HR-2001-283-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-01 |
| Publisert: | HR-2001-00283-K |
| Stikkord: | Sivilprosess, Familierett, Samværsrett, Tvangsmulkt |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmål om tvangsmulkt etter Barneloven (1981) §48. |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-2000-1036 - Høyesterett HR-2001-00283, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Bjørn Krangsaas) mot B (advokat Terje Herrem) |
| Forfatter: | Dolva, Lund, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §48, Tvistemålsloven (1915) §403, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-8 |
Saken gjelder kjæremål over avgjørelse om tvangsmulkt etter barneloven §48 jf. tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.
Den 8. august 2000 inngikk A og B rettsforlik om daglig omsorg for og samvær med felles sønn C A, født 1992. Forliket går ut på at C skal bo fast hos sin far, og at moren skal ha samvær i nærmere presisert omfang. Det er også avtalt hvordan samvær praktisk sett skal gjennomføres.
Samvær ble ikke gjennomført som avtalt, og ved begjæring av 15. august 2000 til X namsrett krevet B at A skulle ilegges tvangsmulkt for hvert samvær som ikke ble gjennomført. A påsto seg frifunnet under henvisning til at det, på grunn av motstand fra barnet, var umulig å gjennomføre samværene.
Den 25. september s.å. avsa namsretten kjennelse med slik slutning:
«1. A pålegges en tvangsmulkt på kr 1.000 - kronerettusen - for hver gang Bs samvær med sønnen C, f. xx.xx.1992, ikke blir respektert. Tvangsmulkten fastsettes med virkning fra 2 - to - uker etter forkynnelse av kjennelsen og til og med 31. januar 2001.
2. A betaler kr 2600 - totusensekshundre - kroner i saksomkostninger til B v/advokat Terje Herrem. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen.»
A påkjærte namsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett, som den 22. desember 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. X namsretts kjennelse stadfestes.
2. Krav om dom for påløpt tvangsmulkt på kr 17.000 avvises.
3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»
Ved erklæring av 8. februar 2001 har A påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjærende part - A - har i korte trekk anført:
Lagmannsretten innkalte ikke partene til muntlige forhandlinger, og heller ikke C til samtale med saksforberedende dommer. Med dette begikk lagmannsretten en saksbehandlingsfeil. En samtale med C kunne vært av avgjørende betydning for å bringe på det rene om det er mulig å oppfylle rettsforlikets bestemmelser om samvær.
Lagmannsretten har feilaktig lagt mindre vekt på skriftlige erklæringer innhentet av kjærende part enn på øvrige skriftlige erklæringer i saken. Når lagmannsretten ikke avholder muntlige forhandlinger, er innhenting av skriftlige erklæringer eneste måte å sannsynliggjøre at det er umulig å gjennomføre samvær på. Lagmannsretten har forsømt å sørge for at saken er så godt opplyst at det kan treffes en riktig avgjørelse, slik den har et selvstendig ansvar for.
Lagmannsretten har tolket vilkåret i tvangsfullbyrdelsesloven §13-8 fjerde ledd om å «sannsynliggjøre» umulighet feil. Umulighet skal konstateres når det foreligger mer enn 50 % sannsynlighet for dette. Erklæringene i saken gir en slik sannsynlighetsovervekt. Kjærende part kunne ikke gjort mer for å sannsynliggjøre umulighet. Under disse omstendigheter må lovens vilkår anses oppfylt. Det er også bevist at kjærende part har søkt faglig bistand for å kartlegge hva som ligger bak C' vegring mot samvær med mor. Kjæremotpartens beskyldninger om straffedom og truende adferd tilbakevises. Kjærende part har nedlagt slik påstand:
«1. A frifinnes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»
Kjæremålsmotparten - B - har i korte trekk anført:
Kjærende part er straffedømt voldsmann. Det er klart sønnen ikke tør mene noe annet enn faren. Kjærende part tar seg til rette i forhold til en rettskraftig avgjørelse om samvær, uten å følge lovens krav om mekling, stevning og hovedforhandling. Det foreligger ikke saksbehandlings- eller lovtolkingsfeil.
Kjæremålsmotparten har ikke nedlagt formell påstand.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at saken gjelder et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404 til å prøve lagmannsrettens generelle lovtolkning og saksbehandlingen.
Lagmannsretten har korrekt tatt utgangspunkt i at det foreligger umulighet som utelukker bruk av tvangsmulkt, dersom barnet vegrer seg mot samvær og tvangsmessig gjennomføring vil utsette det for alvorlige psykiske belastninger. Videre har retten korrekt lagt til grunn at den som påberoper en slik umulighet, må sannsynliggjøre at den foreligger. Kjæremålsutvalget kan etter dette ikke se at det foreligger feil ved lagmannsrettens lovtolkning. Den konkrete rettsanvendelsen og bevisvurderingen kan ikke utvalget prøve ved et videre kjæremål.
Heller ikke angrepet på lagmannsrettens saksbehandling kan føre frem. Det bemerkes at saksbehandlingen i en kjæremålssak som hovedregel er skriftlig, jf. tvistemålsloven §403.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjæremålsmotparten har ikke krevet saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.