HR-2000-929
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-07-28 |
| Publisert: | HR-2000-00929 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2000-00929, straffekjæremål |
| Parter: | A (advokat Ellen Moen) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Stang Lund, Rieber-Mohn, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §170a, §171, §185, §187, §385, §388, Straffeloven (1902) §127, §162, §317, Veitrafikkloven (1965) §31, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Saken gjelder videre kjæremål vedrørende varetektsfengsling i medhold av straffeprosessloven §187 første ledd og §185, jf. §171 første ledd nr. 3, jf. §170a.
A, født xx.xx.1968, ble av Asker og Bærum herredsrett 30. mars 2000 dømt til fengsel i 2 år og 8 måneder for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, straffeloven §162 første ledd, straffeloven §127 første ledd første straffalternativ, straffeloven §317 første ledd, legemiddelloven §31 annet ledd, jf. §24 første ledd og vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. femte ledd, jf. skiltforskriftenes §8, jf. skilt nr. 362 «Fartsgrense».
Domfelte har påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ved lagmannsrettens beslutning av 2. juni 2000 ble anken fremmet for så vidt gjelder overtredelse av straffeloven §162 annet ledd. For øvrig ble anken nektet fremmet. Beslutningen er påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er ikke avgjort.
Hovedforhandling i lagmannsretten er berammet til 29. november 2000.
Domfelte har sittet varetektsfengslet siden 24. januar 2000.
Ved begjæring av 14. juli 2000 begjærte Politimesteren i Asker og Bærum domfelte fortsatt varetektsfengslet. Asker og Bærum forhørsrett avsa 19. juli 2000 kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1968, løslates fra varetektsfengsel.»
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 21. juli 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1968 blir å holde i varetekt frem til annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, dog ikke ut over 16 august 2000.»
Domfelte har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og i hovedsak gjort gjeldende:
Lagmannsretten har tolket kravet til gjentakelsesfare uriktig, jf. straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3. Retten har ikke i tilstrekkelig grad foretatt en konkret helhetsvurdering av domfeltes situasjon ved en eventuell løslatelse. Det fremgår av herredsrettens dom og forhørsrettens kjennelse at det foreligger en rekke endringer i domfeltes situasjon siden de forhold han er dømt for, ble begått. Samboeren har blant annet gitt uttrykk for at tiltalte nå virker motivert for å legge bruken av narkotiske midler bak seg.
Lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §170a uriktig når retten ved vurderingen av om fortsatt varetektsfengsling vil være uforholdsmessig, utelukkende har sett hen til varigheten av varetektsoppholdet. Vurderingen av om fortsatt fengsling kan sies å innebære et uforholdsmessig inngrep, skal etter gjeldende rett bero på en sammensatt vurdering av hvordan fortsatt varetektsfengsling rammer domfelte og hans familie. Det hevdes videre at lagmannsretten ved beregningen av varetektsperiodens lengde bare har tatt i betraktning den tid som er utholdt sammenhengende i varetekt.
Den kjærende part har gjort gjeldende at Høyesteretts kjæremålsutvalg har anledning til å treffe realitetsavgjørelse i saken, jf. straffeprosessloven §385 annet ledd.
Domfelte har nedlagt slik påstand:
«1. Prinsipalt: A, født xx.xx.1968 løslates.
2. Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven §388.
Som begrunnelse for at kravet om gjentakelsesfare i straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 er oppfylt, har lagmannsretten anført:
«Lagmannsretten finner, i motsetning til forhørsretten, at det fortsatt foreligger sterk grad av om sannsynlighetsovervekt for gjentakelse av straffbare handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Det vises til de forhold siktede ble dømt for i dommen av 30 mars, og til Eidsivating lagmannsretts dom av 24 november 1993, hvor han ble dømt til fengsel i 6 år og 6 måneder. Siktede ble prøveløslatt 26 mars 1997 med en prøvetid på 2 år og seks dager og med en resttid på 2 år og 64 dager. Prøvetiden løp ut 27 september 1999. Alle forhold han ble dømt for i dommen av 30 mars 2000 ble begått i prøvetiden. I herredsrettens domspremisser fremgår det at siktede traff sin nåværende samboer mens han sonet den forrige dommen, og at de på domstidspunktet hadde vært samboere i tre år. Dette avholdt imidlertid ikke siktede fra å misbruke amfetamin og hasj. Misbruket førte til at han i kortere perioder var utestengt fra samboerens bolig. Videre ble alle forhold han ble dømt for i dommen av 30 mars begått mens han var samboende. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at siktedes situasjon er særlig endret nå i forhold til det som var tilfelle da han begikk de straffbare handlingene han ble dømt for, og finner etter dette at vilkårene for å holde siktede i varetekt er til stede, jf straffeprosessloven §171 nr 3.»
Den vurdering lagmannsretten her har foretatt, bygger på en riktig tolking av straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og den konkrete anvendelse av bestemmelsen kan utvalget ikke prøve.
Etter straffeprosessloven §170a kan et tvangsmiddel ikke brukes når det ville innebære et uforholdsmessig inngrep. Spørsmålet om varetektsfengsling vil representere et uforholdsmessig inngrep, beror på en helhetsvurdering av en rekke momenter. Om dette vilkåret har lagmannsretten uttalt:
«Lagmannsretten legger til grunn at påtalemyndighetens intensjon er å holde siktede i varetekt frem til ankeforhandling. Det er i dette tidsperspektiv fengslingen må vurderes, jf Rt-1999-1204. Ankeforhandling er berammet 29 november 2000. Det bemerkes for øvrig at både lagmannsretten og påtalemyndigheten kunne behandle saken i oktober 2000, men dette passet ikke for siktedes forsvarer. Siktede har vært varetektsfengslet siden 21 januar 2000. Ved tidspunktet for ankeforhandlingen vil han da ha sittet i varetekt i overkant av 10 måneder. Lagmannsretten kan ikke se at dette i seg selv er så lang tid at det fører til at fengslingen blir uforholdsmessig.»
Utvalget kan ikke se at den vurdering lagmannsretten her har foretatt, bygger på noen uriktig tolking av uforholdsmessighetsbegrepet. Når det bare er varigheten av varetektsoppholdet som uttrykkelig blir vurdert, må det ses i sammenheng med forsvarerens anførsler i tilsvaret til lagmannsretten. Det var her faren for oversoning som ble påberopt som begrunnelse for at fortsatt varetekt ville innebære et uforholdsmessig inngrep. I lagmannsrettens kjennelse er det uttalt at lagmannsretten ikke kan se at varetektstiden ikke «i seg selv» er så lang at fengslingen blir uforholdsmessig. Det fremgår av dette at lagmannsretten har vært oppmerksom på at spørsmålet om varetektsfengslingen vil representere et uforholdsmessig inngrep, beror på en sammensatt vurdering. Den konkrete vurdering av dette kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.