HR-2000-1545 - Rt-2001-245
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-15 |
| Publisert: | HR-2000-01545 - Rt-2001-245 (56-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning til andre enn siktede. |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 97-00288 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-2672 M/01 - Høyesterett HR-2000-01545 |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot Staten v/Justisdepartementet |
| Forfatter: | Dolva, Oftedal Broch, Frisak |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §448, §28, §318 |
Saken gjelder krav om erstatning til andre enn siktede i medhold av straffeprosessloven §448.
A innga 10. september 2000 ved advokat John Christian Elden begjæring til Borgarting lagmannsrett om erstatning fra staten i anledning etterforskning til avkreftelse av mistanke overfor hennes avdøde far, B. Bakgrunnen for begjæringen er at i forbindelse med lagmannsrettens behandling av Cs begjæring om gjenopptakelse av en drapssak fra 1958, ble hennes far nevnt av forsvareren, advokat Erling Moss, som en mulig alternativ gjerningsmann. Også i boka «...aldri mer slippes løs ...», av Erling Moss og Camilla Juell Eide, utgitt på Pax Forlag AS i 1999, nevnes han (under navnet «- - -») som en mulig gjerningsmann i drapssaken.
Advokat Elden har i begjæringen opplyst at han ble kontaktet av A i forbindelse med at påtalemyndigheten gjennom media hadde gitt uttrykk for at det ville bli rettet etterforskning mot B. Etter henvendelse fra advokat Elden opplyste statsadvokat Lars Frønsdal at B ikke er mistenkt av påtalemyndigheten, men at etterforskning ble foretatt «til avkreftelse av mistanke sådd av andre enn politi og påtalemakt».
Begjæringen om erstatning er begrunnet med at «avdøde - og derigjennom hans pårørende - uforskyldt er brakt inn i en alvorlig drapsetterforskning med omfattende medieomtale. Det må anses som påregnelig og naturlig at hun oppsøkte advokatbistand i sakens anledning for råd om hvordan hun kunne gå frem for å beskytte sin fars ettermæle.» Erstatningskravet gjelder advokatutgifter på 14.400 kroner, basert på offentlig salærsats. I medhold av straffeprosessloven §448 anmodes om at dette dekkes av det offentlige under henvisning til rimelighet.
Påtalemyndigheten har avgitt uttalelse til begjæringen. Det fremholdes at fristen for å fremsette kravet - innen tre måneder etter at vedkommende «har fått kjennskap til skaden og dens omfang» - er oversittet, idet det arbeid som kreves dekket, er utført av advokat Elden i 1999. Videre uttales at det bør kunne gis oppreisning for oversittelsen, og at påtalemyndigheten således ikke har noen innvending mot at kravet tas til følge
Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 27. november 2000 med slik slutning:
«Staten v/påtalemyndigheten frifinnes.»
Lagmannsretten tok ikke uttrykkelig standpunkt til fristspørsmålet eller om det var grunnlag for oppreisning, jf. straffeprosessloven §318 første ledd. Lagmannsretten fant det under enhver omstendighet ikke rimelig at erstatning ble tilkjent etter §448.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det bemerkes særskilt at tidspunktet for fremsettelse av kravet ikke kan være før A selv er fakturert for advokatens arbeid, og at dette ikke fant sted før saken var (foreløpig) avsluttet ved lagmannsrettens kjennelse 18. august 2000 i Torgersens gjenopptakelsessak. Siden det er hun som er kravshaver etter straffeprosessloven §448, kan ikke fristspørsmålet relateres til når advokatens arbeid suksessivt ble utført.
Når det gjelder lagmannsrettens bemerkninger om at (deler av) advokat Eldens arbeid er knyttet til politianmeldelse og rettslig vurdering av den bok som er utgitt av Erling Moss og Camilla Juell Eide, anføres at det etterforskningsmateriale som boka bygger på, er de foreliggende politidokumenter som er utlånt til Torgersen og hans forsvarere i medhold av straffeprosessloven §28. Bokas formål synes å ha vært utgivelse til publikum av den ene parts syn i en verserende straffesak. Boka har forsterket den belastning det har vært for A og hennes familie å få sin far uthengt som drapsmann lenge etter hans død. Det er således klar årsakssammenheng for hele kravet og ikke bare deler av dette ved at det som har med boka å gjøre holdes utenfor. Under enhver omstendighet er det vanskelig å se at lagmannsretten har avslått kravet i sin helhet etter at den har konkludert med at deler av kravet faller utenfor det som kan dekkes etter §448.
Det er nedlagt påstand om at staten v/Justisdepartementet erstatter A 15.680 kroner, innen 14 dager etter at kjennelse er avsagt. Kravet omfatter også utgifter til arbeid med kjæremålet.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Utvalget har full kompetanse ved behandling av kjæremålet.
Saken gjelder krav om erstatning for utgifter til advokat etter straffeprosessloven §448. Kravet er framsatt 10. september 2000. Advokatens arbeid er i det alt vesentlige utført i 1999. Behovet for advokatbistand har imidlertid tilknytning til gjenopptakelsessaken for C som ble avgjort av lagmannsretten ved kjennelse 18. august 2000, og som er påkjært til Høyesterett. Utvalget legger til grunn at kravet er framsatt innen fristen etter §448 annet ledd.
Etter §448 kan det gis erstatning til andre enn siktete for skade eller annen ulempe som er påført ved etterforskningsskritt eller annen forføyning under saken. Det er på det rene at påtalemyndigheten - etter at forsvarerne i C-saken hadde utpekt As far som mulig gjerningsmann - foretok etterforskningsskritt til avkreftelse av mistanke mot han, og at det ble opplyst i media at det ville bli iverksatt slik etterforskning.
Utvalget er enig i at det var naturlig at A i en slik situasjon kontaktet advokat for å få råd om hvordan hun burde forholde seg for å beskytte sin fars minne. Utvalget finner det derfor rimelig at hennes utgifter til advokatbistand i den forbindelse erstattes.
Utvalget viser til at advokat Eldens bistand også har omfattet arbeid med politianmeldelse og rettslig vurdering av den bok som er utgitt av Erling Moss og Camilla Juell Eide. Det er anført at boka delvis bygger på utlånt etterforskningsmateriale. Utvalget finner ikke at det gir grunnlag for erstatning.
Utvalget er etter dette blitt stående ved at A bør tilkjennes en erstatning etter straffeprosessloven §448 som skjønnsmessig settes til 8.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
A tilkjennes erstatning fra det offentlige med 8.000 - åttetusen - kroner.