Hopp til innhold

HR-2000-382-K - Rt-2000-888

Fra Rettspraksis
Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 2000-05-24
Publisert: HR-2000-00382-K - Rt-2000-888 (209-2000)
Stikkord: Sivilprosess, Saksomkostninger
Sammendrag: Saken gjaldt lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Saksgang: Hedmarken namsrett nr. 1999-00554 D - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-763 K - Høyesterett HR-2000-00382, sivilt kjæremål
Parter: A (advokat Knut Boehlke) mot Fylkestrygdekontoret i Hedmark
Forfatter: Flock, Matningsdal, Skoghøy
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §176, §172, §180, §181


Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Stange trygdekontor fremsatte for namsmannen i Stange 24. mars 1999 begjæring om utlegg for kr 42.056,- hos A. Namsmannen nektet saken fremmet. Fylkestrygdekontoret i Hedmark klaget vedtaket inn for Hedmarken namsrett, som 13. oktober 1999 avsa kjennelse med slik slutning:

«1. Hedmarken herredsretts dom av 14. oktober 1997 punkt 2 er tvangsgrunnlag for utlegg hos A begjært av Stange trygdekontor 24. mars 1999.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen å erstatte Fylkestrygdekontoret i Hedmarks saksomkostninger med kr 530,- - femhundreogtretti -.»

Kjennelsen ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett som 8. februar 2000 avsa kjennelse med slik slutning:

«1. Krav om utlegg fra Stange trygdekontor/Fylkestrygdekontoret i Hedmark overfor A i sak 173/99 for namsmannen i Stange, tas ikke til følge.

2. Fylkestrygdekontoret i Hedmark betaler i saksomkostninger for namsretten kr 2.000 - totusen - og i saksomkostninger for lagmannsretten kr 5.500 - femtusenfemhundre - til A innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.»

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for namsretten og lagmannsretten fremgår av de tidligere instansers kjennelser.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, jf. lagmannsrettens slutning punkt 2. A har i hovedsak anført:

Lagmannsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven når retten uten en begrunnelse, har satt omkostningene for namsretten til kr 2000, til tross for at det var inngitt en omkostningsoppgave med krav om kr 14.700. Dessuten skulle lagmannsretten ikke ha avgjort kjæremålet uten at det ble gitt anledning til å inngi omkostningsoppgave.

Den kjærende part har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating Lagmannsretts kjennelse av 08.02.2000 i kjæremålssak, pkt. 2 oppheves, og omkostningsspørsmålet for namsretten og lagmannsretten hjemvises til ny behandling.

2. Fylkestrygdekontoret i Hedmark pålegges å erstatte den kjærende part omkostningene ved kjæremålet til Høyesterett.»

Fylkestrygdekontoret i Hedmark har i hovedsak anført:

Det fremgår av kjennelsen og det nærmere saksforhold hvilke forhold lagmannsretten har lagt til grunn for omkostningsavgjørelsen. Lagmannsretten har lagt vekt på at saken var så tvilsom at Fylkestrygdekontoret i Hedmark hadde fyllestgjørende grunn til å la den komme for retten, og at det kan legges den kjærende part til last at det er kommet til sak. Det ble gitt anledning til å inngi omkostningsoppgave.

Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:

«Kjæremålet forkastes.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder en omkostningsavgjørelse, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset til å prøve om omkostningsspørsmålet er «avgjort i strid med loven», jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Utvalget kan også prøve om lagmannsrettens skjønn er vilkårlig eller klart urimelig.

Lagmannsretten tilkjente A saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf. §180 annet ledd både for namsretten og for lagmannsretten. I saksomkostningsoppgaven til namsretten datert 1. september 1999 krever advokat Knut Boehlke på vegne av A dekket saksomkostninger med kr 14.700. Når lagmannsretten til tross for dette utmåler saksomkostningene for namsretten til kr 2.000, kan det vanskelig forklares på annen måte enn at retten ikke har vært oppmerksom på denne oppgaven. Saksomkostningsavgjørelsen må derfor oppheves på dette punkt.

For lagmannsretten hadde advokat Boehlke ikke inngitt saksomkostningsoppgave. I denne situasjon var det korrekt av retten å fastsette omkostningene ved skjønn, jf. tvistemålsloven §176 annet ledd annet punktum. Når det tas hensyn til rettsgebyret, utgjorde dekningen til salær vel kr 2.000, hvilket var under halvparten av det beløp som advokat Boehlke senere har opplyst at han ville ha krevet. Utvalget finner det riktig å se lagmannsrettens skjønn på dette punkt i sammenheng med det klart urimelige skjønn som ble utøvet ved fastsettelsen av saksomkostningene for namsretten. Dette leder til at lagmannsrettens saksomkostningsfastsettelse må oppheves i sin helhet.

Kjæremålet har ført frem. A tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 første ledd. Advokat Boehlke har heller ikke inngitt saksomkostningsoppgave for utvalget. Omkostningsbeløpet fastsettes skjønnsmessig til kr 6.100, hvorav kr 2.500 gjelder salær.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse - slutningens pkt. 2 - oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Fylkestrygdekontoret i Hedmark 6.100 - sekstusenetthundre - kroner til A med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.