HR-2001-893 - Rt-2001-983
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-08-10 |
| Publisert: | HR-2001-00893 - Rt-2001-983 (186-2001) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Strafferett, Gjenopptakelse, Sedelighetssak |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om gjenopptakelse av sedelighetssak. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2001-00893, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Knut Skagen) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Gjølstad, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §391, §392, Straffeloven (1902) §195, §207, §62 |
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av sedelighetssak.
Agder lagmannsrett avsa 3. mars 1989 dom med slik domsslutning:
«1. A, født *.*.1953, dømmes for forbrytelse mot straffelovens §195 første ledd 1. straffalternativ og §207 første ledd 1. straffalternativ - alt sammenholdt med straffelovens §62 første ledd - til fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 2 - to - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Dommen gjaldt utuktig omgang med egne barn - datteren B, født **.**.1977, og sønnen C, født **.**.1975.
A anket dommen til Høyesterett grunnet feil i saksbehandlingen, subsidiært straffutmålingen. Ved Høyesteretts kjennelse av 21. juni 1989 ble anken forkastet.
I mai 1992 begjærte A saken gjenopptatt for så vidt gjaldt overgrepene mot sønnen C. Ved lagmannsrettens kjennelse av 13. november 1992 ble gjenopptakelse nektet. Avgjørelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ved kjennelse av 21. januar 1993 forkastet kjæremålet.
I desember 1998 ble det fremsatt ny begjæring om gjenopptakelse av saken for så vidt gjaldt overgrepene mot sønnen. Lagmannsretten avsa kjennelse 3. mars 1999 hvoretter begjæring om gjenopptakelse heller ikke denne gang ble tatt til følge. Avgjørelsen ble ikke påkjært videre.
I februar 2001 fremsatte A på ny begjæring om gjenopptakelse. Begjæringen gjaldt domfellelsen i sin helhet, også domfellelsen mot datteren.
Agder lagmannsrett avsa kjennelse 31. mai 2001 med slik slutning:
«Begjæringen om gjenopptakelse tas ikke til følge.»
A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at vilkårene for gjenopptakelse er til stede, jf. straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd.
Lagmannsretten har lagt en for snever fortolking av lovens vilkår til grunn for sitt avslag. Det er uriktig at de anførte forhold verken enkeltvis eller samlet gir grunnlag for gjenopptakelse. Den utvikling som har funnet sted vedrørende barn som vitner og deres troverdighet, kan ikke betegnes som skiftende. Fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag har det foregått en utvikling hvor man i økende grad er blitt klar over de feilkilder som foreligger vedrørende barn som vitner og avhøringen av disse. Denne endring har også manifestert seg gjennom nyere rettspraksis, for eksempel Borgarting lagmannsretts kjennelse av 31. mars 2000 ( LB-1998-01711) . Disse forhold er særlig relevante i en sak som denne hvor det ikke var andre bevis mot domfelte enn barnas utsagn, og hvor det i ettertid lar seg påvise en rekke forhold i forbindelsen med avdekkingsprosessen som viser at barna ble utsatt for en omfattende påvirkning. Det er videre ikke riktig at de momenter som er påpekt i det store og hele var kjent for den dømmende rett. De forhold knyttet til barns troverdighet og de feilkildene som ligger i avhørssituasjonen, var man ikke klar over på slutten av 1980-tallet.
A har nedlagt slik påstand:
«Begjæring om gjenopptakelse tas til følge.»
Påtalemyndigheten har tatt til motmæle og har lagt ned påstand om at kjæremålet forkastes.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens kjennelse vedrørende krav om gjenopptakelse av lagmannsrettens dom. Utvalget har full kompetanse.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 og §392 annet ledd ikke er til stede. Det vises til lagmannsrettens begrunnelse som utvalget i det vesentligste kan slutte seg til.
Den kjærende part har for Høyesteretts kjæremålsutvalg gjort gjeldende at det fra slutten av 1980-tallet og fram til i dag har foregått en utvikling, hvor man i økende grad er blitt klar over de feilkilder som foreligger vedrørende barn som vitner og avhør av barn. Det er anført at lagmannsretten har tatt feil når retten uttaler at de momenter som anføres i denne sammenheng, i det store og hele var kjent for den dømmende rett. Utvalget bemerker at selv om det foreligger nyere forskning om temaet, har det lenge vært kjent at det kan forekomme feilkilder ved avhør av barn som vitner. Lagmannsrettens uttalelse er knyttet til de mulige feilkilder som konkret er anført i saken. Nye vurderinger av de bevis som ble ført for den dømmende rett, er normalt ikke en ny omstendighet eller et nytt bevis etter §391 nr. 3, jf. Rt-2000-2142 på side 2149.
Spørsmålet er om særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og i tillegg om tungtveiende hensyn tilsier at siktedes skyld blir prøvd på ny, jf. §392 annet ledd og Rt-2000-2142 på sidene 2149-2150 med videre henvisninger om forståelsen av bestemmelsen. Lagmannsretten har funnet at det ikke med tilstrekkelig styrke er påvist at generelle forhold som nevnt har ført til en feilaktig avgjørelse og har framhevd at det som var anført om konkrete feilkilder i hovedsak var kjent for den dømmende rett. Utvalget er enig i dette.
I begjæringen om gjenopptakelse er blant annet påberopt to rapporter fra professor Svebak, hvorav rapport 20. juli 1999 gjelder test med løgndetektor og rapport 19. juni 2000 inneholder professorens analyse av troverdigheten til forklaringene fra de fornærmede. Lagmannsretten fant at tester med løgndetektor heller ikke kan gi grunnlag for gjenopptakelse etter §391 nr. 3 og viste til Rt-1996-1114 og Rt-1997-689. Utvalget er enig med lagmannsretten og viser i tillegg til Rt-1997-1145. Slike tester kan heller ikke tillegges vekt etter §392 annet ledd, jf. Rt-1997-689. Den påberopte analyse av de nedtegnede forklaringene til de fornærmede kan ikke anses som et nytt bevis eller en ny omstendighet etter §391 nr. 3. Utvalget viser for øvrig til lagmannsrettens bedømmelse av analysen som utvalget er enig i.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.