HR-2001-500
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-04-06 |
| Publisert: | HR-2001-00500 |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om varetektsfengsling. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00500, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Lars Braastad) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Gjølstad, Gussgard, Coward |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §317, §257, §258, Straffeprosessloven (1981) §171, §170a, §171a, §181, §183, §188, §388 |
Saken gjelder varetektsfengsling.
Ved Toten forhørsretts kjennelse av 21. mars 2001 ble blant annet A, født *.*.1973, varetektsfengslet i fire uker hvorav de to første ukene med brev- og besøkskontroll. A er siktet for en overtredelse av straffeloven §317 første ledd, heleri av klær til en verdi av under kr 10.000. De to andre siktede i saken er blant annet siktet for flere overtredelser av straffeloven §257, jf. §258, alternativt straffeloven §317 første ledd.
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 29. mars 2001 avsa kjennelse med slik slutning;
«Kjæremålene forkastes».
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har anvendt straffeprosessloven §183 første ledd, jf. §171 første ledd nr. 2, feil når den legger til grunn at A kan fengsles på grunn av bevisforspillelsesfare overfor «medsiktede» i saken, jf. Rt-1999-2020. Fengslingen fremstår utelukkende som fengsling av et vitne.
Det anføres videre at det ikke fremgår av lagmannsrettens begrunnelse at faren for oversoning er vurdert - det er kun henvist til straffeprosessloven §188, jf. §181 og §171a.
Lagmannsrettens begrunnelse etterlater tvil om forholdsmessigheten i forhold til A isolert sett er vurdert. Forholdsmessigheten skal kun vurderes i forhold til ett tilfelle av heleri.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven §388 annet ledd nr. 2 og nr. 3.
Lagmannsretten har funnet at vilkårene for varetektsfengsling etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2 er til stede i forhold til de siktede, og har begrunnet dette slik:
«Lagmannsretten er videre enig med forhørsretten i at det er en nærliggende fare for at de siktede vil forspille bevis i saken hvis de løslates nå. Av hensyn til etterforskningen er det viktig at de tre siktede ikke har anledning til å snakke med hverandre. Etter straffeprosessloven §171 nr. 2 kan varetektsfengsling skje også på grunn av fare for bevisforspillelse overfor medsiktede i saken, jf kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg av 8 desember 1999, lnr Rt-1999-2020. Det er også viktig at de siktede heller ikke gis anledning til å ta kontakt med vitner eller andre».
Lagmannsretten bygger her på et riktig rettslig utgangspunkt ved anvendelsen av straffeprosessloven §171 nr. 2. Utvalget kan vanskelig se at lagmannsrettens bemerkninger kan oppfattes slik som anført i kjæremålet. Den konkrete rettsanvendelsen kan utvalget som følge av den begrensede kompetansen, ikke overprøve.
Lagmannsretten har funnet at fengsling er nødvendig, og at det ikke er noe uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven §170a. Begrunnelsen er meget knapp, og de tre siktede er også her behandlet under ett. På et annet punkt i kjennelsen fremgår det at støtteskrivene til lagmannsretten er vurdert. Utvalget legger til grunn at også det som ble anført om faren for oversoning, psykiske problemer m.v. i støtteskrivet på vegne av A, er vurdert av lagmannsretten. Selv om det hadde vært ønskelig med en noe mer utførlig begrunnelse i forhold til ham, kan utvalget etter omstendighetene ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.