HR-2001-83 - Rt-2001-468
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-28 |
| Publisert: | HR-2001-00083 - Rt-2001-468 (95-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om erstatning for uberettiget straffeforfølgning (varetektsfengsling). |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00083, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Rune Valaker) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Dolva, Oftedal Broch, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §449, §387, §388, §4, Menneskerettsloven EMK (1999) §2, §3, Straffeprosessloven (1887) §5, Plenumsloven (1926) §6, Tilleggslov til rettergangslovgivningen nå det gleder folkerettslig immunitet, Alkoholloven (1989) §10-1, §8-2 |
Saken gjelder krav om erstatning for uberettiget straffeforfølgning (varetektsfengsling), jf. straffeprosessloven §444, og særlig spørsmålet om muntlig forhandling om kravet, jf. straffeprosessloven §449 tredje ledd og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1.
A, født xx.xx.1960, ble pågrepet 5. september 1997, mistenkt for overtredelse av alkoholloven §10-1 annet ledd jf. §8-2 om ulovlig oppbevaring av alkoholholdig drikk. Bergen forhørsrett besluttet 8. september 1997 at han skulle løslates. Etter kjæremål - som ble gitt oppsettende virkning - til Gulating lagmannsrett ble han 10. september 1997 varetektsfengslet, den første tiden med brev- og besøksforbud. Påtalemyndigheten besluttet løslatelse 2. oktober 1997. Saken mot A ble i mai 1999 henlagt etter bevisets stilling.
As krav om erstatning og oppreisning i anledning straffeforfølgningen mot ham innkom 13. september 1999 til Bergen forhørsrett. I kjennelse av 23. november 1999 frifant forhørsretten etter skriftlig behandling staten for kravene. Etter kjæremål fra A opphevet Gulating lagmannsrett 31. januar 2000 forhørsrettens kjennelse og hjemviste saken til ny behandling i forhørsretten. Bakgrunnen for opphevelsen var at As forsvarer ikke hadde fått tilstrekkelig anledning til å sette seg inn i saken før forhørsretten traff sin avgjørelse. A ba om muntlig forhandling om kravet. Anmodningen ble først etterkommet, men senere avslått ved beslutning 13. juli 2000. Etter at A frafalt kravet om oppreisning og innskrenket erstatningssaken til bare å gjelde ansvarsgrunnlaget etter straffeprosessloven §444, avsa Bergen forhørsrett 31. oktober 2000 - etter skriftlig saksbehandling - kjennelse med slik slutning:
«Staten frifinnes.»
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, og nedla prinsipalt påstand om opphevelse og hjemvisning av saken på grunn av saksbehandlingsfeil og subsidiært påstand om fastsettelsesavgjørelse for erstatning. Lagmannsretten avsa 22. desember 2000 kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
Ved behandlingen av den subsidiære påstanden uttalte lagmannsretten at den i likhet med forhørsretten ikke fant det nødvendig å avholde muntlig forhandling.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens tolking av lovforskrift ved at lagmannsretten «har lagt til grunn en uriktig forståelse av de saksbehandlingsregler som gjelder i krav om oppreisning og erstatning for uberettiget straffeforfølgning». Under henvisning til de begrensninger som gjelder for videre kjæremål, er det presisert at kjæremålet ikke retter seg mot lagmannsrettens behandling av sakens realitet. A har i det vesentlige anført:
Den forenklede prøving av krav om erstatning som finner sted ved skriftlig behandling etter straffeprosessloven §449 er i strid med EMK artikkel 6 nr. 1. Det er lite tvilsomt at krav om erstatning etter straffeprosessloven §444 er omfattet av uttrykket «civil rights» i artikkel 6 nr. 1. Hvorvidt denne bestemmelsens krav til rettergang er oppfylt, må avgjøres etter en helhetsvurdering. Det hevdes at «krav av den type vi her står overfor ikke kan behandles skriftlig dersom den private part krever muntlig forhandling, og at hovedregelen etter norsk rett - som forutsetter skriftlig saksbehandling - er i strid med» artikkel 6 nr. 1.
Det ligger allerede i begrepet «public hearing» at forhandlingene skal være muntlige. Saker om erstatning for uberettiget forfølgning har ofte stor betydning for de personene det gjelder, og det er på det rene at parters og vitners konkrete troverdighet ofte kan ha avgjørende betydning.
Videre følges ikke prinsippet i artikkel 6 nr. 1 om «fair hearing» ved den måten disse erstatningssakene behandles på. Prinsippet om kontradiksjon tilsidesettes ved at det er politiet/påtalemyndigheten som framskaffer og presenterer dokumenter og innholdet i disse. Denne saken kom aldri lenger enn til etterforskningsstadiet, slik at A ikke fikk adgang til å begjære egne etterforskningsskritt. Den manglende muntlighet innebærer at det ikke var adgang til å føre vitner og utelukker langt på vei kontradiksjon, idet A vanskelig kan frambringe de omstendigheter og fakta som taler for hans uskyld.
Det anmodes om at saken overføres til behandling i Høyesterett etter høyesterettsloven 25. juni 1926 nr. 2 §6.
A har lagt ned slik påstand:
«Forhørsrettens kjennelse oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset som angitt i straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovtolking, og den kan utvalget prøve, jf. straffeprosessloven §388 første ledd nr. 3.
Kjæremålet anføres å gjelde «lagmannsrettens tolkning av en lovforskrift da lagmannsretten.... har lagt til grunn en uriktig forståelse av de saksbehandlingsregler som gjelder i krav om oppreisning og erstatning for uberettiget straffeforfølgning». Det hevdes at lagmannsretten har gitt uttrykk for en uriktig tolking av straffeprosessloven §449 tredje ledd jf. menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 §3 og EMK artikkel 6 nr. 1. Det anføres at §449 må stå tilbake for de minstekrav som følger av artikkel 6. Hovedregelen etter norsk rett - som forutsetter skriftlig behandling - hevdes å være i strid med artikkel 6 nr. 1 som gir rett til muntlig forhandling ved behandling av erstatningskrav av den art som saken gjelder.
Lagmannsretten har uttalt:
«Kjærende part har anført at A har et ubetinget krav på muntlige forhandlinger - dels med utgangspunkt i EMK art. 6 første ledd, og dels basert på retten til kontradiksjon som en av grunnpillarene i norsk rett.
Utgangspunktet ved avgjørelse om erstatning i anledning straffeforfølgning er skriftlig saksbehandling. Det følger forutsetningsvis av straffeprosessloven §449. Retten kan imidlertid beslutte muntlig forhandling om kravet, jf. straffeprosessloven §449, tredje ledd, 1. punktum. Denne beslutning kan ikke angripes ved kjæremål eller anke, jf. straffeprosessloven §449, tredje ledd, 2.punktum. Det samme gjelder en ikke-beslutning om ikke å holde muntlige forhandlinger.
Kjærende part har anført at det er en saksbehandlingsfeil at forhørsretten ikke har lagt prinsippene i EMK art. 6, nr. 1 om bl.a. «fair and public hearing» til grunn. Lagmannsretten kan vanskelig se at det i utgangspunktet er noen motstrid mellom kravet i EMK art. 6, nr. 1 og straffeprosessloven §449. Også etter straffeprosessloven §449 må det stilles et overordnet krav til en betryggende saksbehandling. Lar denne seg ikke oppfylle ved skriftlig sakbehandling alene, kan det ut fra en totalvurdering være uforsvarlig og følgelig en saksbehandlingsfeil at det ikke åpnes for muntlig forhandling - helt eller delvis. Det vises her til Rt-1999-1569 flg., særlig sidene 1574-75. Strprl. §449 avskjærer ikke en saksøker retten til kontradisjon, men legger i utgangspunktet til grunn at denne har kommet til uttrykk under straffeforfølgningen. Så må det bli et av de vurderingstema retten må ta stilling til, hvorvidt denne forutsetning er forsvarlig oppfylt.
I inneværende sak kan ikke lagmannsretten se at forhørsrettens vurdering av å henholde seg til lovens utgangspunkt - skriftlig saksbehandling - representerer en saksbehandlingsfeil. Det skal etter forholdene mye til for å oppheve en kjennelse på dette grunnlag, jf. også kjennelsen i Høyesterett av 14. desember 1999, lnr. 675/1999 (HR-1999-675-S), som riktignok gjaldt muntlige forhandlinger i h.t. straffeprosessloven §387, men hvor vurderingen må antas å være den samme. Det ble i løpet av den strafferettlige etterforskning av As forhold gjort et omfattende arbeid med å sikre bevis i form av forklaringer, beslag og annen dokumentasjon. Saksdokumentene fremstår således i bredde og dybde slik det må forventes i en straffesak og det kan ikke ut fra en totalvurdering av saken ses at forhørsretten har begått en saksbehanndlingfeil. Forhørsrettens skjønnsmessige vurdering av ikke å holde muntlig forhandling kan på dette ikke etterprøves, jf. straffeprosessloven §449 tredje ledd, 2. pkt.»
Kjæremålsutvalget peker på at lagmannsretten her riktig har lagt til grunn at det er et overordnet krav om betryggende behandling av saker om erstatning etter straffeprosessloven kapittel 31. Ved rettens vurdering av om det skal holdes muntlig forhandling om kravet etter straffeprosessloven §449 tredje ledd, vil siktemålet være å legge til rette for en forsvarlig behandling av saken - eller for å bruke EMKs terminologi «en rettferdig rettergang». Dette har kommet til uttrykk på forskjellig måte i forarbeidene til straffeprosessloven §449 og ved andre lovreformer.
I Straffeprosesslovkomiteens utredning, 1969, som ligger til grunn for §449 tredje ledd, heter det på side 367:
«Normalt vil kravet være av en slik art at muntlig forhandling er overflødig, men i særlige tilfelle, f.eks. hvor det er spørsmål om store erstatningsbeløp, ville det være lite rimelig om behandlingen ikke skulle kunne gjøres like betryggende som i en sivil sak.»
Behandlingsmåten for slike erstatningskrav ble vurdert nærmere - også i forhold til EMK - i forbindelse med to-instansreformen, se NOU 1992:28 side 117 og 180. Det ble foreslått å styrke behandlingen i første og annen instans ved at det i større grad tas i bruk muntlig forhandling og umiddelbar bevisførsel, og lagt til grunn at dette kunne skje innen rammen av gjeldende straffeprosesslov.
Den nyeste utredning som behandler spørsmålet er Straffelovrådets utredning om «Erstatning i anledning strafforfølgning», NOU 1996:18, hvor det heter på side 43 om «Adgangen til å kreve muntlig forhandling»:
«Straffelovrådet ser ikke grunn til å endre dagens regel hvoretter det beror på rettens skjønn om det skal holdes muntlig forhandling, se §449 tredje ledd. Rådet antar at de fleste erstatningskrav kan avgjøres etter skriftlig behandling, og at retten vil tillate muntlig forhandling dersom en av partene begjærer det og/eller muntlig forhandling er påkrevd av hensyn til sakens opplysning.»
I utredningen drøftes forholdet til EMK flere steder, men ikke i denne sammenheng.
Det framgår av denne gjennomgangen at betydningen av muntlig forhandling om erstatningskrav etter kapittel 31 er blitt sterkere framhevet i de senere år. Kjæremålsutvalget legger likevel til grunn at straffeprosessloven §449 tredje ledd hittil ikke har vært tolket slik at den som utgangspunkt gir den som fremmer et slikt krav, rett til muntlig behandling om kravet.
Etter kjæremålsutvalgets syn følger imidlertid en slik rett av EMK artikkel 6 og Den europeiske menneskerettighetsdomstols (EMDs) praksis, slik den følgende gjennomgang viser.
EMK artikkel 6 har som overskrift «Retten til en rettferdig rettergang» («Right to a fair trial»). Artikkelens nr. 1 første punktum lyder slik: «For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang...» («In the determination of his civil rights and obligations or of any criminal charge against him, everyone is entitled to a fair and public hearing...»).
Den foreliggende sak gjelder et erstatningskrav for uberettiget straffeforfølgning. Dette er etter norsk rett et sivilt krav, selv om det behandles i straffeprosessuelle former, jf. straffeprosessloven kapittel 31. Utvalget legger til grunn at det også omfattes av EMKs begrep «borgerlige rettigheter» («civil rights»). Dette er lagt til grunn av EMD for tilsvarende krav, blant annet i EMDs dom 21. mars 2000 i saken Asan Rushiti mot Østerrike (EMD=REF00001692), i avsnitt 22 og 23 med henvisninger til tidligere avgjørelser.
Den som gjør gjeldende et slikt krav, vil etter artikkel 6 nr. 1 første punktum ha rett til «offentlig rettergang» («public hearing»). Om betydningen av dette begrepet heter det i Danelius, Mänskliga rättigheter i europeisk praxis, 1997, side 164: «Det är svårt att tänka sig att uttrycket «public hearing» tar sikte på en rent skriftlig procedur. Att muntlighet är huvudregel enligt artikel 6:1 i konventionen bestyrks också av Europadomstolens praxis». Kjæremålsutvalget legger til grunn at konvensjonens krav om offentlig rettergang innebærer at det må holdes åpent rettsmøte med muntlig forhandling. Det ses da bort fra tilfeller hvor offentligheten kan utelukkes etter unntaksreglene i artikkel 6 nr. 1 annet punktum.
Det foreligger flere avgjørelser av EMD vedrørende krav på erstatning etter straffeforfølgning, hvor EMD har konstatert krenkelse av retten til offentlig rettergang. Kjæremålsutvalget viser til den tidligere nevnte dommen Rushiti mot Østerrike (EMD=REF00001692) som i avsnitt 22 også viser til dom 24. november 1997 i saken Werner mot Østerrike (EMD=REF00000730), særlig avsnitt 45 og 46. I Werner-dommens (EMD=REF00000730) avsnitt 45 begrunnes kravet om offentlig rettergang med at dette er et grunnleggende prinsipp i artikkel 6 nr. 1, som verner mot rettergang uten offentlig kontroll, og bidrar til å opprettholde tilliten til domstolene og endelig til å realisere formålet med artikkel 6 nr. 1 - rettferdig rettergang («fair trial») - ved at rettspleien synliggjøres.
Det framgår av dette at den som fremmer et krav om erstatning etter straffeforfølgning har rett til muntlig forhandling om kravet etter EMK artikkel 6 nr. 1. Utvalget understreker at retten til muntlig forhandling står særlig sterkt i tilfeller som det foreliggende hvor siktelsen ble henlagt under etterforskningen slik at heller ikke straffesaken er behandlet muntlig, og hvor det dessuten uttrykkelig er bedt om muntlig forhandling.
Utvalget vil imidlertid peke på at det framgår av EMDs praksis at retten til offentlig rettergang kan frafalles - med mindre hensynet til rettferdig rettergang likevel krever at det holdes muntlig forhandling. Slikt avkall kan gis uttrykkelig, men også stilltiende. I tilfelle hvor det ikke er bedt om muntlig forhandling til tross for at det var adgang til det etter nasjonal rett, har EMD etter omstendighetene lagt til grunn at det forelå stilltiende avkall, se Danelius, l.c., med henvisning blant annet til saken Håkansson og Sturesson mot Sverige (EMD=REF00000223), dom 21. februar 1990.
Kjæremålsutvalget viser til at EMK gjelder som norsk lov etter menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 §2, og går ved motstrid foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. §3. Retten til muntlig forhandling kan således grunnes direkte på konvensjonen. Utvalget viser også til at det allerede ved lov 13. april 1962 nr. 1 ble føyet til en bestemmelse som §5 i straffeprosessloven av 1887 om at:
«Lovens regler skal gjelde med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat.»
Bestemmelsen er videreført som §4 i straffeprosessloven av 1981.
Dette må hensyntas ved tolkingen av straffeprosessloven §449 tredje ledd. Utvalget legger til grunn at bestemmelsen må tolkes overensstemmende med EMK artikkel 6 nr. 1 i lys av EMDs praksis. Dette innebærer at §449 tredje ledd - selv om den etter ordlyden er en kan-regel - må tolkes slik at retten skal beslutte muntlig forhandling, der den som fremmer kravet har rett til det etter artikkel 6 nr. 1. Dette harmonerer også med formålet bak §449 tredje ledd, som er å legge forholdene til rette for en forsvarlig behandling av slike erstatningskrav.
Lagmannsretten har ved sin behandling av saken uttrykkelig lagt til grunn at:
«Utgangspunktet ved avgjørelse om erstatning i anledning straffeforfølgning er skriftlig saksbehandling. Dette følger forutsetningsvis av straffeprosessloven §449.»
Kjæremålsutvalget antar at også forhørsretten har lagt dette til grunn for sin avgjørelse. Dette er feil lovtolking når det foreligger rett til muntlig forhandling etter EMK artikkel 6 nr. 1. Både forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser må derfor oppheves, og saken hjemvises til behandling i forhørsretten.
Den kjærende part har også anført at det mangler kontradiksjon i saken og har henvist til påtalemyndighetens rolle i behandlingen. Kjæremålsutvalget går ikke nærmere inn på dette, idet dette trolig vil ligge annerledes an når saken skal behandles muntlig.
Den kjærende part har anmodet om at kjæremålsaken overføres til behandling i Høyesterett etter høyesterettsloven 25. juni 1926 nr. 2. Utvalget har ikke funnet grunn til å etterkomme anmodningen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens og forhørsrettens kjennelser oppheves, og saken hjemvises til forhørsretten.