HR-2000-175 - Rt-2000-518
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-03-10 |
| Publisert: | HR-2000-00175 - Rt-2000-518 (125-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00175, straffekjæremål |
| Parter: | A mot påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Gussgard, Stang Lund, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §438, §441, §442, §444, §445, §446, §448 |
I sak vedrørende krav om erstatning for uberettiget forfølgning, jf. straffeprosessloven §444, §445, §446 og §448 innga A prosesskrift 26. oktober 1999 der det blant annet ble oppgitt 12 vitner, herunder politibetjent Carl Petter Leganger «for å bevise mine påstander».
Byrettsdommer Eva Macody Lund, som hadde saken til behandling i Bergen forhørsrett, skrev i brev 18. november 1999 til A blant annet:
«Retten er ... bedt om å innstevne en del navngitte vitner til rettsmøte i forhørsretten. Undertegnede vil i den forbindelse opplyse om at politiførstebetjent Carl-Petter Leganger v/Bergen politikammer er min fetter og at vi har regelmessig kontakt i familiemessig og vennskapelig sammenheng.»
A svarte ved skriv av 22. november 1999 at han anså Macody Lund inhabil og ba om at det ble avsagt kjennelse for at hun vek sete.
Bergen forhørsrett, ved byrettsjustitiarius Erik Elstad, avsa kjennelse 20. desember 1999 med slik slutning:
«Byrettsdommer Eva Macody Lund viker ikke sete i forhørsrettssak 97-941 F/02.»
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett. I kjæremålet la han ned påstand dels om at byrettsdommer Macody Lund viker sete i Bergen forhørsretts sak nr. 97-941 F/02, og dels om at Bergen politidistrikt dømmes til å betale saksomkostninger til A med 2.500 kroner for behandlingen av spørsmålet om inhabilitet.
Lagmannsretten avsa 18. januar 2000 kjennelse med slik slutning:
«Byrettsdommer Eva Macody Lund viker sete i forhørsrettssak 97-941 F/02.»
I kjennelsen uttaler lagmannsretten om saksomkostningspåstanden:
«A har krevd seg tilkjent saksomkostninger i saken vedrørende inhabilitetskjæremålet. Kjæremålet har foranlediget ett ensides prosesskrift og lagmannsretten kan ikke se at han er påført utgifter, uansett bør dette avventes til den avgjørelse som endelig avslutter saken.»
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og har i det vesentlige anført:
Det som påkjæres, er spørsmålet om saksomkostninger. For lagmannsretten hadde han krevet seg tilkjent saksomkostninger i anledning inhabilitetsspørsmålet. A fattet seg i korthet for lagmannsretten, men dette medfører i seg selv en del arbeid. Saken medførte dessuten at han var nødt til å sette seg inn i en del korrespondanse, hvilket også medførte bruk av tid.
Det vanlige er at siktedes omkostninger dekkes med hjemmel i straffeprosessloven §438, jf. praksis fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Spørsmålet om inhabilitet og omkostninger i forbindelse med habilitetsspørsmålet må sies å være sideordnet selve prosessen om erstatning m.v., og spørsmålet om saksomkostninger må avgjøres etter sivile regler. Det var ingen grunn til å utsette saksomkostningsspørsmålet slik lagmannsretten gjorde.
Det er nedlagt slik påstand:
«Bergen politidistrikt dømmes til å betale A kr 3000, - i saksomkostninger for behandlingen ved lagmannsretten og utvalget i Høyesterett.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et saksomkostningskrav fremsatt for lagmannsretten, og at utvalget har kompetanse til å prøve om «omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven», jf. straffeprosessloven §442 annet punktum.
Spørsmålet om saksomkostninger i straffesaker er regulert i straffeprosessloven kapittel 30. Bestemmelsene i dette kapittel får anvendelse også på saker etter straffeprosessloven §444 flg., jf. Bjerke/Keiserud Straffeprosessloven, Bind II, side 1034.
Etter straffeprosessloven §438 har siktede rett til erstatning av nødvendige utgifter til sitt forsvar dersom den offentlige forfølgingen ender med frifinnelse eller med at den blir innstilt utenfor tilfelle av påtaleunnlatelse. Denne retten faller bort om siktede selv forsettlig har pådratt seg mistanken. Etter lovens §441 første punktum skal avgjørelse om erstatning for saksomkostninger tas i dommen eller den kjennelse som avslutter saken. Overført på en erstatningssak etter straffeprosessloven §444 flg. innebærer dette at siktedes krav om dekning av nødvendige utgifter til forsvar først skal avgjøres samlet i forbindelse med avgjørelsen av kravet på erstatning og/eller oppreisning. Dette må antas å gjelde også for omkostninger ved avgjørelsen av sidekrav etter særskilt kjæremål.
Utvalget kan etter dette ikke se at lagmannsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven, når retten utsatte spørsmålet om omkostninger til den avgjørelse som endelig avslutter saken, jf. Høyesteretts kjennelse av 22. februar 2000, lnr. 9B/2000 (HR-2000-9-B).
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.