HR-2001-1207
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-12 |
| Publisert: | HR-2001-01207 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-01207, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Jan F. Glent) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Aarbakke, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §281, §52, Straffeprosessloven (1981) §388, §391, §392, Konkursloven (1984) §74 |
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av straffesak.
A ble ved Sør-Gudbrandsdal herredsretts dom 15. april 1994 domfelt for overtredelse av straffeloven §281 tredje ledd, jf. første ledd, til en straff av fengsel i 90 dager, hvorav fullbyrdelsen av 45 dager utsto i en prøvetid på to år, jf. straffeloven §52 flg. Det straffbare forhold gjaldt unndragelse av aktiva fra As konkursbo ved en fiktiv avtale om salg av en båt fra A til en bekjent.
Domfelte begjærte 20. november 2000 gjenopptakelse av herredsrettens dom. Han hevdet at ny fremlagt dokumentasjon viste at hans firma A Eiendom i realiteten ikke var insolvent da konkurs ble åpnet høsten 1991. Han anførte at domfellelsen var uriktig fordi vilkåret i straffeloven §281 første ledd om konkurs mv. i realiteten ikke var oppfylt da det ikke forelå insolvens på konkursåpningstidspunktet. Den nye dokumentasjon ble påberopt som ny omstendighet eller nytt bevis i henhold til straffeprosessloven §391 nr. 3. Det ble også anført at dokumentasjonen av manglende insolvens må anses som et særlig forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig, jf. straffeprosessloven §392 annet ledd.
Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa 4. desember 2000 kjennelse med slik slutning:
«Begjæringen om gjenopptakelse av Sør-Gudbrandsdal herredsretts dom av 15. april 1994 forkastes.»
Domfelte påkjærte herredsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som avsa kjennelse 7. august 2001 med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
Domfelte har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg og i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har i likhet med herredsretten lagt til grunn feil tolking av straffeloven §281 første ledd. Bestemmelsen må forstås slik at vilkåret om konkurs må kunne etterprøves i straffesaken. Hvis vilkåret i ettertid viser seg ikke å ha vært reelt oppfylt på tidspunktet for den angivelige straffbare handling, kan skyldneren ikke straffes. Dette selv om vedkommende formelt var under konkurs da handlingen ble foretatt. Det kan ikke være avgjørende om skyldneren anvendte rettsmidler mot konkursåpningskjennelsen og fikk den omgjort eller ikke. Retten må i straffesaken vurdere om det var bevismessig grunnlag for insolvensvilkåret. Det vises til den alminnelige rettsstridsreservasjon, og til at prejudisielle avgjørelser om konkursåpning må vurderes likt med prejudisielle forvaltningsavgjørelser. Det vises også til Rt-1978-1259.
Det er nedlagt slik påstand:
«Herreds- og lagmannsrettens kjennelser må bli å oppheve og gjenopptagelsessaken hjemvises til ny behandling i herredsretten.»
Påtalemyndigheten har inngitt et kort tilsvar og fremholder at det avgjørende i forhold til straffeloven §281 første ledd må være, slik det fremgår av lagmannsrettens kjennelse, at domfelte var «under konkurs» da handlingen fant sted.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking, som utvalget kan prøve ved et videre kjæremål, jf. straffeprosessloven §388 første ledd nr. 3.
Spørsmålet er om lagmannsretten har lagt til grunn en uriktig tolking av straffeloven §281 første ledd. Lagmannsretten uttaler om forståelsen av denne bestemmelsen:
«Det springende punktet i saken er om A var «under konkurs» i denne bestemmelsens forstand, da han søkte å unndra den aktuelle båten fra boet. Det er på det rene at konkursen var åpnet etter oppbudsbegjæring fra A, og at konkursen - da disposisjonene over båten ble foretatt - fremdeles varte, jf. konkursloven §74. Herredsretten har lagt til grunn at dermed var dette straffbarhetsvilkåret oppfylt. Dette er lagmannsretten i utgangspunktet enig i.
Det er mulig at situasjonen ville vært en annen dersom skifterettens konkursåpningskjennelse, etter kjæremål, senere var blitt omgjort. Men dette forutsetter i tilfelle en formell opphevelseskjennelse. Det er ikke tilfellet her. At kjennelsen kunne vært påkjært, og at dette kjæremålet kunne ført til at kjennelsen om konkursåpning ble endret, er etter lagmannsrettens syn uten betydning. Dermed er det, som herredsretten også har pekt på, uten betydning å gå inn på spørsmålet om A reelt sett var insolvent da skifteretten tok hans begjæring om konkursåpning til følge.»
Etter utvalgets syn har ikke lagmannsretten her gitt uttrykk for en uriktig tolking av straffeloven §281 første ledd. Det er ikke nødvendig for utvalget - som det heller ikke var for lagmannsretten - å ta stilling til hvordan bestemmelsen er å forstå i et tilfelle hvor en kjennelse om konkursåpning senere har blitt opphevet av overordnet instans.
Kjæremålet må derfor forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.