HR-2000-586-K - Rt-2000-1141
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-13 |
| Publisert: | HR-2000-00586-K - Rt-2000-1141 (253-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Skatterett, Forskuddstrekk |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om forskuddstrekk som arbeidsgiver hadde foretatt hos arbeidstaker, men som ikke var betalt til skattemyndighetene. |
| Saksgang: | Oslo namsrett nr. 1999-00881 C - Borgarting lagmannsrett LB-2000-187 K/04 - Høyesterett HR-2000-00586, sivilt kjæremål |
| Parter: | Per Dagfinn Farstad (advokat Ove Aurstad) mot Staten v/Kemneren i Oslo kommune (kommuneadvokaten i Oslo v/advokatfullmektig Ronny Lund) |
| Forfatter: | Gussgard, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §10, §11, §22, §56, Tvistemålsloven (1915) §180, §404, Forsinkelsesrenteloven (1976), Dekningsloven (1984) §2-10 |
Kjæremålet gjelder tolkingen av skattebetalingsloven §10 jf. avregningsforskriften (forskrift av 30. april 1958 nr. 9990) §4 bokstav b om forskottstrekk som arbeidsgiver har foretatt hos arbeidstaker, men som ikke er betalt til skattemyndighetene.
Per Dagfinn Farstad var i 1994 ansatt i Forbrukerservice Oslo AS. Lønnsutbetalingene hans i 1994 var ifølge oppgavene fra arbeidsgiver fratrukket skatt, men skatten ble aldri innbetalt av arbeidsgiver.
Skattemyndighetene kom til at skattetrekket ikke hadde befriende virkning for Farstad selv om han hadde mottatt lønnen med fradrag for skattetrekk. Bakgrunnen var at man mente at Farstad hadde hatt en sentral posisjon i det selskapet der han var ansatt. Det ble vist til at Farstad eide 50 % av aksjene i selskapet frem til april 1994, og at han var varamann til styret.
På grunnlag av den manglende innbetalingen fra arbeidsgiver ble Farstad ilignet 130.017 kroner i restskatt for 1994. Restskatten er ikke betalt.
Ved utleggsforretning 18. januar 1999 ble det tatt utlegg på 170.992 kroner i Farstads boligeiendom gnr. 167 bnr. 182 snr. 1 og 2 i Oslo kommune til sikkerhet for statens skattekrav inkludert påløpte forsinkelsesrenter.
Staten v/Kemneren i Oslo kommune begjærte 22. april 1999 tvangssalg av eiendommen på grunnlag av utleggsforretningen. I begjæringen ble kravet oppgitt til 175.383 kroner. Farstad gjorde gjeldende innsigelser mot begjæringen og tvangsgrunnlaget, og la ned påstand om at tvangssalget ikke skulle fremmes.
Oslo namsrett avsa 26. november 1999 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen om tvangssalg fremmes.
2. Begjæringen om erstatningsbolig etter dekningsloven §2-10 tas ikke til følge.
3. I saksomkostninger betaler Per Dagfinn Farstad til Staten v/kemneren i Oslo kommune kr 5.929,- innen to - 2 - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.»
Per Dagfinn Farstad påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 28. mars 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Per Dagfinn Farstad 9.600 - nitusensekshundre - kroner til staten ved Kemneren i Oslo med tillegg av renter etter lov om renter ved forsinket betaling, med den til enhver tid gjeldende morarentesats i forbrukerforhold, for tiden 12 - tolv - prosent pr år, fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse til betaling skjer.»
Per Dagfinn Farstad har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking.
Den kjærende part har i hovedsak anført:
Lagmannsretten har tolket skattebetalingsloven §10 og avregningsforskriften §4b uriktig. Etter skattebetalingsloven §10 er forskottstrekk gjennomført ved at arbeidsgiver «beregner trekkbeløpet og holder dette tilbake». Bestemmelsene i skattebetalingsloven må leses i sammenheng. At arbeidstaker er fri når arbeidsgiver har gjennomført forskottstrekket, henger sammen med det strenge straffe- og erstatningsansvaret for arbeidsgiver ved unnlatelse av å foreta skattetrekk. Det vises til Rt-1961-68.
I avregningsforskriften §4b er vilkåret at det må være «på det rene» at arbeidsgiver har foretatt forskottstrekk. Forskriften er en presisering av skattebetalingsloven §10. Ifølge forskriften er det ikke noe vilkår at forskottstrekket faktisk er innbetalt til skattemyndighetene. Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at trekkbeløpet først blir individualisert når beløpet er satt på en egen skattetrekkskonto eller blir innbetalt skattemyndighetene. Reglene må forstås slik at individualiseringen skjer allerede når arbeidsgiveren mottar lønnsoppgaven som viser at det er foretatt forskottstrekk.
Kjærende part viser til dom avsagt av Oslo namsrett 17. desember 1971, inntatt i Dommer, uttalelser m.v. i skattesaker og skattepørsmål (Utv.) 1972 side 24. Avgjørelsen er begrunnet med at arbeidstakeren ikke hadde mottatt kvittering for at skattetrekket var foretatt av arbeidsgiver. Avgjørelsen gir uttrykk for at dette er det avgjørende kriteriet, i motsetning til hva lagmannsretten har kommet til.
Kjærende part anfører at han var i god tro da han la til grunn at arbeidsgiver innbetalte skattetrekket. Arbeidsgiver hadde tilstrekkelige midler til å betale skatten.
Subsidiært anfører kjærende part at Kemneren i Oslo kommune ikke hadde lovlig grunnlag for å underkjenne forskottstrekket. Kemneren har bygget på et aksomhetskrav for arbeidstakeren som ikke har hjemmel i lov eller forskrift. Kravet om aktsom god tro fremgår ikke av avregningsforskriften. Lagmannsrettens resultat er urimelig fordi det medfører at arbeidstaker blir ansvarlig for arbeidsgivers manglende innbetaling. I realiteten må arbeidstaker betale dobbel inntektsskatt, noe som er i strid med legalitetsprinsippet.
Den kjærende part har utdypet anførslene i prosesskrift av 31. mai 2000 og der nedlagt slik påstand:
«Prinsipal påstand:
1. Tvangssalget fremmes ikke.
2. Per Farstad tilkjennes saksomkostninger for namsretten med kr 29.591,-, for lagmannsretten med kr 23.200,- og for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 10.000,- til sammen kr 62.691,-.
Subsidiær påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Per Farstad tilkjennes saksomkostninger for namsretten med kr 29.591,-, for lagmannsretten med kr 23.100,- og for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 10.000,- til sammen kr 62.100.»
Kjæremålsmotparten har i hovedsak anført:
Lagmannsrettens rettsanvendelse er korrekt. Skattebetalingsloven §10 og avregningsforskriften §4b krever noe mer enn at arbeidsgiver har beregnet trekkbeløpet på den lønnsslippen som arbeidstakeren mottar. Det vises i denne samenheng til Rt-1961-68, der det er lagt til grunn at en ren regnskapspostering ikke er tilstrekkelig. Eventuelle urimelige utslag av denne forståelsen oppveies av at arbeidstaker likevel kan gå fri dersom han er i god tro i forhold til om skattetrekket virkelig er foretatt. De fleste arbeidstakere vil som regel være i god tro, men situasjonen blir fort annerledes der arbeidstakeren har en sentral stilling i driften av selskapet. Regelen om god tro stiller arbeidstakeren i en gunstigere situasjon enn det som følger direkte av ordlyden i skattebetalingsloven og avregningsforskriften.
Kjæremålsmotparten har lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Per Dagfinn Farstad betaler staten v/Kemneren i Oslo kommune saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404 første ledd nr. 2 og nr. 3.
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av skattebetalingsloven §10, jf. forskrift 30. april 1958 om gjennomføring av avregning (avregningsforskriften) §4 bokstav b. Denne kan utvalget prøve.
Kjæremålsutvalget har kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Etter skattebetalingsloven §10 nr. 1 skal forskuddstrekk gjennomføres ved at arbeidsgiveren beregner trekkbeløpet og «holder dette tilbake i oppgjøret med den skattepliktige». Hvordan det beløp som blir holdt tilbake, skal behandles, reguleres av §11 nr. 4. Når ligning er foretatt og skatten regnet ut, blir forskuddstrekk å «avregne i den utliknede skatt», se §22. I avregningsforskriften §4 er det gitt nærmere regler om hvordan avregning skal gjennomføres. Det fremgår av §4 bokstav b at det ved avregningen - i tillegg til skattetrekk som er innbetalt til statskassen - blant annet skal gjøres fradrag for:
«Forskuddstrekk som det er på det rene at arbeidsgiveren har foretatt hos den skattepliktige, men som han ikke har innbetalt.»
Lagmannsretten har tolket denne bestemmelsen slik at det må være en forutsetning for at det skal gjøres fradrag for ikke-innbetalt skattetrekk, at skattyteren i aktsom god tro har lagt til grunn at arbeidsgiveren hadde tilgang til midler for å gjennomføre skattetrekk, og at skattetrekket er individualisert. På grunnlag av en konkret vurdering har lagmannsretten kommet til at den kjærende part ikke har vært i tilstrekkelig aktsom god tro.
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning har lagmannsretten tolket avregningsforskriften §4 bokstav b riktig. Avregningsforskriften er fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i skattebetalingsloven §56 nr. 1. Denne bestemmelsen gir blant annet gir hjemmel for departementet til å gi «utfyllende regler om gjennomføring av forskuddstrekk» og om «avregning etter reglene i kap. IV». Avregningsforskriften §4 bokstav b stiller ikke noe uttrykkelig krav om aktsom god tro, men etter kjæremålsutvalgets oppfatning må det innfortolkes i vilkåret om at det må være «på det rene» at skattetrekk er foretatt. Dette er også lagt til grunn i rundskriv nr. 58 fra Skattedirektoratet og av Sivilombudsmannen i Sivilombudsmannens årsmelding for 1995 side 204 ( Somb-1995-53) . Den konkrete vurdering av om den kjærende part var i aktsom god tro, kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålet har vært forgjeves, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må staten tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet fastsettes til kr 2.400.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Per Dagfinn Farstad til staten v/Kemneren i Oslo kommune 2.400 - totusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.