HR-2000-842 - Rt-2001-752

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-06-15
Publisert:	HR-2000-00842 - Rt-2001-752 (147-2001)
Stikkord:	(Psykisk helsevern-dommen I), Forvaltningsrett, Helserett, Tvungent psykisk helsevern
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om å bli utskrevet fra tvungen psykisk helsevern. Høyesterett kom til at den helhetsvurdering Psykisk helsevernloven (1999) § 3-3 tredje ledd gav anvisning på, måtte føre til at A ble utskrevet fra psykisk helsevern, og at anken således førte frem. Høyesterett la betydelig vekt på at A var 61 år, og at han hadde vært i psykiatrisk institusjon med tvungen medisinering sammenhengende siden 1984. Det skulle da atskillig til for å nekte ham mulighet til selv å erfare hvordan tilværelsen vil være utenfor institusjon.
Saksgang:	Trondheim byrett - Høyesterett HR-2000-00842, sivil sak, anke
Parter:	[A-mann] (advokat Håkon Malm - til prøve) mot Staten v/Sosial- og helsedepartementet (regjeringsadvokaten v/ advokat Johnny Johansen)
Forfatter:	Stabel, Utgård, Oftedal Broch, Bruzelius, Aasland
Lovhenvisninger:	Psykisk helsevernloven (1999) §3-3, §3-2, §3-9, Tvistemålsloven (1915) §485, Psykisk helsevernloven (1961) §5, Sosialtjenesteloven (1991) §4-5

Dommer Stabel: Saken gjelder krav fra A om utskriving fra tvungent psykisk helsevern.

A er født i 1939 i Y. Han kom først i kontakt med psykiatrien i 1962, og hadde ut over 60-tallet i alt fem innleggelser. Fra 1970 og til slutten av 1973 var han innlagt ved Ø og ble deretter overflyttet til X, hvor han var til 1977. Deretter ble han overført til Æ, var en kort periode på tvungent ettervern og ble så igjen innlagt på X. Etter noen korte utskrivinger og innleggelser igjen, ble han i juli 1984 innlagt på X. Siden dette har han fram til i dag vært sammenhengende innlagt i psykiatrisk sykehus, fra mai 1991 på Y psykiatriske sykehus avdeling Z (tidligere Æ), der han nå er. Han har diagnosen kronisk paranoid schizofreni, og blir, på grunnlag av tvangsvedtak, behandlet med Cisordinol som depotmedisin med 500 mg hver 14. dag.

I 1995 begjærte A seg utskrevet. Etter at kontrollkommisjonen hadde forkastet begjæringen, ble saken brakt inn for Trondheim byrett, som i dom av 28. juni 1995 opprettholdt tvangsinnleggelsen. I 1998 begjærte han seg på nytt utskrevet, men begjæringen ble igjen forkastet av kontrollkommisjonen. Han satte fram ny begjæring i februar 2000 som igjen ble forkastet. Han brakte da saken inn for Trondheim byrett ved stevning av 10. februar 2000. Trondheim byrett, som var satt med fagkyndige meddommere, avsa 5. juni 2000 dom med slik domsslutning:

«Staten v/Sosial- og helsedepartementet frifinnes.»

Byretten fant at grunnvilkåret om alvorlig sinnslidelse i den tidligere lov om psykisk helsevern §5 var oppfylt. Retten fant videre at både behandlingskriteriet - forverringsalternativet - og det dagjeldende overlastkriteriet i samme bestemmelse var oppfylt, og at det ut fra en skjønnsmessig vurdering var mest rimelig at tvangsinnleggelsen ble opprettholdt.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens dom.

A har påanket denne dommen til Høyesterett ved ankeerklæring av 14. juni 2000, jf. tvistemålsloven §485 første ledd slik den lød før lovendringen 28. april 2000 nr. 34, i kraft 1. juli 2000.

Side:753

Det er oppnevnt to psykiatrisk sakkyndige for Høyesterett. De sakkyndige fremla sin rapport 27. mars 2001. Den ene sakkyndige, professor Odd Steffen Dalgard, har i tillegg forklart seg for Høyesterett. Det er videre fremlagt noen nye journalnotater og sykepleierrapporter. Samlet er saken noe bedre opplyst enn for byretten.

A har i korte trekk gjort gjeldende:

Saken må vurderes etter den nye lov om psykisk helsevern av 2. juli 1999 nr. 62, som trådte i kraft 1. januar 2001. Det vises til lovens §3-9.

Grunnvilkåret i denne lovens §3-3 om alvorlig sinnslidelse, som tilsvarer §5 i 1961-loven, er ikke oppfylt. I utgangspunktet omfatter begrepet psykosene, og A selv mener, til tross for uttalelsene fra de sakkyndige, at han ikke lider av psykose. Han mener at hans sykdom og plager er av somatisk art, i stor grad forårsaket av den tvungne medisineringen han har vært utsatt for i en årrekke. Om han har hatt en psykose, er hans psykiatriske tilstand i dag stabil, og hans vrangforestillinger vanligvis ikke fremtredende. Han viser til erklæring fra ansvarlig lege, overlege Lervåg, der det også fremheves at han i dag er optimalt behandlet. Han har derfor ikke lenger en alvorlig sinnslidelse.

Heller ikke noen av lovens tilleggsvilkår er oppfylt. Dette gjelder for det første behandlingskriteriet i §3-3 første ledd bokstav a. Det er enighet mellom partene om at alternativet som gjelder helbredelse eller vesentlig bedring ikke er aktuelt, idet han allerede er optimalt behandlet. Dette har også byretten lagt til grunn. Byretten er imidlertid kommet til at den såkalte negative siden ved behandlingskriteriet, forverringsalternativet, får anvendelse i hans sak. Dette bestrider han. Det må her tas i betraktning at det også etter den tidligere lov var meget strenge grenser for anvendelsen av dette alternativet, som da ikke var uttrykkelig lovfestet. I den nye loven er dette uttrykkelig presisert ved uttrykkene «stor sannsynlighet» og «vesentlig forverret».

I tillegg er det foretatt en bevisst innstramming i forhold til tidsaspektet, jf. uttrykket «i meget nær framtid». Lovens forarbeider antyder at man med dette har tenkt seg en maksimal grense på to måneder, jf. Ot.prp.nr.11 (1998-1999) side 80. Det er i denne saken på ingen måte sannsynliggjort at A vil få sin tilstand vesentlig forverret i løpet av to måneder dersom han utskrives. Riktignok erkjennes det at han da ikke lenger vil ta medikamenter. Dette er nettopp noe av hensikten med hans ønske om utskriving. Hans tidligere historie viser likevel at han har klart seg i forholdsvis lang tid uten medisiner uten å få alvorlig tilbakefall. Således var han uten medisiner fra februar til september 1978 og fra oktober 1979 til januar 1981. Det samme gjaldt perioden juli 1982 til april 1983 og januar til juli 1984.

Nytt for Høyesterett er det dessuten at det er lagt fram dokumentasjon om dosereduksjon for ham i perioden oktober 1991 til juni 1992. Fra 15. oktober 1991 ble han satt på 200 mg Cisordinol mot de sedvanlige 500, dosen ble økt til 300 16. april 1992 og ble først satt opp igjen til 500 i juni 1992. Det er - hevdes det - ikke påvist noen klar forverring i hans tilstand i denne perioden. I tillegg kommer at han aldri har fått anledning til å prøve seg helt uten medisiner. Det må være staten som har bevisbyrden for at hans tilstand vil bli forverret i løpet av kort tid uten medisiner. Ut fra historien er det ikke grunnlag for dette.

Side:754

Heller ikke farekriteriet i lovens §3-3 første ledd bokstav b er oppfylt. Dette kriteriet ble ikke påberopt av staten under byrettsbehandlingen og er ikke funnet aktuelt av byretten å vurdere. Verken de sakkyndige eller overlege Lervåg har funnet dette anvendelig. Byretten kom riktignok til at det tidligere overlastkriteriet i 1961-loven var oppfylt. Dette kriteriet er imidlertid, blant annet på bakgrunn av internasjonale menneskerettskrav, ikke opprettholdt i 1999-loven. Riktignok er det forutsatt at deler av det som tidligere ble omfattet av kriteriet kan innfortolkes i den nye loven, men her må det utvises stor forsiktighet. A vil uansett ikke forkomme om han blir skrevet ut. Kommunen har plikt til å tildele ham bolig, jf. sosialtjenesteloven §4-5. Han har bodd alene tidligere og er vant med både matlaging og husstell. Det er for øvrig ikke psykiatriens oppgave å løse slike problemer.

Det gjøres videre gjeldende at det ikke er gjort slikt forsøk på frivillig psykisk helsevern som §3-3 annet ledd krever før tvungent vern kan etableres. Avgjørende må under enhver omstendighet være at vilkåret i lovens §3-3 tredje ledd ikke er oppfylt. Loven gir her anvisning på en helhetsvurdering der belastningen for den enkelte ved tvangsinngrepet må avveies mot nytten. Denne avveiningen må gå i As favør. Han er i dag 61 år gammel, og har vært sammenhengende under tvungen psykiatrisk behandling på institusjon siden 1984. Han har spartanske boforhold med begrenset mulighet til privatliv, og han plages av bivirkningene av medisinene. Han har et sterkt ønske om å få prøve seg på egen hånd, og dette er antakelig hans siste sjanse.

Ytterligere gjøres det gjeldende at det tvungne psykiske helsevern i forhold til A fungerer som ren oppbevaring, og at kravet om tilfredsstillende behandling og omsorg i lovens §3-2 derfor ikke er oppfylt.

A har nedlagt slik påstand:

«A utskrives fra tvungent psykisk helsevern.»

Staten v/Sosial- og helsedepartementet har i korte trekk anført:

Det er ikke tvilsomt at hovedkriteriet i §3-3 i den nye lov om psykisk helsevern, som også staten mener skal anvendes her, er oppfylt. Begrepet alvorlig sinnslidelse er en videreføring fra tidligere lov og tidligere praksis kan legges til grunn. Paranoid schizofreni som A lider av, er en psykose som går inn under dette begrepet. Det har heller aldri fra faglig hold vært reist tvil om As diagnose, som har vært stabil gjennom mange år. Når det gjelder tilleggsvilkårene, hevder staten at både behandlingskriteriet og farekriteriet er oppfylt.

Når det gjelder behandlingskriteriet i §3-3 første ledd bokstav a, gjøres det ikke gjeldende at A vil få sin utsikt til bedring vesentlig redusert om han nå utskrives. Så lenge A ikke er villig til å ta orale medikamenter, som kunne ha vært utprøvd med sikte på bedre effekt, må det nivå han er på i dag betraktes som optimalt. Derimot kommer forverringsalternativet i bestemmelsen klart til anvendelse. Kriteriet er nytt i lovteksten, men er i utgangspunktet ment å være en kodifisering av tidligere rettspraksis. Vurderingstemaet må være hvordan sykdommen må forventes å utvikle seg i og utenfor institusjon. Det vises til Rt-1993-249, der det gis uttrykk for at kriteriet er oppfylt dersom sykdommen

Side:755

i rimelig nær fremtid vil utvikle seg slik at det blir nødvendig med ny tvangsinnleggelse.

Det er ikke tvilsomt at A vil slutte å ta medisiner. Ut fra de sakkyndiges erklæringer er det meget stor sannsynlighet for at han fort vil bli svært mye dårligere. Hans vrangforestillinger vil forsterkes og etter hvert ta overhånd, og hans atferd vil skape slike konflikter at ny innleggelse etter kort tid vil være nødvendig. Det erkjennes at tidsperspektivet er strammet noe inn i den nye loven. Det er likevel en skjønnsmessig vurdering som skal foretas, og utgangspunktet for vurderingen må være tidspunktet for domsavsigelsen i denne sak, jf. uttalelse på side 27 i Rt-2000-23. Tidspunktet for mulig forverring er individuelt og avhengig av en rekke faktorer. En absolutt skranke på to måneder som antydet i forarbeidene er uegnet som rettslig skranke. Det vises til Rt-1998-937.

I dette tilfellet er det stor sannsynlighet for at en alvorlig forverring vil inntre. Det må da godtas et noe lengre tidsperspektiv. De sakkyndige har antydet at forverringen vil inntre etter 3-4 måneder - «sannsynligvis kortere». Professor Dalgard understreket i sin forklaring i retten at han hellet til det siste alternativet, noe som også støttes av forklaringen fra behandlende overlege Lervåg, som mente det kunne skje etter bare to måneder. Det er på ingen måte godtgjort at A klarte seg så lenge uten medisinering som han påstår å ha påvist gjennom de fremlagte journaler og sykepleierrapporter.

Også farekriteriet i §3-3 første ledd bokstav b er etter statens syn oppfylt. Det anføres ikke at A vil kunne være en fare for andres liv eller helse. Derimot vil en utskriving kunne utgjøre en alvorlig fare for ham selv. Selv om overlastkriteriet ikke lenger står i loven, må det legges til grunn at tilfelle som tidligere ble omfattet av det, nå går inn under farekriteriet.

Lovens §3-3 annet ledd er oppfylt. A har fått tilbud om treningsopplegg med frivillig medisinering med sikte på utskriving. Han har ikke vært innstilt på dette.

Den totalvurdering som skal foretas etter §3-3 tredje ledd, er ikke ny i forhold til tidligere praksis. Det er en objektiv vurdering som skal foretas, ut fra pasientens totale situasjon. At han selv sterkt ønsker utskriving og mener at han ikke trenger behandling, er ikke avgjørende. Selv om det må tas i betraktning at A har vært sammenhengende innlagt siden 1984, må den store faktiske frihet han har hatt under institusjonsoppholdet også telle med. Ved en utskriving vil han avbryte medisineringen. Uten den vil han få en langt dårligere tilværelse, og det vil ta lang tid å reetablere dagens funksjonsnivå. Totalvurderingen bør derfor tilsi at A ikke skrives ut.

Staten v/Sosial- og helsedepartementet har nedlagt slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes.»

Jeg er kommet til at den helhetsvurdering lov om psykisk helsevern §3-3 tredje ledd gir anvisning på, må føre til at A utskrives fra psykisk helsevern, og at anken således fører frem.

Det er lov 2. juli 1999 nr. 62 som skal legges til grunn ved vurderingen. Loven trådte i kraft 1. januar 2001. Selv om det ikke er gitt uttrykkelige overgangsbestemmelser, må dette følge både av rettsspørsmålets

Side:756

art og av §3-9 første ledd, der det heter at ingen kan beholdes under tvungent psykisk helsevern uten at vilkårene i §3-2 og §3-3 fremdeles er oppfylt. Høyesterett skal foreta en full overprøving av alle sakens sider, og det er dagens situasjon som må legges til grunn for vurderingen.

A er en 61 år gammel mann som har vært i kontakt med psykiatrien siden 1962, og som har vært sammenhengende under tvungent psykisk helsevern siden 1984. Han har forsøkt seg utskrevet to ganger tidligere, i 1995 og 1998, og begge ganger fått avslag, i 1995 ved dom av Trondheim byrett. Han har i hele perioden blitt tvangsmedisinert med Cisordinol. Med unntak av et kort forsøk på lavere dosering i 1991 - 1992 har dosen vært 500 mg hver 14. dag. Han har hele tiden motsatt seg å ta medisiner frivillig. Han mener selv at han ikke lider av noen psykisk sykdom som skulle tilsi slik medisinering, og han er plaget av bivirkninger. Overfor de sakkyndige har han klaget over at han føler seg tung i kroppen og noe treg i tankegangen. De sakkyndige beskriver også skjelving og ufrivillige bevegelser, såkalte tardive dyskinesier. Han har et sterkt ønske om utskriving og vil i så fall slutte å ta medisiner.

På samme måte som byretten finner jeg det klart at A har en alvorlig sinnslidelse som oppfyller grunnvilkåret i lov om psykisk helsevern §3-3 første ledd. Han har i mange år hatt diagnosen kronisk paranoid schizofreni. Den sakkyndige overlege Bjørn Ove Gunby uttaler om dette:

«Ved samtalen med A fremkommer klart bildet av en kronisk paranoid schizofreni. Han forteller om sansningsforstyrrelser i form av synshallusinasjoner, om tankepåvirkning via apparater, om kroppsfunksjoner som er endret på grunn av påvirkning av Kongen, men som han også tilskriver tvangsbehandlingen med medikamenter som han har vært utsatt for. Han har forestillinger om enorm utenlandsformue og eierskap til et sykehus i Canada. Hans språk er delvis preget av ordnydannelser eller ord som han tillegger en annen betydning enn vanlig ellers i norsk språk. Han er svært springende i assosiasjonene. Slike symptomer, når de forekommer ved klar bevissthet, etterlater liten tvil om diagnosen. Det kan følgelig uten tvil konkluderes med at A har en alvorlig sinnslidelse. Han har ingen sykdomsinnsikt, men en viss sykdomsfølelse som gjelder kroppslige funksjoner.»

Den sakkyndige professor Odd Steffen Dalgard konkluderer også med at A er klart psykotisk med paranoide symptomer.

Jeg finner å kunne legge dette til grunn. Videre finner jeg det klart at det grunnleggende krav til behandling og omsorg ved tvungent psykisk helsevern i lovens §3-2, som er nytt, også er oppfylt her. Bestemmelsen innebærer at tvungent helsevern ikke kan vedtas uten at ansvarlig institusjon kan tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg. Ut fra det som er opplyst om Y psykiatriske sykehus avdeling Zs behandling av A, er det ikke tvilsomt at han får adekvat behandling og omsorg, noe jeg også vil komme nærmere tilbake til.

Når det gjelder lovens tilleggskriterier, har jeg vært noe i tvil. Den nye lov §3-3 første ledd har nå kun to kriterier, hvorav minst ett må være oppfylt, nemlig behandlingskriteriet i bokstav a og farekriteriet i bokstav b. Slik saken står, er det behandlingskriteriet som er klart mest

Side:757

aktuelt. Når det gjelder den positive siden av kriteriet, som nå er formulert som at vedkommende uten behandling vil få sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, får dette ikke anvendelse i vår sak. As tilstand kan ifølge de sakkyndige ikke helbredes, og han er allerede behandlet til et optimalt funksjonsnivå. De sakkyndige har i en felles konklusjon gitt uttrykk for at hans symptombilde muligens kunne påvirkes gunstig med andre medikamenter, for eksempel Leponex, men dette må tas i tablettform og ville derfor ut fra As holdning være vanskelig å gjennomføre.

Det er, som også byretten har lagt til grunn, forverringsalternativet som i tilfelle er aktuelt. I 1999-loven er dette alternativet uttrykkelig lovfestet, ved at §3-3 første ledd bokstav a har følgende tilføyelse: «eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret». Vilkårene er strenge og slik jeg ser det, er de, med mulig unntak for tidsperspektivet, ment å være i samsvar med den praksis som tidligere er utviklet.

Når det gjelder kravet til sannsynlighet understreker forarbeidene, i samsvar med lovteksten, at det må kreves mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt for forverring, se Ot.prp.nr.11 (1998-1999) side 79-80. Rent faktisk må det, som jeg tidligere har vært inne på, legges til grunn at A vil slutte med medikamenter etter en eventuell utskriving. Det finnes bare begrenset erfaring om hvordan han tidligere har reagert på dette. Erfaringene fra rundt 1979 er uklart dokumentert og ligger uansett langt tilbake i tid. Dosereduksjonen i 1991-1992 hefter det seg i beste fall usikkerhet til effekten av, og det var dessuten bare en reduksjon, ikke totalt opphør - seponering - som det er snakk om nå. I et bevisopptak for Høyesterett har overlege Bjørn Harald Lervåg, som har vært As behandlende lege siden 1996, gitt uttrykk for at det er overveiende sannsynlig at A vil få et tilbakefall. Han uttaler ellers blant annet at forskning knyttet til schizofreni generelt viser at 70% får tilbakefall innen ett år ved fullstendig stopp av medisinering.

De sakkyndige har i sin rapport gitt uttrykk for at etter deres oppfatning er det på det rene at forverring vil inntreffe ved seponering. Professor Dalgard har i retten uttalt at han finner dette i meget høy grad sannsynlig, og at A med sin tilstand klart ikke hører til de 30% som ikke vil bli utsatt for forverring. Jeg finner å måtte legge dette til grunn, og går derfor over til å drøfte om den ventede forverring kan sies å være av en slik art at den tilfredsstiller kravet til vesentlig forverring. De sakkyndige har uttalt at forverringen vil føre til reinnleggelse, og etter deres oppfatning vil forverringen være vesentlig. Professor Dalgard har i retten uttalt at det opplagt vil bli en betydelig forverring. Forverringen vil ifølge de sakkyndige blant annet gi seg uttrykk ved at:

«På grunn av bortfall av medisinene ville han sannsynligvis i løpet av kort tid bli overveldet av sine psykosesymptomer med hallusinasjoner og påvirkningsideer, og ved egen eller andres hjelp ville han komme i kontakt med politiet eller helsevesenet og igjen bli innlagt.»

Begge de sakkyndige gir imidlertid samtidig uttrykk for at gjenopptatt behandling ved en slik reinnleggelse sannsynligvis ikke vil ende opp med

Side:758

et ytterligere svekket funksjonsnivå i forhold til det nivået han for tiden har. Selv med dette utgangspunkt er jeg imidlertid kommet til at forskjellen mellom hvordan han fungerer i dag, der symptomene langt på vei holdes i sjakk, til en tilstand der de i betydelig grad vil dominere ham og påvirke hans adferd, er så stor at det må være tale om en vesentlig forverring.

Det spørsmål som har voldt tvil, er om det er sannsynliggjort at denne vesentlige forverringen vil inntreffe i meget nær fremtid. I Ot.prp.nr.11 (1998-1999) side 80 fremheves det for det første rent generelt at det skal mye til for å fylle kravet etter dette alternativet. Det uttales så:

«Departementet vil framholde at det må stilles svært strenge krav for at en person som er bragt opp på behandlingsmessig optimalt nivå skal kunne undergis tvungent psykisk helsevern på grunn av muligheten for forverring. Tvungent psykisk helsevern er et så inngripende tiltak at det ikke bør brukes mot noen bedrefungerende over lengre perioder uten at de får «prøve seg» for å se hvordan det går. På den annen side må det også være en mulighet til å opprettholde vernet dersom utsiktene til en forverring er overhengende, f eks fordi vedkommende umiddelbart vil slutte å ta psykofarmaka.»

Departementet uttaler så at det med ordlyden «meget nær fremtid» foretas en bevisst innstramming, også i forhold til hva Høyesterett la til grunn i dommen i Rt-1993-249. Deretter heter det:

«Departementet ser tvungent psykisk helsevern som såvidt inngripende at selv om man antar at pasienten vil slutte å ta medisiner, så bør pasienten likevel få en mulighet til å prøve seg, dersom det ikke er stor sannsynlighet for at forverringen vil inntreffe nokså umiddelbart. På bakgrunn av at en del depot-medikamenter har langtidsvirkning vil det være naturlig å antyde en grense for vurderingen på maksimum 2 måneder.»

Som man ser antyder departementet her en maksimumsgrense på to måneder. Jeg finner at uttalelsen ikke kan tas som mer enn en antydning. Rt-1993-249 brukte uttrykket «rimelig nær fremtid», som er en skjønnsmessig vurdering uten noen fast grense. Det er opplyst at Helsedirektoratet i tidligere rundskriv har antydet en grense på seks måneder. Ut fra det uttalte ønsket om å foreta en innstramming, finner jeg at dette ikke kan opprettholdes.

I vår sak har de sakkyndige i sin rapport anslått et tidsperspektiv på høyst tre til fire måneder - «sannsynligvis kortere». Professor Dalgard har i retten for sin del modifisert dette ved at han ville legge hovedvekten på «sannsynligvis kortere"-alternativet. Overlege Lervåg antar i sin skriftlige forklaring at det én-to måneder etter utskriving med stor sannsynlighet vil inntreffe en vesentlig forverring av pasientens psykiatriske tilstand. Slik saken nå står, finner jeg det mest sannsynlig at forverringen vil inntreffe allerede innenfor en to-måneders periode, i hvert fall ikke noe vesentlig senere. Jeg finner derfor at vilkåret «i meget nær framtid» er oppfylt.

Slik saken står, er det ikke nødvendig for meg å komme inn på lovens annet tilleggskriterium, farekriteriet i §3-3 første ledd bokstav b.

Side:759

Jeg nevner også at de sakkyndige antar at det neppe foreligger en nærliggende og alvorlig fare for at A vil forkomme/lide fysisk eller psykisk overlast ved utskriving i dag.

Jeg finner det klart at vilkåret i §3-3 annet ledd om at frivillighet skal være forsøkt, er oppfylt. Det går frem av de sakkyndiges rapport at han har fått tilbud om Leponex, men at dette er avslått. Det går videre frem av overlege Lervågs forklaring at et frivillig bo- og treningstilbud kunne vært aktuelt, men at dette forutsetter frivillig medisinering, noe A motsetter seg. Jeg kan ikke se at ytterligere tiltak kan kreves forsøkt.

Når jeg som nevnt likevel er kommet til at As begjæring om utskriving må tas til følge, er det med henvisning til §3-3 tredje ledd. Det gis anvisning på en helhetsvurdering der tvungent psykisk helsevern klart må fremtre som den beste løsningen for vedkommende. Det skal legges særlig vekt på belastningen ved inngrepet. Unntaket for tilfeller hvor det foreligger fare for andres liv eller helse kommer ikke til anvendelse i vår sak. Selv om en slik helhetsvurdering også skulle foretas etter den tidligere lov, legger jeg en viss vekt på at det nå i selve loven er gjort til et selvstendig og krevende vurderingsvilkår. Av særlig interesse for vår sak viser jeg dessuten til at forarbeidene, i Ot.prp.nr.11 (1998-1999) side 80, spesielt uttaler at den helhetlige rimelighetsvurdering vil komme sterkt inn i forhold til forverringsalternativet.

Det er på det rene at vurderingen av hva som er best for A i utgangspunktet må være objektiv. Det fremgår av det jeg har sagt foran at han etter de sakkyndiges oppfatning vil ha det best på sykehuset, under medisinering. Det er også godtgjort at han i dag har ganske stor faktisk frihet, blant annet til å ta utflukter til byen. På den annen side har han et klart ønske om å bli skrevet ut, og få prøve seg på egen hånd. Det er stor sannsynlighet for at han vil bli dårligere når han slutter å ta medikamenter. Jeg finner likevel at han, i samsvar med forutsetningen i forarbeidene, nå bør få ««prøve seg» for å se hvordan det går».

Jeg legger her betydelig vekt på at A er 61 år, og at han nå har vært i psykiatrisk institusjon med tvungen medisinering sammenhengende siden 1984. Det skal da etter min mening atskillig til for å nekte ham mulighet til selv å erfare hvordan tilværelsen vil være utenfor institusjon. Selv om dette med stor sannsynlighet fører til reinnleggelse, antar de sakkyndige at det er liten fare for et svekket funksjonsnivå senere. De sakkyndige har videre antydet at han selv kan komme til å søke hjelp, noe han også tidligere har gjort. Det kan således ikke utelukkes at en utskriving nå kan bli grunnlag for eventuell senere frivillig behandling. Jeg vurderer derfor ulempen for ham ved eventuell senere reinnleggelse som mindre enn verdien av å få prøve seg i frihet. Jeg har tatt i betraktning at bivirkningene av medisinene ikke nødvendigvis forsvinner, og at det er opplyst at de i en periode faktisk kan bli forsterket.

Jeg finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på at A pr. i dag ikke har egen bolig, at han har lite penger og ikke har nettverk utenfor sykehuset. Slik loven om psykisk helsevern er utformet, er det klart at det ikke er psykiatriens oppgave å sørge for pasientenes sosiale behov. Jeg viser her til det jeg har nevnt foran om overlastkriteriet som nå er avskaffet. På den annen side er det grunn til å frykte raskere forverring

Side:760

dersom han blir utskrevet direkte uten at noe tilbud er forberedt for ham. Jeg vil derfor stemme for at utskrivingen kan utstå inntil én måned etter at dommen er forkynt. Når utskriving skjer etter §3-3 tredje ledd, må det være anledning til å treffe en slik bestemmelse.

Jeg stemmer for denne

dom:

A utskrives fra tvungent psykisk helsevern. Utskrivingen skjer senest 1 - en - måned etter forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommar Utgård: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med førstvoterande.

Dommer Oftedal Broch: Likeså.

Dommer Bruzelius: Likeså.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

A utskrives fra tvungent psykisk helsevern. Utskrivingen skjer senest 1 - en - måned etter forkynnelsen av Høyesteretts dom.