HR-2001-130 - Rt-2001-121
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-24 |
| Publisert: | HR-2001-00130 - Rt-2001-121 (28-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over varetektsfengsling, blant annet spørsmål om rettens begrunnelse for brev- og besøkskontroll. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00130 |
| Parter: | A (advokat Tor A. Fusdahl) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Rieber-Mohn, Skoghøy, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §186, §388, Straffeloven (1902) §192, §222 |
Kjæremålet gjelder varetektsfengsling, blant annet spørsmålet om rettens begrunnelse for brev- og besøkskontroll.
A, født xx.xx.1983, ble varetektsfengslet med brev- og besøksforbud ved Oslo forhørsretts kjennelse 18. november 2000. Fengslingen, med brev- og besøksforbud, ble etappevis forlenget til 12. januar 2001. Etter begjæring om ytterligere forlengelse avsa Oslo forhørsrett 12. januar 2001 kjennelse med slik slutning:
«A, født xx.xx.1983, blir fortsatt å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke utover 09.02.01.
A undergis brev- og besøkskontroll i samme periode.»
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som forkastet kjæremålet ved kjennelse 17. januar 2001.
A er sammen med tre andre siktet for overtredelse av straffeloven §192 første ledd bokstav a) jf. annet ledd bokstav a) jf. tredje ledd bokstav a) og §222 første ledd første straffalternativ. Siktelsen angir følgende forhold eller medvirkning til dette som grunnlag for siktelsen av de fire etter §222:
«Natt til lørdag 14. oktober 2000 ved Oslo sentralstasjon, tvang han B inn i en bil mot hennes vilje, ved å gripe tak i henne og med makt føre henne inn i bilen, og holde henne fast i bilen, hvoretter han kjørte fra stedet til - - - - gate 11 i Oslo.»
Siktelsen angir følgende forhold eller medvirkning til dette som grunnlag for siktelsen av de fire etter §192:
«Natt til lørdag 14. oktober 2000 i et eller flere rom i - - -gate 11 i Oslo, holdt han B fast mot hennes vilje, mens han og/eller andre gjennomførte og/eller forsøkte å gjennomføre samleie med henne og forsøkte å få henne til å suge på penis, eller medvirket til dette.»
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse 17. januar 2001 til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av uriktig lovanvendelse og mangelfulle kjennelsesgrunner, både når det gjelder varetektsfengslingen, og når det gjelder spørsmålet om brev- og besøkskontroll.
As anførsler kan i korte trekk refereres slik:
Mistanken er ikke begrunnet. Det finnes verken forklaringer fra B eller andre bevis for at han har holdt eller tvunget henne til noe som helst. I denne situasjonen er det ikke holdbart eller tilstrekkelig begrunnet når lagmannsretten bemerker at den ikke finner siktedes forklaring om frivillig samleie troverdig. Lagmannsretten synes å blande sammen flere saker uten å ta konkret stilling til As sak.
«Isolasjonsfengsling» påfører den fengslede betydelig psykisk smerte og psykiske skader. Dette er kjent fra blant annet diverse rapporter mv. med kritikk av den norske og skandinaviske praksis. Riksadvokaten har i brev 10. november 1999 om restriksjoner ved varetekt presisert at restriksjoner skal begjæres for kortest mulig tid uavhengig av fengslingsgrunn, og at de skal begrunnes særskilt selv om fengslingen er begrunnet med fare for forspillelse av bevis.
A er under 18 år, og spesialpsykolog Lise Valle ved psykiatrisk team ved Oslo Kretsfengsel har avgitt en uttalelse om ham.
I støtteskrivet til lagmannsretten ble det konkret gått inn på hvorfor han ikke kunne forspille bevis om han ble ilagt et fengslingssurrogat, og hvorfor brev- og besøkskontroll er unødvendig med hensyn til bevisforspillelse. «Kontroll» er i realiteten det samme som forbud og isolasjon.
Lagmannsretten har avsagt sin kjennelse så raskt at det synes å indikere at retten ikke har foretatt noen reell vurdering av sakens bevisligheter og rettslige sider. Retten uttaler bare blankt at det er «åpenbar fare» for bevisforspillelse, uten å begrunne det nærmere. Dette er ikke en reell begrunnelse i straffeprosesslovens forstand.
Det ble i støtteskrivet til lagmannsretten også henvist til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK), uten at lagmannsretten har knyttet bemerkninger til denne. Det vises til lov 21. mai 1999 og torturovervåkningskomitéens rapporter om Norge.
A har nedlagt slik påstand:
«Lagmannsrettens kjennelse oppheves»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388.
Kjæremålet anføres å rette seg mot lagmannsrettens «lovanvendelse» og saksbehandling i form av mangelfulle kjennelsesgrunner. Kjæremålsutvalget vil til dette bemerke at det bare er lagmannsrettens lovtolking utvalget kan prøve, ikke subsumsjonen. Kjæremålet synes i første rekke å rette seg mot saksbehandlingen.
I kjæremålet anføres blant annet at lagmannsrettens begrunnelse for at siktede undergis brev- og besøkskontroll er for knapp. Lagmannsretten uttaler på dette punkt:
«Det finnes påkrevet at han undergis brev- og besøkskontroll, jf. strpl §186 annet ledd.»
Noen begrunnelse utover dette gir lagmannsretten ikke. Denne begrunnelse er mangelfull, og for et så vidt inngripende tiltak som det her er tale om, er den utilstrekkelig. Det er ikke nok til å begrunne restriksjonene at lagmannsretten har funnet at det foreligger en «åpenbar fare for bevisforspillelse ved påvirkning av medskyldiges forklaringer, om siktede løslates nå», jf. Rt-2000-1517. Utvalget tilføyer at en begrunnelse her synes særlig påkrevet når hensyn tas til at han er under 18 år, har sittet over 2 måneder i varetekt med restriksjoner, og at det foreligger illevarslende opplysninger om hans mentale helse.
Den utilstrekkelige begrunnelse må etter kjæremålsutvalgets oppfatning lede til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse. Det er etter dette ikke nødvendig for utvalget å gå inn på siktedes øvrige anførsler i kjæremålet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.