HR-2001-1298
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-18 |
| Publisert: | HR-2001-01298-K |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt beslag av førerkort etter fartsoverskridelse. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-01298, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Jon Swensen) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Coward, Aarbakke, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, §31, §5, Straffeprosessloven (1981) §294, §388, Personopplysningsloven (2000) |
Saken gjelder beslag av førerkort etter fartsoverskridelse i medhold av vegtrafikkloven §33 nr. 5.
A, født *.*.1974, er av politiet i Kristiansand siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §5 første ledd. Grunnlaget for siktelsen er at han 13. juni 2001 i en laserkontroll ble målt til 137 km/t med en personbil på en veistrekning hvor høyeste lovlige hastighet var 50 km/t.
Politiet beslagla siktedes førerkort 13. juni 2001. Siktede samtykket først i beslaget, men trakk samtykket tilbake 2. august. I påtegning av samme dato fremmet politiet begjæring for Kristiansand forhørsrett om fortsatt førerkortbeslag. I kjennelse av 28. august gav forhørsretten politiet medhold i fortsatt beslag av siktedes førerkort frem til saken mot ham var endelig avgjort, men ikke ut over 13. september 2002. Siktede påkjærte forhørsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett uten nærmere begrunnelse. Lagmannsretten avsa 11. september 2001 kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
Siktede har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Siktede har for behandlingen i kjæremålsutvalget engasjert forsvarer, og sistnevnte har 15. oktober inngitt støtteskriv til kjæremålet. Siktede har i hovedsak gjort gjeldende at det foreligger feil i lagmannsrettens saksbehandling og rettsanvendelse.
For så vidt gjelder saksbehandlingen har lagmannsretten basert sin avgjørelse på laser-operatørens opplysninger om at målingen er forskriftsmessig utført. Det er ikke foretatt noen undersøkelser av de feilkilder som er kjente i saker vedrørende fartsmåling med laser. Dette gjelder i særlig grad om plasseringen har vært slik at målingen kunne gjennomføres uten bevegelse av fartsmåleren. Videre har politiet, forhørsretten og lagmannsretten fått seg forelagt et bilde av siktedes kjøretøy som passerer en bomstasjon like etter målingen. Det er i politidokumentene angitt at bildet skal underbygge påstanden om høy hastighet. Politiet har vist til at det er en uskarphet som tilsier fart over 100 km/t. Det er imidlertid ikke foretatt noen fagkyndig vurdering av bildet, og skarpheten synes å være tilsvarende for veibane og veikant som for bilen som er i bevegelse. Dertil anføres det at den aktuelle fotograferingen ikke er egnet til fartsangivelse og at slik bruk av bildematerialet fra bomstasjonen neppe kan være tillatt brukt i en slik sammenheng, jf. personopplysningsloven/personregisterloven og Rt-1990-1008. Totalt sett fremstår det som en saksbehandlingsfeil når forhørsretten og lagmannsretten ikke har sørget for bedre opplysning av saksforholdet, jf. straffeprosessloven §294. I den grad bildet har hatt betydning for avgjørelsene, vil det være i strid med saksbehandlingsreglene å benytte bevismateriale som ikke rettmessig kan benyttes.
For så vidt gjelder rettsanvendelsen anføres det at lagmannsretten har lagt til grunn feil forståelse av reglene om bevisvurdering og beviskrav. Det kan ikke være riktig å beslaglegge førerkort i så vidt usikre tilfeller som dette, og det foreligger således feil tolkning av vegtrafikkloven §33 nr. 5. Det vises til krav om fellende bevis og forsiktighet med førerkortbeslag når innehaveren har sterkt behov for det, jf. Justisdepartementets håndhevningsinstruks på side 66 pkt. 3.8.9. Endelig bestrides lagmannsrettens vurdering av inngrepets forholdsmessighet. Både siktedes behov for førerkort og spørsmål om feil ved målingen, jf. Rt-1994-951, må tillegges vekt.
A har nedlagt slik påstand:
«prinsipal påstand:
Lagmannsretts kjennelse oppheves. ...
subsidiær påstand:
Politiets begjæring om fortsatt førerkortbeslag, tas ikke til følge.»
Politiet har i hovedsak anført: Lasermålingen synes utført i henhold til instruks, siktede har erkjent å ha kjørt bilen og bilens kjennemerke er identifisert på foto ved bomstasjonen. I tillegg er det vist til tidligere påtegninger og avgjørelser i saken.
Politiet har ikke nedlagt påstand.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål, hvor kjæremålsutvalget etter straffeprosessloven §388 første ledd har begrenset kompetanse, til å prøve lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling.
Det som er anført vedrørende lagmannsrettens saksbehandling, dreier seg om lagmannsrettens bevisbedømmelse, som kjæremålsutvalget ikke kan prøve. Kjæremålsutvalget kan ikke se at saksbehandlingen er i strid med straffeprosessloven §294.
Det som er anført om lagmannsrettens lovtolkning, dreier seg i det vesentlige om lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse, som kjæremålsutvalget ikke kan prøve. Kjæremålsutvalget kan ikke se at rettsanvendelsen bygger på en uriktig tolkning av vegtrafikkloven §33 nr. 5. Heller ikke lagmannsrettens vurdering av inngrepets forholdsmessighet bygger på en uriktig lovtolkning.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.