HR-2000-43-K - Rt-2000-127

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2000-01-17
Publisert:	HR-2000-00043-K - Rt-2000-127 (34-2000)
Stikkord:	Sivilprosess
Sammendrag:	Saken gjaldt lagmannsrettens anvendelse av Tvistemålsloven (1915) § 174 og § 171 ved avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet i ankesak.
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-1997-610 A/02 - Høyesterett HR-2000-00043K, jnr. 108/1999
Parter:	Per Danielsen (advokat Terje Hoffmann) mot Staten v/Oslo ligningskontor (advokat Morten Søvik)
Forfatter:	Bugge, Aarbakke, Oftedal Broch
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §171, §174, §180, §181

Kjæremålet gjelder lagmannsrettens anvendelse av tvistemålsloven §174 og §171 ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet i ankesak.

Per Danielsen har saksøkt staten v/Oslo ligningskontor med påstand om opphevelse av ligningen for årene 1986-90. Saken ble i byretten og lagmannsretten behandlet sammen med sak anlagt av Even Sveen. Oslo byrett avsa 13. september 1996 dom med slik slutning for Per Danielsen:

«I. Søksmålet Per Danielsen - Staten v/Oslo ligningskontor:

1. Ligningen av Per Danielsen for 1988 oppheves for så vidt gjelder overligningsnemndas vedtak punkt B 1.1.1.4, B 1.1.3, B 1.6, B 1.9.1.1.4, B 1.9.1.3 c), B 1.9.6.1 og B 1.9.6.2. Ved ny ligning gjøres følgende endringer i overligningsnemndas vedtak:

- I pkt. B 1.1.1.4 bortfaller inntektsforhøyelsen på kr 483.882,- firehundreogåttitretusenåttehundreogåttito - og det samme gjelder tilleggsskatten av beløpet, jf. pkt. B 1.9.1.1.4.

- I pkt. B 1.1.3 c bortfaller inntektsforhøyelsen på kr 2.612,- totusensekshundreogtolv - og det samme gjelder tilleggsskatten av beløpet, jf. pkt. B 1.9.1.3 c).

- I pkt. B 1.6.1 reduseres inntektsforhøyelsen med kr 143,- etthundreogførtitre - og tilleggsskatten i pkt. B 1.9.6.1 reduseres til 15% av inntektsforhøyelsen for på kr 4.389,- - firetusentrehundreogåttini.

- I pkt. B 1.6.2 bortfaller inntektstillegget på kr 225.000,- tohundreogtjuefemtusen og det samme gjelder tilleggsskatten av beløpet, jf. pkt. B 1.9.6.2.

2. Ligningen av Per Danielsen for 1989 oppheves for så vidt gjelder pkt. B 1.1.5 «Avsetning til tap på kundefordringer» og ved ny ligning reduseres inntekten for 1989 med kr 50.518,- femtitusenfemhundreogatten - sammenlignet med overligningsnemndas vedtak.

3. Ligningen av Per Danielsen for 1990 oppheves for så vidt gjelder pkt. B 1.9.8 og ved ny ligning bortfaller tilleggsskatten av kr 10.890,- titusenåttehundreognitti - for bilutgifter.

4. Forøvrig frifinnes staten v/Oslo ligningskontor.

5. Per Danielsen dømmes til å betale saksomkostninger til staten v/Oslo ligningskontor med kr 407.206,- firehundreogsjutusentohundreogseks - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Per Danielsen anket dommen. Staten motanket vedrørende domsslutningens pkt. I, 1. når det gjaldt opphevelse av overligningsnemndas vedtak pkt. B 1.1.1.4. og B 1.9.1.1.4. Danielsens påstand for lagmannsretten var følgende:

«Hovedanken:

Ligningen for Per Danielsen oppheves for inntektsårene 1986, 1987, 1988, 1989 og 1990.

Motanken:

[...]

I begge søksmål:

Per Danielsen tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med tillegg av renter.»

Staten la for lagmannsretten ned slik påstand i Danielsens ankesak, når det gjaldt hovedanken:

«Hovedanken:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Oslo ligningskontor tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten avsa 16. februar 1999 dom med slik domsslutning i Danielsens sak:

« I. Ankesaken: Per Danielsen - Staten v/Oslo ligningskontor:

1. Ligningen for 1986 oppheves og hjemvises til ny behandling forsåvidt gjelder tilleggsskatt, sakens pkt. B 1.4.1. Ved ny ligning opprettholdes inntektstillegg for parkeringsutgifter kr 12.328. Tilleggsskatt vedrørende beløpet skal utgå.

2. Ligningen av Per Danielsen for 1987 oppheves og hjemvises til ny behandling forsåvidt gjelder sakens pkt. B 1.2.1, B 1.2.2 og B 1.4.1.

- Ad. pkt. B 1.2.1: Ved ny ligning skal inntektsforhøyelse kr 91.100 for 1987 og den ilagte tilleggsskatt vedrørende samme beløp utgå. For inntektsforhøyelsen kr 61.400 i 1987 skal tilleggsskatten nedsettes fra 60% til 30%. Inntektsforhøyelse kr 12.349 for 1987 skal utgå. Det skal gis et ytterligere inntektsfradrag på kr 14.375. Ilagt tilleggsskatt vedrørende kr 12.349 utgår.

- Ad. pkt. B 1.2.2: Ved ny ligning legges til grunn tapsavsetning med kr 37.800 i Sveen & Danielsens inntekt for inntektsåret 1987, og Per Danielsens inntekt for 1987 blir som en konsekvens av dette å redusere med kr 18.900. Formuen for årene 1987, 1988 og 1989 reduseres tilsvarende. Ilagt tilleggsskatt vedrørende kr 24.500 for 1987 reduseres fra 60% til 30%.

- Ad. pkt. B 1.4.1: Ved ny ligning opprettholdes inntektstillegg for parkeringsutgifter kr 7.950. Tilleggsskatt vedrørende beløpet skal utgå.

3. Overligningsnemndas vedtak for 1988 oppheves forsåvidt gjelder tilleggsskatt, sakens pkt. B 1.1.2 og B 1.4.1. Det er grunnlag for å ilegge tilleggsskatt med inntil 60% av skatten vedrørende kr 72.231 (sak B 1.1.2). Det er grunnlag for å ilegge tilleggsskatt med inntil 60% vedrørende kr 11.200 (sak B 1.4.1).

Ligningen av Per Danielsen for 1988 oppheves og hjemvises til ny behandling forsåvidt gjelder sakens pkt. B 1.1.1, B 1.1.5, B 1.1.6 og B 1.6.1.

- Ad. pkt. B 1.1.1: Ved ny ligning legges til grunn at overføring av kr 505.689 til klientkonto ikke er opptjent honorarinntekt i 1988. Ilagt tilleggsskatt vedrørende samme beløp, utgår. Det er grunnlag for å ilegge tilleggsskatt med inntil 60% av kr 188.939.

- Ad. pkt. B 1.1.5: Ved ny ligning nedsettes tilleggsskatten fra 60% til 30% for inntektsforhøyelsen kr 99.235 i 1988. Det er ikke grunnlag for kravet om ytterligere inntektsreduksjon med kr 17.500 i 1989.

- Ad. pkt. B 1.1.6: Ved ny ligning skal ingen av de fem beløp på i alt kr 26.734 medtas ved beregning av renteinntekt for 1988.

- Ad. pkt. B 1.6.1: Ved ny ligning skal formuesforhøyelsen kr 298.268 nedsettes til kr 8.797. Det er grunnlag for å ilegge 30% tilleggsskatt av skatten på kr 8.797.

4. Overligningsnemndas vedtak for 1989 oppheves forsåvidt gjelder pkt. B 1.4.1 om tilleggsskatt. Det er grunnlag for å ilegge tilleggsskatt med inntil 60% vedrørende kr 23.400.

Ligningen av Per Danielsen for 1989 oppheves forsåvidt gjelder pkt. B 1.1.1, B 1.2.2 og B 1.4.3.

- Ad. pkt. B 1.1.1: Ved ny ligning legges til grunn at hele beløpet på kr 188.939 ble inntektsført i 1989.

- Ad. pkt. B 1.2.2: Ved ny ligning reduseres Danielsens inntekt med kr 1.020.

- Ad. pkt. B 1.4.3: Ved ny ligning skal inntektsforhøyelse kr 250.000 vedrørende salg av tomt bortfalle.

5. Overligningsnemndas vedtak for 1990 oppheves forsåvidt gjelder pkt. B 1.4.1 om tilleggsskatt. Det er grunnlag for å ilegge tilleggsskatt med inntil 60% vedrørende kr 2.500.

Ligningen av Per Danielsen for 1990 oppheves forsåvidt gjelder B 1.4.3. Ved ny ligning nedsettes tilleggsskatten fra 60% til 30% vedrørende formuesforhøyelsen på kr 300.000.

6. For øvrig frifinnes staten v/Oslo ligningskontor.

7. Staten pålegges å erstatte Per Danielsen halvparten av omkostningene til de fagkyndige meddommere i lagmannsretten. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger, verken for byretten eller lagmannsretten.»

Danielsen har påkjært avgjørelsen av saksomkostningene, dommens punkt I.7, til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Senere har han også påanket dommen. Anken ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 11. november 1999 nektet fremmet for Høyesterett.

I kjæremålet har Danielsen anført at lagmannsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten i strid med loven, at avgjørelsen fremstår som grovt urimelig, og at det foreligger saksbehandlingsfeil. Kjæremålet omfatter også fordelingen av omkostningene med fagkyndige meddommere.

Kjæremålsretten kan etter tvistemålsloven §181 prøve lagmannsrettens lovanvendelse ved bedømmelsen av om det etter tvistemålsloven §174 annet ledd «bare er i tvistepunkter av liten betydning (han) har vunnet saken», eller ved bedømmelsen av andre av de særskilt angitte unntak fra hovedregelen.

I kjæremålet er det redegjort for det tallmessige resultat av lagmannsrettens dom vedrørende de enkelte poster i overligningsnemndas vedtak, altså i hvilken utstrekning de enkelte inntekts- og formuesforhøyelser som er foretatt av ligningsmyndighetene, med ileggelse av tilleggsskatt, er bortfalt eller redusert eller opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil, og på hvilke punkter staten har fått fullt medhold. Det anføres at inntekten er redusert med til sammen 1 017.039 kroner - 93 prosent - mens inntektsforhøyelser på til sammen 78 493 kroner er fastholdt. Formuen er av lagmannsretten redusert med 346.171 kroner - 97 prosent - mens formuesforhøyelse på 8 797 kroner er fastholdt.

Ansettelsen av det samlede beløp av inntektsforhøyelser som er fastholdt, bygger, som anført av motparten, blant annet på at ett av Danielsens krav på inntektsreduksjon, som han ikke vant frem med, var kr 17.500. Det er ikke nødvendig å ta hensyn til at Danielsen under ankeforhandlingen hadde redusert kravet fra kr 91.085. Grunnen til reduksjonen av kravet under ankeforhandlingen, var at staten først da la frem en oversikt over hvordan inntektstillegget var fremkommet. Det kan forøvrig ikke oppstilles noen bestemt regel om at det ved anvendelsen av tvistemålsloven §174 annet ledd skal tas utgangspunkt i påstanden i stevningen eller en senere endret påstand.

De omtvistede punkter hvor det var ilagt tilleggsskatt, utgjorde til sammen kr 1 137.076. Av disse postene ble tilleggsskatten fastholdt uforandret for kr 24 255, det vil si 2,1 prosent, og bortfalt i sin helhet for kr 629.416, 55,4 prosent. Forøvrig ble den redusert for kr 185.135, 16,3 prosent, og opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil for kr 298.270, 26,2 prosent. Når det gjelder tilleggsskatt på formuesforhøyelser, fikk staten kun fullt medhold for forhøyelser på kr 32.000 av 630.268, det vil si 5,1 prosent. Danielsen har derfor i all hovedsak fått medhold i at den ilignede tilleggsskatt var feil.

De inntektsforhøyelsene staten har fått fullt medhold i, gjelder i hovedsak spørsmål om rett til fradrag for tilleggsavgift for parkering. Dette hadde ikke tidligere vært behandlet av domstolene, og Danielsen hadde fyldestgjørende grunn til å se lagmannsrettens avgjørelse.

Lagmannsretten har på enkelte punkter opphevet ligningen på grunn av inhabilitet under ligningsbehandlingen. Det var en inhabilitetssituasjon som var skapt helt ut ved ligningsmyndighetenes egen opptreden, som var kritikkverdig.

Lagmannsretten kritiserte overligningsnemnda for ikke å ha vist større interesse for og tiltro til nye regnskaper som Danielsen fremla under klagebehandlingen. Retten sa seg enig i at en skattyter har krav på å få behandlet et nytt regnskap hvis ligningen har endret hans skatteposisjon. Skattyteren må finne seg i at de nye regnskapenes holdbarhet prøves på vanlig måte. Retten var enig i at ligningsmyndighetene ikke hadde gitt de nye regnskapene en forsvarlig behandling. Retten var enig med Danielsen i at det var feil av overligningsnemnda å uttale at skattyteren i utgangspunktet er bundet av det regnskap som innleveres som vedlegg til selvangivelsen. Staten har ikke på noen måte fått gjennomslag for sine anførsler om de nye regnskapene.

På denne bakgrunn er det uriktig lovanvendelse når lagmannsretten, etter å ha konstatert at Danielsen har fått medhold i større beløp i skattekrav enn det han ikke har fått medhold i, uttaler at «de punkter han har tapt [er] ikke av liten betydning», og at heller ikke andre forhold tilsier anvendelse av unntaksregelen i §174 annet ledd. De punkter hvor staten har vunnet, er beløpsmessig av liten betydning. Staten har heller ikke fått medhold i noen punkter som kan sies å ha prinsipiell betydning. På den annen side har Danielsen vunnet frem på en rekke punkter som hadde stor prinsipiell og velferdsmessig betydning for ham, blant annet på bakgrunn av den omfattende medieomtale saken fikk på grunn av lekkasjer og brudd på taushetsplikt fra ligningsmyndighetenes side.

Det er også uriktig av lagmannsretten at den ikke har tatt hensyn til at de vesentlige saksomkostninger ble voldt ved de tvistepunkter hvor staten tapte, jf. siste alternativ i tvistemålsloven §174 annet ledd annet punktum. Dette gjaldt særlig spørsmålene om inhabilitet, de nye regnskapenes beskaffenhet og betydning ved ligningen og overførsler til Danielsens klientkonto. Disse punktene forårsaket svært omfattende tidsforbruk under saksforberedelsen og hovedforhandlingen. Utgiftene til fagkyndige meddommere kan i hovedsak henføres til disse punktene. Utgiftene til det sakkyndige vitnet, revisor Kjell Melhus, kan i sin helhet henføres til posten som gjaldt overførslene fra Consultas AS til Danielsens klientkonto.

Det er ikke riktig at hjelpedokument A og B, som ble omtalt under Kjell Melhus forklaring, var nye opplysninger i forhold til hva som var fremlagt for overligningsnemnda. Lagmannsretten la til grunn at de opplysninger som fremkom i hjelpedokumentene, var tilgjengelige for overligningsnemnda.

Det eksempel staten nevner på sammenheng mellom tvistepunktene, viser ikke en slik sammenheng som staten hevder.

Det er også feil lovanvendelse når lagmannsretten ut fra det saksforhold den har lagt til grunn, uttaler at «heller ikke andre forhold tilsier anvendelse av unntaksregelen i §174 annet ledd». Av andre forhold som er relevante, skal nevnes at Danielsen hadde fyldestgjørende grunn til å se lagmannsrettens avgjørelse på de få punkter hvor staten vant. Det er feil når staten hevder at eventuell tvil på enkelte tvistepunkter ikke kan tilsi at staten må betale Danielsens saksomkostninger.

Det er klart urimelig at Danielsen ikke helt eller delvis er tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. Det er grunnlag for å oppheve avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet fordi retten har gått utenfor grensene for et rimelig skjønn.

Lagmannsrettens begrunnelse i saksomkostningsavgjørelsen er utilstrekkelig. Det hadde vært på sin plass med en tallmessig konkretisering av hvorvidt partene vant eller tapte saken. Begrunnelsen etterlater tvil om retten har saksbehandlet spørsmålet om i hvilken utstrekning partene reelt sett har vunnet frem med sine krav, og om kriteriet «bare [...] tvistepunkter av liten betydning» i tvistemålsloven §174 annet ledd annet punktum er riktig forstått. I en sak med dette omfang, og betydelige saksomkostninger pådradd av en privat part, må det stilles krav om en grundigere begrunnelse.

Behovet for fagkyndige meddommere var først og fremst knyttet til de tvistepunkter av regnskapsmessig karakter hvor Danielsen i all hovedsak har fått medhold. Det må da være riktig at staten tilpliktes å erstatte Danielsen disse omkostningene fullt ut eller i det vesentligste, jf. tvistemålsloven §171 i.f.

Per Danielsen har nedlagt slik påstand:

«1. Pkt. 7 i lagmannsrettens slutning oppheves og hjemvises til ny behandling for såvidt gjelder erstatning til Per Danielsen om omkostninger til de fagkyndige mddommere i lagmannsretten og saksomkostninger for lagmannsretten.

2. Per Danielsen tilkjennes sakens omkostninger forbundet med kjæremålet.»

Staten v/Oslo ligningskontor har tatt til motmæle og anført at det er enighet om at det var riktig av lagmannsretten å anse saken i hovedanken som dels vunnet og dels tapt, slik at saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §174. Det konkrete skjønn lagmannsretten har utøvet når den ikke har funnet tilstrekkelig grunn til, etter annet ledd, å gjøre unntak fra hovedregelen i første ledd, kan ikke overprøves gjennom kjæremål.

Om de forhold Danielsen har tapt, er av liten betydning, er en avgjørelse basert på et konkret skjønn som ikke kan overprøves ved kjæremål. Dessuten kan det ikke være tvil om at de punkter Danielsen har tapt, ikke kan anses å være av liten betydning, selv om de i antall skattekroner utgjør mindre enn de punkter han har vunnet.

I Danielsens angivelse i kjæremålet av hvilket beløp i inntektsforhøyelser som er fastholdt etter lagmannsrettens dom, kr 78 493, er det ikke tatt hensyn til at Danielsen i anken til lagmannsretten krevde nedsettelser som han frafalt under ankeforhandlingen. Han frafalt kr 50.000 under innledningsforedraget. Dette kunne ikke være foranlediget av noe som ble fremlagt fra statens side under forhandlingene. Videre frafalt han under prosedyren differansen mellom kr 41.085 og kr 17.500. Kravet var uholdbart. Det var ikke gitt medhold i byretten, og det ble imøtegått i anketilsvaret til lagmannsretten. Danielsen hadde ikke satt seg tilstrekkelig inn i saken. Frafallelsen kan ikke med rimelighet sies å være foranlediget av en oversikt staten fremla under forhandlingene.

Lagmannsretten gav staten medhold i at det er grunnlag for tilleggsskatt på inntektstillegg på til sammen kr 507.660, mens Danielsen hevdet at det overhodet ikke var grunnlag for tilleggsskatt på disse inntektstillegg.

Riktignok har lagmannsretten delvis opphevet disse vedtakene om tilleggsskatt. Det gjelder tilfelle hvor lagmannsretten har ment at tilleggsskatt burde ilegges med en lavere sats, eller opphevet skjønnet med hensyn til valg av prosentsats, men hvor retten har drøftet og kommet frem til at det er grunnlag for tilleggsskatt på grunn av uaktsomhet eller grov uaktsomhet hos Danielsen.

Staten fikk også medhold i at det var grunnlag for ileggelse av tilleggsskatt på formuestillegg.

Staten har i stor grad fått gjennomslag for generelle anførsler om aktsomhetskravet og tilleggsskatt.

Til Danielsens anførsel om at det er feil av lagmannsretten at den ikke har tatt hensyn til at de vesentlige utgifter er voldt ved de tvistepunkter hvor staten har tapt, bemerkes for det første at dette må anses vurdert av lagmannsretten når den har uttalt at heller ikke andre forhold tilsier anvendelse av unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd. Dette konkrete skjønn kan ikke overprøves ved kjæremål.

Dessuten kan det ikke legges til grunn at de vesentlige utgiftene i saken er voldt ved de tvistepunker hvor staten har tapt. Det medgikk betydelig tid til de deler av saken hvor staten fikk medhold, jf. blant annet det som allerede er nevnt om tilleggsskatt og om generelle anførsler om aktsomhetskravet.

Videre er det nær sammenheng mellom tvistepunktene, slik at gjennomgangen av de punkter hvor staten har tapt, også har vært nødvendig for vurderingen av en rekke av de punktene hvor staten har vunnet.

Selv om lagmannsretten har lagt til grunn at overligningsnemnda burde ha vist større interesse for og tiltro til de nye regnskapene, har den også lagt til grunn at Danielsen ikke uten videre hadde krav på å få dem lagt til grunn for ligningen. Også på dette punkt har staten således fått delvis gjennomslag. Danielsen hevdet at ligningsmyndighetene skulle tatt utgangspunkt i de nye regnskapene. Det kan han ikke anses å ha fått medhold i.

Vitnet Kjell Melhus' forklaring var særlig knyttet til hjelpedokument A og B som Danielsen først fremla for lagmannsretten. Særlig klart er det at hjelpedokument B inneholdt nye opplysninger i forhold til hva som var fremlagt for overligningsnemnda. Det var feil av lagmannsretten å ta hensyn til dette dokumentet, og dokumentet viser ikke at de kr 505.689 var klientmidler. Når lagmannsretten likevel bygget på dokumentet, kan det dog ikke anses rimelig at staten skal betale omkostningene med forklaringer om forhold som skattyteren burde ha redegjort for under ligningen.

Lagmannsrettens konkrete skjønn når den uttaler at heller ikke andre forhold tilsier anvendelse av unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd, kan ikke overprøves ved kjæremål. Avgjørelsen om at det ikke er fradragsrett for tilleggsavgift for parkering, er i overensstemmelse med sikker ligningspraksis og juridisk teori. Eventuell tvil kan ikke tilsi at staten må betale Danielsens omkostninger.

Danielsen hadde ikke fyldestgjørende grunn til å se lagmannsrettens avgjørelse når det gjelder fradragsrett for tilleggsavgift for parkering. På den annen side hadde staten fyldestgjørende grunn til å se lagmannsrettens avgjørelse på alle de aktuelle tvistepunkter hvor staten ikke har fått medhold. Det følger blant annet av at staten vant på nærmest alle punkter for byretten.

Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet er ikke urimelig.

Begrunnelsen er ikke mangelfull.

Når retten anvender hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, er vanligvis en henvisning til bestemmelsen tilstrekkelig begrunnelse. Det foreligger ikke i denne saken slike særlige forhold som gjør at det må kreves en nærmere drøftelse. Likevel har lagmannsretten drøftet om det var grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen, og den drøftelsen er tilstrekkelig.

Utgiftene til meddommere kan ikke i medhold av tvistemålsloven §171 legges på staten med mer enn halvparten, når staten ikke er pålagt å erstatte Danielsen hans saksomkostninger. Det kan dessuten ikke legges til grunn at utgiftene først og fremst knytter seg til tvistepunkter hvor Danielsen i all hovedsak har fått medhold.

Staten har nedlagt slik påstand:

«1. Kjæremålet forkastes.

2. Staten v/Oslo ligningskontor tilkjennes saksomkostninger forbundet med kjæremålet.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget etter tvistemålsloven §181 annet ledd har adgang til å prøve om lagmannsretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet i samsvar med loven. Kjæremålet gjelder bare avgjørelsen av omkostningene for lagmannsretten, herunder omkostningene til fagkyndige meddommere.

Lagmannsretten har avgjort omkostningsansvaret etter bestemmelsen i tvistemålsloven §174 første ledd og har i dommen begrunnet dette slik:

«Saksomkostningsspørsmålet i hovedanken i saken Per Danielsen - Staten, skal avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174, idet saken er dels vunnet og dels tapt. Det gjelder så vel for byretten som for lagmannsretten når man sammenholder påstandene med domsresultatet. Selv om Danielsen har fått medhold i større beløp i skattekroner enn det han ikke har fått medhold i, er de punkter han har tapt ikke av liten betydning. Heller ikke andre forhold tilsier anvendelse av unntaksregelen i §174 annet ledd. Lagmannsretten finner således at hver av partene skal bære egne omkostninger, jf. §174 første ledd».

Per Danielsen gjør gjeldende at han ved lagmannsrettens dom har fått medhold på de aller fleste, og beløpsmessig tyngste, tvistepunkter i hans omfattende skattesak mot staten v/Oslo ligningskontor. Det hevdes også at de tvistepunkter hvor Danielsen ikke vant frem i ankesaken, er av liten betydning. Dette er i kjæremålserklæringen nærmere belyst ved utførlige talloppgaver knyttet til de enkelte poster hvor Danielsen ved ligningen hadde fått inntekt og formue forhøyet eller var blitt ilagt tilleggsskatt.

Etter §174 annet ledd kan retten i en sak som er dels vunnet, dels tapt, pålegge den ene av partene å erstatte den annen hans saksomkostninger helt eller delvis bl.a når det «bare er i tvistepunkter av liten betydning, han har vundet saken» eller når det fremgår av omstendighetene at saken eller de vesentlige utgifter er voldt ved de tvistepunkter vedkommende part har tapt. Kjæremålsutvalget finner at lagmannsretten, slik resultatet av skattetvisten fremstår etter dommen, måtte ha plikt til å vurdere mer konkret om vilkårene for å anvende unntaksregelen i §174 annet ledd er oppfylt. Det vises til den redegjørelse som er gitt i kjæremålserklæringen knyttet til domsresultatet. Lagmannsrettens knappe begrunnelse for omkostningsavgjørelsen gir ikke tilstrekkelig grunnlag for utvalget til å vurdere om loven i dette tilfelle er riktig anvendt, herunder om det er anvendt et forsvarlig skjønn ved avgjørelsen.

Kjæremålsutvalget finner for øvrig grunn til å vise til avgjørelsen i Rt-1989-1379, med uttalelser om kravet til begrunnelse ved anvendelse av §174 i en sak som har likhetspunkter med den foreliggende.

Når det gjelder omkostningene til fagkyndige meddommere, har lagmannsretten under henvisning til tvistemålsloven §171 funnet det tilstrekkelig å pålegge staten å dekke halvparten av utgiftene, med den begrunnelse at «oppnevningen må anses foretatt i begge parters interesse og var nødvendig for en forsvarlig behandling av saken». Kjæremålsutvalget finner at heller ikke denne del av omkostningsavgjørelsen bør bli stående, idet også spørsmålet om hvilken part som skal dekke disse omkostningene må vurderes i lys av det utfall ankesaken fikk for lagmannsretten for så vidt angår de tvistepunkter som medførte behov for fagkyndige domsmenn. Det vises også på dette punkt til det som er anført i kjæremålserklæringen.

Etter dette må lagmannsrettens omkostningsavgjørelse for så vidt angår omkostningene for lagmannsretten, oppheves og hjemvises til fortsatt behandling.

Etter resultatet tilkjennes Per Danielsen saksomkostninger i kjæremålssaken med kr 15.000.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt I. 7 i ankesak Per Danielsen - staten v/Oslo ligningskontor, oppheves for så vidt angår saksomkostningene for lagmannsretten, herunder omkostningene til fagkyndige meddommere, og saken hjemvises for så vidt til fortsatt behandling ved lagmannsretten.

I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/Oslo ligningskontor til Per Danielsen 15.000 - femtentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.