettsvern.

Jeg nevner også at §3-22 står i pantelovens kapittel om salgspant, og at paragrafen bærer overskriften «Rett som likestilles med salgspant».

Etter forarbeidene til panteloven er det nettopp likheten med salgspant som begrunner lovens §3-22 annet ledd. Således heter det i Ot.prp.nr.39 (1977-1978) Om pantelov side 61:

«Forskjellen mellom financial leasing og salgspant synes vesentlig å ligge i

Side:235

en formell ulikhet når det gjelder eiendomsretten til tingen. Ved salgspant er kjøperen eier hele tiden, men ved leasing blir han ikke eier. Imidlertid er dette hovedsakelig en formell forskjell, for leaseren vil - når han har nedbetalt tingens kostpris mm - vanligvis ha rett til å fortsette leieforholdet så lenge han ønsker det mot en meget lav leie. Denne økonomiske realitet gjør det naturlig å reise spørsmålet om i hvilken utstrekning pantelovens regler om salgspant bør få anvendelse på financial leasing.»

Av dette sitatet fremgår at den form for finansiell leasing som lovgiver mente burde likestilles med salgspant, karakteriseres av at utleiers fulle kostpris - eller avhendelsesvederlaget - nedbetales ved leiebetalingen, og at leietaker har rett til å fortsette leieforholdet mot en sterkt redusert leie. Det fremgår av forarbeidene samme sted at såkalt «operating leasing», som mer har karakter av vanlig tingsutleie, ikke kan likestilles med salgspant.

Lagmannsretten konstaterer i sin kjennelse at panteloven «ikke opererer med noen legaldefinisjon av finansiell leasing», og at man i denne sak «står ovenfor en mellomform der en etter en helhetsvurdering må ta stilling til om avtaleverket har størst likhetstrekk med det som tradisjonelt anses som finansiell eller operasjonell leasing».

Deretter heter det i kjennelsen:

«Lagmannsretten er enig med namsretten i at en i denne sak står ovenfor en form for finansiell leasing, såkalt restverdileasing, som kjennetegnes ved at det ved leasingperiodens utløp foreligger en restverdi som skal tilfalle eier, i dette tilfelle Axus Norge AS. Det kan etter lagmannsrettens syn ikke være avgjørende om Axus Norge AS er godkjent som et finansieringsforetak etter finansieringsvirksomhetsloven. Det sentrale er at Axus Norge AS har en funksjon i det trepartsforhold det er tale om, som minner sterkt om funksjonen til et ordinært finansieringsselskap, og dette selv om en ser bort fra at billeverandøren, Møller Nord AS, benevner Axus Norge AS som finansieringsselskap i bilbestillingen.

Heller ikke de forskjeller som er påberopt å foreligge mellom avtaleverket i denne sak og de mer generelle leasingvilkårene som er fremlagt, er av en slik karakter at det er grunn til å bedømme forholdet som operasjonell leasing. Som fremholdt av kjæremotparten er det på flere sentrale punkter sammenfall, blant annet at leietaker er ansvarlig for forsikring og vedlikehold og at utleier har en svært begrenset hevningsadgang. Som namsretten, finner heller ikke lagmannsretten at det at bilens kostpris ikke amortiseres i driftsperioden, bringer spørsmålet over i noen annen stilling.»

Jeg ser det slik at lagmannsretten ved sin tolking av pantelovens §3-22 annet ledd ikke tar et riktig utgangspunkt. Loven bruker overhodet ikke begrepet «finansiell leasing». Det vesentlige vil ikke være om en leieform i en eller annen faglig-teoretisk sammenheng klassifiseres som finansiell leasing, slik restverdileasing gjør, men om den økonomiske realitet er slik at leieformen bør likestilles med salgspant og derved omfattes av §3-22 annet ledd. Og ved denne vurdering vil det sentrale være om leieavtalen tjener til å sikre et fullt avhendelsesvederlag - eller utleiers kostpris om man vil. Det er ikke sentralt, som lagmannsretten synes å gå ut fra, om Axus «har en funksjon i det trepartsforhold det er tale om» som likner et finansieringsselskap, eller om det er likheter

Side:236

mellom den foreliggende leieavtale og de mer generelle leasingvilkårene.

Det fremgår direkte av ordlyden i §3-22 annet ledd 1. punktum at det er leieavtalen som skal tjene til å sikre et avhendelsesvederlag, og etter min mening menes det her et tilnærmet fullstendig avhendelsesvederlag. Det er bare da lovgrunnen - likestillingen med salgspantsituasjonen - slår til. Leieavtalen i denne sak dekker bare ca en tredjedel av det utleier har betalt for bilen. Det beror på avtalen mellom Axus og leverandøren om fullt avhendelsesvederlag vil være sikret. Og størstedelen av bilens verdi er sikret ved gjenkjøpsavtalen med leverandøren, som har forpliktet seg til å betale 92.529 kroner når leietiden er ute etter tre år.

Etter min mening tolker lagmannsretten - som namsretten - pantelovens §3-22 annet ledd uriktig når den ved vurderingen av om leieavtalen tjener til å sikre et avhendelsesvederlag, ikke betrakter leieavtalen isolert, men ser den i sammenheng med den restverdi som utleieren har sikret seg ved avtale med leverandøren. Det følger av mitt syn at avtaler om restverdileasing ofte vil likne mer på en ordinær tingsutleie enn på kredittkjøp med salgspant.

Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens kjennelse bygger på en uriktig tolking av pantelovens §3-22 annet ledd 2. punktum, jf. 1. punktum, og at den må oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.

Kjæremålet har ført frem og kjæremålsmotparten skal etter hovedregelen i tvistemålslovens §172 første ledd, jf. §180 annet ledd, pålegges å erstatte kjærende parts saksomkostninger for Høyesterett. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for anvendelse av unntaksbestemmelsen i tvistemålslovens §172 annet ledd. I samsvar med kjærende parts saksomkostningsoppgave settes saksomkostningene til 71.912 kroner, hvorav salæret utgjør 62.500 kroner.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hayes & Hands AS, dets konkursbo 71.912 - syttientusennihundreogtolv - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Flock: Likeså.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hayes & Hands AS, dets konkursbo 71.912 - syttientusennihundreogtolv - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.