HR-2001-321-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-27 |
| Publisert: | HR-2001-00321-K |
| Stikkord: | Sivilprosess, Oppheve vedtak, Mindreårig |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om et barn over 15 år kunne reise sak for å få et vedtak om omsorgsovertakelse opphevet etter Barnevernloven (1992) § 4-21. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00321, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Lars E. Hermansen) mot X kommune v/barneverntjenesten (advokat Ivar Otto Myhre) |
| Forfatter: | Gussgard, Coward, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-21, §6-3, §7-1, Tvistemålsloven (1915) §404, Barneloven (1981), Sosialtjenesteloven (1991) §8-3, §9-10, §9-11 |
Kjæremålet gjelder spørsmål om et barn over 15 år kan reise sak for å få et vedtak om omsorgsovertakelse opphevet etter barnevernloven §4-21.
Fylkesnemda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold traff 11. januar 1999 vedtak om omsorgsovertakelse og plassering i fylkeskommunal institusjon for A, født xx.xx.1984.
A fremsatte 31. mai 2000 i medhold av barnevernloven §4-21 begjæring om opphevelse av vedtaket. Begjæringen ble avvist av fylkesnemnda for sosiale saker ved nemndas leder 8. juni 2000 med den begrunnelse at A ikke selv var i posisjon til å reise sak om opphevelse av omsorgen.
Avvisningsvedtaket ble brakt inn for X byrett, som 7. november 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
«Fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfolds vedtak av 8. juni 2000 i sak nr. 00-0132 oppheves.»
Byretten la til grunn at A selv kunne bringe saken inn for domstolene, og at hun hadde adgang til å begjære et vedtak om omsorgsovertakelse opphevet etter barnevernloven §4-21.
X kommune påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett, som ved kjennelse 29. januar 2001 opphevet byrettens kjennelse. Lagmannsretten la til grunn at beslutningen av 8. juni 2000 var riktig ut fra den situasjonen som etter lagmannsrettens oppfatning forelå da avgjørelsen ble fattet, nemlig at A krevde omgjøring av omsorgsovertakelsen for å bli flyttet til sin tidligere stefar.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse.
Det anføres som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten feilaktig har lagt til grunn at A i sin begjæring til fylkesnemnda krevde omgjøring av omsorgsovertakelsen for å bli tilbakeført til sin tidligere stefar, og derved pretenderte tilbakeføring til en annen enn den som hadde den daglige omsorgen etter barneloven. Det framgikk imidlertid klart av begjæringen at A ikke lenger ønsket å være under barnevernets omsorg.
Det er videre feil lovanvendelse når lagmannsretten har lagt til grunn et gitt faktum på det tidspunkt fylkesnemnda traff sin avgjørelse, istedenfor å legge til grunn det faktum som var klarlagt på det tidspunkt lagmannsretten behandlet saken.
Det er nedlagt slik påstand:
«Agder lagmannsretts kjennelse av 29. januar 2001 oppheves.»
Kjæremotparten, X kommune v/ barneverntjenesten, anfører prinsipalt at et barn med partsinteresser ikke selvstendig kan reise sak etter barnevernloven §4-21 for å få opphevet omsorgen og tvinge en av foreldrene til å ta omsorgen tilbake. Det er bare foreldrene som kan reise en slik sak. Det er forskjell på å gjøre partsrettigheter gjeldende i en sak, herunder bringe saken inn for overprøving, og det å reise sak uavhengig av foreldrene for å få saken vurdert på nytt. Bakgrunnen for reglene om barns partsrettigheter i barnevernsaker har vært at barna skal sikres anledning til å gjøre sine interesser gjeldende i saker som angår dem, ikke at barna skal overta hele initiativet i saken.
Byretten har feilaktig sluttet av barnevernloven §7-1 bokstav i at barnet må ha en slik rettighet. Barnevernloven §7-1 bokstav i viser til sosialtjenesteloven §9-10, som igjen viser til sosialtjenesteloven §8-3, som omhandler overprøving av fylkesnemndas vedtak. Overprøving av vedtak er prosessuelt sett noe annet enn selv å reise ny sak.
Bestemmelsen i sosialtjenesteloven §9-10 forutsetter at barneverntjenesten på forhånd har reist sak for fylkesnemnda. Det er ikke tilfellet her. Saken ble avsluttet med fylkesnemndas vedtak 11. januar 1999, uten at A da benyttet seg av sin rett til å bringe saken inn for retten. Selv om det følger av barnevernloven §4-21 at partene senere kan bringe saken opp på nytt, kan dette ikke gjelde barnet. Det er normalt først når saken er reist, at det blir vurdert om barnet har partsrettigheter. Utrykket part i barnevernloven §4-21 kan derfor bare omfatte foreldrene og barneverntjenesten.
Subsidiært anføres at lagmannsrettens avgjørelse er riktig.
Det er nedlagt slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens avgjørelse er tatt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er da begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf. tvistemålsloven §404.
Utvalget forstår lagmannsretten slik at den bygger på at A hadde begjært omgjøring av fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse for å bli flyttet til familien til sin tidligere stefar. I kjæremålet gjøres det gjeldende at dette er en uriktig oppfatning av faktum. Det hun ønsket, var opphevelse av vedtaket om å frata moren omsorgen for henne.
I videre kjæremål ligger det utenfor utvalgets kompetanse å ta stilling til et bevisspørsmål som dette. Men i visse tilfelle kan det anses som en saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side at retten fraviker et oppgitt eller ikke omstridt faktum, jf. Schei, Tvistemålsloven II, utgave 1998 side 1083 med videre henvisninger. Etter utvalgets syn er en slik feil begått her.
Utvalget viser til at det i «klagen» til byretten ble nedlagt påstand om opphevelse av vedtaket om omsorgsovertakelse, og at fylkesnemndas leder avviste begjæringen under henvisning til at A ikke hadde kompetanse til å reise sak etter barnevernloven §4-21. Byretten la til grunn at hun hadde adgang til dette. I kjæremål til lagmannsretten bestred X kommune v/barneverntjenesten riktigheten av byrettens lovforståelse, og det var dette spørsmål som forelå for lagmannsretten til avgjørelse.
Utvalget finner at lagmannsrettens kjennelse må bli å oppheve på grunn av saksbehandlingsfeil. Saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
Til saksforholdet vil kjæremålsutvalget ytterligere bemerke:
Begjæringen om opphevelse av fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse ble fremsatt i mai 2000. Hvorvidt A hadde kompetanse til å reise sak etter barnevernloven §4-21, må anses som et noe tvilsomt spørsmål, jf. Rt-2000-358, der utvalget i en sak som gjaldt barn under 15 år, bemerket at en ikke tok stilling til om barn over 15 år kunne reise endringssak etter §4-21. For ikke å forsinke saken ytterligere, vil utvalget tilkjennegi sitt syn på dette.
Etter lovens §4-21 skal fylkesnemnda av eget tiltak oppheve en omsorgsovertakelse når foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Annet ledd setter en tidsmessig begrensning for når «partene» kan fremsette begjæring om behandling av dette spørsmålet. Etter §6-3 annet ledd kan et barn «opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder».
Det kan være noe tvilsomt om §6-3 annet ledd bare gjelder partsrettigheter i en verserende sak, eller om hensikten har vært å gå noe lenger i å gi ungdom en større innflytelse, slik at de også selv ville kunne begjære et omsorgsvedtak omgjort, uavhengig av foreldrenes synspunkt eller av om disse vil medvirke til at saken reises. Ot.prp.nr.44 (1991-1992) Om lov om barneverntjenester gir ikke noe klart svar på dette.
Barnevernloven §6-3 står i kapittelet om «Generelle saksbehandlingsregler». Utvalget er blitt stående ved at den adgang til å opptre som part som i annet ledd gis ungdom over 15 år, bør forstås slik at de anses som selvstendige parter i relasjon til §4-21. Foruten hensynet til at ungdom i den alder det her gjelder generelt bør ha innflytelse på sin livssituasjon, peker utvalget på at etter lovens §7-1 bokstav i kan et barn med partsstilling etter §6-3 bringe et vedtak av fylkesnemnda inn for domstolene, uavhengig av foreldrenes standpunkt. Det gir da den beste sammenheng i regelverket at barnet også kan begjære omgjøring av fylkesnemndas vedtak etter §4-21. Det kan bl.a. fremstå som et alternativ for barnet å avvente en utvikling i situasjonen for på et senere tidspunkt å bringe saken inn for fylkesnemnda, i stedet for å bringe saken direkte inn for domstolene. Hvordan den som er fratatt omsorgen for barnet stiller seg til opphevelse av vedtaket, vil være et moment fylkesnemnda må ta i betraktning ved sin vurdering av saksforholdet.
Uten at utvalget finner grunn til å gå nærmere inn på det, bemerkes også at beslutningen om avvisning av begjæringen er tatt av fylkesnemndas leder, og at det er fylkesnemndas vedtak som etter barnevernloven §7-1 bokstav i, jf. sosialtjenesteloven §9-10 kan bringes inn for domstolene. Det er ikke angitt noen hjemmel for lederens vedtak. Barnevernloven §7-1 bokstav j, jf. sosialtjenesteloven §9-11 gjelder direkte et annet forhold, og det fremstår som noe tvilsomt om avgjørelsen kan anses hjemlet der.
Avgjørelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.