HR-2000-378-K - Rt-2000-1123
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-08 |
| Publisert: | HR-2000-00378-K - Rt-2000-1123 (245-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvangsfullbyrdelse, Fremme av utleggsforretning, Voldgift |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om fremme av en utleggsforretning. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00378, sivilt kjæremål |
| Parter: | Jan Helge Furu (advokat Frode Finnøy) mot Fredrik Lindegaard jr. (advokat Terje Hoffmann) |
| Forfatter: | Rieber-Mohn, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-2, §4-3, §7-2, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §404, §407, §91, §92 |
Saken gjelder spørsmål om fremme av en utleggsforretning.
Namsmannen i Asker og Bærum avholdt utleggsforretning 4. februar 1999 hvor det ble tatt pant i Jan Helge Furus halvdel av gnr. 19, bnr. 5866 i Bærum kommune.
Grunnlaget for utleggsforretningen er et gjeldsbrev datert 25. september 1996 pålydende kr 320.000,- med Jan Helge Furu som skyldner og Fredrik Lindegaard som fordringshaver.
Bakgrunnen for gjeldsbrevet var at de to den 24. oktober 1994 inngikk en samarbeidsavtale om etablering av virksomhet med omsetning av kontorrekvisita der Furu skulle være daglig leder, mens Lindegaard skulle bidra med kr 200.000,- i kapital. Samarbeidsavtalens pkt. 12 har en bestemmelse om at dersom det oppstår tvister om forståelse av avtalen som ikke løses i minnelighet, skal disse avgjøres ved voldgift.
I 1996 ble selskapet som foresto driften, begjært konkurs, og under forhandlinger i forbindelse med konkursbegjæringen ble det nevnte gjeldsbrev undertegnet. I gjeldsbrevet frafaller Furu «ytterligere krav på økonomisk kompensasjon på grunnlag av avtale mellom partene av 24.10.94.» Konkursbegjæringen ble den gang trukket tilbake, men selskapet ble slått konkurs i mai 1997.
Furu påklaget utleggsforretningen.
Asker og Bærum namsrett avsa 26. november 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Saken avvises.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.»
Fredrik Lindegaard påkjærte namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett som 18. februar 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Asker og Bærums namsretts kjennelse oppheves. Saken hjemvises til namsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den kjennelse som avslutter saken.»
Jan Helge Furu har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har gjort den innsigelse gjeldende mot utleggsforretningen at kravet etter gjeldsbrevet er gjort opp ved motregning, der motkravet baserer seg på forhold som reguleres av samarbeidsavtalen. Han har anført at lagmannsretten har tolket loven feil når retten er kommet til at namsretten prejudisielt kan ta stilling til den materielle innsigelse Furu har gjort gjeldende, til tross for at partene har avgjort at slike spørsmål skal avgjøres av en voldgiftsrett. Lagmannsretten kan ikke prejudisielt ta stilling til forhold som ligger utenfor rettens egen kompetanse. Tvisten om de materielle innsigelsene vil kunne bringes inn for en voldgiftsrett, uavhengig av resultatet i namsrettens avgjørelse. Det kan tenkes at namsretten ikke gir Furu medhold i hans materielle innsigelser, men at voldgiftsretten senere kommer til motsatt resultat. Voldgiftsrettens avgjørelse vil imidlertid ikke ha noen praktisk betydning, dersom namsrettens avgjørelse er blitt rettskraftig på det tidspunkt voldgiftsretten treffer sin avgjørelse, og utleggsforretningen allerede er gjennomført.
Den eneste muligheten for at voldgiftsrettens avgjørelse kan få noen praktisk betydning, vil i så fall være ved gjenopptakelse av saken, jf. tvistemålsloven §407 nr. 6. Namsretten vil imidlertid ikke være bundet av voldgiftsrettens avgjørelse og kan i prinsippet komme til samme resultat som tidligere. Det er heller ikke åpenbart at gjenopptakelse vil bli tillatt.
Begrunnelsen og resultatet i avgjørelsen i Rt-1994-1489 taler for at voldgiftsklausulen må lede til at saken for namsmyndighetene må avvises. I avgjørelsen sies at sterke reelle hensyn taler for at de forskjellige tvister som er oppstått i anledning kontraktsforholdet, får en enhetlig behandling, og dette må også antas å stemme med voldgiftsklausulen.
At motkravet i nærværende sak ikke er fremmet i motsøksmål, mens dette var tilfellet i høyesterettsavgjørelsen, kan ikke ha avgjørende betydning.
Saken må etter dette avvises for namsmyndighetene under henvisning til samarbeidsavtalens voldgiftsklausul, og konsekvensen av dette må være at utleggsforretningen oppheves.
Dersom Høyesteretts kjæremålsutvalg tar stilling til saksomkostningsspørsmålet og det blir aktuelt å tilkjenne kjæremålsmotparten saksomkostninger, anføres at motpartens saksomkostningskrav fremstår som adskillig høyere enn det som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §176. Det er nedlagt slik påstand:
» 1. Asker og Bærum namsretts kjennelse stadfestes for så vidt gjelder at saken avvises.
2. Namsmannen i Asker og Bærums beslutning om utleggspant i Jan Helge Furus halvpart i eiendommen gnr. 19 bnr. 586 oppheves.
3. Jan Helge Furu tilkjennes sakens omkostninger for namsmannen, namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg.»
Fredrik Lindegaard har tatt til motmæle og anfører at lagmannsrettens lovtolking er korrekt. Retten kan selvsagt ikke ta stilling til forhold som ligger utenfor rettens kompetanse. Den omstendighet at et krav gjøres gjeldende til motregning leder ikke til at kravet blir tvistegjenstand. Domstolene vil derfor ikke være forhindret fra prejudisielt å ta stilling til krav som gjøres gjeldende til motregning, selv om retten ellers ikke ville vært kompetent til å avgjøre kravet som tvistegjenstand, jf. Rt-1966-305 og Rt-1994-1489.
Selve gjeldsbeviset er ikke omtvistet i nærværende sak. Det fastholdes at saksforholdet skiller seg på avgjørende punkter fra saksforholdet i Rt-1994-1489.
I nærværende sak dreier det seg om tvangsfullbyrdelse av et krav etter et eksigibelt gjeldsbrev, hvor selve gjeldsbeviset ikke er omtvistet. Lindegaards eneste mulighet for å få iverksatt tvangsfullbyrdelse av kravet, er gjennom namsmyndighetene. Voldgiftsretten gir her ingen alternativ adgang til tvangsfullbyrdelse. Kjærende part har mulighet til å reise voldgiftssak. En avgjørelse som er bindende avgjort av voldgiftsretten skal legges uprøvet til grunn i en senere rettssak hvor en domstol prejudisielt må ta stilling til spørsmålet. Kjærende part kan også fremme innsigelse for namsretten som namsretten prejudisielt må ta stilling til. På denne bakgrunn vil kjærende parts interesser være ivaretatt på en tilfredsstillende og lovmessig måte.
Lindegaard opprettholder sine subsidiære og atter subsidiære anførsler for lagmannsretten om at kjærende part har samtykket i behandlingen for namsmyndighetene, jf. tvistmålsloven §92, og at innsigelse mot å fremme saken var for sent fremsatt, jf. §91. Det er nedlagt slik påstand:
«1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 18. februar 2000 pkt. 1 og 2 stadfestes.
2. Fredrik Lindegaard jr. tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra forfall og til betaling skjer.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Saken gjelder et kjæremål over lagmannsrettens opphevelse av namsrettens kjennelse om avvisning, og utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. tvistemålsloven §404 første ledd.
Den innsigelse saksøkte - kjærende part - her retter mot utleggsforretningen, er et krav om motregning knyttet til det underliggende forhold som gjeldsbeviset refererer seg til. Denne innsigelse var fremsatt før utleggsforretningen ble begjært, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §4-3, og spørsmålet om den kan fremmes må vurderes i forhold til lovens §4-2 tredje ledd. Denne bestemmelse fastslår at mot et særlig tvangsgrunnlag, som det eksigible gjeldsbrev i denne sak, kan «det fremsettes enhver innvending som kunne ha vært satt fram under et søksmål.»
Lagmannsretten har i omtalen av tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 tredje ledd anført:
«Et eksigibelt gjeldsbrev omfattes av denne bestemmelsen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 bokstav a. Saksøkte kan i forhold til et slik tvangsgrunnlag gjøre gjeldende enhver innsigelse knyttet til de materielle forhold som kunne ha vært gjort gjeldende ved søksmål, enten overfor de ordinære domstoler eller overfor en voldgiftsrett. Namsmyndighetene plikter - som ledd i tvangsfullbyrdelsen - å ta stilling til de innsigelser som fremmes. En tvist om det underliggende materielle forhold mellom partene vil imidlertid ikke bli rettskraftig avgjort. En prejudisielle prøving av det underliggende forhold i forbindelse med en tvangsfullbyrdelse kan ikke være til hinder for at partene bringer tvisten inn for domstolene til avgjørelse. Dersom partene har avtalt voldgift, må en slik tvist i tilfelle bringes inn for en voldgiftsrett.
Lagmannsretten kan ikke se at eksistensen av en voldgiftsavtale som den foreliggende er til hinder for at namsretten tar stilling til innsigelser som gjelder det underliggende materielle forhold mellom partene ved vurderingen av om tvangsforretningen skal fremmes.»
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens begrunnelse bygger på en uriktig forståelse av §4-2 tredje ledd. Utvalget tilføyer at denne forståelse har støtte også i Høyesteretts dom i Rt-1966-305, se side 312 og forutsetningsvis i kjennelse inntatt i Rt-1994-1489.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg har kjæremålsmotparten krevet 7.000 kroner med 12% rente fra forfallstid. Kravet tas til følge, men settes etter omstendighetene til 3.000 kroner med renter, jf. tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Jan Helge Furu til Fredrik Lindegaard jr. 3.000 - tretusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra forkynnelsen av denne kjennelse. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.