HR-2000-91-K

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2000-04-13
Publisert:	HR-2000-00091-K
Stikkord:	Sivilprosess
Sammendrag:	Saken gjaldt begjæring om avskjæring av anførsler og bevis i ankesak for lagmannsretten.
Saksgang:	Oslo skifterett nr. 1997-02236 A - Borgarting lagmannsrett LB-1998-803 K/04 - Høyesterett HR-2000-00091, sivil sak, kjæremål
Parter:	Amelia Riis (advokat Ole K. Aabø-Evensen) mot AS Falkefjell, Kristoffer Olsen (advokat Haakon Stang Lund)
Forfatter:	Gjølstad, Tjomsland, Skoghøy
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §375, §174, §179, §180, §188, §189, §253, §366, §367, §98

Saken gjelder begjæring om avskjæring av anførsler og bevis i ankesak for lagmannsretten.

Ved stevning til Oslo byrett 6. mars 1986 reiste Amelia Riis søksmål mot AS Falkefjell og Kristoffer Olsen. Søksmålet gjaldt krav om erstatning for tap som følge av påstått rettsstridig forføyning over skipet MS Sognefjell i form av pantsettelse og fortielse av sentrale opplysninger overfor Amelia Riis. Byretten forhandlet særskilt over spørsmålet om det forelå ansvarsgrunnlag jf. tvistemålsloven §98 annet ledd og avsa dom 28. desember 1995 med slik domsslutning:

«1. De saksøkte frifinnes

2. I saksomkostninger betaler Amelia Riis innen 2 - to - uker fra forkynningen av dommen til AS Falkefjell og Kristoffer Olsen kr 197.153.80 - etthundreognittisjutusenetthundreogfemtitre 0/00.»

Amelia Riis påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten besluttet 12. mai 1997 å begrense forhandlingen til å gjelde ansvarsgrunnlaget, herunder spørsmålet om erstatningskravet var foreldet. Partene fikk senere frist til 22. oktober 1997 for å komme med uttalelser om blant annet ankeforhandlingen, om de krevet meddommere og til å gi en samlet bevisoppgave, jf. tvistemålsloven §375. Amelia Riis fikk fristen forlenget flere ganger, sist frem til 10. mars 1998.

I prosesskrift 1. juni 1999 begjærte AS Falkefjell og Kristoffer Olsen avskjæring av noen av de anførsler og bevis som Amelia Riis hadde fremsatt. Forberedende dommer i Borgarting lagmannsrett avsa 15. november 1999 kjennelse og beslutning med slik slutning:

«1. Dokumentasjonen omhandlet i saksdokumentene 105, 199, 131, 138, 161, 168, 181 og 193 pålegges ikke fremlagt.

2. Vitnene Hermod Skånland, Viking Mestad, Jan Borgersen, Per Steina, Einar Magnussen, Thorvald Stoltenberg, Erling Naper, Christian Haneborg, Gunnar Aasland, Sjur Brækhus, Knut Rasmussen og Ole Lund tillates ikke ført.

3. Anførselen om personlig ansvar på subjektivt skyldgrunnlag for Kristian Kristoffersen behandles ikke i lagmannsretten.

4. Lagmannsretten settes ved ankeforhandlingen uten meddommere.»

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens kjennelse og beslutning. Henvisningen til dok. 199 i lagmannsrettens slutning antas å referere seg til dok. 119. Punkt 3 i slutningen inneholder en åpenbar skrivefeil. Kristian Kristoffersen er feilskrift for Kristoffer Olsen.

Amelia Riis har påkjært lagmannsrettens kjennelse og beslutning i sin helhet til Høyesteretts kjæremålsutvalg. AS Falkefjell og Kristoffer Olsen har inngitt aksessorisk motkjæremål for så vidt gjelder det forhold at Tore Engelschiøn ble tillatt ført som vitne og at anførselen om at pantsettelsen var resultat av et spill, ikke ble avskåret.

I forhold til de spørsmål lagmannsretten har tatt stilling til, gjør Amelia Riis i kjæremålet og senere prosesskriv i hovedsak gjeldende:

1. Anførsler

1.1 Anførselen om at Kristoffer Olsen hefter personlig på culpagrunnlag

Denne anførselen har vært fremsatt før utløpet av den fristen som ble satt etter tvistemålsloven §375 selv om dette nok har vært noe uklart formulert. Det bør i denne forbindelse kunne ses hen til at Amelia Riis under ankeforberedelsen frem til årsskiftet 1998/1999 ikke var bistått av advokat. De omstendigheter som påberopes for erstatningsansvar på subjektivt grunnlag, hevdes prinsipalt å måtte betraktes som nye anførsler og ikke som et nytt krav ut fra at det bygger på de samme retts- og bevisfakta som var fremme i byretten. Uansett må det anses for å stå i sammenheng med det krav som allerede er frembragt for retten. Subsidiært gjøres det gjeldende at anførselen bør tillates fremsatt under henvisning til tvistemålsloven §375 annet ledd. Retten kan, ut fra sakens spesielle forhistorie, ikke ses å ha «rimelig grunn til å motsette sig endringen».

1.2 Anførselsen om at pantsettelsen var resultat av et spill

Motpartene har inngitt motkjæremål på dette punkt. Amelia Riis gjør gjeldende at det ikke er grunnlag for å avskjære denne anførselen. Spørsmålet som reises, er ikke et tvistepunkt som allerede er rettskraftig avgjort.

2. Krav om dokumentfremlegging

I kjæremålet gjøres gjeldende at lagmannsretten skulle tillatt fremlagt den dokumentasjon som kreves i de angjeldende saksdokumentene. Dette er nærmere begrunnet i et senere prosesskriv. Det vises til at for de provokasjoner som er fremsatt av Amelia Riis i den perioden hun var selvprosederende, har nok noen av disse blitt presentert noe usystematisk og uoversiktlig, men dette gjelder ikke samtlige av de fremsatte provokasjoner. Det bestrides at de dokumenter som er provosert fremlagt, ikke inneholder opplysninger om faktiske omstendigheter som kan tjene som bevis i ankesaken. Det anføres videre at lagmannsretten har behandlet samtlige provokasjoner under ett og at retten dermed i for liten utstrekning har foretatt en konkret vurdering av den enkelte provokasjon. Ved en konkret gjennomgang og vurdering ville det blitt klart at en rekke av provokasjonene både måtte anses som tilstrekkelig individualisert og også relevante for sakens opplysning. I prosesskrivet gjøres det deretter gjeldende at provokasjonene som er fremsatt i dokumentene 105, 131, 138, 161, 168, 181 og 193 fastholdes. I forhold til provokasjonene i dokumentene 105, 131 og 161 blir det i tillegg gitt en nærmere begrunnelse for enkelte av provokasjonene fremsatt i disse dokumentene. Prinsipalt gjøres det gjeldende at kravet til individualisering etter tvistemålsloven §253 må anses oppfylt slik provokasjonene er fremsatt av Amelia Riis. Men under enhver omstendighet må kravet anses oppfylt for provokasjonene i disse tre dokumentene gjennom de presiseringer som nå er foretatt i tilknytning til kjæremålet. Også for dokument 168 gis det en nærmere begrunnelse for en av de fremsatte provokasjonene.

3. Påberopelse av vitnebevis

Lagmannsretten har, med unntak av Tore Engelschiøn, ikke tillatt ført en rekke påberopte vitner. Når det gjelder vitnene Ole Lund og Christian Haneborg, vises det bl.a til at begge var sentrale ved pantsettelsen av MS Sognefjell. Deres vitneforklaringer kan derfor vanskelig sies ikke å vedrøre saken. Når det gjelder vitnet Per Steina, er det på det rene at han var påberopt som vitne også for byretten, selv om det ble gitt avkall på vitneprovet under selve hovedforhandlingen. Han må også anses som sentral i den aktuelle saken. Det kan heller ikke være grunn til å avskjære vitnene Erling Naper, Sjur Brækhus, Knut Rasmussen, Hermod Skånland, Viking Mestad, Jan Borgersen, Einar Magnussen og Torvald Stoltenberg med den begrunnelse at deres forklaringer ikke vedkommer saken.

Amelia Riis bestrider videre motpartenes anmodning om å avskjære Tore Engelschiøn som vitne. Han har i hele perioden vært sentral i den forstand at han har vært advokat og rådgiver for Amelia Riis. Dersom Tore Engelschiøn ikke føres som vitne, vil dette kunne forhindre at sentrale fakta kommer frem. Hans forklaring vil uten tvil kunne bidra til å kaste ytterligere lys over saken.

4. Begjæring om at lagmannsretten skal settes med meddommere

Det gjøres prinsipalt gjeldende at lagmannsretten tar feil nå den legger til grunn at dette kravet først ble fremsatt etter utløpet av fristen etter tvistemålsloven §375. Det vises i denne forbindelse til et prosesskriv fra 22. oktober 1996 der det heter: «Ikke et eneste skriv er forfattet - såvidt vi vet - om legdommerne, eller hvilke vidner som må avhøres». Dette lest i sammenheng med prosesskrivet for øvrig, må forstås slik at Amelia Riis ønsker oppnevnt legdommere. Subsidiært bør retten tillate at saken settes med legdommere ut fra et rettssikkerhetsperspektiv siden Amelia Riis mener seg utsatt for urettferdig behandling fra domstolene.

Den kjærende part har lagt ned slik påstand:

«I Kjæremålet:

Prinsipalt

1. Dokumentasjonen omhandlet i saksdokumentene 105, 199, 131, 138, 161, 168, 181 og 193 pålegges fremlagt

2. Vitnene Hermod Skånland, Viking Mestad, Jan Borgersen, Per Steina, Einar Magnussen, Torvald Stoltenberg, Erling Naper, Christian Haneborg, Gunnar Aasland, Sjur Brækhus, Knut Rasmussen og Ole Lund tillates ført

3. Anførselen om personlig ansvar på subjektivt skyldgrunnlag for Kristoffer Olsen behandles av lagmannsretten

4. Lagmannsretten settes ved ankeforhandlingene med meddommere

Subsidiært

1. Vitnene Hermod Skånland, Viking Mestad, Jan Borgersen, Per Steina, Einar Magnussen, Torvald Stoltenberg, Erling Naper, Christian Haneborg, Gunnar Aasland, Sjur Brækhus, Knut Rasmussen og Ole Lund tillates ført

2. Anførselen om personlig ansvar på subjektivt skyldgrunnlag for Kristoffer Olsen behandles av lagmannsretten

3. Lagmannsretten settes ved ankeforhandlingene med meddommere

Atter subsidiært

1. Vitnene Per Steina, Christian Haneborg, Erling Naper, Sjur Bræhus og Ole Lund tillates ført

2. Anførselen om personlig ansvar på subjektivt skyldgrunnlag for Kristoffer Olsen behandles av lagmannsretten

3. Lagmannsretten settes ved ankeforhandlingene med meddommere

Atter atter subsidiært

1. Vitnene Per Steina, Christian Haneborg, Sjur Brækhus og Ole Lund tillates ført

2. Anførselen om personlig ansvar på subjektivt skyldgrunnlag for Kristoffer Olsen behandles av lagmannsretten

3. Lagmannsretten settes ved ankeforhandlingene med meddommere

Atter atter atter subsidiært

1. Vitnene Per Steina, Christian Haneborg og Ole Lund tillates ført

2. Anførselen om personlig ansvar på subjektivt skyldgrunnlag for Kristoffer Olsen behandles av lagmannsretten

3. Lagmannsretten settes ved ankeforhandlingene med meddommere

Atter atter atter atter subsidiært

1. Vitnet Per Steina tillates ført

2. Anførselen om personlig ansvar på subjektivt skyldgrunnlag for Kristoffer Olsen behandles av lagmannsretten

3. Lagmannsretten settes ved ankeforhandlingene med meddommere

Atter atter atter atter atter subsidiært

1. Vitnene Christian Haneborg og Ole Lund tillates ført

2. Anførselen om personlig ansvar på subjektivt skyldgrunnlag for Kristoffer Olsen behandles av lagmannsretten

3. Lagmannsretten settes ved ankeforhandlingene med meddommere

Atter atter atter atter atter atter subsidiært

1. Anførselen om personlig ansvar på subjektivt skyldgrunnlag for Kristoffer Olsen behandles av lagmannsretten

2. Lagmannsretten settes ved ankeforhandlingene med meddommere

Atter atter atter atter atter atter atter subsidiært

1. Lagmannsretten settes ved ankeforhandlingene med meddommere

I motkjæremålet

Prinsipalt

1. Anførslene på side 6-9 i dok 211, tillates ført for lagmannsretten

2. Hr advokat Tore Engelschiøn tillates ført som vitne

Subsidiært

1. Hr advokat Tore Engelschiøn tillates ført som vitne

Både under den prinsipale og under samtlige subsidiære påstander, både i kjæremålet og i motkjæremålet:

Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelsen i hovedsøksmålet.»

I forhold til de spørsmål lagmannsretten har tatt stilling til, gjør AS Falkefjell og Kristoffer Olsen i tilsvaret og det aksessoriske motkjæremålet i hovedsak gjeldende:

1. Anførsler

1.1 Anførselen om at Kristoffer Olsen hefter personlig på culpagrunnlag

I tillegg til den begrunnelse lagmannsretten har gitt, gjøres det gjeldende at det etter tvistemålsloven §366 ikke er anledning til å trekke inn dette kravet i ankeinstansen siden det ikke var fremmet for byretten og følgelig heller ikke ble behandlet der. Kravet kunne bare vært fremmet dersom grunnlaget for det hadde oppstått under ankebehandlingen. I nærværende sak er imidlertid kravet begrunnet i handlinger eller unnlatelser begått i 1975. Ethvert erstatningskrav mot Kristoffer Olsen vil uansett være foreldet, og det foreligger heller ikke erstatningsgrunnlag.

1.2 Anførselen om at pantsettelsen var resultat av et spill

Lagmannsretten har ikke villet avskjære anførselen om at pantsettelsen var resultat av et spill, og det fremsettes motkjæremål på dette punkt. Den konspirasjonsteori motparten arbeider med, er ikke relevant for nærværende sak.

2. Krav om dokumentfremlegging

Det fastholdes at alle begjæringene om fremleggelse av dokumentbevis skal avskjæres da de aktuelle dokumenter ikke kan kaste noe ytterligere lys over det som er relevant for denne saken. Faktum er mer enn godt nok belyst gjennom tidligere rettsavgjørelser og granskning. Amelia Riis kan ikke ta opp igjen de spørsmål og tvistepunkter som allerede er rettskraftig avgjort. Den omfattende bevisføring som det legges opp til, vil innebære en «omkamp» som det ikke er anledning til.

3. Påberopelse av vitnebevis

Ingen av de påberopte vitnebevis kommer saken ved og bør derfor avskjæres. Alle vitnene var lansert for byretten, men ble der frafalt.

Når det gjelder Ole Lund og Christian Haneborg, vil deres vitneprov ikke kaste noe ytterligere lys over de faktiske spørsmål i saken, og det er rettslig irrelevant for nærværende sak på hvilken måte pantsettelsen av MS Sognefjell fant sted. Under forutsetning av at retten tillater Lund og Haneborg ført som vitner, bes det om at deres bevisopptak for Høyesterett i tilknytning til dom 9. november 1983 ( Rt-1983-1243) blir benyttet i stedet for at de pålegges å møte personlig under ankeforhandlingene. Når det gjelder Per Steina, vises det til at han var medlem av den kommisjonen som ble nedsatt for å granske AS Dovrefjell og AS Luksefjell, og pantsettelsen av MS Sognefjell står beskrevet i den granskingsrapport som kommisjonen fremla. Det fremgår for øvrig verken av tidligere prosesskriv eller av kjæremålet hva Steina skal forklare seg om. Dette i seg selv er tilstrekkelig grunn til å avskjære vitneførselen. For de øvrige vitnene gjøres det bl.a gjeldende at det ikke er anledning til å avhøre disse ut fra de ulovfestede begrensninger vitneplikten jf. Schei, Tvistemålsloven bind II, 2. utgave side 646.

Det fremsettes aksessorisk motkjæremål for så vidt gjelder lagmannsrettens beslutning om at Tore Engelschiøn tillates ført som vitne. Det vises til at det ikke er angitt hva Engelschiøn skal forklare seg om, og han kan ikke bidra til å kaste ytterligere lys over faktum.

4. Begjæring om at lagmannsretten skal settes med meddommere

Det anføres at det ikke ble begjært at retten skulle settes med meddommere før fristen etter tvistemålsloven §375 var utløpt. Dersom retten kommer til at meddommere skal oppnevnes, begjæres det i så fall sakkyndige meddommere.

AS Falkefjell og Kristoffer Olsen har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens kjennelse og beslutning stadfestes.

2. Anførslene på side 6-9 i dok. 211, motpartens prosesskrift av 5. mars 1999, avskjæres.

3. H.r. adv. Tore Engelschiøn avskjæres som vitne.

4. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for dette kjæremål.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

Kjæremålet og motkjæremålet gjelder forskjellige spørsmål, som behandles i samme rekkefølge som under gjengivelsen av partenes anførsler ovenfor.

1.1 Lagmannsretten har avskåret «anførselen» om at Kristoffer Olsen hefter personlig på culparettslig grunnlag under henvisning til at den ble fremsatt etter utløpet av fristen etter tvistemålsloven §375. Lagmannsretten uttaler at hvis ansvaret skal bygge på personlig skyldansvar, vil lagmannsretten i realiteten dømme i første instans, og at Olsen må ha et rimelig krav på at et søksmål på dette grunnlag starter i byretten på vanlig måte.

Utvalget bemerker at Amelia Riis må kunne gjøre - og så vidt skjønnes også gjør - gjeldende ansvar overfor Kristoffer Olsen på skyldgrunnlag knyttet til pantsettelsen av MS Sognefjell og unnlatelsen av å opplyse om den til henne. I dok. 211 - prosesskrift av 5. mars 1999 - har hun imidlertid dessuten gjort gjeldende at dersom AS Falkefjell kunne fri seg fra den såkalte Påskeavtalen under henvisning til at avtalen er ugyldig, må dette lede til et personlig ansvar for Kristoffer Olsen, som inngikk de bakenforliggende avtaler på vegne av selskapene. Det er dette lagmannsrettens avgjørelse - slutningens punkt 3 - gjelder. Etter utvalgets syn dreier det seg imidlertid ikke her om en ny anførsel, slik lagmannsretten har lagt til grunn, men om et nytt krav. Det har et annet grunnlag enn pantsettelsen og fortielsen av den og er knyttet til andre omstendigheter. Ankemotpartene hadde etter utvalgets syn rimelig grunn til å motsette seg at dette kravet ble trukket inn i saken på dette stadium. Utvalget viser til bestemmelsene i tvistemålsloven §366 og §367. Lagmannsrettens avgjørelse på dette punkt blir etter dette å opprettholde, men med endret rettslig forankring.

1.2 Lagmannsretten har «så langt» ikke funnet grunn til å avskjære anførselen om at pantsettelsen var et resultat av et spill. Det er vist til at hvilke utsikter anførselen har for å føre frem ikke har betydning i denne sammenheng. Utvalget er enig med lagmannsretten, og finner at motkjæremålet fra ankemotpartene - AS Falkefjell og Kristoffer Olsen - ikke kan føre frem. Det dreier seg om en anførsel til støtte for det krav som har vært gjort gjeldende i saken hele tiden og med lignende argumentasjon.

2. Lagmannsretten har ikke tatt til følge begjæringer om pålegg om fremleggelse av dokumentasjon som angitt i slutningens punkt 1. For så vidt gjelder dok. 168, 181 og 193 dreier det seg om begjæringer fremsatt etter utløpet av fristen etter tvistemålsloven §375. Utvalget viser til lagmannsrettens avgjørelse og er enig i at ankemotpartene har rimelig grunn til å motsette seg kravene, jf. tvistemålsloven §375 annet ledd.

Når det gjelder de begjæringer om fremleggelse av dokumenter som er satt frem før fristen i henhold til tvistemålsloven §375 løp ut, bemerker lagmannsretten at det i den form begjæringene er fremsatt, ikke er mulig å utferdige noe utleveringspålegg. Dokumentene er ikke tilstrekkelig individualisert, det er uklart om mange av dem finnes, og hvem som er i besittelse av dem. Dermed blir det uklart hvem et eventuelt pålegg eller en kjennelse skal rette seg mot og hvem som må få uttale seg til begjæringene. Under henvisning til tvistemålsloven §188 er det også pekt på at det heller ikke fremgår tydelig hva Amelia Riis akter å godtgjøre ved dokumentasjonen.

Ut fra det som forelå, var det etter utvalgets syn grunnlag for den avgjørelse lagmannsretten traff om ikke å ta til følge de omhandlede begjæringer om dokumentinnsyn, jf. særlig tvistemålsloven §253 første ledd.

Amelia RiisÆ prosessfullmektig har i prosesskrift av 14. februar 2000 til utvalget i kjæremålssaken anført at tilstrekkelig individualisering under enhver omstendighet må anses for å ha skjedd ved gjennomgåelsen i dette prosesskriftet. Utvalget bemerker at de foretatte presiseringene gjelder en rekke, i det vesentlige ikke konkret spesifiserte dokumenter, til dels kan det være uklart om dokumentene eksisterer, og motpartene har ikke uttalt seg om det anførte. Utvalget finner at den nærmere behandling og vurdering i forhold til de presiseringer som fremkommer i det nevnte prosesskrift, må foretas av lagmannsretten. Det som det således kan være grunn for å vurdere nærmere, er de nye presiseringene av kravet om dokumentfremleggelse i dok. 105, dok. 131 og dok. 161, og særlig det som er knyttet til pantsettelsen.

3. Lagmannsretten har nektet bevisførsel i form av en rekke påberopte vitneforklaringer. Med unntak av advokat Tore Engelschiøn, er vitnene påberopt i dok. 137 og dok. 181 ikke tillatt ført. Begrunnelsen er at vitnene ikke kan ses å vedkomme saken, jf. tvistemålsloven §189 nr. 1. Dette synes å relatere seg til hva det er angitt at vitnene skal forklare seg om. Det vises til lagmannsrettens nærmere bemerkninger.

Et hovedspørsmål i saken er pantsettelsen av MS Sognefjell, som opprinnelig skjedde til advokatene Ole Lund og Christian Haneborg. Selv om den begrunnelse som Amelia Riis - som den gang var selvprosederende - ga for å avhøre dem i dok. 137 var noe uheldig utformet, kan utvalget ikke se at disse to vitnene kan nektes ført ut fra bestemmelsen i tvistemålsloven §189 nr. 1.

Heller ikke det påberopte vitnet, Per Steina, finner utvalget at kan avskjæres etter nevnte bestemmelse. Utvalget forstår det slik at han ønskes ført som vitne i tilknytning til anførselen om at pantsettelsen var resultat av et spill.

For øvrig finner utvalget at kjæremålet vedrørende vitneførselen ikke kan føre frem. Motkjæremålet vedrørende tillatelsen til å føre Tore Engelschiøn som vitne, tas heller ikke til følge. Bakgrunnen for at han ønskes ført som vitne, er så vidt skjønnes at han var Amelia Riis' advokat og rådgiver på tiden for pantsettelsen.

4. Lagmannsretten har ikke tatt til følge begjæringen fra Amelia Riis om at lagmannsretten skal settes med medddommere. Det er vist til at begjæringen er fremsatt etter utløpet av fristen i henhold til tvistemålsloven §375. Etter tredje ledd i bestemmelsen kan partene etter utløpet av fristen etter denne bestemmelsen ikke kreve at retten skal settes med meddommere. Lagmannsretten har ikke oppfattet dok. 104 - skriv av 22. oktober 1996 - som en begjæring om meddommere. Etter utvalgets syn er det ikke noe å utsette på lagmannsrettens saksbehandling på dette punkt. Amelia Riis ble i senere skriv av 1. oktober 1997 (§375-skrivet) fra lagmannsretten uttrykkelig spurt om hun begjærte retten satt med meddommere. Hun fremsatte ikke noen slik begjæring innen fristen. Utvalget finner ikke at det er nødvendig med meddommere for å få saken forsvarlig belyst, og det er ikke grunn til å endre lagmannsrettens avgjørelse på dette punkt.

Utvalgets kjennelse avgjør spørsmålene så langt. Utvalget finner ikke grunnlag for å utsette omkostningsavgjørelsen etter bestemmelsen i tvistemålsloven §179 første ledd in fine.

Kjæremålet har delvis ført frem, mens motkjæremålet ikke har ført frem. Utvalget antar at det alt vesentlige av omkostningene i kjæremålssaken har vært forbundet med kjæremålet og finner at saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke bør tilkjennes, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §174 første ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse og beslutning stadfestes, bortsett fra at vitnene Ole Lund, Christoffer Haneborg og Per Steina tillates ført.

2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.