HR-2001-105
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-01 |
| Publisert: | HR-2001-00105 |
| Stikkord: | Straffeprosess, Uberettiget straffeforfølging, Erstatning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om erstatning etter uberettiget straffeforfølging. |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00105 |
| Parter: | A (advokat Ole Mikkelsen) mot Staten v/Justisdepartementet |
| Forfatter: | Aasland, Rieber-Mohn, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §445, §446, Straffeloven (1902) §162 |
Saka gjeld skadebot for urettkomen strafforfølging, jf. straffeprosesslova §445 og §446.
Ved Høgsteretts dom av 4. juli 2000 vart A frifunnen for brot på straffelova §162.
Den 4. oktober 2000 sette A fram krav til Frostating lagmannsrett om skadebot og oppreising for urettkomen strafforfølging etter straffeprosesslova §445 og §446. Frostating lagmannsrett sa 11. desember 2000 orskurd med slik slutning:
«1. Staten v/Justisdepartementet betaler 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner til A innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A har påkjært orskurden til Høgsteretts kjæremålsutval og har i hovudsak gjort gjeldande:
Det økonomiske tapet for A - etter frådrag for skade som må reknast som ei naturleg følgje av forfølginga - er av lagmannsretten sett til 200.000 kroner. Lagmannsretten har med urette avkorta skadebota til 100.000 kroner og grunngitt dette med at A sjølv har medvirka til skaden som han vart påført. Etter As oppfatning kan dette ikkje vere rett, særleg fordi politiet har handla klanderverdig og nytta etterforskingsmetodar som er i strid med grunnleggjande prinsipp for rettstryggleik.
Beløpet på 50.000 kroner som lagmannsretten tilkjende i oppreising, er vidare for lågt. Det er vist til at både A og kona hans har fått helsemessige plager som følgje av forfølginga. Det er også vist til at det er tale om lang varetektstid (807 dagar), og at politiet handla klanderverdig. A meiner at det må takast omsyn til desse momenta i større grad, og at beløpet i oppreising må setjast høgare.
A har sett fram slik påstand:
«1. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale A erstatning, oppadbegrenset til 200.000,-kronertohundretusen00/000
2. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale A oppreisning, oppadbegrenset til 300.000,-kronertrehundretusen00/000
3. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale sakens omkostninger for kjæremålet»
Påtalemakta er kjent med kjæremålet.
Høgsteretts kjæremålsutval viser til at det er tale om eit kjæremål der utvalet har full kompetanse.
Lagmannsretten kom til at vilkåra for å tilkjenne A skadebot med heimel i straffeprosesslova §445, er til stades, og dette er ikkje påkjært av påtalemakta. A har ikkje hatt innvendingar mot at det økonomiske tapet etter frådrag for det som var ei naturleg og vanleg følgje av pågripinga, av lagmannsretten vart sett til 200.000 kroner. Utvalet finn å burde slutte seg til den vurderinga lagmannsretten har hatt av det økonomiske tapet til A.
A har i sitt kjæremål lagt særleg vekt på at lagmannsretten ikkje skulle ha gjort 50% frådrag i denne summen på grunn av medverknad til skaden.
I orskurden i Rt-1994-721 drøfta Høgsterett utmålinga av skadebot etter straffeprosesslova §445. Det heiter mellom anna der:
«Når det gjelder erstatningskravets størrelse, synes lagmannsrettens utgangspunkt å ha vært at A skal ha full erstatning for det tap som er en påregnelig følge av forfølgningen. Regelen i §445 er at erstatning kan tilkjennes for skade som er særlig eller uforholdsmessig. Utmålingen beror på rettens skjønn.»
Det må etter dette vere rett å ta med i ei brei skjønnsmessig vurdering om A i særleg grad har medverka til skaden. Lagmannsretten har her vist til at A hadde erverva og oppbevart 485 gram heroin og at dette også vart lagt til grunn i Høgsteretts dom i Rt-2000-1223. Utvalet legg også dette til grunn og legg til at spørsmålet for Høgsterett i denne saka var om B - som var den andre tiltalte i saka - kom med tilbodet om kjøp av heroin på eige initiativ, eller om det var politiinformanten som var pådrivaren. A låg eit ledd bak i det han skaffa heroinen til B. Høgsterett reiste ikkje i denne dommen tvil om at det var rett at A hadde erverva og oppbevart heroin.
Sjølv om A etter dei strafferettslege bevisreglane ikkje kunne domfellast, er det likevel ved ei prøving etter vanlege sivilrettslege bevisreglar ikkje grunnlag for tvil om at A reint faktisk har hatt hand om heroinen. Utvalet er samd med lagmannsretten i at A må klandrast for å ha hatt med heroinpartiet å gjere, og at aktsame personar ikkje kjøper narkotika sjølv om dei blir påverka til å gjere det. Dette er omstende som det må takast omsyn til ved utmålinga av skadebot.
Etter dette må det leggjast til grunn at den skaden A vart påført, delvis er valda ved hans eigne handlingar. Utvalet har, som lagmannsretten, kome til at skadebota ut frå dette må reduserast med 50%.
A har i tillegg påkjært utmålinga av skadebot for ikkje-økonomisk tap (oppreising). Utvalet finn at det også for dette spørsmålet må kome inn at A i særleg grad har medverka til skaden. Fengslinga har likevel her ført til psykisk liding for kona, og det er lagt fram fråsegn frå lege om at ho var lagt inn i psykiatrisk avdeling på sjukehus i samband med mannen sitt varetektsopphald. A sjølv har også hatt psykiske problem under dette opphaldet. Utvalet finn etter dette at det bør betalast 50.000 kroner i oppreising, som fastsett av lagmannsretten.
Kjæremålet må etter dette forkastast.
Orskurden er samrøystes.
Slutning:
Kjæremålet blir forkasta.