HR-2000-4 - Rt-2000-31
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-18 |
| Publisert: | HR-2000-00004 - Rt-2000-31 (8-2000) |
| Stikkord: | Strafferett, Ran, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt anke over straffutmålingen for 15 grove bank- og postran og for to forsøk på slike ran.
A var dømt for femten grove bank- og postran og for to forsøk på slike ran. Han var også dømt for, i forbindelse med utføringen av ranene, å ha gjort seg skyldig i ett forsøk på ulovlig frihetsberøvelse, atten bilbrukstyverier og to tilfeller av uforsiktig omgang med skytevåpen. De straffbare forholdene var begått over et tidsrom på fire år, fra oktober 1993 til oktober 1997. To banker og et postkontor ble ranet to ganger, mens en bank ble ranet tre ganger. De fleste av ranene foretok A sammen med B. Fem ran utførte han alene og to sammen med en yngre bror. Det samlede utbyttet ved ranene var ca. kr 5.100.000, hvorav ca. kr 400.000 var i behold hos A ved pågripelsen. Byretten dømte A til 12 års fengsel, samt til å betale erstatning stor ca. 3,8 mill. Lagmannsretten forkastet anken og A anket straffutmålingen videre til Høyesterett. Høyesterett kom også til at anken måtte forkastes. Retten var enig med lagmannsretten i at domfeltes tilståelser i dette tilfellet burde tillegges ikke ubetydelig vekt ved straffutmålingen. Andre formildende omstendigheter forelå ikke. Høyesterett mente det var tatt tilstrekkelig hensyn til As tilståelser når straffen var fastsatt til fengsel i 12 år. |
| Saksgang: | Sarpsborg byrett / Heggen og Frøland herredsrett nr. 1998-00247 M, 1998-00116 M - Borgarting lagmannsrett LB-1998-3064, LB-1998-3065 M/02 - Høyesterett HR-2000-00004 (sak nr. 71/1999) |
| Parter: | Påtalemyndigheten (riksadvokat Tor-Aksel Busch) mot [A-mann] (advokat Arne Gunnar Aas) |
| Forfatter: | Tjomsland, Bruzelius, Flock, Gjølstad, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §223, §260, §352, §35, §49, §62 |
Dommer Tjomsland: Sarpsborg byrett avsa 22. september 1998 dom i straffesak som - for A - hadde slik domsslutning:
«1. A, født *.*.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven §268 annet ledd, jf §267 (15 tilfeller), straffeloven §268 annet ledd, jf §267, jf §49 (2 tilfeller), straffeloven §223 første ledd, jf §49 (1 tilfelle), straffeloven §260 første og tredje ledd (18 tilfeller) og straffeloven §352 første ledd (2 tilfeller), alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 12 - tolv - år.
...
3. A dømmes i medhold av straffeloven §35 til å tåle inndragning til fordel for statskasssen av en Colt 45 ACP pistol.»
A ble også dømt til å betale erstatning med til sammen ca kr 3.800.000 - i det vesentlige i solidarisk ansvar med B - til en rekke banker og til postverket mv., og til å betale kr 40.000 i oppreisning til en privatperson.
Domfelte anket over straffutmålingen til Borgarting lagmannsrett, som ved kjennelse av 29. september 1999 forkastet anken. Kjennelsen ble avsagt under dissens, idet én av meddommerne stemte for at straffen skulle settes til fengsel i 13 år. Varetektsfradraget var 715 dager.
Det nærmere saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommene.
Domfelte har anket over straffutmålingen til Høyesterett. Han gjør gjeldende at det burde vært lagt større vekt på hans medvirkning til sakens oppklaring.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
Denne saken er en av de mest omfattende bank- og postransakene som har vært behandlet ved norske domstoler. A er dømt for femten grove bank- og postran og for to forsøk på slike ran. Han er også dømt for - i forbindelse med utføringen av ranene - å ha gjort seg skyldig i ett forsøk på ulovlig frihetsberøvelse, atten bilbrukstyverier og to tilfeller av uforsiktig omgang med skytevåpen. De straffbare forholdene er begått over et tidsrom på fire år - fra oktober 1993 til oktober 1997. To banker og et postkontor ble ranet to ganger, mens en bank ble ranet tre ganger. De fleste av ranene foretok A sammen med B. Fem ran utførte han alene og to sammen med en yngre bror. Det samlede utbyttet ved ranene var ca kr 5.100.000, hvorav ca kr 400.000 var i behold hos A ved pågripelsen.
Ranene var meget skremmende for dem som ble rammet. Ved samtlige ran var gjerningsmennene maskerte, og det ble truet med skarpladde våpen - pistol eller avsagd hagle. I to tilfeller avfyrte A skudd - i ett tilfelle inne i en bank og i ett tilfelle i forbindelse med at en person fulgte etter ransmennene. Til sammen ca 60 ansatte og kunder ble utsatt for trusler med skytevåpen. En rekke av dem er påført betydelige psykiske problemer. Noen har vært sykmeldt i lengre tid, mens andre har måttet skifte arbeidsoppgaver. - Ved det forsøket på frihetsberøvelse som A er domfelt for, hadde han sammen med to andre oppsøkt en banksjef i hans hjem i den hensikt å kneble ham og ta ham med seg til banken for der å true ham til å utlevere dem penger. Kidnappingen og ransforsøket måtte imidlertid oppgis fordi banksjefen satte seg til motverge.
Samtlige ran er - som det fremgår av byrettens utførlige domsgrunner - profesjonelt utført og nøye planlagt. Det var foretatt grundige rekognoseringer før ranene ble gjennomført. De biler som skulle benyttes, ble stjålet i god tid på forhånd. Enkelte av ranene ble utført på tidspunkt hvor bankene og postkontorene erfaringsmessig oppbevarte særlig mye penger.
Domfellelsen omfatter et stort antall grove bank- og postran som hver for seg ville gitt grunnlag for en forholdsvis langvarig fengselsstraff. I dommen i Rt-1995-1298 ble gjerningsmennene idømt en straff av fengsel i 2 år og 9 måneder for ett væpnet bankran av tilsvarende karakter. I herværende sak må det derfor reageres med en meget langvarig fengselsstraff. Maksimumsstraffen for de forhold A er domfelt, ble hevet til 18 år ved lovendringen av 8. juni 1984 nr. 57.
Anken over straffutmålingen er begrunnet i domfeltes omfattende tilståelser, som det hevdes at lagmannsretten ikke har tillagt tilstrekkelig vekt. A var formelt siktet bare for ett ran da han ble pågrepet, men han var mistenkt for flere. Ved det første avhøret ble han forelagt en liste over bank- og postran, og han tilstod samtlige ran på listen samt tre til. I dette avhøret tilstod han - med unntak av forsøket på frihetsberøvelse - samtlige forhold han er domfelt for. Jeg legger til grunn at sakens omfang ikke ville blitt fullstendig avdekket uten As omfattende tilståelser, men det er ikke mulig å angi nøyaktig hvor stor betydning tilståelsene har hatt i så måte.
Spørsmålet om hvilken betydning en domfelts medvirkning til sakens oppklaring skal ha ved straffutmålingen, kan komme opp i en rekke ulike sammenhenger. Noe generelt straffutmålingsprinsipp kan etter mitt syn ikke her oppstilles. Betydningen av tilståelsene vil avhenge av forbrytelsens karakter, men også en rekke andre forhold - av både generell og konkret karakter - vil måtte trekkes inn i vurderingen. Problemstillingen har særlig vært aktuell ved narkotikaforbrytelser, jf. Rt-1995-238, Rt-1995-242 og Rt-1995-1975. Som fremhevet av lagmannsretten kommer imidlertid spesielle hensyn inn ved narkotikasaker, der det ofte vil være av sentral betydning å få avdekket pågående narkotikatrafikk og hvor det også kan være en særlig risiko for represalier. Disse saker vil derfor være av begrenset generell veiledning.
Jeg er enig med lagmannsretten i at domfeltes tilståelser i dette tilfellet bør tillegges ikke ubetydelig vekt ved straffutmålingen. Tilståelsene har her et ekstraordinært omfang, og domfelte har i sine forklaringer også uoppfordret trukket frem skjerpende omstendigheter ved ranene. Jeg legger til grunn at det er av positiv betydning for ofrene ved ranene at disse er blitt oppklart. Når lagmannsretten har fastsatt den samme straffen for A som for B, er begrunnelsen for dette nettopp As tilståelser. Jeg viser til at A er dømt for fire ran mer enn B, og til at lagmannsretten er kommet til at B har hatt en mer beskjeden rolle enn A ved fire av ranene. Det foreligger også andre omstendigheter som gjør Bs forhold noe mindre graverende enn As.
Etter mitt syn blir det tatt et vesentlig og tilstrekkelig hensyn til As tilståelser når straffen fastsettes til fengsel i 12 år. Andre formildende omstendigheter foreligger ikke i denne saken. Forsvareren har vist til at A - mens han har vært varetektsfengslet - har medvirket i ranskurs for potensielle ransmål i regi av X. Dette er utvilsomt utslag av et positivt engasjement fra domfeltes side, men jeg finner vanskelig å kunne tillegge et slikt etterfølgende forhold nevneverdig vekt ved straffutmålingen.
Jeg finner etter dette at anken må bli å forkaste. Domfelte har siden lagmannsrettens dom utholdt ytterligere 111 dager i varetektsfengsel, og det samlede varetektsfradraget blir derfor 826 dager.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår 826 - åttehundreogtjueseks - dager for varetektsfengsel.
Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Flock: Likeså.
Dommer Gjølstad: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Anken forkastes.
I straffen fragår 826 - åttehundreogtjueseks - dager for varetektsfengsel.