HR-2000-31 - Rt-2000-166
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-27 |
| Publisert: | HR-2000-00031 - Rt-2000-166 (47-2000) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptakelse, Saksforberedelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over beslutninger av saksforberedende dommer i lagmannsretten i forbindelse med behandling av begjæring om gjenopptakelse. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00031, Straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Erling Moss) mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Coward, Aarbakke, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §134, §139, §377 |
Saken gjelder kjæremål over beslutninger av saksforberedende dommer i lagmannsretten i forbindelse med behandling av begjæring om gjenopptakelse.
A fremsatte 17. september 1997 begjæring om gjenopptakelse av Eidsivating lagmannsretts dom 16. juni 1958. Det nærmere saksforhold fremgår av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 23. juli 1998 (lnr. 401/1998, HR-1998-00401S ), hvor det ble avgjort at A hadde rett til offentlig oppnevnt forsvarer.
Professor Gordon MacDonald og dr. David K. Whittaker er rettsoppnevnt som sakkyndige til å vurdere det som i saken omtales som «tannbittbeviset», se bl.a kjæremålsutvalgets avgjørelser i Rt-1998-1456 og Rt-1998-1864. De har avgitt rapport datert 28. juli og 3. august 1999. As forsvarer fremsatte 15. september 1999 begjæring om oppnevning av ytterligere en sakkyndig - professor Per Holck. Holck er professor i humananatomi ved Universitetet i Oslo. Begjæringen ble ikke tatt til følge, og A påkjærte lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget avsa kjennelse i saken 22. desember 1999, lnr. 695/1999, jnr. 625/1999 (HR-1999-695-S), med slik slutning:
«1. Kjæremålet over lagmannsrettens beslutning om ikke å oppnevne nye sakkyndige forkastes.
...»
A reiste 25. oktober 1999 krav om at dr.med. Per Flood skulle oppnevnes som sakkyndig. Etter As oppfatning burde Flood som sakkyndig gis i oppdrag å gjennomgå sakkyndigerklæringen fra MacDonald/Whittaker, og sammenholde denne med informasjon som finnes i de stereoskopiske bildene av tannbittmaterialet. De stereoskopiske bildene var laget av Flood i 1974 etter oppdrag fra den da rettsoppnevnte sakkyndige - professor Gisle Bang - under behandlingen av As tidligere begjæring om gjenopptakelse.
Påtalemyndigheten motsatte seg oppnevning av dr.med. Flood, og gjorde bl.a gjeldende at han ikke hadde de nødvendige rettsodontologiske kvalifikasjoner.
Forberedende dommer i lagmannsretten tok spørsmålet opp til vurdering i brev 23. desember 1999 til As forsvarer og påtalemyndigheten. Til avgjørelse forelå også begjæring fra A datert 23. november 1999 om fremleggelse av straffeutskrift for B og straffesaksdokumenter for C. Begge hadde stått på vitnelisten under rettssaken i 1958, men ble av ulike grunner ikke avhørt av retten. Påtalemyndigheten kunne ikke se at det var grunnlag for å etterkomme As krav om fremleggelse, og viste bl.a til straffeprosessloven §134.
Lagmannsretten etterkom ikke As krav om å oppnevne dr.med. Flood som sakkyndig. I rettens beslutning 23. desember 1999 heter det bl.a følgende:
«Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å oppnevne dr med Per Flood som sakkyndig. Det må antas at saken blir forsvarlig opplyst uten slik oppnevnelse. Flood har ingen kompetanse i rettsodontologi, og betydningen av de stereoskopiske bilder må ses i sammenheng med denne type sakkyndighet. Lagmannsretten legger til grunn at de rettsoppnevnte sakkyndige kan tolke stereoskopiske bilder i den utstrekning det er behov for det.»
Lagmannsretten tok heller ikke As krav om fremleggelse av straffeutskrift og straffesaksdokumenter til følge. Rettens begrunnelse hitsettes:
«3. Forsvareren har i brev av 23 november 1999 til lagmannsretten framsatt krav om framleggelse av straffutskrift for B. Påtalemyndigheten har kommentert kravet i brev av 6 desember 1999. Lagmannsretten viser til prinsippet i strpl §134, hvoretter bevisførsel om et vitnes vandel bør nektes når den ikke antas å være av vesentlig betydning. Det er ikke grunn til å anta at slike opplysninger om B vil være av nevneverdig betydning for gjenopptakelsesspørsmålet, og etter omstendighetene tas forsvarerens begjæring ikke til følge.
4. Forsvareren har i samme brev av 23 november framsatt krav om at dokumentene i straffesaker vedrørende C framlegges. Påtalemyndigheten har i brev av 6 desember 1999 opplyst at forsvareren vil få straffutskrift for C oppdatert fram til hans dødsfall. Videre har påtalemyndigheten opplyst at saksdokumenter vil bli søkt innhentet og oversendt forsvarer dersom en eventuell voldssak skulle eksistere. Lagmannsretten viser til den restriktive regelsituasjon m h t framleggelse av slike opplysninger, og kan ikke se at det er noe saklig behov for å få framlagt alle straffesaksdokumentene. Forsvareren kan eventuelt komme tilbake med en mer spesifisert begjæring etter å ha mottatt ovennevnte opplysninger fra påtalemyndigheten.»
Forberedende dommers beslutning er på de nevnte punkter påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedsak anført:
Vedrørende spørsmålet om oppnevning av dr.med. Per Flood understrekes det at hans kompetanse som anatom og fotoekspert ikke kan bestrides. Oppdraget skal være begrenset til å redegjøre for hva fotografiene viser. Det saken gjelder er å få en beskrivelse av hva som kan utledes av fotografiene, herunder en beskrivelse av det Flood fikk vite om det materiale han fotograferte i 1974. Det er ikke tilfredsstillende at de britiske sakkyndige «kan tolke stereoskopiske bilder i den utstrekning det er behov for det». I realiteten er deres konklusjoner om tannbittbeviset underkjent av Den rettsmedisinske kommisjon i uttalelse 10. desember 1999. Lagmannsrettens beslutning om ikke å oppnevne Flood må være gjenstand for kjæremål selv om rettens personvalg som utgangspunkt ikke kan overprøves.
Til kravet om fremleggelse av straffeutskrift for B vises det til at B ikke møtte som vitne under rettssaken i 1958 fordi påtalemyndigheten uriktig opplyste at han var varetektsfengslet i Aarhus. Forsvareren ble derfor ikke gitt anledning til å stille spørsmål om hans strafferettslige forhistorie. B kan på grunn av sin helsetilstand ikke spørres om dette i dag.
Vedrørende kravet om fremleggelse av straffesaksdokumenter for C vises det til at dokumentene vil gi langt bedre informasjon om hans kriminelle forhistorie enn utskriften fra strafferegisteret. Et vitne har utpekt ham som en nærliggende kandidat til å være gjerningsmann, og forklaringen bestyrkes av forhold ved åsted, offer og Cs person. Det må derfor være tillatt å kreve at dette undersøkes så godt som mulig. På grunn av at C ble frafalt som vitne under rettssaken i 1958 av statsadvokaten, fikk As forsvarer heller ikke anledning til å stille spørsmål om Cs kriminelle forhistorie. C døde i 1961. Lagmannsretten har vist til den «restriktive regelsituasjon», og det antas at det siktes til straffeprosessloven §134. Denne bestemmelsen er imidlertid skrevet med sikte på hovedforhandling, og det er ikke gitt at den kan eller bør anvendes i gjenopptakelsessaker som har atskillig større preg av etterforskning. Det er mer nærliggende å vise til påtaleinstruksens bestemmelser om utlån av straffesaksdokumenter.
A har nedlagt slik påstand:
«(1) Dr.med. Per R. Flood oppnevnes som sakkyndig.
(2) Strafferegisteret for B fremlegges for lagmannsretten og forsvareren.
(3) Straffesaksdokumentene for C fremlegges for forsvareren. Etter dette avgjøres forsvarers adgang til å benytte dokumentene i gjenopptakelsessaken etter straffeprosessens regler.»
Påtalemyndigheten har gjort gjeldende at det ikke er behov for å oppnevne flere sakkyndige til å vurdere «tannbittbeviset». I tilknytning til kravet om fremleggelse av straffesaksdokumentene for C vises det til at forsvareren er gitt innsyn i registrerte pågripelser av C. Det vil bli vurdert om eventuelle dokumenter vedrørende den første pågripelsen av C - som sannsynligvis fant sted i 1943 - skal gjøres kjent for forsvareren.
For øvrig vises det til lagmannsrettens begrunnelse.
Vedrørende begjæringen om utlevering av straffesaksdokumentene for C har lagmannsretten i sitt oversendelsesbrev til Høyesteretts kjæremålsutvalg 10. januar 2000, presisert at det med «restriktiv regelsituasjon» ble siktet til straffeprosessloven §134. Det tilføyes at det ikke er satt noe absolutt forbud mot bevisførsel om Cs vandel, men at slik bevisførsel bare kan finne sted på den måte og i den utstrekning retten tillater.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder tre avgjørelser truffet av lagmannsretten som første instans ved beslutning 3. desember 1999, og kjæremålsutvalget har full kompetanse.
Den første avgjørelsen gjelder krav fra A om å få oppnevnt dr. med. Per Flood som sakkyndig. Dette avslo lagmannsretten, idet den uttalte at den antok saken ville bli tilstrekkelig opplyst uten slik oppnevnelse. Vilkåret for å oppnevne ytterligere sakkyndige er etter straffeprosessloven §139 at retten finner dette påkrevet. Kjæremålsutvalget har ikke grunnlag for å komme til noen annen konklusjon enn lagmannsretten. Da kravet gikk ut på å få oppnevnt Per Flood som sakkyndig, bemerker utvalget også at personvalget mht. sakkyndighet etter sikker rett er uangripelig, jf. straffeprosessloven §377 og Rt-1998-1864 med henvisninger.
De to neste avgjørelser gjelder utlevering av straffesakdokumenter. Det er krevet straffeutskrift vedrørende B. Utvalget oppfatter det slik at utskriften er ment å kunne si noe om Bs generelle troverdighet. Lagmannsretten tok ikke kravet til følge under henvisning til prinsippet i straffeprosessloven §134, hvoretter bevisførsel for å styrke eller svekke et vitnes troverdighet bør nektes når den ikke antas å være av vesentlig betydning. B møtte ikke som vitne i saken mot A. Utvalget er enig i lagmannsrettens vurdering. Det bemerkes at §134 også kommer til anvendelse i en sak om gjenopptakelse, jf. Kjæremålsutvalgets avgjørelse 22. desember 1999, lnr. 696/99 (HR-1999-695-S).
For C, som døde i 1961, har A krevet utlevert dokumentene i straffesaker mot ham. Det er vist til at han av et vitne er utpekt som en nærliggende kandidat til å være gjerningsmann. Også her er utvalget enig med lagmannsretten i at kravet i sin generelle form støter an mot straffeprosessloven §134. Utvalget peker på at påtalemyndigheten vil vurdere eventuelle konkrete begjæringer om innsyn. Påtalemyndigheten er videre i gang med å innhente visse dokumenter, som likeledes vil bli vurdert med sikte på om de skal gjøres tilgjengelig for forsvarer.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.