HR-2002-103-K - Rt-2002-141
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-30 |
| Publisert: | HR-2002-00103-K - Rt-2002-141 (29-2002) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt begjæring om gjenopptakelse av odelsløsningssak. |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00103, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Ole Ingar Johansen mot Astrid Iversen (advokat Henry A. Berntsen) |
| Forfatter: | Aasland, Bruzelius, Skoghøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, Odelsloven (1821) §12, §13 |
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av odelsløsningssak.
Lofoten herredsrett avsa 29. mars 1993 dom med slik domsslutning:
«1. Astrid Iversen kjennes berettiget til å innløse eiendommen gnr. 65 bnr. 4 i Vågan kommune på odel.
2. Ole Ingar Johansen dømmes til å betale saksomkostninger til Astrid Iversen med kr 16.650,- kronersekstentusensekshundreogfemti - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Johansen anket dommen til lagmannsretten. Før anke ble begjært, hadde han imidlertid søkt om odelsfrigjøring av eiendommen. Søknaden om odelsfrigjøring ble avslått av både fylkesutvalget i Nordland og av Landbruksdepartementet.
Hålogaland lagmannsrett avsa 7. november 1996 dom med slik domsslutning:
«1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Ole Ingar Johansen dømmes til å betale Astrid Iversen i saksomkostninger for lagmannsretten kr 19.265,-. Oppfyllelsesfristen er to uker fra dommens forkynnelse.»
Johansen anket dommen til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 9. juni 1997 (HR-1997-331-K) ble anken nektet fremmet.
Advokat Erik Johnsrud fremsatte, på vegne av Johansen, 21. september 2001 begjæring om gjenopptakelse av saken overfor lagmannsretten.
Hålogaland lagmannsrett avsa kjennelse 21. november 2001 med slik slutning:
«Begjæring om gjenopptakelse forkastes.»
Johansen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i korte trekk anført at det foreligger et nytt bevis i saken, i form av skjøte tinglyst 1. november 1927. Skjøtet er ikke tidligere kjent eller fremlagt i saken og gir grunnlag for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr. 6. Skjøtet representerer et slikt nytt bevis som alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført, åpenbart ville ført til en annen avgjørelse. Astrid Iversens farfar Jørgen Kristoffersen må ved å ha underskrevet på skjøtet anses for å ha tapt sin odelsrett.
Kjæremålsmotparten er kjent med kjæremålet, men har ikke inngitt tilsvar.
Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i kjæremålet, skal bemerke:
Det er et vilkår for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr. 6 at det «oplyses en ny kjendsgjerning eller skaffes frem et nyt bevis».
Det skjøtet som er påberopt som grunnlag for gjenopptakelse, er oppført på den utskrift fra grunnboken for den omtvistede eiendom som var fremlagt for lagmannsretten ved behandlingen av saken i 1996. Det heter her:
«Skjøte fra Andreas Kristoffersens enke og samtlige myndige arvinger til medarving Gerhard Kristoffersen paa denne eiendom for kr 2000, dat. 10. okt. tgl. 1. novbr. 1927.»
Ved behandlingen for lagmannsretten var det således kjent at det forelå et skjøte med dette innhold. At Jørgen Kristoffersen var en av Andreas Kristoffersens arvinger, må også nødvendigvis ha vært kjent ut fra de opplysninger som foreligger i saken. Selv om selve skjøtet ikke var fremlagt, er utvalget enig med lagmannsretten i at det påberopte skjøtet åpenbart ikke kan anses som en ny kjensgjerning eller et nytt bevis.
Utvalget finner grunn til å tilføye at heller ikke en realitetsvurdering av skjøtet kunne gitt grunnlag for gjenopptakelse. Lagmannsretten har i sin dom lagt til grunn at de to eiendommer etter Andreas Kristoffersen før 1914 var blitt fordelt på hans sønner Jørgen og Gerhard etter odelsloven av 1821 §12. Utferdigelsen av skjøtet i 1927 må således ha vært en formell gjennomføring av denne delingen. At Jørgen underskrev på skjøtet, kan da ikke være til hinder for at hans linje kunne gjøre gjeldende odelsrett etter odelsloven av 1821 §13 annet punktum når ingen fra bedre berettigede linjer ønsket å løse eiendommen.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsretten kjennelse stadfestes.