HR-2000-793 - Rt-2001-428

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-03-23
Publisert:	HR-2000-00793 - Rt-2001-428 (90-2001)
Stikkord:	(Strafferegistrerings-dommen), Strafferett, Erstatningsrett, Ærekrenkelse, Oppreisning, Saksbehandling
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om oppreisning fra staten fordi Justisdepartementet i forbindelse med ansettelse av en avdelingsleder ved en domstol etter forespørsel fra embetslederen innhentet og formidlet til ham opplysninger fra strafferegisteret om en av søkerne. Sommeren 1997 tok A saken opp med departementet. I brev til A la departementet til grunn at det ikke hadde hatt hjemmel for å innhente opplysninger fra strafferegistreret, og beklaget at dette var gjort. Høsten 1998 tok A ut stevning mot Barkenæs og staten v/Justisdepartementet med krav om erstatning og oppreisning. Ved lagmannsrettens dom 15. mars 2000 ble Barkenæs og staten frifunnet. Sju dager senere døde Barkenæs. A påanket lagmannsrettens dom både overfor Barkenæs' dødsbo og staten, men kjæremålsutvalget henviste bare anken overfor staten for så vidt gjaldt kravet om oppreisning. For Høyesterett var oppreisningskravet begrunnet med Skadeserstatningsloven (1969) §§ 3-5 og 3-6 og EMK art. 13, jf. art. 8. Staten gjorde for Høyesterett gjeldende at den hjemmel saksbehandleren i departementet trodde hun hadde for å innhente opplysninger fra strafferegisteret, ikke var holdbar, men at departementet hadde annen hjemmel for dette. Høyesterett kom til at departementet ikke hadde hjemmel for å innhente opplysninger fra strafferegisteret, og at innhentingen av opplysningene derfor representerte en krenkelse av EMK art. 8. Etter Høyesteretts oppfatning kunne imidlertid formidlingen av opplysningene ikke anses som en rettsstridig ærekrenkelse fordi formålet var å skaffe ansettelsesmyndigheten et best mulig grunnlag for å vurdere om A var egnet for stillingen, og departementet hadde gått frem på en så varsom og skånsom måte som mulig. På dette grunnlag ble staten frifunnet for kravet om oppreisning etter Skadeserstatningsloven (1969) § 3-6. Det var heller ikke sannsynliggjort at A var påført noen skade på person som stod i årsakssammenheng med at departementet uhjemlet hadde innhentet opplysninger fra strafferegisteret, og staten ble derfor også frifunnet for kravet om oppreisning etter § 3-5. Etter det resultat Høyesterett kom til, var det ikke nødvendig å gå inn på rekkevidden av statens organansvar etter disse bestemmelsene. Når det gjaldt kravet om oppreisning etter EMK artikkel 13, kom Høyesterett til at det i dette tilfellet var tilstrekkelig for at A skulle anses å ha fått en effektiv prøvingsrett, at Høyesterett fastslo at det forelå en krenkelse av EMK. Det var derfor ikke grunnlag for å tilkjenne oppreisning etter denne bestemmelsen. Til tross for at anken hadde vært forgjeves, tilkjente Høyesterett A saksomkostninger for den del av saken som gjaldt spørsmålet om departementet hadde hjemmel for å innhente opplysninger fra strafferegisteret, og om det på dette grunnlag forelå en krenkelse av EMK. Høyesterett fant dette nødvendig for at A skulle få spørsmålet om det forelå en krenkelse av EMK, tilstrekkelig effektivt prøvd.
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00793, sivil sak, anke
Parter:	A (advokat Jan Mathys Truyen - til prøve) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Ola Haugen)
Forfatter:	Skoghøy, Gussgard, Stang Lund, Frisak, Aasland
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §249, §121, §246, §247, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §3-6, Strafferegistreringsloven (1971), Domstolloven (1915) §38, Tvistemålsloven (1915) §180, §373, §438, Veitrafikkloven (1965), Strafferegistreringsloven (1971) §12, §1, §5, §6, §7, §8, §9, Forsinkelsesrenteloven (1976) §2, §3, Personregisterloven (1978) §1, §9, Straffeprosessloven (1981) §64, §69, §71, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §2-2, Politiloven (1995) §18, Personopplysningsloven (2000) §2, Menneskerettsloven (1999) EMKN A8, EMKN A13

Dommer Skoghøy: Saken gjelder krav om oppreisning fra staten fordi Justisdepartementet i forbindelse med ansettelse av en avdelingsleder ved en domstol etter forespørsel fra embetslederen innhentet og formidlet til ham opplysninger fra strafferegisteret om en av søkerne.

Strafferegisteret er opprettet med hjemmel i strafferegistreringsloven og inneholder opplysninger om dommer, vedtatte forelegg og andre avgjørelser i straffesaker, jf. strafferegistreringsloven §1. Registeret føres av Kriminalpolitisentralen (KRIPOS). Hvilke opplysninger strafferegisteret skal inneholde, og hva disse opplysningene kan brukes til, er regulert i strafferegistreringsloven og forskrift av 20. desember 1974 nr. 4 om strafferegistrering (strafferegistreringsforskriften).

Side:429

I januar 1997 søkte Kristansand byrett etter førstekonsulent som skulle være leder for namsmannsavdelingen ved embetet. Det kom inn 35 søknader til stillingen, og en av disse var fra A, som på det tidspunkt var ansatt som juridisk rådgiver i - - -direktoratet. A pekte seg ut som en av de tre søkerne som var mest aktuelle for stillingen. Byrettsjustitiarius Finn Olav Barkenæs tok kontakt med A, og det ble avtalt at de skulle møtes for ansettelsesintervju en gang Barkenæs var i Oslo i annet ærend.

Etter det som er opplyst, ble intervjuet avholdt 7. mars 1997. Ved samme anledning møtte Barkenæs to av As overordnede, som A hadde oppgitt som referanser. Både i møtet med A og i møtene med de oppgitte referansene gav Barkenæs uttrykk for at A var en meget aktuell kandidat til stillingen.

Under tilbakereisen til Kristiansand kom Barkenæs i tanker om at han hadde hørt As navn tidligere. Før Barkenæs ble dommer, hadde han vært statsadvokat i Agder, og han begynte å undres på om det var fra denne tiden han husket A, og om det kunne tenkes at A var tidligere straffet.

Noen dager senere hadde Barkenæs en telefonsamtale med A. Barkenæs gjorde da A oppmerksom på den mistanke han hadde fått, og spurte A direkte om han var tidligere straffet. A nektet å svare på dette, men siden han ikke var alene på kontoret, kunne han ikke å diskutere saken nærmere da, men valgte å avslutte samtalen og ringe tilbake senere. A har forklart at han ikke anså seg forpliktet til å svare på spørsmål om tidligere straffbare forhold, og i telefonsamtalen med Barkenæs gav han uttrykk for at han ikke kunne forholde seg til slike antydninger.

I en ny telefonsamtale 14. mars 1987 bad Barkenæs om tillatelse fra A til å innhente utskrift fra strafferegisteret. A nektet å gi slik tillatelse. Senere samme dag sendte A en telefaks til Kristiansand byrett hvor han trakk søknaden. Dagen etter ombestemte han seg imidlertid og sendte en ny telefaks om at han opprettholdt søknaden.

Barkenæs ønsket å få brakt klarhet i om A var straffet, og med dette for øye foretok han på et tidspunkt i denne perioden en gjennomgang av domsprotokollen ved Kristiansand byrett for årene fra 1976 til 1985. Ved denne gjennomgangen fant han to straffedommer mot A - én dom på betinget fengsel fra 1977 for grovt tyveri og én dom på betinget fengsel fra 1983 for å ha overlatt bil til person som var alkoholpåvirket og ikke hadde førerkort. Av dommen fra 1977 fremgikk at A fra tidligere hadde en betinget dom for forsøk på grove tyverier og tre overførsler til barnevernsnemnden for vinningsforbrytelser. Etter at Barkenæs på denne måten hadde fått bekreftet mistanken om at A var tidligere straffet, fikk han ved hjelp av en polititjenestemann ved Kristiansand politikammer, politiførstebetjent B, underhånden en komplett utskrift av det som var registrert om A i strafferegisteret. Av denne fremgikk at A i tillegg til de forhold som er nevnt, også hadde en dom for promillekjøring fra 1988.

Etter dette tok Barkenæs telefonisk kontakt med Domstolavdelingen i Justisdepartementet. Da avdelingsdirektøren for administrativ seksjon, C, ikke var til stede, ble han satt over til førstekonsulent D, som hadde ansettelser av funksjonærer ved domstolene som ett av sine arbeidsområder. I telefonsamtalen med henne opplyste Barkenæs at han i forbindelse med ansettelse av avdelingsleder for namsmannsavdelingen ved domstolen hadde fått mistanke om at en av søkerne var tidligere straffet, og at han hadde spurt søkeren om dette, men at søkeren hadde nektet å svare. Barkenæs

Side:430

spurte om han som embetsleder kunne kontrollere søkeren mot strafferegisteret. D svarte at etter hennes oppfatning kunne han ikke gjøre dette selv, men at Justisdepartementet kunne gjøre det for ham.

D ringte deretter til KRIPOS og fikk opplyst As strafferegister muntlig. De opplysninger D fikk, videreformidlet hun til Barkenæs over telefon.

Straks Barkenæs hadde fått disse opplysningene fra D, ringte han til A og gjorde oppmerksom på dette. A ble oppbrakt, men stilte på dette tidspunkt ikke spørsmål ved om Barkenæs hadde adgang til å innhente opplysninger fra strafferegisteret.

Før Barkenæs 8. april 1997 skrev innstilling til tilsettingsrådet, hadde han ytterligere en telefonsamtale med A. Hva som ble sagt i denne telefonsamtalen, har Barkenæs og A gitt motstridende forklaringer om. Barkenæs har forklart at han gjorde A oppmerksom på at han ikke ville bli innstilt, og at han ville begrunne dette med at A var «straffedømt flere ganger». Ifølge Barkenæs ønsket imidlertid A at dersom det skulle gis opplysninger om straffedommene, måtte det skje mer utførlig, slik at tilsettingsrådet kunne se at det dreide seg om svært gamle og ganske bagatellmessige forhold. A har forklart at Barkenæs i denne samtalen stadig understreket at det var A som var best kvalifisert, og som var «hans mann», og at det ble avtalt at Barkenæs innledningsvis skulle omtale A som den klart beste søkeren, og deretter omtale straffedommen fra 1977 - som ble ansett å være den mest alvorlige - for så å «tone denne ned» og forklare bakgrunnen og de formildende omstendighetene.

I den innstilling Barkenæs skrev til tilsettingsrådet, innstilte han to av de øvrige søkerne, og deretter ble A omtalt på følgende måte:

«Blant de gjenværende søkerne peker nr. 30 A seg ut som den klart beste. Ved en tilfeldighet har jeg imidlertid blitt oppmerksom på at han er straffet flere ganger. Han er innforstått med at dette opplyses til ansettelsesrådets medlemmer, og har bedt om at hans strafferegister gjengis forholdsvis detaljert:

...

Han bør ikke komme i betraktning ved ansettelse i ledende stilling ved en domstol og med arbeidsoppgaver som fra tid til annen nødvendiggjør et nært samarbeid med politiet.»

Tilsettingsrådet behandlet saken senere samme måned og ansatte en av de søkerne som Barkenæs hadde innstilt. Etter at A hadde fått meddelelse om at stillingen var besatt, henvendte han seg til Kristiansand byrett og bad om å få oversendt utvidet søkerliste og Barkenæs' innstilling til tilsettingsrådet. Etter noen purringer ble innstillingen oversendt 18. august 1997.

I juli 1997 henvendte A seg til Justisdepartementet med spørsmål om Barkenæs hadde rett til uten samtykke fra ham å innhente opplysninger fra strafferegisteret. Forespørselen ble besvart i brev av 5. september 1997 fra Domstolavdelingen i Justisdepartementet. I dette brevet gav departementet uttrykk for at det ikke forelå hjemmel for å innhente opplysninger fra strafferegisteret, og departementet beklaget at dette var gjort. Brevet lyder slik:

«I forbindelse med din søknad på stilling i namsmannsavdelingen ved Kristiansand byrett, mente ledelsen å gjenkjenne ditt navn fra tidligere straffesaker.

Side:431

De ba derfor Justisdepartementet vurdere muligheten for å undersøke i Strafferegisteret. Slik undersøkelse ble deretter foretatt.

Justisdepartementet har ikke hjemmel for å innhente opplysninger fra Strafferegisteret i saker om tilsetting av namsmenn, og vi beklager meget at dette ble gjort. Den korrekte fremgangsmåte ville ha vært å stille deg et direkte spørsmål om tidligere straffbare forhold.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke opplysninger som er gitt Kristiansand byrett, viser vi til Strafferegisterforskriften §6 siste ledd. Du kan gjennom politiet på hjemstedet kreve opplyst hvilke opplysninger registeret inneholder om deg. Den informasjonen vi fikk, ble formidlet til justitiarius i Kristiansand byrett over telefon, og utskriften ble deretter makulert. Vi kan derfor ikke oversende noen kopi.»

A anmeldte etter dette Barkenæs og avdelingsdirektøren for administrativ seksjon i Domstolavdelingen, C, til politiet. Noen måneder senere fremsatte han også krav om erstatning og oppreisning fra staten og Barkenæs. Da kravene ikke ble imøtekommet, tok han 30. oktober 1998 under henvisning til tvistemålsloven §438 ut stevning for Agder lagmannsrett mot Barkenæs og staten v/Justisdepartementet. Ved beslutning av Agder lagmannsrett 11. desember 1998 ble saken overført til Borgarting lagmannsrett i medhold av domstolsloven §38.

Den 18. februar 1998 utferdiget Oslo politidistrikt siktelse mot Barkenæs for overtredelse av straffeloven §121 første ledd, jf. strafferegistereringsloven §8 første ledd, mens saken mot C ved beslutning 3. februar 1998 ble henlagt fordi det ikke ble funnet å foreligge noe straffbart forhold. Etter at Oslo statsadvokatembeter hadde foreslått at også saken mot Barkenæs skulle henlegges som intet straffbart forhold, gikk riksadvokaten ved påtegning av 30. juni 1998 inn for at saken med hjemmel i straffeprosessloven §64 første ledd skulle fremmes for Kongen i statsråd med forslag om at det i medhold av straffeprosessloven §69 første ledd skulle besluttes en vilkårsløs påtaleunntatelse. Om spørsmålet om departementet hadde hjemmel for å innhente opplysninger fra strafferegisteret, uttalte riksadvokaten blant annet:

«Det er ikke pretendert fra departementets side, og det er heller ikke for øvrig opplysninger i saken som indikerer at det reelt eller formelt er truffet en beslutning i henhold til strafferegistreringsloven §12 nr. 5. Justisdepartementet har heller ikke i ettertid påberopt seg bestemmelsen som hjemmel for å innhente og videreformidle registeropplysningene, jf. brev av 5. september 1997 til fornærmede ... For riksadvokaten fremstår det som åpenbart at forskriftens §12 nr. 5 bare gir hjemmel til å formidle og bruke registeropplysninger når det forut for kommunikasjonen er truffet et formelt vedtak (på tilstrekkelig kompetansenivå og etter en adekvat saksbehandling) hvor det angis «hva som kan formidles til hvilket formål» (normens materielle innhold).»

Når riksadvokaten gikk inn for å avgjøre saken med vilkårsløs påtaleunnlatelse, var det fordi det etter riksadvokatens oppfatning «burde være adgang til å be om politiattest for domstolsansatte som skal fungere i stillinger med myndighetsbeføyelser». Det ble også lagt vekt på at Barkenæs «allerede hadde kunnskap om deler av registeropplysningene, og uansett synes å ville tatt dette i betraktning i sin innstilling».

Side:432

Ved kgl. res. 26. mars 1999 ble Barkenæs meddelt påtaleunnlatelse i samsvar med riksadvokatens forslag. I foredraget til resolusjonen la Justisdepartementet til grunn:

«Verken strafferegistreringsloven eller forskriftene til denne inneholdt bestemmelser som hjemlet den formidling og bruk av registeropplysninger som Barkenæs foretok i mars 1997 i forbindelse med behandlingen av fornærmedes søknad om stilling i namsretten.

Strafferegistreringsloven §8 første ledd stiller opp en absolutt taushetsplikt for offentlige tjenestemann overfor uvedkommende. ... Formidlingen av opplysninger kunne rettmessig bare ha funnet sted etter formell søknad og samtykke fra Justisdepartementet i samsvar med strafferegistreringslovens regler».

Barkenæs bestred imidlertid straffeskyld, og i medhold av straffeprosessloven §71 krevde han saken brakt inn for retten. Det ble deretter reist offentlig straffesak mot Barkenæs. Ved dom av Oslo byrett 27. august 1999 ble Barkenæs dømt i samsvar med siktelsen til en bot på kr 10.000. Barkenæs anket til Borgarting lagmannsrett, og ved dom av lagmannsretten 16. februar 2000 ble han frifunnet.

På bakgrunn av anmeldelsen av Barkenæs iverksatte Oslo politidistrikt etterforskning mot førstekonsulent D og politiførstebetjent B for overtredelse av straffeloven §121 første ledd, jf. strafferegistreringsloven §8 første ledd. Disse sakene er senere blitt henlagt.

I mars 1999 anla A privat straffesak for Kristiansand byrett mot Barkenæs og B for overtredelse av ulike bestemmelser om taushetsplikt. Denne saken er avvist av byretten og lagmannsretten. Kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg er ennå ikke avgjort.

Samtidig med at A tok ut stevning mot Barkenæs og staten v/Justisdepartementet for Agder lagmannsrett, anla han for Oslo byrett erstatningssak mot D og staten v/Justisdepartementet som hennes arbeidsgiver. Saken mot staten som Ds arbeidsgiver ble avvist som litispendent under henvisning til at staten var blitt saksøkt sammen med Barkenæs, mens saken mot D er stanset i påvente av utfallet av nærværende sak.

Mens saken mot Barkenæs og staten stod for Borgarting lagmannsrett, flyttet A med sin familie til X. Etter flyttingen fortsatte han i stillingen i - - -direktoratet, men fikk etter avtale sin arbeidsplass i Y. Denne stillingen hadde han frem til 7. februar 2000. Han tiltrådte da i stilling som by- og eldreombud i X. Denne stillingen er opprettet foreløpig som en prøveordning i to år.

Borgarting lagmannsrett kom i dom av 15. mars 2000 til at det ikke var sannsynliggjort at A var «påført noen skade, i omdømme eller på annen måte, som kan begrunne noe erstatningskrav». Når det gjelder kravet om oppreisning, fant lagmannsretten at departementets formidling av opplysninger fra strafferegisteret var ulovlig, men selv om formidlingen var ulovlig, kunne den etter lagmannsrettens syn ikke anses som noen rettstridig ærekrenkelse. Det var etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke tilstrekkelige holdepunkter for at svikten ved saksbehandlingen i departementet kunne «tilskrives mangler ved departementets aller øverste ledelse, slik at statsråden selv må anses å ha sviktet», og det var da under enhver omstendighet ikke noe grunnlag for kravet

Side:433

om oppreisning overfor staten. Lagmannsrettens dom har slik domsslutning:

«1. Finn Olav Barkenæs og staten ved Justisdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler A til Finn Olav Barkenæs 165.316 - etthundreogsekstifemtusentrehundreogseksten - kroner og til staten ved Justisdepartementet 110.000 - etthundreogtitusen - kroner innen to uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av tolv prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.»

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for lagmannsretten viser jeg til lagmannsrettens dom.

Den 22. mars 2000 døde Barkenæs.

A har både i forhold til staten og i forhold til Barkenæs' dødsbo påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av feil ved rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 18. oktober 2000 ble anken overfor staten henvist til Høyesterett for så vidt gjelder kravet om oppreisning, mens anken for øvrig ble nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1 og 2.

Under behandlingen for Høyesterett har A og fire vitner forklart seg ved bevisopptak. Det er også fremlagt skriftlige forklaringer fra vitnene. Ingen av vitnene er nye for Høyesterett.

For lagmannsretten anførte A som grunnlag for kravene om oppreisning skadeserstatningsloven §3-5 og §3-6. For Høyesterett har A som ny anførsel gjort gjeldende at utleveringen av opplysninger fra strafferegisteret også representerer en krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Staten har som ny anførsel gjort gjeldende at formidlingen av opplysninger fra strafferegisteret var hjemlet i strafferegistreringsloven §7 annet ledd. For øvrig står den del av saken som er henvist til Høyesterett, i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part - A - har i korte trekk anført:

Etter strafferegistreringsloven har offentlige tjenestemenn taushetsplikt om opplysninger som er registrert i strafferegisteret. For at det skal kunne gis opplysninger fra strafferegisteret, må det foreligge hjemmel for det. Dersom det uten hjemmel blir gitt opplysninger fra strafferegisteret, vil det rammes av reglene om ærekrenkelser. Meddelelse av opplysninger til andre enn den opplysningen gjelder, rammes av straffeloven §247, mens det at den opplysningen gjelder, blir konfrontert med opplysningen, rammes av §246.

I dette tilfellet har førstekonsulent D uten hjemmel gitt opplysninger fra strafferegisteret til Barkenæs, som har videreformidlet dem til tilsettingsrådet. Opplysningene fra strafferegisteret er også formidlet uten at saksbehandlingsreglene for innhenting av opplysninger fra strafferegisteret er blitt fulgt.

Da D innhentet opplysninger fra strafferegisteret, trodde hun at hun hadde hjemmel for dette i strafferegistreringsforskriften §6 annet ledd, men det er enighet mellom partene om at denne bestemmelse bare gir hjemmel for departementet til å innhente opplysninger til bruk for strafferettspleien.

Til statens anførsel om at politiet etter strafferegistreringsloven §7 annet ledd har en generell adgang til å gi opplysninger fra strafferegisteret

Side:434

for å forhindre at en virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte, har A bemerket at bestemmelsen bare gjelder for politiet. Under enhver omstendighet kan denne bestemmelsen etter hans oppfatning ikke gi hjemmel for å innhente opplysninger fra strafferegisteret til bruk i ansettelsessaker.

Derimot aksepterer A at departementet med hjemmel i strafferegistreringsforskriften §12 annet ledd, jf. første ledd nr. 5 kunne ha truffet vedtak om å innhente politiattest. Det er imidlertid ikke truffet noe vedtak etter denne bestemmelsen. Etter de interne delegasjonsregler i departementet måtte et vedtak etter denne bestemmelse ha vært truffet på avdelingsdirektørnivå innenfor Politiavdelingen. I dette tilfellet er det dessuten gitt fullstendige opplysninger om hva som er registrert i strafferegisteret. De straffedommer som A har, ligger så langt tilbake i tid at opplysninger om disse ikke skulle ha vært tatt med i en vanlig politiattest, jf. strafferegistreringsloven §5, jf. §6 første ledd nr. 6 og 7, jf. forskriften §15 første ledd. For at det skulle kunne gis flere opplysninger, måtte dette ha vært særskilt vurdert etter strafferegistreringsloven §6 tredje ledd, jf. forskriften §15 tredje ledd. Hva utfallet av en vurdering etter de korrekte bestemmelser ville ha blitt, er hypotetisk.

Det bestrides ikke at de opplysninger fra strafferegisteret som ble formidlet til Barkenæs, er korrekte. Det følger imidlertid av straffeloven §249 nr. 2 at selv om en ærekrenkende beskyldning er sann, er den straffbar dersom den er fremsatt uten «aktverdig grunn» eller den er «utilbørlig på grunn av formen eller måten den er fremsatt på eller av andre grunner». Den omstendighet at det ved avgjørelsen av om en søker skal ansettes, kan legges vekt på om han er tidligere straffet, kan ikke gi en aktverdig grunn til ulovlig å innhente og meddele opplysninger fra strafferegisteret. A hadde lagt sin fortid bak seg, og hadde av den grunn unnlatt å søke stillinger hvor det ble krevd vandelsattest. Det var i dette tilfellet heller ikke nødvendig å innhente opplysninger fra strafferegisteret for å la være å innstille A. Barkenæs kunne for eksempel ha latt være å innstille A fordi han nektet å svare på spørsmål om han var tidligere straffet. Etter As oppfatning må det også anses utilbørlig av departementet å innhente og meddele opplysninger fra strafferegisteret uten at dette har hjemmel i strafferegistreringsloven eller forskriften.

Etter skadeserstatningsloven §3-6 kan den som har krenket en annens ære, pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig. De brudd på bestemmelsene i strafferegistreringsloven og strafferegistreringsforskriften som D har begått, er begått under utøvelse av offentlig myndighet innenfor departementets ansvarsområde, og i slike tilfeller må staten hefte på grunnlag av reglene om organansvar, selv om feilen er begått på saksbehandlernivå. Strafferegisteret inneholder sensitive personopplysninger og er opprettet av hensyn til det offentliges behov, og dersom det ved en feil blir gitt opplysninger fra dette, er staten nærmest til å bære risikoen for dette. Det vil også bidra til å effektivisere taushetspliktsbestemmelsen i strafferegistreringsloven §8 om staten blir pålagt ansvar ved brudd på bestemmelsen. I tillegg kommer at departementet ikke hadde sørget for nødvendig opplæring og etablert tilstrekkelige rutiner for behandling

Side:435

av opplysninger som er registrert i strafferegisteret. Da departementet hadde ansvar for ansettelser av dommerfullmektiger, ble det rutinemessig muntlig innhentet opplysninger om hvorvidt søkerne var registrert i strafferegisteret. Etter As oppfatning gir strafferegistreringsforskriften ikke anledning til dette. Dette viser at det ikke er etablert tilstrekkelig forsvarlige rutiner for innhenting av opplysninger fra strafferegisteret. Dersom staten ikke direkte skulle hefte for de feil D har begått, må staten under enhver omstendighet være ansvarlig for den massive systemsvikt som her er avdekket. Det er ikke rimelig at saksbehandleren skal bli pålagt ansvar, mens staten skal gå fri.

For det tilfelle at Høyesterett skulle komme til at Ds handlemåte ikke rammes av ærekrenkelsesreglene, har A anført at staten må pålegges å betale oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5. Dette er begrunnet med at A som følge av at opplysninger fra strafferegisteret er kommet ut, er blitt påført en psykisk skade. Dette må anses som «skade på person» i forhold til denne bestemmelsen.

Til statens anførsel om at de opplysninger fra strafferegisteret som ble formidlet av departementet, bare tjente til å utfylle de opplysninger som Barkenæs hadde fått ved gjennomgang av domsprotokollen ved Kristiansand byrett, har A anført at Barkenæs ikke hadde adgang til å benytte disse opplysningene i en ansettelsessak. Domsprotokoller inneholder opplysninger av en slik karakter at de både i forhold til den dagjeldende lov av 9. juni 1978 nr. 48 om personregistre m.m. (personregisterloven) §1 annet ledd og den någjeldende lov av 14. april 2000 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) §2 nr. 3 må anses som personregister. Etter forskrift 21. desember 1979 nr. 22 om personregistre §2-18 var personregistre som var opprettet i forbindelse med domstolenes virksomhet, unntatt fra konsesjonskravet i personregisterloven §9. I forskriften §18 annet ledd var det imidlertid bestemt at opplysninger fra slike personregistre bare kunne brukes «innenfor rammene av domstolenes virksomhet». Etter As oppfatning gav denne bestemmelse ikke adgang til å bruke opplysninger fra domsprotokoller ved behandling av ansettelsessaker.

Som ny anførsel for Høyesterett har A gjort gjeldende at innhentingen og formidlingen av opplysningene fra strafferegisteret representerer en krenkelse av retten til respekt for privatlivet etter EMK artikkel 8.

Etter strafferegistreringsloven §8 har offentlige tjenestemenn taushetsplikt om opplysninger i strafferegisteret, og det kan etter As syn ikke være tvilsomt at formidling av slike opplysninger til uvedkommende må anses som et inngrep i retten til respekt for privatlivet etter EMK artikkel 8 nr. 1. For at et slikt inngrep skal være tillatt, må det skje i samsvar med lov, forfølge et legitimt formål og være nødvendig i et demokratisk samfunn, se EMK artikkel 8 nr. 2. I vilkåret om at inngrepet må være nødvendig i et demokratisk samfunn, ligger blant annet et krav om forholdsmessighet mellom mål og midler. Departementets formidling av opplysninger fra strafferegisteret har ikke hjemmel i strafferegistreringsloven eller strafferegistreringsforskriften, og formidlingen har også skjedd i strid med saksbehandlingsreglene i forskriften. Inngrepet kan etter dette ikke anses å ha skjedd i samsvar med lov. Formidlingen av disse opplysningene kan heller ikke ses å ha vært nødvendig

Side:436

i et demokratisk samfunn, og må under enhver omstendighet anses som et uforholdsmessig middel i forhold til det formål som formidlingen skulle tjene.

Etter As oppfatning foreligger det her et slikt grovt brudd på EMK artikkel 8, at det er grunnlag for å pålegge staten å betale oppreisning etter artikkel 13. Statens ansvar for brudd på EMK kan også brukes som tolkingsmoment ved fastleggelsen av rekkevidden av statens organansvar etter skadeserstatningsloven §3-5 og §3-6.

Ved fastsettelsen av størrelsen av oppreisningsbeløpet må det legges vekt på at vi her står overfor klare lovbrudd som er begått under utøvelse av statlig myndighet, at bruddene er begått forsettlig, at de har ført til store belastninger for A og at det i tilfeller som det foreliggende er vanskelig å påvise noe økonomisk tap.

A har nedlagt slik påstand:

«1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale oppreisning til A med et beløp fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 250.000,-, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra det fastsatte oppfyllelsestidspunkt til betaling finner sted.

2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra det fastsatte oppfyllelsestidspunkt til betaling finner sted.»

Ankemotparten - staten v/Justisdepartementet - har i korte trekk anført:

For at det skal kunne gis opplysninger fra strafferegisteret, må det foreligge hjemmel, jf. strafferegistreringsloven §8. Etter statens oppfatning hadde departementet i dette tilfellet hjemmel i strafferegistreringsloven §7 annet ledd og forskriften §12 annet ledd, jf. første ledd nr. 5 for å innhente og videreformidle registeropplysninger. Anførselen om at departementet hadde hjemmel i lovens §7 annet ledd er ny for Høyesterett.

Strafferegistreringsloven §7 annet ledd fastsetter at bestemmelsene i §5 og §6 blant annet ikke kommer til anvendelse når politiet gir opplysninger for å «forhindre at en virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte». I dette tilfellet ble opplysninger fra strafferegisteret gitt for å forhindre at en tidligere straffedømt person ble ansatt som leder for namsmannsavdelingen ved Kristiansand byrett. Barkenæs hadde uttrykkelig spurt om A var tidligere straffet, men dette hadde han nektet å svare på. I en slik situasjon måtte KRIPOS ha anledning til å gi opplysninger fra strafferegisteret uten hinder av taushetsplikten for å sikre en forsvarlig namsmannsvirksomhet. Staten har i denne forbindelse også vist til at etter strafferegistreringsloven §9 avgjør departementet i tvilstilfelle om en begjæring om attest, avskrift eller opplysninger fra strafferegisteret skal etterkommes.

I tillegg til at strafferegistreringsloven §7 annet ledd gav hjemmel for å formidle opplysninger fra strafferegisteret, hadde departementet etter statens syn også hjemmel i forskriften §12 annet ledd, jf. første ledd nr. 5. Etter denne bestemmelse kan departementet fremsette begjæring om politiattest også til bruk for andre formål enn de som er nevnt i §12 første ledd nr. 1 - 4. I tilfeller hvor departementet begjærer politiattest,

Side:437

kan saksbehandlingsreglene i forskriften §13 og §14 ikke komme til anvendelse.

Da førstekonsulent D innhentet opplysninger fra strafferegisteret, trodde hun at hun hadde hjemmel i strafferegistreringsforskriften §6 annet ledd. Den omstendighet at D bygde på feil hjemmel, kan imidlertid etter statens syn ikke ha noen betydning.

Det er riktig som den ankende part har anført at et vedtak etter strafferegistreringsforskriften §12 første ledd nr. 5 etter de interne delegasjonsregler i Justisdepartementet skulle ha vært truffet på avdelingsdirektørnivå i Politiavdelingen. Departementets avdelingsinndeling og bestemmelsene om hvilket nivå vedtak skal treffes på, beror imidlertid på en intern arbeidsfordeling i departementet, og kan etter statens oppfatning ikke få noen betydning for gyldigheten av vedtaket. Utad må departementet betraktes som en enhet.

Det er også riktig at de straffedommer A hadde, ligger så langt tilbake i tid at de ikke ville ha blitt tatt med i en vanlig politiattest. Etter strafferegistreringsloven §6 tredje ledd, jf. forskriften §15 tredje ledd kan imidlertid departementet «i særlige tilfelle» bestemme at det skal gis flere eller færre opplysninger enn de som fremgår av strafferegistreringsloven §6 første og annet ledd. Siden A hadde nektet å svare på spørsmål om han var tidligere straffet, måtte departementet kunne innhente fullstendige opplysninger.

Selv om Høyesterett skulle komme til at opplysningene fra strafferegisteret er gitt uten hjemmel i strafferegistreringsloven eller strafferegistreringsforskriften, kan det etter statens oppfatning ikke være grunnlag for å pålegge staten å betale oppreisning.

Etter skadeserstatningsloven §3-5 er det et vilkår for oppreisning at det foreligger en personskade. Det er ikke forsøkt dokumentert at A er påført noen psykisk skade som følge av at departementet innhentet og videreformidlet opplysninger fra strafferegisteret. Under enhver omstendighet må en slik skade anses som en upåregnelig følge.

For at det skal kunne gis oppreisning etter §3-6, må det være fremsatt en ærekrenkende beskyldning, og denne må være rettsstridig. Etter statens syn kan meddelelse av sanne opplysninger fra strafferegisteret ikke anses som en ærekrenkende beskyldning. I alle fall kan en slik meddelelse ikke anses som en rettsstridig ærekrenkelse. Ved vurderingen av om det var rettstridig å innhente og videreformidle opplysningene, vil spørsmålet om det foreligger brudd på taushetsplikt, bare være ett av flere momenter. Etter statens oppfatning må departementet i dette tilfellet anses å ha hatt en aktverdig grunn til å innhente opplysninger fra strafferegisteret, og disse er meddelt til Barkenæs på en for A så skånsom måte som mulig. Ved vurderingen må det blant annet legges vekt på at bakgrunnen for at opplysningene ble innhentet, var at A nektet å svare på om han var tidligere straffet. Videre må det legges vekt på at Barkenæs var vant til å behandle konfidensielle opplysninger, og at når opplysningene ble fremlagt for tilsettingsrådet, var det etter ønske fra A.

Både etter skadeserstatningsloven §3-5 og §3-6 beror spørsmålet om oppreisning skal tilkjennes, på en bred skjønnsmessig vurdering. De opplysninger som departementet innhentet fra strafferegisteret, tjente bare til å fylle ut de opplysninger som Barkenæs hadde fått ved å undersøke domsprotokollen for Kristiansand byrett. Etter statens syn kan domsprotokollen

Side:438

ikke anses som personregister i forhold til personregisterloven, og under enhver omstendighet gav personregisterforskriften av 1979 §2-18 annet ledd tilstrekkelig hjemmel for at de opplysninger som Barkenæs hadde fått ved å undersøke domsprotokollen, kunne benyttes ved behandlingen av ansettelsessaken. Den tilleggsinformasjon som formidlingen av opplysninger fra strafferegisteret gav, var etter dette begrenset. Ved vurderingen av om det bør tilkjennes oppreisning, må det dessuten legges vekt på at det ikke bør oppfordres til fortielser overfor ansettelsesmyndigheten, og at brudd på taushetsplikt er sanksjonert på andre måter.

Det er også en forutsetning for at staten skal kunne pålegges ansvar for oppreisning, at staten hefter på grunnlag av reglene om organansvar. Det har vært ansett tvilsomt om organansvaret omfatter statsrådenes handlemåte. Etter statens oppfatning kan organansvaret under enhver omstendighet ikke omfatte handlinger fra personer på lavere nivå.

Staten kan ikke se at det i det foreliggende tilfellet finnes noen grunn for å rette bebreidelser mot statsråden. Det er ikke påvist noen form for systemsvikt i departementet. D var førstekonsulent, og statens organansvar kan under ingen omstendigheter omfatte henne.

Når det gjelder spørsmålet om det foreligger brudd på EMK artikkel 8, aksepterer staten at meddelelse av opplysninger fra strafferegisteret må anses som inngrep i retten til respekt for privatlivet etter artikkel 8 nr. 1. Etter statens oppfatning har imidlertid det inngrep som her har funnet sted, hjemmel i lov. Under enhver omstendighet kan det ikke være noe grunnlag for å pålegge staten å betale oppreisning i et tilfelle som dette. I forhold til EMK artikkel 13 må det være tilstrekkelig at A har fått prøvd om det foreligger krenkelse.

For det tilfellet at Høyesterett skulle finne at det er grunnlag for oppreisning, kan det etter statens syn under enhver omstendighet bare bli tale om et mindre beløp, jf. Rt-1995-209.

Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med tillegg av lovens høyeste morarente fra forfall til betaling finner sted.»

Mitt syn på saken:

Jeg har kommet til at anken ikke kan føre frem.

Som grunnlag for det fremsatte oppreisningskrav har A anført skadeserstatningsloven §3-5 og §3-6 og EMK artikkel 13, jf. artikkel 8. Både i forhold til kravet om oppreisning etter skadeserstatningsloven og i forhold til kravet om oppreisning på grunnlag av EMK er det en nødvendig forutsetning for ansvar at de opplysninger som ble innhentet fra strafferegisteret, ble formidlet i strid med strafferegistreringsloven eller strafferegistreringsforskriften.

Er opplysningene fra strafferegisteret formidlet i strid med strafferegistreringsloven eller strafferegistreringsforskriften?

Etter strafferegistreringsloven §8 plikter offentlige tjenestemenn å bevare taushet overfor uvedkommende om opplysninger som er registrert i strafferegisteret. For at departementet skulle kunne undersøke strafferegisteret og formidle registeropplysninger til byrettsjustitiarius Finn Barkenæs, måtte departementet derfor ha hjemmel for dette.

Side:439

Som hjemmel for at departementet kunne innhente og formidle opplysninger fra strafferegisteret, har staten påberopt strafferegistreringsloven §7 annet ledd og forskriften §12 annet ledd, jf. første ledd nr. 5.

Etter strafferegistreringsloven §5, jf. §6 skal opplysninger fra strafferegisteret til annen bruk enn for strafferettspleien, gis i form av politiattest. Fra denne regel gjør §7 enkelte unntak. I §7 annet ledd blir det fastsatt at bestemmelsene i §5 og §6 ikke kommer til anvendelse «når politiet gir opplysninger for å forebygge eller oppklare lovovertredelser, eller for å forhindre at en virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte». Det alternativ som staten har påberopt, er alternativet «for å forhindre at en virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte».

I det foreliggende tilfellet var det departementet som henvendte seg til KRIPOS og spurte om hva som var registrert i strafferegisteret, og ikke politiet som tok initiativet til å utlevere opplysningene. Dette kan imidlertid etter min mening ikke være til hinder for påberopelse av §7 annet ledd. Det er KRIPOS som fører strafferegisteret, og som utleverte opplysningene til departementet. KRIPOS er en del av politiet, og dersom vilkårene for å anvende §7 annet ledd var til stede, må bestemmelsen kunne påberopes til tross for at det ikke var politiet som tok initiativet. Spørsmålet blir derfor om de vilkår bestemmelsen oppstiller for å formidle registeropplysninger var til stede.

I de alminnelige motiver til Straffelovrådets innstilling om lov om strafferegistrering (1967), side 33 blir §7 annet ledd omtalt på følgende måte:

«Bestemmelsen i utkastet vil imidlertid ikke få anvendelse når politiet gir opplysninger til andre for å forebygge eller oppklare lovovertredelser, jf. utkastet §7 annet ledd. Men tenker her på f.eks slike tilfelle hvor politiet på grunn av en persons opptreden eller virksomhet gir opplysninger om at han tidligere har begått forbrytelser som det er fare for at han vil gjenta, eller hvor en polititjenestemann som vitne gir opplysninger som bevis i en sak eller forøvrig for å oppklare saken.»

Deretter blir bestemmelsen kommentert slik i spesialmotivene:

«Annet ledd tar sikte på slike tilfelle som nevnt i de alminnelige bemerkninger side 33. Her vil det ikke være spørsmål om å gi en attest, men om å meddele opplysninger muntlig eller skriftlig i den form som forholdet i det enkelte tilfelle tilsier. Opplysninger av denne art ligger utenfor det område som det er meningen at denne lov skal regulere. Reglene i §5 og §6 bør heller ikke komme til anvendelse i tilfelle hvor politiet ved en tjenestlig uttalelse vil kunne forhindre at en virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte» (Straffelovrådets innstilling side 40).

Som det fremgår av Straffelovrådets innstilling, tar alternativet «for å forebygge ... lovovertredelser» sikte på tilfeller hvor faren for nye straffbare handlinger er konkret begrunnet i vedkommendes «opptreden eller virksomhet». Etter min oppfatning må det samme synspunkt legges til grunn ved tolkingen av alternativet «for å forhindre at en virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte». På denne bakgrunn må det være en forutsetning for at politiet skal ha adgang til å gi opplysninger fra strafferegisteret

Side:440

«for å forhindre at en virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte», at det foreligger en overhengende og konkret begrunnet fare for dette.

I det foreliggende tilfelle er det ikke påberopt noe annet grunnlag for at det med hjemmel i strafferegistreringsloven §7 annet ledd skulle kunne gis opplysninger fra strafferegisteret, enn at A var tidligere straffet. Etter min mening ligger de straffedommer som er registrert på A, så langt tilbake i tid at det ikke finnes tilstrekkelig grunnlag for å anta at namsmannsmyndigheten i Kristiansand ville ha blitt utøvd på en uforsvarlig måte om A var blitt ansatt som leder for namsmannsavdelingen.

Fra statens side har det vært vist til at etter strafferegistreringsloven §9 avgjør departementet «i tvilstilfelle om begjæring om attest, avskrift eller opplysninger skal etterkommes». Denne bestemmelsen er i forarbeidene begrunnet med at det i tilfeller hvor det «reises tvil om en begjæring etter denne lov bør tas til følge, vil ... være rimelig å overlate til departementet å avgjøre spørsmålet», se Straffelovrådets innstilling side 41. Etter min oppfatning kan departementets kompetanse etter denne bestemmelse bare gjelde spørsmål om utøvelse av skjønn innenfor lovens rammer, og ikke spørsmålet om det er hjemmel for å gi opplysninger.

Jeg er etter dette kommet til at innhentingen av opplysninger fra strafferegisteret ikke hadde hjemmel i strafferegistreringsloven §7 annet ledd.

Det neste spørsmål blir om innhentingen av registeropplysningene hadde hjemmel i strafferegistreringsforskriften §12 annet ledd, jf. første ledd nr. 5.

Spørsmålet om i hvilke tilfeller politimesteren kan utferdige politiattest til annen bruk enn strafferettspleien, reguleres av strafferegistreringsforskriften §12 første ledd. De relevante deler av denne bestemmelsen lyder slik:

«Til annet bruk enn for strafferettspleien kan politimesteren utferdige politiattest bare i følgende tilfeller:

...

5. Justisdepartementet kan samtykke i at det også i andre tilfeller utferdiges politiattest.»

Etter §12 annet ledd kan begjæring om politiattest «også fremsettes av Justisdepartementet.»

Bestemmelsen i annet ledd må ses i sammenheng med første ledd, og må forstås slik at det også ved fremsettelse av begjæring om politiattest fra departementet bare kan innhentes politiattest til bruk for formål som er nevnt i første ledd nr. 1-5. I det foreliggende tilfellet er ingen av de formålene som er nevnt i første ledd nr. 1-4, aktuelle. Dette innebærer at det var en forutsetning for at det skulle kunne innhentes opplysninger fra strafferegisteret, at det forelå et slikt samtykke fra Justisdepartementet som omhandlet i første ledd nr. 5.

Strafferegistreringsforskriften §12 første ledd nr. 5 sier ikke noe om hvilken form et samtykke fra departementet må ha. Etter min oppfatning må bestemmelsen forstås slik at samtykke til at det skal kunne utferdiges politiattest til andre formål enn de som er nevnt i første ledd nr. 1-4, både kan gis i form av generelle regler og ved individuelle vedtak. For

Side:441

at det skal kunne anses å foreligge samtykke, må det imidlertid være truffet et formelt vedtak av kompetent organ, og dersom politiattesten skal inneholde flere opplysninger enn de som fremgår av en vanlig politiattest etter strafferegistreringsloven §6 første og annet ledd, må det være særskilt angitt, se strafferegistreringsloven §6 tredje ledd, jf. forskriften §15.

I den foreliggende sak kan det ikke ses å være truffet noe som kan karakteriseres som et vedtak etter strafferegistreringsforskriften §12 første ledd nr. 5. Da førstekonsulent D henvendte seg til KRIPOS og bad om opplysninger fra strafferegisteret, trodde hun at forskriften §6 annet ledd gav hjemmel for dette, og på denne bakgrunn var det ikke aktuelt for henne å sørge for at det ble truffet vedtak etter forskriften §12 første ledd nr. 5, jf. §15 tredje ledd.

Når en myndighet ved lov eller forskrift er lagt til departementet, må den som utgangspunkt anses å være lagt til departementets ledelse. For at vedtak skal kunne treffes på lavere nivå i departementet, må dette være hjemlet i departementets regler for intern delegasjon. Etter det som er opplyst, skal et samtykke etter strafferegistreringsforskriften §12 første ledd nr. 5 etter departementets regler for intern delegasjon treffes på avdelingsdirektørnivå i Politiavdelingen. Siden det i dette tilfellet ikke er truffet noe som kan anses som vedtak, finner jeg det ikke nødvendig å gå inn på hvilke konsekvenser det ville ha hatt om et vedtak etter denne bestemmelsen var truffet av en person som ikke hadde hjemmel for dette i delegasjonsreglene.

Konklusjonen må etter dette bli at innhentingen av opplysningene fra strafferegisteret heller ikke hadde hjemmel i strafferegistreringsforskriften §12 annet ledd, jf. første ledd nr. 5.

Strafferegistreringsforskriften §13 og §14 inneholder nærmere regler om fremgangsmåten ved utferdigelse av politiattest etter §12. Partene er uenige om hvorvidt disse reglene bare gjelder i tilfeller hvor politiattest blir utstedt av politimesteren etter §12 første ledd, eller om de også gjelder i tilfeller hvor politiattest med hjemmel i §12 annet ledd blir utstedt etter begjæring fra departementet.

Etter forskriften §14 skal «[s]øknad om politiattest og utferdigelse av slik attest ... skje på blanketter fastsatt av Justisdepartementet», og etter §13 første punktum skal politiattest «normalt» utferdiges direkte til den attesten gjelder. «Hvor det i særlige tilfelle finnes nødvendig at attesten utferdiges direkte til den som skal bruke den, skal det fremlegges skriftlig samtykke fra den attesten gjelder med mindre annet er bestemt». I tilfeller hvor politiattest blir utstedt til den som skal bruke attesten, skal den som attesten gjelder, «vanligvis ha tilsendt kopi av attesten», se §13 annet punktum.

Disse reglene er begrunnet i personvernhensyn. Strafferegisteret inneholder sensitive personopplysninger, og bakgrunnen for bestemmelsene i §13 og §14 er at det er behov for kontroll med utlevering av opplysninger fra strafferegisteret. Dette behovet står like sterkt i tilfeller hvor det er departementet som ber om politiattest, som i tilfeller hvor politiattest blir utstedt av politimesteren. Det er intet i bestemmelsenes ordlyd som skulle tilsi at de ikke skal komme til anvendelse i tilfeller hvor politiattest blir begjært av departementet. Etter min oppfatning må bestemmelsene også gjelde i slike tilfeller.

Side:442

I vår sak ble opplysningene fra strafferegisteret innhentet ved at førstekonsulent D ringte til KRIPOS og fikk meddelt opplysningene muntlig. A ble ikke orientert om innhentingen før han noen dager senere ble konfrontert med opplysningene i en telefonsamtale med Barkenæs. Dette er i strid med bestemmelsene i strafferegistreringsforskriften §13 og §14 om fremgangsmåten ved innhenting av politiattest.

Etter dette er opplysningene fra strafferegisteret ikke bare innhentet uten hjemmel, men det er ved formidlingen av opplysningene også begått brudd på saksbehandlingsregler.

Foreligger det grunnlag for oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5 eller §3-6?

A har som grunnlag for det fremsatte oppreisningskrav prinsipalt anført skadeserstatningsloven §3-6.

Etter denne bestemmelsen kan «[d]en som har krenket en annens ære ... såfremt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede, ... pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig». Det alternativ i denne bestemmelsen A har påberopt, er ærekrenkelsesalternativet.

Krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6 kan bare rettes mot «[d]en som» har begått handlingen. Det er derfor en forutsetning for at det skal kunne gjøres gjeldende krav om oppreisning mot staten på grunnlag av denne bestemmelsen, at handlingen er begått av en person som staten hefter for på grunnlag av reglene om organansvar, jf. Rt-1995-209.

Jeg behandler først vilkåret om at det må foreligge en ærekrenkelse.

Ærekrenkelsesalternativet i skadeserstatningsloven §3-6 omfatter både krenkelse av en persons æresfølelse (straffeloven §246) og krenkelse av omdømmet (§247). I denne saken får §246 ingen selvstendig betydning. For at det skal være grunnlag for ansvar etter skadeserstatningsloven §3-6, må ærekrenkelsen være rettsstridig.

Det kan etter min oppfatning ikke være tvilsomt at departementets innhenting og formidling av opplysningene om de straffedommer som A hadde, var egnet til å redusere hans omdømme på en slik måte at forholdet rammes av straffeloven §247. Det avgjørende for om det er grunnlag for oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-6, må derfor være om ærekrenkelsene er rettsstridige.

Etter straffeloven §249 nr. 1 kan en ærekrenkelse som hovedregel ikke anses rettsstridig dersom det føres bevis for beskyldningens sannhet, men fra denne hovedregel gjør §249 nr. 2 unntak for tilfeller hvor beskyldningen er «er fremsatt uten at der var noen aktverdig grunn til det eller dersom den ellers er utilbørlig på grunn av formen eller måten den er fremsatt på eller av andre grunner». I dette tilfellet er det ikke bestridt at de opplysninger som ble formidlet fra strafferegisteret, er sanne, og spørsmålet blir derfor om registeropplysningene ble formidlet uten aktverdig grunn, eller om formidlingen ellers var utilbørlig.

Etter min oppfatning må spørsmålet om en beskyldning ble fremsatt uten aktverdig grunn, og om den «ellers er utilbørlig», ses under ett. Det er også en forutsetning for at fremsettelse av en beskyldning uten aktverdig grunn skal medføre at ærekrenkelsen blir rettsstridig, at fremsettelsen etter en totalvurdering fremstår som utilbørlig, se

Side:443

Mæland: Ærekrenkelser (1986), side 180 og Bratholm/Matningsdal (red.): Straffeloven med kommentarer. Anden del (1998), side 646.

Jeg har tidligere konkludert med at formidlingen av opplysningene fra strafferegisteret ikke hadde hjemmel i strafferegistreringsloven eller forskriften, og at formidlingen også skjedde i strid med saksbehandlingsreglene i strafferegistreringsforskriften §13 og §14. Dette kan imidlertid etter min oppfatning ikke være tilstrekkelig for å anse formidlingen utilbørlig i forhold til straffeloven §249 nr. 2. Ordet «utilbørlig» er et ganske sterkt uttrykk. Som Høyesterett har fremholdt i dom i Rt-1979-1590, er det ikke tilstrekkelig for å karakterisere noe som utilbørlig, at forholdet finnes kritikkverdig (side 1595).

Formålet med at departementet innhentet opplysninger fra strafferegisteret og formidlet disse til byrettsjustitiarius Barkenæs, var å skaffe ansettelsesmyndigheten et bredest mulig grunnlag for å vurdere om A av hensyn til den tillit namsmyndighetene må ha, var egnet for stillingen som leder for namsmannsavdelingen ved Kristiansand byrett.

Dersom namsmannsfunksjonen i Kristiansand ikke hadde vært lagt til byretten, men i samsvar med hovedregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §2-2 første ledd første punktum hadde vært lagt til lensmannen, ville strafferegistreringsforskriften §12 første ledd nr. 1 ha gitt hjemmel for å innhente politiattest, se politiloven §18 første ledd. I Kristiansand er namsmannsfunksjonen lagt til byretten, og som følge av dette kunne det ved ansettelsen av leder for namsmannsavdelingen ikke innhentes politiattest med hjemmel i strafferegistreringsforskriften §12 første ledd nr. 1. Det er derfor en forutsetning for at det i dette tilfellet skulle kunne innhentes politiattest, at det var truffet vedtak av departementet etter §12 første ledd nr. 5.

Selv om de straffedommer som var registrert på A, ligger så langt tilbake i tid at en vanlig politiattest ikke ville ha inneholdt opplysninger om disse, finner jeg det klart at opplysningene var relevante for ansettelsesmyndigheten. Stillingen som leder av namsmannsavdelingen krever særlig tillit, og etter min oppfatning måtte ansettelsesmyndigheten - til tross for at dommene for overtredelse av vegtrafikkloven lå fra 9 til 14 år tilbake, og den siste dommen for vinningsforbrytelser var 20 år gammel - ved vurderingen av hvem som skulle ansettes, kunne legge vekt på disse domfellelsene.

Ved formidlingen av opplysningene fra strafferegisteret har departementet gått frem på en så varsom og skånsom måte som mulig. Opplysningene ble formidlet muntlig til byrettsjustitiarius Barkenæs. Han hadde som dommer og tidligere statsadvokat god trening i å behandle fortrolige opplysninger, og det finnes ikke holdepunkter for at han har formidlet opplysningene til andre enn tilsettingsrådet. Som følge av As politianmeldelser og saksanlegg er opplysningene etter hvert blitt kjent for andre, men dette skyldes de skritt A selv har tatt, og er ikke noe som departementet kan klandres for.

På grunnlag av en samlet vurdering har jeg kommet til formidlingen av opplysningene fra strafferegisteret ikke kan anses utilbørlig i forhold til straffeloven §249 nr. 2, og at det derfor ikke foreligger en rettsstridig ærekrenkelse.

Det er etter dette ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om hvor langt statens organansvar rekker.

Side:444

Som subsidiært grunnlag for oppreisningskravet har A påberopt skadeserstatningsloven §3-5.

A har anført at han som følge av at opplysninger fra strafferegisteret er kommet ut, er påført en psykisk skade, og at dette må anses som «skade på person» i forhold til §3-5 første ledd bokstav a, og at det kan gjøres ansvar gjeldende mot staten etter reglene om organansvar.

Jeg finner det klart at det ikke er grunnlag for ansvar etter skadeserstatningsloven §3-5.

Som dokumentasjon for at han er blitt påført en psykisk skade, har A fremlagt en bekreftelse av 3. mars 2000 fra lege Steinar Jørgensen, som er spesialist i psykiatri. Denne bekreftelsen har følgende innhold:

«Etter anmodning fra A, f. xx.xx.1956, kan jeg herved bekrefte at han født xx.xx.99 ble henvist til psykiater for angst/depresjon.

Undertegnede har så i tiden 030399 til d.d. hatt regelmessig behandlingskontakt med A. Grunnlaget for behandlingen har vært reaktiv depresjon knyttet til akt. livssituasjon.»

Det er - utover det som fremgår av denne bekreftelsen - ikke fremlagt noen nærmere opplysninger om depresjonen, og det er heller ikke forsøkt sannsynliggjort at denne har sammenheng med at departementet - i strid med strafferegistreringsloven og forskriften - innhentet og formidlet opplysninger fra strafferegisteret. Siden det ikke er sannsynliggjort at depresjonen står i årsakssammenheng med departementets formidling av opplysninger fra strafferegisteret, finner jeg det ikke nødvendig å gå inn på hva som ligger i begrepet «skade på person» i §3-5 første ledd bokstav a og forholdet mellom denne bestemmelse og §3-6. Av samme grunn er det heller ikke i forhold til §3-5 nødvendig å gå inn på rekkevidden av statens organansvar.

Foreligger det grunnlag for oppreisning etter EMK artikkel 13, jf. artikkel 8?

A har som ny anførsel for Høyesterett påberopt at formidlingen av opplysninger fra strafferegisteret representerer en krenkelse av EMK artikkel 8. Denne bestemmelse lyder slik:

«1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

Strafferegisteret inneholder sensitive personopplysninger, og det kan etter min oppfatning ikke være tvilsomt at innhenting og formidling av opplysninger fra strafferegisteret må anses som et inngrep i retten til respekt for privatlivet, se for eksempel dom av Den europeiske menneskerettsdomstol 25. februar 1987 i saken Leander mot Sverige (EMD-1987-9248) (A/116) premiss 48. Spørsmålet er derfor om inngrepet er berettiget etter artikkel 8 nr. 2.

Side:445

For at et inngrep i retten til respekt for privatlivet skal være berettiget etter artikkel 8 nr. 2, må det ivareta et legitimt formål, være i samsvar med lov og anses nødvendig i et demokratisk samfunn.

Formålet med å undersøke om A var tidligere straffet, var å skaffe ansettelsesmyndigheten et best mulig grunnlag for å vurdere om A på bakgrunn av den tillit namsmyndigheten må ha, burde ansettes i stillingen som leder av namsmannsavdelingen ved Kristiansand byrett. Jeg finner det klart at dette må anses som et legitimt formål etter artikkel 8 nr. 2.

Derimot har jeg kommet til at inngrepet ikke har funnet sted i samsvar med lov. Som jeg tidligere har fremholdt, kunne det i dette tilfellet med hjemmel i strafferegistreringsforskriften §12 første ledd nr. 5 ha vært truffet vedtak om at det kunne innhentes politiattest, og dersom dette var blitt gjort, kunne det også ha vært bestemt at det skulle innhentes fullstendig politiattest, se strafferegistreringsloven §6 tredje ledd, jf. forskriften §15 tredje ledd. Men det ble ikke truffet noe slikt vedtak, og formidlingen av opplysningene fra strafferegisteret har da skjedd uten hjemmel i strafferegistreringsloven eller forskriften. Inngrepet kan på denne bakgrunn ikke anses å ha skjedd i samsvar med lov, og det foreligger da brudd på EMK artikkel 8.

I tilfeller hvor et individ på et prosedabelt grunnlag kan hevde at det foreligger brudd på EMK, har vedkommende krav på å få spørsmålet effektivt prøvd for nasjonal myndighet, og dersom det finnes nødvendig for at prøvingen skal anses effektiv, krav på erstatning eller oppreisning. Det kan her blant annet vises til Menneskerettsdomstolens dom i saken Leander mot Sverige (EMD-1987-9248) premiss 77, hvor det heter:

«For det interpretation of Article 13 (art. 13), the following general principles are of relevance:

(a) where an individual has an arguable claim to be the victim of av violation of the rights set forth in the Convention, he should have a remedy before a national authority in order both to have his claim decided and, if appropriate, to obtain redress (see, inter alia, the above-mentioned Silver and Others judgment (EMD-1983-5947), Series A no. 61, p. 42, §113);

...»

I det foreliggende tilfellet har A fått prøvd for Høyesterett hvorvidt EMK artikkel 8 er krenket, og etter det jeg har kommet til, foreligger det krenkelse. Som jeg tidligere har fremholdt, har imidlertid departementet ved formidlingen av opplysningene gått frem på en så varsom og skånsom måte som mulig, og når opplysningene er blitt kjent for andre enn Barkenæs og tilsettingsrådet, skyldes det de skritt A selv har tatt. På denne bakgrunn finner jeg at A har fått spørsmålet om det foreligger krenkelse av EMK artikkel 8, tilstrekkelig effektivt prøvd ved at Høyesterett konstaterer at det foreligger brudd på EMK. Etter min mening er det derfor ikke grunnlag for å tilkjenne A oppreisning etter EMK artikkel 13.

Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, må etter dette stadfestes så langt dommen er påanket og anken henvist til Høyesterett.

Saksomkostninger

As anke har vært forgjeves, og etter tvistemålsloven §180 første ledd skal han da pålegges å betale statens saksomkostninger for Høyesterett «medmindre retten paa grund av særlige omstændigheter finder

Side:446

at burde frita ham» for dette. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å tilkjenne A omkostninger. Tvistemålslovens omkostningsregler må imidlertid suppleres med EMK. Selv om As krav om at staten skal pålegges å betale oppreisning, ikke har ført frem, har han har fått medhold i at departementet ikke hadde hjemmel for å innhente opplysninger fra strafferegisteret, og at formidlingen av registeropplysningene representerer en krenkelse av EMK artikkel 8. For at A skal kunne anses å ha fått tilstrekkelig effektiv prøving av at det foreligger brudd på EMK, finner jeg at A må tilkjennes omkostninger for Høyesterett for så vidt angår disse spørsmålene.

Anførselen om at det foreligger brudd på EMK er ny for Høyesterett. Men når jeg har kommet til at det foreligger krenkelse av EMK artikkel 8, er det fordi departementet ikke hadde hjemmel for å innhente opplysninger fra strafferegisteret. Dette spørsmålet stod sentralt også for lagmannsretten. Jeg finner derfor at A også bør tilkjennes omkostninger for denne del av saken for lagmannsretten.

På grunnlag av en skjønnsmessig vurdering er jeg kommet til at A for den del av saken som gjelder spørsmålet om departementet hadde hjemmel for å innhente opplysninger fra strafferegisteret, og om det foreligger en krenkelse av EMK artikkel 8, bør tilkjennes et samlet beløp på kr 150.000 i saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.

For den øvrige del av saken finner jeg at hver av partene må bære sine omkostninger for begge instanser.

A har krevd dom for forsinkelsesrente av de saksomkostninger han måtte bli tilkjent. Kravet må tas til følge, jf. forsinkelsesrenteloven §2, jf. §3 første ledd første punktum.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, stadfestes så langt dommen er påanket og anken henvist til Høyesterett.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler staten v/Justisdepartementet til A 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Stang Lund: Likeså.

Dommer Frisak: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1, stadfestes så langt dommen er påanket og anken henvist til Høyesterett.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler staten v/Justisdepartementet til A 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.