HR-2001-762 - Rt-2002-173

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2002-02-07
Publisert:	HR-2001-00762 - Rt-2002-173 (37-2002)
Stikkord:	(A-Møbler-dommen), Formuerett, Forbrukerkjøp, Heving
Sammendrag:	Saken gjaldt oppgjøret etter heving av et forbrukerkjøp og reiste spørsmål om omfanget av selgerens plikt til å svare rente av kjøpesummen, jf. Kjøpsloven (1988) § 65 annet ledd, utmåling av vederlag for kjøperens nytte av salgsgjenstanden, jf. Kjøpsloven (1988) § 65 første ledd, og om forståelsen av uttrykket «gjengs pris ved overtakelsen», jf. Kjøpsloven (1988) § 69 første ledd, når kjøpet var foretatt på utsalg. A kjøpte i 1993 under januarsalget et møblement hos A-Møbler AS. Prisen var nedsatt fra kr 20.750 til kr 14.990. Knapt 3 ½ år senere revnet stoffet flere steder, og A reklamerte og krevde heving. Oslo byrett frifant selgeren. Retten fant at det ikke var reklamert i tide. Lagmannsretten godtok hevingskravet og dømte selgeren til å betale kjøperen kr 7.790. Fra kjøpesummen var det gjort fradrag på kr 7.200, som vederlag for kjøperens nytte av møblene, jf. Kjøpsloven (1988) § 65 første ledd. I tillegg ble kjøperen tilkjent 12 % årlig rente av kjøpesummen, jf. § 65 annet ledd. For Høyesterett gjaldt saken tre spørsmål knyttet til det økonomiske oppgjøret. (1) Selgeren gjorde forgjeves gjeldende at han bare pliktet å svare rente av differansen mellom kjøpesummen og det nyttevederlaget som kjøperen ble belastet. (2) Høyesterett fastsatte nyttevederlaget ut fra gjenstandens verdi, den normale brukstid for denne type salgsgjenstand og det tidsrom kjøperen hadde brukt gjenstandene. En normal gjennomsnittlig brukstid på 10 år ga et årlig nyttevederlag på kr 1.500, og det samlede nyttevederlaget ble dermed redusert til kr 5.250. (3) Kjøperen gjorde gjeldende at det var den fulle pris som var "gjengs pris ved overtakelsen", jf. Kjøpsloven (1988) § 69 første ledd, og krevde erstattet rabatten på kr 5.760. Kravet ble ikke tatt til følge. Høyesterett viste til plikten til lojalitet i kontraktsforhold og til at det i Oslo-området var muligheter for dekningskjøp til rabatterte priser i en ikke uvesentlig del av året.
Saksgang:	Oslo byrett saknr 1999-4126 A26 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-1708 A/02 - Høyesterett HR-2001-00762, sivil sak, anke
Parter:	A-Møbler AS, Hjelpeintervenient: Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (advokat Bjørn Stordrange) mot Andrea V. Simensen Eljarbø, Hjelpeintervenient: Forbrukerrådet (advokat Sven Eriksrud)
Forfatter:	Flock, Oftedal Broch, Gussgard, Coward, Dolva
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1988) §65, §67, §69, §39, §40, §64, §66, §71, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Markedsføringsloven (1972) §2, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Avhendingslova (1992)

Dommer Flock: Saken gjelder oppgjøret etter heving av et forbrukerkjøp og reiser spørsmål om omfanget av selgerens plikt til å svare rente av kjøpesummen, jf. kjøpsloven §65 annet ledd, utmåling av vederlag for kjøperens nytte av salgsgjenstanden, jf. kjøpsloven §65 første ledd, og om forståelsen av uttrykket «gjengs pris ved overtakelsen», jf. kjøpsloven §69 første ledd, når kjøpet er foretatt på utsalg.

Andrea V. Simensen Eljarbø kjøpte 29. januar 1993 et møblement som besto av sofa, gyngestol og puff hos A-Møbler AS for kr 14.990. Prisen var nedsatt fra kr 20.750. Knapt 3 1/2 år senere, sommeren 1996, reklamerte hun som følge av at stoffet revnet flere steder. Etter forhandlinger mellom partene sendte kjøperen saken over til Forbrukerrådet, og senere til Forbrukertvistutvalget. Dette utvalget fattet 1. mars 1999 vedtak som bygde på at kjøperen ved rettidig reklamasjon hadde hevingsrett. Vedtaket gikk ut på at selgeren mot å få stilt møblene til disposisjon, pliktet å betale kr 13.550 til kjøperen. Dette beløpet svarte til den opprinnelige pris på kr 20.750, fratrukket et vederlag på kr 7.200 for kjøperens bruk av møblementet. I tillegg til dette kom så rente av den fulle kjøpesummen regnet fra den dag kjøperen betalte, og av ytterligere kr 5.760 - som var erstatning beregnet som differansen mellom kjøpesummen og den opprinnelige prisen - regnet fra en måned etter påkrav, 22. november 1996.

A-Møbler AS godtok ikke vedtaket og brakte saken inn for Oslo byrett, som 18. februar 2000 avsa dom med slik domsslutning:

«1. A-Møbler frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Byretten bygde sitt resultat på at kjøperen hadde reklamert for sent.

Andrea V. Simensen Eljarbø anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett, som 24. januar 2001 avsa dom med slik domsslutning:

«1. A-Møbler AS dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale 7.790 - syvtusensyvhundreognitti - kroner til Andrea Simensen Eljarbø med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente av 14.990 - fjortentusennihundreognitti - kroner fra 4. februar 1993 til 31. desember 1993 og deretter 12 - tolv - prosent årlig rente til betaling skjer, mot å få det omtvistede møblement stilt til sin disposisjon.

Side:174

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller lagmannsretten.»

Lagmannsretten tilkjente ikke erstatning, men var ellers enig med Forbrukertvistutvalget.

Når det gjelder det nærmere saksforhold, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.

A-Møbler AS har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken er begrenset til spørsmålet om selgeren skal betale renter av den fulle kjøpesummen på kr 14.990, slik lagmannsretten kom til, eller om det bare skal regnes renter av det nettobeløp på kr 7.790 som fremkommer etter at det er gjort fradrag for det vederlag kjøperen skal belastes for bruken av møblene.

Andrea V. Simensen Eljarbø har motanket. Motanken gjelder for det første fastsettelsen av nyttevederlaget til kr 7.200, og for det annet et krav på erstatning som lagmannsretten ikke tok til følge.

Høyesteretts kjæremålsutvalg ga 29. juni 2001 tillatelse til anke og motanke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi og henviste ankene til behandling i Høyesterett. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon har erklært hjelpeintervensjon til støtte for A-Møbler AS. Forbrukerrådet har tidligere både for byrett og lagmannsrett, og nå for Høyesterett, erklært hjelpeintervensjon til støtte for Andrea V. Simensen Eljarbø. Det er fremlagt erklæringer fra den ankende part og fra to vitner, mens ankemotparten, Andrea V. Simensen Eljarbø, har avgitt forklaring ved bevisopptak.

Den ankende part, A-Møbler AS, har med støtte av hjelpeintervenienten i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsretten har kommet til at selgeren skal betale tilbake kjøpesummen på kr 14.990 med fradrag for det vederlag på kr 7.200 som kjøperen skal betale for den nytte hun har hatt av møblementet. Lagmannsretten har deretter regnet renter av de kr 14.990, og dermed av et annet og langt høyere beløp enn det som selgeren skal betale. Dette er uriktig, og lagmannsretten gir heller ingen begrunnelse for at rentene skal beregnes av brutto kjøpesum.

Etter kjøpsloven §65 annet ledd jf. §71 skal selgeren betale rente etter lov om forsinket betaling, for tiden 12 prosent årlig. Renten løper allerede fra den dag kjøpesummen ble betalt, dette til tross for at selgerens tilbakebetalingsplikt tidligst oppstår når hevingskravet fremsettes. Det er således en fiksjon at kjøperen har et forfalt krav allerede fra det tidspunkt kjøpesummen blir betalt. Lovens ordning slår følgelig meget ugunstig ut for selgeren i et tilfelle hvor mangelen først kommer til syne over tre år etter leveringen. Til sammenlikning beregnes renten ved hevingsoppgjør etter avhendingslova ved salg av fast eiendom først fra en måned etter at hevingskravet er avsendt. I et tilfelle som det foreliggende, stenger ikke ordlyden i kjøpsloven §65 for at renteberegningen begrenses til det nettobeløp som selgeren skal betale, og underrettspraksis gir støtte for en slik fremgangsmåte.

På den annen side oppstår kjøperens plikt til å betale nyttevederlaget etter hvert som kjøpsgjenstanden brukes. Vederlaget akkumuleres over hele bruksperioden, og kan derfor ved en renteberegning ikke hensyntas med fullt beløp allerede fra det tidspunkt salgsgjenstanden ble overlevert.

Side:175

Rettstekniske hensyn tilsier at renteberegningen i oppgjøret mellom partene ikke skjer ved noen gjennomsnittsberegning av kjøperens nytteverdi, men derimot ved at det gjøres fradrag for denne verdien før det beregnes renter av kjøpesummen.

Utmålingen av nyttevederlaget bør knyttes til objektivt målbare kriterier. Det bør således ses hen til hva det ville ha kostet å lease eller leie tilsvarende møbler, eller til den verdireduksjon som kjøperens bruk har ført til. Det er på det rene at verdifallet ved bruk av møbler inntrer raskt og er meget stort. Det avskrives ofte 50 prosent i løpet av de to første årene. Underrettspraksis viser at det i mange tilfeller er utmålt årlig vederlag som i prosent av kjøpesummen ligger vesentlig høyere enn det lagmannsretten har kommet til. I avgjørelser fra Forbrukertvistutvalget blir vederlaget regelmessig utmålt til et beløp som svarer til et årlig vederlag på 12-14 prosent. Lagmannsretten har fastsatt det årlige nyttevederlaget til ca 13 prosent av kjøpesummen. A-Møbler AS har ikke anket over det fastsatte nyttevederlaget, men verdireduksjonen er markert større.

Det bestrides at kjøperen er påført et tap som kan kreves dekket etter bestemmelsene om erstatning i kjøpsloven §69. «Gjengs pris ved overtakelsen» oversteg i dette tilfellet ikke den pris som var avtalt umiddelbart i forveien. Det årlige januarsalget av møbler i Oslo var fortsatt i gang da kjøperen overtok møblene. I et tilfelle som det foreliggende, hvor selgeren har innrømmet kjøperen betydelig rabatt, har kjøperen i et hevingsoppgjør en særlig plikt til å opptre lojalt. Det innebærer at Andrea V. Simensen Eljarbø hadde plikt til å søke å begrense sitt tap ved å foreta dekningskjøp på det tilbudsmarked som året rundt eksisterer i møbelbransjen.

A-Møbler AS har nedlagt slik påstand:

«1. A-Møbler AS dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr 7.790,- - kronersyvtusensyvhundreognitti - til Andrea Simensen Eljarbø med tillegg av 18 - atten - prosent rente av kr 7.790,- -kronersyvtusensyvhundreognitti - fra 4. februar 1993 til 31. desember 1993 og deretter 12 - tolv - prosent årlig rente til betaling skjer, mot å få det omtvistede møblement stilt til sin disposisjon.

2. A-Møbler AS tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, samt renter av omkostningene fra forfall til betaling skjer.»

I motanken har A-Møbler AS nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. A-Møbler AS tilkjennes saksomkostninger for samtlige instanser samt renter av omkostningene fra forfall til betaling skjer.»

Ankemotparten, Andrea V. Simensen Eljarbø, har med støtte av hjelpeintervenienten i hovedtrekk gjort gjeldende:

Saken dreier seg om etteroppgjør som følge av at A-Møbler AS vesentlig har misligholdt sin forpliktelse som selger. Det er således ikke tale om å fordele risiko og penger mellom to likestilte parter.

Kjøpsloven §65 behandler kjøperens og selgerens restitusjonsplikt

Side:176

ved heving hver for seg. Selgerens plikt til å betale renter av hele kjøpesummen eksisterer uavhengig av om kjøperen i det enkelte tilfelle skal belastes for et nyttevederlag. Lovforarbeidene viser at loven gjenspeiler et bevisst ønske om å styrke kjøperens stilling. Det erkjennes at lovens rentesats på 12 prosent p.a. er ufordelaktig for selgerne. Den skjevhet som dette fører til, bør i tilfelle rettes opp av lovgiveren, og ikke ved at nyttevederlaget trekkes fra ved renteberegningen.

Motanken gjelder for det første lagmannsrettens fastsettelse av størrelsen på det nyttevederlag som kjøperen skal belastes. Kjøpsloven §65 første ledd bestemmer at selgeren skal godskrives et «rimelig vederlag for vesentlig nytte» som kjøperen har hatt av tingen. Det følger dermed allerede av ordlyden at det verken skal tas hensyn til verdiforringelse eller regnskapsmessig avskriving på tingen i bruksperioden. Det er grunn til å merke seg at kjøperen ved heving ikke har risikoen for at salgsgjenstanden forringes i verdi som følge av at tiden går, jf. kjøpsloven §66. Kjøperen skal bare belastes verdien av den nettonytte hun har hatt av tingen, etter at det er tatt hensyn til omkostninger, ulemper, irritasjon osv. i forbindelse med at tingen viste seg å ha en vesentlig mangel. Fra det tidspunkt mangelen kom til syne, opphørte nytten fullstendig, selv om møblene fortsatt ble værende hos kjøperen.

Ved beregningen av nyttevederlaget må det være riktig å ta utgangspunkt i hva som kan sies å være en forventet leve- eller brukstid for den type salgsgjenstander det er tale om. Lagmannsretten har her regnet med en for kort periode. Passende levetid kan stipuleres til 15 år, og dette gir for en periode på 3 1/2 år et bruksvederlag på kr 3 500. Det er ikke riktig å sette nyttevederlaget høyere som følge av at selgeren etter loven må betale en høy rente av kjøpesummen.

Det er en differanse mellom den rabattprisen på kr 14.990 som kjøperen i dette tilfellet betalte, og det som kan sies å være «gjengs pris» for tilsvarende møbler. Lagmannsretten har derfor tatt feil når kjøperen ikke er blitt tilkjent erstatning. Selgeren har skapt det inntrykk hos kjøperen at møblene ble solgt til rabattpris, og kjøperen fikk ikke opplyst at det var tale om møbler som A-Møbler AS ikke lenger skulle ha i sitt assortement. Kjøperen ble følgelig gitt inntrykk av at «de tilbudte varer virkelig er nedsatt», jf. markedsføringsloven §2. Det bestrides at det eksisterer noe alminnelig rabattmarked for denne type møbler. I en slik situasjon bør selgeren selv ta konsekvensen i form av erstatning ved et senere hevingsoppgjør. Kjøperen bør etter dette tilkjennes erstatning. Kravet utgjør kr 5.760, som svarer til differansen mellom oppgitt førpris på kr 20.750 og kjøpesummen på kr 14.990.

Andrea V. Simensen Eljarbø har nedlagt slik påstand:

«I. I hovedanken:

1. Anken forkastes.

II. I motanken:

1. A-Møbler AS dømmes til å betale Andrea V. Simensen Eljarbø NOK 14.990 med fradrag for nytte, fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til NOK 3.500 med tillegg av 18% årlig rente fra 4. februar 1993 til 31. desember 1993 og deretter 12% årlig rente av NOK 14.990 til betaling skjer.

Side:177

2. A-Møbler AS dømmes til å betale erstatning på NOK 5.760 til Andrea V. Simensen Eljarbø med tillegg av 12% årlig rente fra 22. november 1996 til betaling skjer.

III. I begge tilfeller:

1. A-Møbler AS dømmes til å betale Andrea V. Simensen Eljarbøs saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett med tillegg av 12% årlig rente fra forfall til betaling skjer.»

Jeg er kommet til at Andrea V. Simensen Eljarbøs krav i motanken om at nyttevederlaget bør reduseres, delvis bør tas til følge. Ut over dette kan jeg verken se at anken eller motanken kan føre frem.

(1) Jeg tar først for meg anken. A-Møbler AS bestrider her måten lagmannsretten har regnet renter av den kjøpesum som selgeren plikter å tilbakebetale til kjøperen.

Det er nå ingen uenighet mellom partene om at møblene hadde mangler som medførte et vesentlig kontraktsbrudd, at kjøperen har reklamert i tide, og at hun følgelig har vært berettiget til å heve kjøpet, jf. kjøpsloven §39. Tvisten mellom partene gjelder nå utelukkende hvorledes hevingsoppgjøret skal gjennomføres. Det følger av kjøpsloven §64 annet ledd at det mottatte kan kreves tilbakeført. Dette innebærer at kjøperen må levere tilbake møblene, og at selgeren må betale tilbake kjøpesummen. Heller ikke på dette punkt er det noen uenighet.

A-Møbler AS anke gjelder anvendelsen av kjøpsloven §65 om «Avkasting og rente ved tilbakeføring». Paragrafen lyder slik:

«(1) Heves kjøpet, skal kjøperen godskrive selgeren avkasting som han har hatt av tingen og gi rimelig vederlag for vesentlig nytte han ellers har hatt av den.

(2) Dersom selgeren skal betale kjøpesummen tilbake, plikter han å betale rente etter §71 fra den dag han mottok betalingen.»

Bestemmelsen gjelder ytelser fra henholdsvis kjøper og selger som kommer i tillegg til den tilbakeføring av salgsgjenstand og kjøpesum som er omhandlet i lovens §64. §65 bygger på det synspunkt at den tilbakeføring som skal skje, også skal omfatte den avkasting og nytte som partene har hatt ved å kunne disponere hovedytelsene. Der denne ytelsen har bestått i et pengebeløp - kjøpesummen - er tilleggsytelsen standardisert ved bestemmelsen om betaling av renter i paragrafens annet ledd. For kjøperens vedkommende kan en bedømmelse av avkasting og nytte lett bli vanskeligere, og §65 første ledd gir blant annet anvisning på en skjønnsmessig vurdering av den nytte som kjøperen har hatt av salgsgjenstanden. Jeg finner grunn til å fremheve at §65 i begge tilfeller omfatter en rente/nytte som er akkumulert i løpet av det aktuelle tidsrom, uten noen ytterligere renteberegning. Selgeren skal således ikke betale rentesrente, likeså lite som det er tale om å belaste kjøperen noen rente for pengeverdien av den nytte som ligger noe tilbake i tid.

Slik kjøpsloven er bygd opp, med gjensidig tilbakeføring av hovedytelsene i §64 og med ytterligere utveksling av henholdsvis avkasting og rente i §65, finner jeg det rimelig klart at selgerens syn på renteberegningen

Side:178

ikke kan føre frem. Dette er også i samsvar med vanlige motregningsregler. Ved å trekke kjøperens nyttevederlag fra kjøpesummen før rentene beregnes, blir resultatet at selgeren ikke betaler rente av et beløp som svarer til nyttevederlaget. Selgeren foretar på denne måten en motregning mellom et rentebærende og et ikke rentebærende krav, uten å gjøre noen justering for renten. Dersom selgeren ønsker å motregne i sitt mellomoppgjør med kjøperen, må det i tilfelle skje ved at nyttevederlaget trekkes fra et beløp som også omfatter de renter som skal beregnes av kjøpesummen. Først på dette nivå i mellomoppgjøret er det som nevnt tale om rentefrie ytelser.

(2) Det første punkt i kjøperens motanke gjelder utmålingen av nyttevederlaget. Lagmannsretten fastsatte dette vederlaget til kr 7.200, og nøyde seg med å bemerke at dette er «det samme beløp som Forbrukertvistutvalget kom frem til i sitt vedtak av 1. mars 1999». Om utmålingen av vederlaget heter det i dette vedtaket:

«Når det gjelder vederlagskravets størrelse er det klart at dette må utmåles konkret, etter en skjønnsmessig vurdering. Utvalget legger til grunn at klageren har hatt full nytte av de påklagede møbler frem til reklamasjonstidspunktet. I denne perioden finner en at det må svares et vederlag som i størrelsesorden bør avpasses mot selgerens renteplikt. Vederlaget settes derfor til kr 7.200,-.»

Ut fra det nytte-/avkastingssynspunkt som §65 bygger på, er en rente på 12 prosent p.a. - som svarer til lovens rente ved forsinket betaling - en høy rente. Selv om det i forbrukerforhold bør være en rimelig balanse mellom de ytelser som utveksles mellom partene etter reglene i kjøpsloven §65, er jeg ikke enig i at nyttevederlaget etter første ledd i denne bestemmelsen bør tilpasses den rente som selgeren skal svare etter annet ledd. Når dette vederlaget skal fastsettes, bør det i hovedsak skje gjennom en vurdering av salgsgjenstandens verdi og den antatte brukstid, foretatt etter en mer objektiv vurdering.

Hva verdien angår, vil kjøpesummen normalt gi et korrekt bilde, selv om det ikke kan ses bort fra at verdien unntaksvis både kan være høyere og lavere. Som jeg straks kommer tilbake til ved vurderingen av kjøperens erstatningskrav, er det min oppfatning at verdien i vår sak bør anslås til ca kr 15.000.

Den årlige nytten vil videre være avhengig av den normale brukstid for den aktuelle type salgsgjenstander. Et ytterpunkt vil her være den fysiske levealder ved normal bruk. Men denne levealder bør justeres ut fra den brukstid som slike gjenstander har i praksis. Denne brukstid vil normalt være kortere og vil for møbler blant annet være påvirket av svingninger i kjøpernes smak, livsmønster og private økonomi. Ut fra de opplysninger som foreligger, finner jeg det for denne type møbler naturlig å regne med en gjennomsnittlig brukstid på ca 10 år. Det er en slik gjennomsnittsbetraktning som etter min mening bør legges til grunn ved fastsettelsen av det nyttevederlag som skal komme til fradrag. Fordeles kjøpesummen over en 10-årsperiode, er det tale om et årlig nyttevederlag på kr 1.500.

Det kan reises spørsmål om nyttevederlaget ikke bør settes noe høyere for de første årene. Det er imidlertid viktig å ha en praksis som ikke i unødvendig grad åpner for et usikkert skjønn og tvister. Det er opplyst

Side:179

at det årlig gjennomføres slike hevingsoppgjør i et stort antall. Dette taler for å anvende en slik forenklet beregningsmodell som jeg nå har nevnt. For en periode på 3 1/2 år leder den frem til et samlet nyttevederlag på kr 5.250.

Møblene har til dels vært i bruk hos kjøperen også etter at manglene kom til syne. Lagmannsretten har beregnet nyttevederlaget frem til hevingen. Dette er ikke særskilt angrepet for Høyesterett. Jeg bemerker at lovforarbeidene forutsetter at det skal anvendes en nettobetraktning, hvor det også tas hensyn til arbeid og ulempe som mangelen og de etterfølgende forhandlinger har skapt for kjøperen, se Ot.prp.nr.80 (1986-1987) side 118. Fortsatt bruk av en mangelfull kjøpsgjenstand vil derfor ikke nødvendigvis føre til at nyttevederlaget blir høyere.

(3) Motanken gjelder også kjøperens krav på erstatning. Det er ikke omtvistet at bestemmelsen i kjøpsloven §40 første ledd gir det nødvendige ansvarsgrunnlag.

Etter §67 første ledd har kjøperen krav på å få erstattet økonomisk tap som hun er påført ved kontraktsbruddet. I dette tilfellet kreves erstattet prisforskjellen mellom den pris som møblene hadde før salget begynte, altså kr 20.750, og rabattprisen på kr 14.990. Kjøperen har ikke foretatt noe dekningskjøp, og partene er enige om at en eventuell erstatning må utmåles etter bestemmelsen i kjøpsloven §69.

Annet punktum i §69 første ledd gjelder de tilfeller der kjøpet heves først etter at salgsgjenstanden er overtatt av kjøperen. Kjøpesummen skal da sammenlignes med «gjengs pris ved overtakelsen». Som alminnelig regel kan jeg vanskelig se at «gjengs pris ved overtakelsen» i en utsalgsperiode kan sies å være den nedsatte prisen. I dette tilfellet finner jeg likevel å måtte legge til grunn at markedet for møbler i Oslo-området er slik at mulighetene for dekningskjøp til rabatterte priser både har vært og er til stede i en ikke uvesentlig del av året. Ut fra den lojalitetsplikt som generelt gjelder i kontraktsforhold, har en kjøper plikt til å begrense sitt tap når selgeren misligholder. Når kjøperen i en slik situasjon har kjøpt møbler på utsalg, må tapet vurderes ut fra de muligheter som er til stede for å få kjøpt tilsvarende eller lignende møbler på utsalg.

På denne bakgrunn er jeg kommet til at kjøperen ikke kan gis medhold i sitt krav om erstatning etter kjøpsloven §67 flg. for tap ved prisforskjell.

(4) Anken har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må A-Møbler AS erstatte Andrea V. Simensen Eljarbø hennes saksomkostninger for Høyesterett.

Motanken er delvis vunnet og delvis tapt. Hver part bør bære sine saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd jf. §180 annet ledd.

For Høyesterett har begge prosessfullmektiger innlevert saksomkostningsoppgave som er felles for anke og motanke. I oppgaven har de angitt en skjønnsmessig fordeling mellom de to ankesakene. Fordelingen er nokså ulik, idet advokat Stordrange har angitt sitt arbeid med anken til 1/3 av hele saken, mens advokat Eriksrud har stipulert dette arbeidet til 60 prosent. Når Andrea V. Simensen Eljarbø tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett i ankesaken, finner jeg det rimelig å la saksomkostningsbeløpet omfatte halvparten av hennes prosessfullmektigs arbeid

Side:180

med saken, og dette utgjør kr 69.000. Til dette kommer kr 12.960, som er 24 prosent mva. av kr 54.000.

Sakens utfall i Høyesterett innebærer at saken for byretten og for lagmannsretten for begge parter er delvis vunnet og delvis tapt. Jeg er derfor kommet til at ingen av partene bør tilkjennes saksomkostninger for disse instanser.

Jeg finner det hensiktsmessig å utforme en felles domsslutning som dermed gir et samlet uttrykk for partenes økonomiske mellomværende i denne saken.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. A-Møbler AS betaler til Andrea V. Simensen Eljarbø 9.740 - nitusensyvhundreogførti - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente av 14.990 - fjortentusennihundreognitti - kroner fra 4. februar 1993 til 31. desember 1993 og deretter den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, til betaling skjer, mot å få det omtvistede møblement stilt til sin disposisjon.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A-Møbler AS 81.960 - åttientusennihundreogseksti - kroner til Andrea V. Simensen Eljarbø med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

3. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Oftedal Broch: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Coward: Likeså.

Dommer Dolva: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. A-Møbler AS betaler til Andrea V. Simensen Eljarbø 9.740 - nitusensyvhundreogførti - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente av 14.990 - fjortentusennihundreognitti - kroner fra 4. februar 1993 til 31. desember 1993 og deretter den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, til betaling skjer, mot å få det omtvistede møblement stilt til sin disposisjon.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler A-Møbler AS 81.960 - åttientusennihundreogseksti - kroner til Andrea V. Simensen Eljarbø med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

3. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.