HR-2000-861-K - Rt-2000-1273
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-07-21 |
| Publisert: | HR-2000-00861-K - Rt-2000-1273 (298-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Familierett, Omsorgsovertakelse, Rettslig interesse, Hjelpeintervensjon |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om søksmål med krav om opphevelse av omsorgsovertakelse skulle avvises og om hjelpeintervensjon skulle tillates. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00861, sivilt kjæremål |
| Parter: | X (advokat Jens Otto Haugland) mot B (advokat Halldis Winje) A (advokat Karen Forbrigd) |
| Forfatter: | Stang Lund, Rieber-Mohn, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §486, §75, §179, §404, §77, Barnevernloven (1992) §4-21 |
Saken gjelder spørsmål om søksmål med krav om opphevelse av omsorgsovertakelse skal avvises og om hjelpeintervensjon skal tillates.
Den 19. februar 1999 fremsatte A en begjæring til Fylkesnemnda for sosiale saker i Rogaland med krav om at omsorgsovertakelsen for hennes barn, C, født xx.xx.1991 og D, født xx.xx.1993, ble opphevet. Barneverntjenesten hadde overtatt omsorgen for barna i 1997.
Fylkesnemndas leder fattet den 13. august 1999 vedtak med slik slutning:
«Begjæring om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse for C, født xx.xx.1991 og D, født xx.xx.1993, tas ikke til følge.»
Ved stevning av 30. september 1999 til Y brakte A vedtaket inn for rettslig overprøving. Hennes mor og barnas mormor B var oppført som hjelpeintervenient i stevningen.
Byretten avsa 31. januar 2000 kjennelse med slik slutning:
«Saken avvises så vel for A som saksøker og som B som hjelpeintervenient.»
A og B påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett som 31. mai 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Saken fremmes for Y.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til endelig avgjørelse i saken jf tvistemålsloven §179.»
Lagmannsretten kom også til at B hadde rettslig interesse i å opptre som hjelpeintervenient.
X har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har gjort feil i sin lovanvendelse. Realiteten i søksmålet går ut på at å få dom for at barna skal flytte fra et fosterhjem til et annet, nemlig at barna skal flyttes til B. Lagmannsrettens bemerkning om at det i søksmålet er pretendert at forholdene er endret, gjelder utelukkende for Bs vedkommende, hvilket er irrelevant ved spørsmålet om anvendelse av barnevernloven §4-21. Det er heller ikke pretendert endrede forhold av betydning for Bs vedkommende.
Det er bare de som har partsrettigheter som har tilstrekkelig rettslig interesse til å kunne opptre som hjelpeintervenient. B har som mormor ikke partsrettigheter i spørsmålet om opphevelse av omsorgen, og hun kan derfor heller ikke opptre som hjelpeintervenient.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
«Byrettens kjennelse stadfestes.»
A har anført at det er en uriktig problemstilling når byretten har lagt til grunn at saken i realiteten gjelder valg av fosterhjem. Kravet er at omsorgsovertakelsen skal oppheves, og vedtaket om fosterhjemsplassering likeså. Hun har anført at hun med bistand fra sin familie er i tilstrekkelig stand til privat å ivareta omsorgen for barna, og at det da ikke er behov for omsorgsovertakelse. Dette er et materielt spørsmål som må avgjøres av byretten etter at spørsmålet har vært gjenstand for bevisførsel. Saken må fremmes etter hennes pretensjon.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Som hjelpeintervenient støtter B kjæremålsmotparten i hennes anførsler.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet antas å gjelde lagmannsrettens lovtolking, som utvalget kan prøve, jf. §404 første ledd nr. 3.
Lagmannsretten har - i motsetning til byretten - kommet til at As søksmål gjelder krav om opphevelse av omsorgsovertakelsen for to av hennes barn. Denne konkrete vurdering av stevningen kan utvalget ikke overprøve. Når dette legges til grunn, kan utvalget ikke se at lagmannsretten har tolket loven uriktig når den er kommet til at saken må bli å fremme for Y. Det har ingen betydning for avvisningsspørsmålet at A for sitt vedkommende ikke pretenderer endrede forhold siden vedtaket om omsorgsovertakelse ble truffet i 1997. Tvistemålsloven §486, som blant annet gjelder i saker om tvangsinngrep etter barnevernloven, forutsetter at ny sak kan reises når ett år er gått siden dom falt i samme sak, uten at det pretenderes å foreligge nye omstendigheter. For sak i fylkesnemnda bygger barnevernloven §4-21 annet ledd på den samme forutsetning.
Kjæremålet gjelder også retten for barnas mormor - B - til å opptre som hjelpeintervenient i saken. Lagmannsretten kom til at vilkårene for hjelpeintervensjon her er oppfylt, fordi hun ved en opphevelse av omsorgsovertakelsen vil få den praktiske daglige omsorgen for barna. Den praktiske og moralske forpliktelse som mormoren derved har påtatt seg, anser lagmannsretten tilstrekkelig til at hun må sies å ha en rettslig interesse i domsresultatet. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten ved denne vurdering bygger på en riktig forståelse av tvistemålsloven §75. Utfallet av saken vil ikke direkte virke inn på mormorens rettsstilling, bare på hennes faktiske situasjon, jf. Skoghøy: Tvistemål side 376-377 og Rt-1999-479 og side 482. Hun har derved ikke den rettslige interesse som er et grunnvilkår for hjelpeintervensjon.
Lagmannsretten har som begrunnelse for å tillate hjelpeintervensjon blant annet vist til avgjørelse i Rt-1999-843. Forholdet var imidlertid der at hjelpeintervensjonen ikke var bestridt. I slike tilfeller skal retten ikke prøve om vilkårene for hjelpeintervensjon er tilstede, jf. tvistemålsloven §77 første ledd.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste for så vidt gjelder spørsmålet om As søksmål skal fremmes for byretten, mens det tas til følge hva hjelpeintervensjonen angår.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken fremmes for Y.
2. Erklæringen om hjelpeintervensjon fra B avvises.