HR-2001-1009 - Rt-2002-1007

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	2002-06-28
Publisert:	HR-2001-01009 - Rt-2002-1007 (223-2002)
Stikkord:	(Trikkesnikerdommen), Strafferett, Tilleggsavgift og straff for forseelse, Dobbeltforfølgning, Lovanvendelse
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om det var i strid med forbudet mot dobbeltforfølgning i EMK Protokoll 7 art. 4 nr. 1 at en person som var ilagt gebyr/tilleggsavgift i medhold av befordringsvedtekter senere ble straffet for overtredelse av Straffeloven (1902) § 403. Høyesterett kom, i likhet med lagmannsretten, til at en privatrettslig sanksjon som et transportselskap ilegger reisende som ikke kan vise gyldig billett ved kontroll, ikke kunne anses som en straffeanklage etter EMK artikkel 6 nr. 1. Etter dette ble anken forkastet.
Saksgang:	Oslo byrett saknr 2000-04635 M/99 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-269 M/01 - Høyesterett HR-2001-01009 (sak nr. 2001/1009), straffesak, anke
Parter:	A (advokat Øystein Storrvik - til prøve) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Berit Sagfossen)
Forfatter:	Bruzelius, Gussgard, Tjomsland, Utgård, Gjølstad
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §64, §403, Grunnloven (1814) §96, Offentlighetsloven (1970), Samferdselsloven (1976) §13, Straffeprosessloven (1981) §342, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-1, Jernbaneloven (1848) §2, Jernbaneloven (1993) §7A, §7, Menneskerettsloven (1999) §2, EMKN A6, EMKN P7 A4

Dommer Bruzelius: Saken gjelder om det er i strid med forbudet mot dobbeltforfølgning i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 at en person som er ilagt gebyr/tilleggsavgift i medhold av befordringsvedtekter senere blir straffet for overtredelse av straffeloven §403.

A ble i tidsrommet 18. mars 1998 - 5. mars 1999 av Oslo Sporveier AS ved 10 anledninger ilagt gebyr på kr 500 per gang i medhold av selskapets befordringsvedtekter punkt 5 tredje ledd for ikke å ha vist gyldig billett/kort ved kontroll. Gebyrene er - etter det opplyste - ikke betalt.

Oslo politidistrikt utferdiget 31. januar 2000 forelegg mot A for overtredelse av straffeloven §403 for ved de samme 10 anledninger å ha reist med Oslo Sporveier uten gyldig billett. Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Oslo byrett til pådømmelse. Byretten avsa 8. august 2000 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven §403 til en straff av bot stor kr 2.500,- - kronertotusenfemhundre 00/100 - subsidiært fengsel i 5 - fem - dager dersom boten ikke betales.

2. A, født xx.xx.1965, dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med et beløp stort kr 500,- -kronerfemhundre 00/100.»

A anket til Borgarting lagmannsrett over bevisvurderingen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen og subsidiært straffutmålingen. Anken over lovanvendelsen var begrunnet med at det ikke er lovlig adgang til å ilegge straff for forhold som det allerede er gitt reaksjon for i form av gebyr/tilleggsavgift. Ved beslutning 18. januar 2001 nektet retten anken over bevisbedømmelsen fremmet, og fremmet anken over lovanvendelsen og straffutmålingen. I lagmannsrettens kjennelse 13. juni 2001 ( LB-2001-00269) ble anken forkastet. A ble samtidig dømt til å betale kr 1.000 i saksomkostninger til det offentlige.

A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens lovanvendelse. Det er anført at det er i strid med artikkel 4 nr. 1 i Protokoll 7 å straffe ham for overtredelse av straffeloven §403 når han for samme forhold allerede er ilagt gebyr i medhold av befordringsvedtektene. Det er gjort gjeldende at ileggelse av gebyret er en straffeanklage eller «criminal charge» etter EMK artikkel 6 nr. 1.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Jeg viser innledningsvis til Høyesteretts plenumsdom i Rt-2000-996 (heretter plenumsdommen fra 2000) og de tre plenumsavgjørelsene

Side:1008

av 3. mai 2002, hvor det er redegjort for generelle synspunkter på Menneskerettsdomstolens (EMD) tolking og anvendelse av de konvensjoner som gjelder som norsk lov etter menneskerettsloven §2.

Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 inneholder forbud mot at noen forfølges strafferettslig på ny for en handling som han allerede er dømt eller frifunnet for i vedkommende stat. Den forplikter således medlemsstatene til å gi avgjørelser i straffesaker negativ materiell rettskraft.

Det spørsmål saken reiser er om ileggelse av gebyr i medhold av et transportselskaps befordringsvedtekter etter Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 kan anses som en rettskraftig - fellende eller frifinnende - straffedom (an offence for which he has already been finally acquitted or convicted in accordance with the law and penal procedure of that State). Er så tilfelle, beskytter den tidligere straffedommen mot en senere straffeforfølgning. Ved tolkingen av hva som er en straffedom etter denne konvensjonsbestemmelsen er det, slik jeg ser det, hensiktsmessig å ta utgangspunkt i EMDs avgjørelser i forhold til begrepet straffeanklage (criminal charge) i EMK artikkel 6 nr. 1, da en straffedom vil bygge på noe som kan karakteriseres som en straffeanklage.

Før jeg behandler de kriterier som EMD har utviklet for å avgjøre om en sanksjon er en «criminal charge», finner jeg grunn til å redegjøre noe nærmere for gebyret/tilleggsavgiften, som saken gjelder.

Gebyret er ilagt i medhold av Oslo Sporveiers befordringsvedtekter, vedtatt av selskapets styre 10. september 1991. Vedtektene fastsetter de vilkår som transportselskapet tilbyr sine tjenester på, og har karakteren av en massekontrakt. Etter punkt 5 i vedtektene plikter den reisende å oppbevare billetten under hele reisen og fremvise den uoppfordret ved kontroll. I tredje ledd heter det:

«Reisende som ved kontroll ikke kan vise gyldig billett/kort, skal betale et gebyr fastsatt av Samferdselsdepartementet. ... Ved gjentagelse kan vedkommende bli anmeldt ...»

Befordringsvedtektene er godkjent av Samferdselsdepartementet 4. desember 1991. Godkjennelsen av tilleggsavgiften hadde hjemmel i jernbaneloven av 12. august 1848 §2 bokstav g, slik bestemmelsen lød etter endringslov 12. juni 1987 nr. 65, jf. nå §7 tredje ledd i jernbaneloven av 11. juni 1993 nr. 100, hvoretter «(d)epartementet skal godkjenne tilleggsavgift for reisende uten gyldig billett».

Tilsvarende bestemmelse var ved endringslov 11. juni 1982 nr. 55 føyd til i §13 tredje ledd i samferdselsloven av 4. juni 1976 nr. 63. Bakgrunnen for endringslovene av 1982 og 1987 er beskrevet i NOU 1991:32 Jernbaneloven på side 37 flg.:

«Tilleggsavgiftsordningen har sammenheng med automatisert billettering som et ledd i rasjonalisering og effektivisering av driften. Systemet åpner imidlertid for misbruk. Begrunnelsen for tilleggsavgift er nettopp å forhindre slikt misbruk.

...

Rettslig sett er det neppe et nødvendig vilkår at tilleggsavgift er særskilt hjemlet i lov. Før lovendringen i 1987 ble avgift ilagt ut fra et avtalerettslig

Side:1009

synspunkt, forutsatt at selskapet hadde bestemmelser om dette i sine transportvilkår.

Avtalesynspunktet bød imidlertid på problemer i praksis. Det var begrenset hvor høyt avgiften kunne settes. Videre oppstod det problemer i forhold til mindreårige og deres rettslige handleevne. Hensynet til Grunnloven §96 og legalitetsprinsippet talte dessuten for at bestemmelser om ekstraavgifter ikke burde stå i transportvilkårene.

Utvalget er av den oppfatning at ordningen med tilleggsavgift er nødvendig for en rasjonell kollektivtransport. Alternativet vil være å anmelde sakene til politiet, jf straffeloven §403, se også §355, ... Utvalget mener dette er et dårlig egnet virkemiddel for å få bukt med «snikerproblemet». Utvalget mener dessuten det overfor publikum er et strengere og mer kundefiendtlig tiltak å bringe forholdet inn for politiet, enn å avgjøre det hele etter sivilrettslige bestemmelser. Imidlertid vil straffelovens hjemmel kunne være et supplement i de tilfelle hvor det f.eks dreier seg om særlig grove overtredelser.»

Ordningen med tilleggsavgift bygger på avtalerettslige prinsipper gjennom befordringsvedtekten. Den har bakgrunn bl.a i ordningen med automatisert billettering og skal sikre en rasjonell kollektivtransport. De forhold som førte til at lovgiver fant det ønskelig å innføre en godkjennelsesordning innebærer ikke at tilleggsavgiften får karakter av straff.

Transportselskapene avgjør selv om de vil ha en tilleggsavgift/gebyrordning. Mange av dem er private selskaper. Tilleggsavgiften tilfaller transportselskapet, ikke statskassen, og ileggelsen av tilleggsavgift gir ikke noe tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §4-1.

Forsvareren har anført at når tilleggsavgift for reisende uten gyldig billett skal godkjennes av departementet, jf. nå jernbaneloven §7 tredje ledd, blir ileggelsen av avgiften et offentligrettslig vedtak. Han har vist til at Justisdepartementets lovavdeling i en uttalelse 27. november 2000 til fylkesmannen i Oslo og Akershus, har uttalt at Oslo Sporveier går inn under offentlighetslovens virkeområde. Det anføres at uttalelsen må medføre at Sporveien også i andre sammenhenger må ses som et offentlig organ.

Bestemmelsene i jernbaneloven §7 tredje ledd og samferdselsloven §13 tredje ledd gjelder tilleggsavgift generelt, uten hensyn til om selskapet er privat eller offentlig eiet. Slik jeg ser det, gir Lovavdelingens uttalelse ikke grunnlag for å stille Oslo Sporveier i en annen rettslig stilling enn andre transportselskaper på det aktuelle området. De hensyn som begrunnet Lovavdelingens syn - «at selskapet utfører administrative offentlige oppgaver, herunder inngåelse av avtaler med andre busselskaper, noe som innebærer fordeling av det offentlige tilskuddet, og at selskapet har ansvar for utvikling og planlegging av ny infrastruktur» - gjør seg ikke gjeldende her.

Det er i plenumsdommen fra 2000 og i Høyesteretts kjennelse av 3. mai 2002 i sak nr. 2001/890 (HR-2001-890-P) gjort rede for hva EMD i sentrale dommer har lagt vekt på ved vurderingen av om en reaksjon omfattes av begrepet straffeanklage (criminal charge) i EMK artikkel 6 nr. 1, og jeg viser til disse redegjørelsene. Kort sagt er det stilt opp tre kriterier: Den nasjonale klassifisering av sanksjonen, lovbruddets karakter og sanksjonens innhold og alvor.

Side:1010

Tilleggsavgiften er ikke straff etter norsk rett. Det er tvert imot en privatrettslig sanksjon. Det er ikke kjent at EMD i noe tilfelle har vurdert om en sanksjon ilagt av et privat rettssubjekt kan være en «criminal charge» etter artikkel 6 nr. 1. Jeg tar ikke stilling til i hvilken utstrekning en slik sanksjon overhodet omfattes av artikkel 6 nr. 1

Jeg går etter dette inn på de to andre kriteriene som EMD har utviklet: lovbruddets karakter og sanksjonens innhold og alvor. Disse er alternative og ikke kumulative. Hvert av kriteriene vil kunne føre til klassifikasjon som «criminal charge». EMD har lagt stor vekt på om sanksjonen gjelder lovbrudd som i europeisk rettstradisjon har vært ansett for å høre til strafferetten eller har utpreget strafferettslig karakter, jf. dommen 21. februar 1984 i saken Öztürk mot Tyskland (sak 08544/79) (EMD-1984-8544) hvor det ble lagt til grunn at handlingen var av «inherently criminal character». Er så ikke tilfelle, foretar EMD gjerne en samlet vurdering der så vel lovbruddets karakter som sanksjonens innhold og alvor inngår, jf. i første rekke dommen 24. februar 1994 i saken Bendenoun mot Frankrike (sak 12547/86) (EMD-1994-12547).

For så vidt gjelder overtredelsens karakter har forsvareren anført at gebyret er en avkriminalisert sanksjon på overtredelse av straffeloven §403, og gjort gjeldende at vi står overfor en sanksjon som hører til strafferett, jf. Öztürk-dommen. Jeg er ikke enig i dette, og viser til det jeg har uttalt om sanksjonens avtalerettslige grunnlag. Ordningen har heller ikke ført til opphevelse eller endring av straffeloven §403.

Tilleggsavgiften ilegges på rent objektivt grunnlag, mens straff etter §403 forutsetter forsett. Dette er et moment som taler mot at det foreligger en «criminal charge». Skyldmomentet er likevel, som de andre momentene av relativ vekt, og må vurderes opp mot andre omstendigheter. Forsvareren har anført - uten at det er nærmere dokumentert - at transportselskapene ettergir tilleggsavgift dersom den reisende kan vise til en god unnskyldning for ikke å ha hatt billett. Selskapenes eventuelle kulanse er imidlertid etter min mening uten betydning for vurderingen her.

Karakteren av overtredelsen av befordringsvedtekten trekker etter min mening klart i retning av ikke å anse tilleggsavgift som en «criminal charge» i henhold til artikkel 6 nr. 1

Det siste kriteriet som tillegges vekt i helhetsvurderingen, er sanksjonens innhold og alvor.

Det er i vår sak tale om et gebyr på kr 500 per gang (nå kr 750). Kostnaden for den billetten som ikke ble kjøpt var kr 20. Forsvareren har anført at det er tale om en kraftig sanksjon, selv om beløpet i seg selv, som lagmannsretten sier, må kunne karakteriseres som «et forholdsvis beskjedent pengebeløp». Selv om EMD i sin praksis har ansett at også meget lave økonomiske sanksjoner kan være en «criminal charge», jf. for eksempel Lauko-saken (EMD-1998-26138) som dreiet seg om en bot på 300 slovakiske kroner, kan jeg ikke se at tilleggsavgiften i vår sak på grunn av beløpets størrelse skulle anses omfattet av begrepet «criminal charge».

Tilleggsavgiften ledsages selvfølgelig ikke av noen trussel om subsidiær fengselsstraff. Opplysninger om ilagt tilleggsavgift blir ikke tatt inn i noe offentlig register. Dette taler etter min mening også klart for at sanksjonen ikke er en «criminal charge».

Side:1011

Forsvareren har også vist til den nye §7a i jernbaneloven. Jeg bemerker at bestemmelsen gir en rett til å holde tilbake reisende som ikke kan fremvise gyldig billett, og som «ikke gir tilstrekkelige opplysninger om navn, adresse og fødselsdato», mens slike opplysninger verifiseres. Retten gjelder ikke den som på stedet betaler tilleggsavgiften. Det er ikke anført at A har vært holdt igjen. Etter det jeg kan se, kan heller ikke denne bestemmelsen ha avgjørende betydning for om tilleggsavgiften skal anses som en straffeanklage etter artikkel 6 nr. 1.

Formålet med tilleggsavgiften er, som det fremgår av sitatet foran fra NOU 1991:32, å forhindre sniking. Den har således en allmennpreventiv, forebyggende, karakter. Det samme gjelder imidlertid også erstatning og oppreisning, og en rekke administrative sanksjoner som ikke uten videre kan forutsettes å falle inn under artikkel 6. Det er derfor ikke grunnlag for å si at tilleggsavgiften av den grunn er en «criminal charge».

Jeg finner det etter dette - i likhet med lagmannsretten - klart at en privatrettslig sanksjon som et transportselskap ilegger reisende som ikke kan vise gyldig billett ved kontroll, ikke kan anses som en straffeanklage etter EMK artikkel 6 nr. 1. Når så er tilfelle, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på de spørsmål som artikkel 4 nr. 1 i Protokoll nr. 7 reiser.

Forsvarer har under henvisning til straffeprosessloven §342 annet ledd nr. 2 utenom anken subsidiært anført at straffen bør nedsettes jf. straffeloven §64 første ledd og vist til at A ved Oslo byretts dom av 9. mars 2001 er dømt til ubetinget fengsel i 30 dager for forhold begått i tidsrommet 1. juni 1998 - 18. januar 1999. Jeg kan ikke se at denne dommen foranlediger noen endring i den fastsatte boten.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Tjomsland: Likeså.

Dommar Utgård: Det same.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

K J E N N E L S E :

Anken forkastes.