HR-2001-844
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-07-04 |
| Publisert: | HR-2001-00844 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over begjæring om utlevering av svensk statsborger fra Norge til Italia. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00844, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Arild Langenes) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Lund, Matningsdal, Utgård |
| Lovhenvisninger: | Utleveringsloven (1975) §10, §14, §17, §20, §2, §3, §7, Tvistemålsloven (1915) §404, Menneskerettsloven (1999) EMKN A7 |
Kjæremålet gjelder begjæring om utlevering av svensk statsborger fra Norge til Italia.
På bakgrunn av internasjonal etterlysning ble A pågrepet i Oslo 16. mars 2001. Dagen etter ble han i medhold av utleveringsloven §20 nr. 1 fengslet ved kjennelse av Oslo forhørsrett. På vegne av det italienske justisdepartement ble A begjært utlevert til Italia av den italienske ambassaden i Oslo ved note 3. april 2001 til Utenriksdepartementet. Begjæringen er basert på en pågripelsesbeslutning 5. desember 1998 fra sivil- og kriminaldomstolen i Bari. A er, sammen med 22 andre personer, siktet for å ha innført betydelige mengder heroin og kokain til Italia.
Ved påtegning 23. april 2001 til Oslo forhørsrett begjærte Oslo politidistrikt rettens prøvelse i henhold til §17 i utleveringsloven 13. juni 1975 nr. 39. Forhørsretten avsa kjennelse 16. mai 2001 med slik slutning:
«Vilkårene for å utlevere A, født *.*.1955, til Italia, er til stede.»
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Kjæremålet var for det første begrunnet med at de forhold som danner grunnlaget for utleveringsbegjæringen allerede er rettskraftig avgjort i Italia, idet A ble besluttet utvist fra Italia ved vedtak 22. desember 1997 og 17. februar 1998. Det var anført at utlevering vil være i strid med utleveringsloven §10 første og annet ledd, §3, den Europeiske konvensjon om utlevering artikkel 9, Schengenkonvensjonen artikkel 54 og EMK protokoll nr. 7 artikkel 4 første ledd. Videre ble det gjort gjeldende at utlevering ville stride mot utleveringsloven §2, fordi A er svensk statsborger, og dessuten mot §7.
Borgarting lagmannsrett avsa 25. juni 2001 kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er for det første angitt at kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovanvendelse. På dette punkt er det vist til støtteskrivet til kjæremålet til lagmannsretten. Det er dessuten anført som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har oversatt og tatt med i vurderingen dokumenter som forsvareren oversendte til retten 15. juni 2001. Dette var brev fra to italienske advokater med kommentarer til brev 1. juni 2001 fra en statsadvokat ved domstolen i Bari, vedlagt påtalemyndighetens tilsvar til lagmannsretten.
Det er ikke lagt ned noen påstand.
I påtegning 27. juni 2001 har Oslo politidistrikt påstått kjæremålet forkastet. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten ikke har anvendt loven uriktig. Til anførselen om saksbehandlingsfeil bemerkes at det allerede er fremlagt skriv fra de samme advokater, som er oversatt til norsk. Innholdet i brevene som ikke er oversatt vil dessuten ikke være av betydning. Det vises til lagmannsrettens uttalelser om at det må legges til grunn at kompetente italienske myndigheter har vurdert hvorvidt pågripelsesbeslutningen foretatt av domstolen i Bari er i samsvar med italiensk rett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. tvistemålsloven §404.
Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse, ikke mot rettens generelle lovtolking. Kjæremålet over lovanvendelsen viser utelukkende til støtteskriv til lagmannsretten av 10. juni 2001. Dette støtteskrivet synes imidlertid ikke rettet mot byrettens generelle lovtolking, og det er på denne bakgrunn uklart om det på dette punkt er anført noe utvalget kan prøve. Utvalget kan ikke se at det foreligger noen feil i lagmannsrettens generelle lovtolking. For ordens skyld presiseres følgende:
I henhold til utleveringsloven §10 nr. 2 kan utlevering skje «når det i samsvar med lovgivningen i den fremmede stat er avsagt beslutning om pågripelse eller fengsling eller annen beslutning som bygger på en vurdering av om vedkommende er skyldig i lovbruddet. Utlevering må i disse tilfelle ikke skje med mindre man finner at det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig.»
Lagmannsretten - som også slutter seg til forhørsrettens begrunnelse - har korrekt forstått bestemmelsen slik at norske myndigheter i utgangspunktet må kunne forutsette at den kompetente utenlandske myndighet har vurdert om de beslutninger som ligger til grunn for utleveringsbegjæringen er i samsvar med vedkommende lands rett. Loven krever med andre ord ikke en overprøving av disse vurderingene med mindre det foreligger særlige grunner som også kan tilsi at det iverksettes nærmere undersøkelser.
Tilsvarende gjelder spørsmålet om det foreligger skjellig grunn til mistanke. Så lenge en utenlandsk domstol har funnet at det foreligger en mistanke av denne styrke, som domstolen i Bari ifølge lagmannsretten her har gjort, må norske myndigheter normalt kunne legge dette til grunn uten nærmere vurdering av spørsmålet.
Lagmannsretten har videre korrekt lagt til grunn at påtalemyndighetens undersøkelsesplikt i henhold til utleveringsloven §14 nr. 2 må ses i lys av norske myndigheters oppgaver i henhold til §10 nr. 2.
Når det gjelder de øvrige bestemmelsene som kommenteres i støtteskrivet, herunder de konvensjonsbestemmelser som påberopes, kan utvalget heller ikke se at det er noe feil i lagmannsrettens generelle lovtolking, jf. også forhørsrettens kjennelsesgrunner.
Som saksbehandlingsfeil anføres i kjæremålet at lagmannsretten skulle ha besørget oversatt de to brevene fra italienske advokater. Denne anførsel kan ikke føre frem.
Kravene til rettens saksbehandling må ses på bakgrunn av bestemmelsene i utleveringsloven §10 nr. 2, jf. ovenfor. lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig å ta stilling til rettsvirkningene av utvisningsbeslutningene, men har lagt til grunn at det forhold at A er utvist fra Italia ikke kan innebære at vilkårene for utlevering etter utleveringsloven §3 nr. 1 ikke foreligger. Forut for lagmannsrettens behandling ble det også innhentet uttalelse fra statsadvokaten i Bari som imøtegår siktedes innsigelser om at forhold som danner grunnlag for pågripelsesbeslutningen er rettskraftig avgjort gjennom utvisningsbeslutningene. På denne bakgrunn var det etter utvalgets oppfatning ikke grunn for lagmannsretten til å iverksette mer detaljerte undersøkelser av spørsmålene. Noen saksbehandlingsfeil av betydning foreligger således ikke.
Kjæremålet må forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.