HR-2002-1347 - Rt-2003-713

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2003-06-06
Publisert:	HR-2002-01347 - Rt-2003-713
Stikkord:	(Norway Seafoods-dommen), Selskapsrett, Tvangsinnløsning av minoritetsaksjonærer, Aksjeinnløsning, Løsningssum, Verdsettelsesprinsippet, Saksomkostninger
Sammendrag:	Saken gjaldt verdsettelsesprinsippet for løsningssummen ved tvangsinnløsning av minoritetsaksjonærer med hjemmel i Allmennaksjeloven (1997) § 4-25. Hovedspørsmålet var om løsningssummen skulle beregnes med utgangspunkt i børskurs - eventuelt en anslått børskurs - eller om verdsettelsen skulle ta utgangspunkt i aksjenes virkelige verdi. Høyesterett kom til at løsningssummen skal fastsettes til verdien av aksjene på innløsningstidspunktet. Uttalt at det er opp til skjønnsretten å avgjøre hvilke faktiske forhold som best belyser selskapsverdien, og dermed aksjeverdien, på dette tidspunktet. Avgjørende for om det kan legges vekt på etterfølgende forhold ved fastsettelsen av verdien på innløsningstidspunktet, må være om dette er forenlig med forsvarlig skjønnsutøvelse. Særlig på bakgrunn av forarbeidene, skjønnspraksis og reelle hensyn kom Høyesterett til at lagmannsrettens rettsanvendelse var riktig. Hovedanken førte dermed ikke fram. Høyesterett kom også til at lagmannsrettens overskjønn måtte oppheves som følge av mangelfulle skjønnsgrunner for de partene som hadde motanket, da minoritetsaksjonærene feilaktig hadde blitt pålagt både bevisføringsplikten og tvilsrisikoen. En motanke kan bare tillegges virkning for de parter som har motanket, og for de øvrige ble derfor overskjønnet stadfestet.
Saksgang:	Asker og Bærum tingrett sak 1999-02349 B - Borgarting lagmannsrett LB-2001-2351 B/01 - Høyesterett HR-2002-01347 (2002/1347), sivil sak, anke
Parter:	Norway Seafoods Holding AS (advokat Jan-Fredrik Rafen) mot SND Invest AS (advokat Anders Ryssdal), Øystein Akselsen m.fl. (advokat Bertel O. Steen - til prøve). Se full partsliste nederst.
Forfatter:	Matningsdal, Stang Lund, Bruzelius, Utgård, Schei
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §38, §42, §54b, Allmennaksjeloven (1997) §4-25, §13-24, Aksjeselskapsloven (1976) §3-15, §14-9, Oreigningslova (1959) §2, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §176

(1) Dommer Matningsdal: Saken gjelder verdsettelsesprinsippet for løsningssummen ved tvangsinnløsning av minoritetsaksjonærene med hjemmel i allmennaksjeloven §4-25. Hovedspørsmålet er om den skal tilsvare aksjenes omsetningsverdi med utgangspunkt i børskurs - eventuelt en anslått børskurs hvor det er tatt hensyn til forhold som virket forstyrrende på kursen på innløsningstidspunktet, eller om verdsettelsen skal ta utgangspunkt i aksjenes virkelige verdi ved at løsningssummen reflekterer deres forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier. Saken reiser videre spørsmål om det er adgang til å legge vekt på informasjon om selskapet som har kommet til etter vedtaket om tvangsinnløsning, og om tvilsrisikoen i den sammenheng.

(2) Norway Seafoods ASA - heretter omtalt som NWS - ble stiftet i desember 1994 for å videreutvikle og restrukturere fiskerivirksomheten i Resource Group International Inc. - heretter omtalt som RGI. Den viktigste virksomheten ble drevet av datterselskapet American Seafoods Company - heretter omtalt som ASC - som var etablert i 1987. Selskapet har hovedkontor i Seattle, USA, og driver fiske av hvitfisk - primært pollock - utenfor kysten av Alaska. Dette selskapet ble etter hvert den dominerende aktøren i pollockfisket med 44 prosent av de samlede kvotene i 1997. I 1997 opererte selskapet 17 skip i dette fisket, i det alt vesentlige fabrikktrålere. Skipene var bareboatchartret fra RGI US Seafoods Inc. - heretter omtalt som RGI US. Dette selskapet var etablert i 1994 som et heleid datterselskap av RGI. Formålet var å videreføre eierskapet til skip som inntil da var eid av Kjell Inge Røkke. ASC hadde fått opsjon på kjøp av aksjene i RGI US. Aksjene i ASC ble overdratt fra RGI til NWS i 1995.

(3) Aksjekapitalen i NWS utgjorde opprinnelig 200 millioner kroner. Ved en rettet emisjon på 664 millioner kroner til 35,30 kroner per aksje kom SND Invest AS - heretter omtalt som SND, Orkla ASA - heretter omtalt som Orkla - og de amerikanske Tigerfondene inn som aksjonærer.

(4) I løpet av 1995 og 1996 kjøpte NWS opp flere virksomheter i Norge og Danmark, og i 1996 til 1997 ervervet selskapet samtlige aksjer i Frionor AS.

(5) RGI og Aker ASA ble fusjonert 28. januar 1997. Det fusjonerte selskapet, som eide 55 prosent av aksjene i NWS, fikk navnet Aker RGI ASA - heretter omtalt som Aker RGI. I 1997, etter oppkjøpet av Frionor, ble NWS tatt opp til notering på Oslo Børs. Samtidig ble det foretatt spredningssalg av Tigerfondenes aksjepost for 55 kroner per aksje. Ved dette salget ble i overkant av 3.250.000 aksjer solgt i det åpne marked. Resten av Tigerfondenes totale post på 11.652.175 aksjer ble overtatt av Aker RGI, som deretter solgte en del over børs.

(6) I 1997 og 1998 hadde NWS svak omsetning og store tap. Aksjekursen sank jevnt, og var på ca. seks kroner per aksje i desember 1998.

(7) Høsten 1998 ble rammevilkårene for det amerikanske fisket endret. Den 21. oktober 1998 gav Kongressen ny fiskerilov under navnet American Fisheries Act. Etter den nye lovgivningen fikk bare selskaper som var minst 75 prosent amerikansk eid adgang til amerikanske fiskeriområder. Frist for gjennomføringen ble satt til høsten 2001.

(8) Den nye lovgivningen åpnet for avtaler om fordeling av totalkvoten mellom de som drev fisket - såkalte «coop»-avtaler. Tidligere hadde man hatt «olympisk» fiske, hvor alle konkurrerte om å ta opp så mye av totalkvoten som mulig fram til hele kvoten var tatt opp. Dette krevde stor ressursinnsats over kort tid. En kvotefordeling på grunnlag av en «coop»-avtale åpnet for et mer kostnadseffektivt fiske. Det samme kvantumet kunne nå tas opp over en lengre periode. Behovet for skip og mannskap ble dermed redusert. Etter forhandlinger ble det i desember 1998 inngått en slik avtale mellom deltakerne i pollockfisket. Ved denne avtalen fikk ASC ca. 16 prosent av den totale kvoten. Fisket foregår i sesonger, med en A-sesong i januar til mars, og en B/C-sesong i august til oktober. A-sesongen, da rognproduksjonen foregår, er den mest lønnsomme.

(9) Den nye lovgivningen medførte at flåten kunne reduseres, og ved kondemnering ble den betydelig redusert. De føderale amerikanske myndighetene gav et kondemneringsbidrag på 90 millioner dollar.

(10) Høsten 1998 var aksjene i NWS fordelt med ca. 61 prosent på Aker RGI, ca. 17 prosent på Orkla og ca. to prosent på SND. De resterende ca. 20 prosent var fordelt på en rekke mindre aksjonærer. Denne høsten tok Kjell Inge Røkke, styreformann i Aker RGI, initiativ overfor Orkla med sikte på å innløse de øvrige aksjene i NWS og ta selskapet av børsen. Den 30. desember 1998 ble det inngått en avtale mellom Aker RGI og Orkla om etablering av et felles holdingselskap. Ved denne avtalen ble Aker RGI's aksjer i NWS overført til et nytt selskap - Aker RGI Holding AS, som Aker RGI foreløpig eide 100 prosent. Dette selskapet skiftet senere navn til Norway Seafoods Holding AS - heretter omtalt som NWSH.

(11) Konsernsjef Tore Tønne i NWS og selskapets øvrige administrasjon ble ikke informert om avtalen og initiativet til å ta selskapet av børs. Han ble først orientert 18. mars 1999 - dagen før innløsningstilbudet ble offentliggjort.

(12) Mellom Aker RGI og Orkla ble det inngått aksjonæravtale 16. mars 1999. Ved den forpliktet Orkla seg til å overføre sine aksjer i NWS til holdingselskapet mot vederlag i aksjer i dette selskapet, såfremt holdingselskapet innen 30. mai besluttet å gi frivillig tilbud om kjøp av samtlige aksjer i NWS. Orkla fikk samtidig opsjon på i tidsrommet 1. mai 2000 til 1. februar 2001 å kreve at Aker RGI skulle innløse Orklas aksjer i holdingselskapet for en innløsningssum som tilsvarte 20 kroner for hver av Orklas tidligere aksjer i NWS. Sluttoppgjøret med Orkla fant sted i juni 2000. Detaljene i oppgjøret går jeg ikke inn på.

(13) NWS og Aker RGI offentliggjorde årsresultatene for 1998 henholdsvis 1. og 3. mars 1999. På dette tidspunktet viste det seg at første del av A-sesongen med «coop»-avtale hadde vært vellykket for pollockfisket, og aksjekursen steg 18. mars 1999 til 14,80 kroner. I en børsmelding 24. mars 1999 ble A-sesongen, som nå var avsluttet, kommentert slik:

«Norway Seafoods» (NWS) heleide datterselskap American Seafoods Company (ASC) har avsluttet pollockfisket i den såkalte A-sesongen i Alaska, og produksjonsresultatene er nå klare. Fisket har foregått etter de nye bestemmelser som ble fastlagt i desember 1998, og for første gang på grunnlag av en frivillig avtale om samarbeid mellom aktørene (coop). Erfaringene med dette er gode. ASC har, med de seks båtene som deltok i fisket, tatt hele sin kvote på omlag 60.000 tonn. Sesongen er gjennomført uten vesentlige driftsforstyrrelser og med god effektivitet for alle båtene. Kvaliteten på fisken har vært god og rognutbyttet er på omlag 4,2%.»

(14) Den 19. mars 1999 sendte Aker RGI ut en børs- og pressemelding hvor det ble meddelt at Aker RGI Holding AS ville tilby å kjøpe samtlige aksjer i NWS. Dette tilbudet ble fremsatt 22. mars 1999. Tilbudsprisen ble satt til 16 kroner per aksje, og tilbudsperioden fra 25. mars til og med 16. april 1999. I tilbudet ble det blant annet fremhevet at den nye amerikanske lovgivningen gjorde det nødvendig å restrukturere selskapets amerikanske aktivitet, og at det var nødvendig å planlegge for inntreden av amerikansk eierskap i datterselskapet ASC. Dersom vilkårene for det ble oppfylt, ville Aker RGI Holding AS gjennomføre tvangsinnløsning av de eventuelt resterende aksjonærene for å skaffe seg 100 prosent kontroll med NWS før restruktureringsarbeidet ble igangsatt.

(15) På dette tidspunktet var det ulike oppfatninger om riktig tilbudspris for aksjene. Under et styremøte i NWS 21. mars 1999 ble det konstatert at bare to av seks styremedlemmer var habile, slik at styret ikke var beslutningsdyktig. De habile styremedlemmene innhentet en uttalelse fra Pareto Fonds AS, som konkluderte med at egenkapitalen i selskapet lå i området 30 til 40 kroner per aksje. På bakgrunn av denne uttalelsen gav de habile styremedlemmene en uttalelse som ble tatt inn i tilbudsdokumentet. Her uttalte de blant annet at etter deres mening lå de underliggende verdier i selskapet «vesentlig over den pris Aker RGI Holding AS har tilbudt».

(16) Ved utløpet av tilbudsperioden 16. april 1999 hadde Aker RGI Holding AS oppnådd en eierandel på 93,52 prosent av selskapet, når det også tas hensyn til Orklas eierpost. Med unntak av SND hadde alle institusjonelle investorer, så som banker, forsikringsselskap og aksjefond, akseptert tilbudet.

(17) Regnskapet for første kvartal 1999 ble lagt fram 29. april 1999 med et svært godt driftsresultat. Resultatet var på 169 millioner kroner, mot 21 millioner for første kvartal 1998.

(18) Styret i Aker RGI Holding AS besluttet 7. juni 1999 å tvangsinnløse de aksjonærene som ikke hadde akseptert tilbudet. Krav om innløsning ble fremsatt umiddelbart etterpå.

(19) Arbeidet med salget av virksomheten i USA - herunder ASC, skipene og Frionor USA - ble innledet sommeren 1999. Den 10. desember 1999 ble det inngått avtale med Centre Partners Management LLC om salg av ASC, skipene og Frionor USA Inc. for til sammen 460 millioner dollar. Av salgssummen ble 25 millioner dollar henført til Frionor, 217,5 millioner dollar til NWS for salget av ASC, og et tilsvarende beløp til RGI US for skipene.

(20) Aksjene i ASC ble overdratt til American Seafoods Group LLC. Gjennom holdingselskapene American Seafoods Consolidated LLC og American Seafoods Holdings LLC var dette selskapet eid av American Seafoods L.P., som på sin side var eid av Centre og dets investorer. Jeg går ikke detaljert inn på hvordan kjøpesummen ble gjort opp, men nevner at NWS samtidig ervervet 7,87 prosent av interessene i American Seafoods L.P., og fikk opsjon på å tegne ytterligere 14,25 prosent av opprinnelig ansvarlig kapital.

(21) Sommeren 1999 tok NWS også initiativ til salg av Frionorselskapene. Den 27. mars 2000 ble det inngått avtale med det svenske investeringsselskapet EQT. Heller ikke for denne avtalen går jeg inn på detaljene, men nevner bare at NWS samtidig tegnet aksjer i Findus som EQT hadde ervervet noe tidligere. Videre kjøpte NWS noen anlegg som tilhørte Findus.

(22) Den 5. november 1999 begjærte Aker RGI Holding AS - nå NWSH - skjønn etter allmennaksjeloven §4-25 for fastsettelse av løsningssummen overfor de 319 aksjonærene som ikke hadde godtatt tilbudet på 16 kroner per aksje. Asker og Bærum herredsrett avhjemlet skjønn 4. april 2001. På dette tidspunktet gjenstod det 302 aksjonærer som saksøkt, etter at det var inngått forlik med 17 aksjonærer under saksforberedelsen for herredsretten. Skjønnet har denne slutning:

«1. Tvangsutløsningssummen for minoritetsaksjonærene i Norway Seafoods ASA fastsettes til NOK 34,50 - trettifirekronerogfemtiøre - pr. aksje.

2. I tillegg betaler Norway Seafoods Holding AS til minoritetsaksjonærene rente med 7,5 - syvogenhalv -% p.a. av løsningssummen med tillegg av rentesrente beregnet ved hvert årsskifte fra 8. juni 1999 til betaling skjer.

3. Norway Seafoods Holding AS betaler til SND Invest AS innen 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse saksomkostninger med NOK 2.823.450 - tomillioneråttehundreogtjuetretusenfirehundreogfemti.

4. Norway Seafoods Holding AS betaler til 218 minoritetsaksjonærer v/advokat Bertel O. Steen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen saksomkostninger med NOK 985.000 - nihundreogåttifemtusen.

5. Norway Seafoods Holding AS dekker rettens omkostninger ved skjønnet.»

(23) NWSH begjærte overskjønn vedrørende slutningens punkt 1, 3 og 4. SND og de 218 aksjonærene som er representert ved advokat Bertel O. Steen, begjærte aksessorisk overskjønn. Det samme gjelder for flere av de partene som ikke er representert ved noen prosessfullmektig. Borgarting lagmannsrett avhjemlet den 12. juni 2002 overskjønn (LB-2001-2351) med denne slutning:

«1. Innløsningssummen for de saksøktes aksjer i Norway Seafoods ASA fastsettes til 30,40 - tretti 40/100 - kroner pr. aksje. I tillegg kommer 7 1/2 prosent årlig rente tillagt rentes rente fra 7. juni 1999 til betaling finner sted.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Norway Seafoods Holding AS 3.294.021 - tremillionertohundreognittifiretusenogtjueen - kroner til SND Invest AS og 1.080.536 - enmillionogåttitusenfemhundreogtrettiseks - kroner under ett til de saksøkte som er representert ved advokat Bertel O. Steen. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet. I tillegg kommer 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer. Forøvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten.

3. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes, dog således at det i tillegg til omkostningsbeløpet kommer 12 - tolv - prosent årlig rente fra 18. april 2001 til betaling skjer.»

(24) Lagmannsretten fastsatte løsningssummen med utgangspunkt i selskapets underliggende verdier. Dette skjedde ved at lagmannsretten verdsatte blant annet de fire sentrale forretningsområdene hver for seg, og deretter summerte verdiene. Av særlig interesse for ankesaken nevner jeg at lagmannsretten ved verdsettelsen av ASC og Frionorselskapene tok utgangspunkt i de oppnådde salgssummene.

(25) NWSH har anket lagmannsrettens rettsanvendelse til Høyesterett, idet det anføres at lagmannsretten har anvendt uriktig verdsettelsesprinsipp. SND og de 218 minoritetsaksjonærene som representeres av advokat Bertel O. Steen, har erklært aksessorisk motanke. I motanken, som er henvist med unntak for anken over avsavnsrenten, anføres det særlig at det var uriktig av lagmannsretten ved verdsettelsen av NWS å legge vekt på de senere salgene av datterselskapene. Saken omfatter nå ytterligere 82 parter. En av disse partene har inngitt tilsvar, men ikke erklært aksessorisk motanke.

(26) For Høyesterett har SND fremlagt to sakkyndige uttalelser fra professor i finansiell økonomi Øyvind Bøhren om «Samfunnsøkonomi, aksjemarked og minoritetsvern» og om «Prinsipper for verdsettelse». Det er også fremlagt to skriftlige vitneerklæringer.

(27) Den ankende part, Norway Seafoods Holding AS, har i korte trekk anført:

(28) Lagmannsretten baserte verdsettelsen på uriktig verdsettelsesprinsipp når den tok utgangspunkt i selskapets underliggende verdi. Tvangsinnløsning må likestilles med ekspropriasjon hvor ekspropriaten får erstattet sitt individuelle tap. Overført på tvangsinnløsning av minoritetsaksjonærer må verdsettelsen baseres på aksjenes omsetningsverdi. Ved tilstrekkelig likviditet i aksjen vil løsningssummen kunne tilsvare dens børsverdi på innløsningstidspunktet. Men i denne saken hvor likviditeten ikke var tilstrekkelig, måtte lagmannsretten finne fram til en anslått omsetningsverdi. I den sammenheng vil det kunne være nødvendig å vurdere selskapets underliggende verdier. Resultatet blir imidlertid uriktig når det deretter foretas en matematisk fordeling av de underliggende verdiene på antallet aksjer. Verdsettelsen må således avspeile at aksjer normalt omsettes for et lavere beløp enn aksjens forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier. Denne «rabatten» må det gjøres fradrag for ved utmålingen av løsningssummen - noe lagmannsretten ikke har gjort. De saksøkte oppnådde dermed en gevinst som de ikke ville ha oppnådd ved frivillig omsetning, og som de heller ikke hadde fått erstattet ved ekspropriasjon.

(29) Selv om forarbeidene til aksjelovene av 1976 og 1997 er knappe, støtter de ovennevnte standpunkt når de leses i sammenheng. Regelen har også støtte i reelle hensyn - blant annet ved at en minoritetsaksjonær ikke har noe velbegrunnet krav på å oppnå et høyere beløp enn han ville ha oppnådd ved frivillig omsetning.

(30) Juridisk teori er ikke entydig, og det bestrides at skjønnspraksis har særlig vekt til fordel for at verdsettelsen skal baseres på aksjens forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier. Verdsettelsesprinsippet har vært lite problematisert, og praksis er dessuten så sprikende at den nærmest kan påberopes til fordel for et hvilket som helst standpunkt.

(31) Da innløsningsretten ble innført etter svensk forbilde, og forholdene på aksjemarkedet er betydelig sammenfallende i Norge og Sverige, bør det legges vekt på at Högsta domstolen i NJA 1996 side 293, «Balken-dommen», fastsatte løsningssummen til aksjenes omsetningsverdi.

(32) Det bestrides at det vil være i strid med Grunnloven §105 om løsningssummen fastsettes til aksjens omsetningsverdi.

(33) I relasjon til den aksessoriske motanken anføres det at lagmannsretten riktig har basert verdsettelsen på tidspunktet for tvangsinnløsningen - 7. juni 1999. Men lagmannsretten var ikke avskåret fra å ta hensyn til etterfølgende informasjon om selskapets verdi på dette tidspunktet. Ved salgene av de to virksomhetene fikk man i realiteten fasiten på hvor mye de var verdt, og dermed et sikrere grunnlag for å fastsette løsningssummen.

(34) Videre bestrides det at lagmannsretten har begått noen feil når den ved vurderingen av verdien av ASC måtte ta stilling til den forholdsmessige verdi av RGI US som ble solgt samtidig, men som ikke tilhørte NWS. Når verdien av dette selskapet ble trukket ut, har ikke lagmannsretten verdsatt uriktig objekt.

(35) Endelig bestrides det at lagmannsretten har anvendt uriktig bevisbyrde og beviskrav. Skjønnsgrunnene er heller ikke mangelfulle.

(36) Norway Seafoods Holding AS har nedlagt denne påstand:

«Borgarting lagmannsretts overskjønn i sak nr. 01-02351 B/01 oppheves og hjemvises til ny behandling så langt det er påanket av Norway Seafoods Holding AS. For øvrig stadfestes overskjønnet.»

(37) Ankemotpartene, SND Invest AS og de 218 minoritetsaksjonærene som representeres v/advokat Bertel O. Steen, har i korte trekk anført:

(38) Det bestrides at løsningssummen skal fastsettes til aksjenes anslåtte omsetningsverdi. Ved tvangsinnløsning får majoritetsaksjonæren tilgang til aksjenes virkelige verdi, som også må være riktig verdsettelsesprinsipp. Løsningssummen for hver aksje skal fastsettes til dens forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier. Det skal ikke gis noen «rabatt» som anført av NWSH. Som veiledning for hva aksjens virkelige verdi utgjør, kan skjønnsretten anvende forskjellige metoder. Men da det ved tvangsinnløsning normalt har vært liten likviditet i aksjen, vil børskurs bare unntaksvis avspeile aksjens virkelige verdi.

(39) Dette standpunktet styrkes av at skjønnspraksis gjennom 25 år har tatt utgangspunkt i aksjens underliggende verdi. Når det da i 1997 ble vedtatt nye aksjelover hvor verdsettelsesprinsippet ikke ble lovfestet og skjønnspraksis overhodet ikke ble kommentert, viser dette at lovgiveren var tilfreds med rettstilstanden. Dermed får skjønnspraksis økt vekt som rettskildefaktor.

(40) Løsningen støttes også av reelle hensyn. Det vises blant annet til at morselskapet etter tvangsinnløsningen kan fusjonere med datterselskapet og overta dets eiendeler og rettigheter, jf. allmennaksjeloven §13-24. Majoritetsaksjonæren ville dermed oppnå en uakseptabel gevinst på minoritetsaksjonærenes bekostning om tvangsinnløsning ble gjennomført til aksjenes anslåtte børsverdi - herunder med «rabatt» som anført av NWSH. Videre er det blant annet vist til at en løsningssum basert på aksjens anslåtte børsverdi kunne få uheldige konsekvenser for kapitaltilgangen til aksjemarkedet, idet investorene ville være forsiktig med å investere i selskaper hvor man vil kunne risikere tvangsinnløsning.

(41) I motanken anføres det at løsningssummen skal fastsettes på grunnlag av selskapets verdi på tidspunktet for tvangsinnløsningen - 7. juni 1999. Den informasjonen som det kan legges vekt på, må begrenses tilsvarende. I motsatt fall risikerer man at de innløste minoritetsaksjonærene må bære risikoen for selskapets utvikling også etter tvangsinnløsningen. På denne bakgrunn var det uriktig rettsanvendelse når lagmannsretten trakk salgene i desember 1999 og mars 2000 inn i vurderingen.

(42) Når lagmannsretten trakk de senere salgene inn i vurderingen av selskapets verdi, begikk den en ytterligere feil ved vurderingen av de amerikanske selskapene. Salget omfattet også RGI US, som Aker RGI eide 100 prosent. Det objektet som inngikk i verdsettelsen av NWS, tilhørte med andre ord bare delvis NWS. Selv om lagmannsretten holdt det aktuelle selskapet utenfor verdsettelsen, skapte dette en ekstra usikkerhet. Dersom en senere transaksjon skal kunne anvendes som korrektiv for selskapets verdi, må det være et minstekrav at den omfatter samme objekt som målselskapet, eller i det minste at uvedkommende objekter lar seg skille ut på en fornuftig måte. Dette var ikke mulig i denne saken.

(43) Videre anføres det at lagmannsretten ved bevisbedømmelsen uriktig har anvendt et forsiktighetsprinsipp i minoritetsaksjonærenes disfavør. Da bare majoritetsaksjonæren ved tvangsinnløsning vil ha tilgang til alle relevante opplysninger, må denne ha bevisføringsplikten og tvilsrisikoen ved tvil om faktum.

(44) Subsidiært anføres det at lagmannsrettens skjønnsgrunner er mangelfulle.

(45) Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

Borgarting lagmannsretts overskjønn i sak nr. 01-02351 B/01 oppheves og hjemvises til ny behandling.

Subsidiært:

Borgarting lagmannsretts overskjønn i sak nr. 01-02351 B/01 stadfestes.

I begge tilfeller:

Norway Seafoods Holding AS betaler samtlige utgifter i forbindelse med behandlingen for Høyesterett.»

(46) Mitt syn på saken:

(47) Jeg er kommet til at hovedanken ikke fører fram, mens motanken fører fram. For ordens skyld minner jeg om at saken gjelder anke over et overskjønn, og at Høyesterett da har begrenset kompetanse, jf. skjønnsloven §38.

(48) Allmennaksjeloven §4-25 første ledd fastsetter at når et allmennaksjeselskap alene eller gjennom datterselskap eier mer enn ni tideler av aksjene i et datterselskap, og har en tilsvarende andel av de stemmene som kan avgis på generalforsamlingen, kan morselskapet beslutte å overta de resterende aksjene i datterselskapet. I mangel av minnelig avtale fastsettes løsningssummen ved skjønn. Loven sier ikke noe om på hvilket grunnlag løsningssummen skal fastsettes.

(49) Lagmannsretten har oppsummert sitt rettslige utgangspunkt slik:

«Lagmannsretten har etter dette på generelt grunnlag kommet til at uttrykket «aksjenes virkelige verdi» som alt overveiende hovedregel må forstås som den forholdsmessige andel av de underliggende verdier i selskapet, og at børskurs bare kan legges til grunn dersom forutsetningene om et velfungerende marked med utstrakt likviditet - noe som i praksis sjelden eller aldri vil forekomme i en utløsningssituasjon - er til stede.»

(50) På bakgrunn av en konkret vurdering av aksjenes børskurs konkluderer lagmannsretten deretter slik:

«Lagmannsretten har etter dette kommet til at børskursen ikke kan legges til grunn ved verdsettelsen. Dette gjelder også en «antatt børskurs» med utgangspunkt i kursen pr. 16. april 1999, idet heller ikke denne i noe fall ville ha tilfredsstilt vilkårene for å legge børskursen til grunn. Etter dette blir aksjenes virkelige verdi å fastsette med utgangspunkt i de underliggende verdier i selskapet.»

(51) Spørsmålet er om lagmannsretten ved dette har basert skjønnet på en uriktig rettslig norm.

(52) Innløsningsretten ble innført ved aksjeselskapsloven av 4. juni 1976 nr. 59, hvor den opprinnelig ble plassert i kapitlet om fusjon m.m. som §14-9. Ved lov av 22. desember 1995 nr. 80 ble bestemmelsen uendret flyttet til §3-15.

(53) Bestemmelsen ble foreslått i Innstilling om lov om aksjeselskaper, avgitt i 1970 av lagmann Marthinussen. I innstillingen side 184 uttaler han at den var tatt opp etter svensk forbilde. Om dens bakgrunn mv. uttales det:

«Den innløsningsrett som her er tillagt selskapet, har en vesentlig del av sin begrunnelse i de praktiske problemer som et morselskap kan ha med en liten minoritet. Uansett minoritetens størrelse vil den ha krav på fair behandling, men det kan i mange tilfeller være vanskelig å bedømme hva som er fair behandling. ... Innløsning kan også være det første skritt i forberedelsen av en fusjon mellom mor- og datterselskap, og det er særlig dette motiv som ligger til grunn for den gjeldende svenske lov og som også er trukket i forgrunnen i Industriforbundets henvendelse. Men en fullstendig fusjon er ingen nødvendighet etter den regel som foreslås i utkastet, idet man ikke har ment at innløsning bør være betinget av at det skal skje fusjon i egentlig forstand.

Man må ellers ha for øye at den situasjon bestemmelsen beskriver, særlig er praktisk hvor et aksjeselskap ved erverv av aksjer i et bestående selskap har fått en dominerende innflytelse i dette. I disse tilfeller kan innløsningsretten ha en spesiell funksjon. Hvis aksjeeierne i et bestående selskap får tilbud fra et annet aksjeselskap om kjøp av aksjene eller om ombytting med aksjer i tilbyderselskapet, vil det ofte være knyttet til en forutsetning om at alle går med og at ingen av aksjeeierne skal kunne oppnå varige fordeler ved å si nei. Innløsningsretten kan tjene til å redusere spekulasjonsinteressen i disse tilfeller.

...

Bestemmelsen er plassert i fusjonskapitlet fordi den har nær sammenheng med spørsmålet om fusjon mellom mor- og datterselskap, og fordi innløsningssituasjonen gjerne vil oppstå som ledd i en integrasjonsprosess. Men siden innløsningsretten ikke er direkte knyttet til noen av disse situasjoner, kan det sies at bestemmelsen for så vidt ikke har fått noen ideell plass.»

(54) Disse motivene konsentrerer seg med andre ord om formålet med innløsningsretten, mens hvilken norm som skulle være avgjørende ved utmålingen av løsningssummen, ikke behandles. Dette spørsmålet kom imidlertid opp under det videre lovarbeidet, hvor Norges Industriforbund under høringen uttalte, jf. Ot.prp.nr.19 (1974-1975) side 207:

«Det vesentlige for oss er å få eliminert den usikkerhet som gjør seg gjeldende med hensyn til utløsnings/innløsningskravenes størrelse. Det kan anføres en rekke argumenter både til fordel for likvidasjonssynspunktet og til fordel for det synspunkt at det er aksjenes reelle verdi ved fortsatt drift, som skal legges til grunn. Vi for vårt vedkommende synes det harmonerer best med det syn vi har gitt uttrykk for på hele fusjons-prosessen: at man legger aksjenes verdi under fortsatt drift til grunn. Vi tror at det er nødvendig at ett og samme verdsettelsesprinsipp blir lagt til grunn både i utkastets §136 og utkastets §139. Vi er innforstått med at det ikke er praktisk mulig å gi detaljerte regler. Vi mener imidlertid at man som hovedprinsipp for fastsettelse av utløsnings/innløsningssummen bør angi at denne skal representere en rimelig markedsverdi av aksjene umiddelbart før fusjonsbeslutningen, og basert på forutsetningen om selskapets fortsatte drift som tidligere.»

(55) Også departementet kom inn på verdsettelsesprinsippet, jf. Ot.prp.nr.19 (1974-1975) side 207:

«Industriforbundet har i denne forbindelse pekt på muligheten av å lovfeste et prinsipp for verdsetting av aksjene. Departementet er enig i at det i regelen er naturlig å basere skjønnet på en forutsetning om selskapets fortsatte drift, sml. Marthinussen s. 71 om det tilsvarende spørsmål ved utløsing etter §20 tredje ledd i gjeldende aksjelov (utløsing etter formålsendring). Det er imidlertid også under denne forutsetning vanskelig å fastsette en rimelig pris for aksjene. I mange tilfeller vil aksjene ikke ha noen markedsverdi, eller markedsverdien kan være påvirket av den konstellasjon som er oppstått. Det er på denne bakgrunn vanskelig å gi noen lovregel om vurderingsgrunnlaget og vurderingsprinsippene.»

(56) Etter dette ble det bare foreslått og vedtatt en bestemmelse om prosessmåten, men ikke om den materielle normen for fastsettelse av løsningssummen.

(57) Etter at det i de påfølgende årene var avhjemlet noen skjønn, avgav daværende professor dr.jur. Aarbakke i 1986 en betenkning hvor han behandlet forskjellige spørsmål vedrørende løsningssummen. Her uttalte han blant annet:

«I mangel av en uttrykkelig lovbestemmelse og annen sikker veiledning om verdsettelsen må prinsippet antas å være at minoritetsaksjonæren har krav på et vederlag som tilsvarer hans aksjes «virkelige verdi». Dette begrep ble benyttet i den svenske aksjeselskapslov av 1944 §223 annet ledd jfr §174 annet ledd, som på flere måter har «stått modell» for aksjelovens §14-9 første ledd. Men det bør da legges til at innholdet av det nevnte begrep i den eldre svenske aksjeselskapslov var uklart. En vel så god problemstilling får man antagelig hvis man tar som utgangspunkt at minoritetsaksjonæren har rett til et vederlag for aksjen som er økonomisk sett et rimelig vederlag, alle forhold vedrørende aksjen tatt i betraktning, jf. sitatet fra Ot.prp.nr.19 (1974-1975) s. 207 foran.

Ved verdsettelsen må man formentlig se bort fra at den aksje som skal verdsettes er en minoritetsaksje. Verdsettelsen må altså baseres på den forutsetning at alle aksjer i datterselskapet med like rettigheter har den samme verdi. ...

Hovedsynspunktet ved verdsettelsen må være at man skal frem til det beløp som en kjøper med fullstendig og korrekt informasjon om selskapets stilling og utvikling ville betale for selskapets virksomhet og eiendeler, fordelt på aksjer. Det innebærer at selskapets forhold må gi det alt vesentlige av de momenter verdsettelsen kan bygge på.

...

Om datterselskapets aksjer er børsnoterte, må børsverdien nok tillegges betydning. Men børsverdien kan ikke uten videre anses avgjørende, og neppe heller tillegges vesentlig vekt, jf. Ot.prp.nr.19 (1974-1975) s. 207, hvor det fremheves at «markedsverdien» ikke kan anses avgjørende. Børsverdien kan være påvirket av en rekke forhold som gjør at den ikke alltid reflekterer aksjens virkelige verdi. Rt-1979-572 (bankdemokratiseringssaken) er eksempel på at børsverdien har vært ansett avgjørende, men dette hadde særlig hjemmel.

Det må i alle tilfelle legges vesentlig vekt på aksjens andel i avkastningsverdien av selskapets virksomhet (foretak) og eiendeler. .. Aksjens avkastningsverdi, beregnet ut fra fremtidig utdeling, inklusive likvidasjonsutbytte, fra selskapet, bør derimot neppe tillegges større vekt. Synspunktet henger sammen med det som er nevnt foran, at alle aksjer i selskapet bør anses for å ha samme verdi.

Videre må det i alle tilfelle legges vesentlig vekt på aksjens andel i substansverdien av selskapet. ...

I et gitt tilfelle kan det nok være aktuelt å legge hovedvekten på avkastningsverdien for så vidt angår en del av selskapets virksomhet og noen av selskapets eiendeler, og på substansverdien for så vidt angår andre. Men enten man legger hovedvekten på den ene eller på den andre av de nevnte verdier, kan man ikke sette den annen verdi ut av betraktning. Den vil i de fleste tilfelle være et alternativ, en mulighet som bør påvirke aksjeverdien.

De verdsettelser som er nevnt, vil ofte gi forskjellige resultater. Ingen av dem gir derfor den endelige aksjeverdi. Men de gir visse yttergrenser som aksjens virkelige verdi i alminnelighet må ligge innenfor. Hva som skal anses som den virkelige verdi, må til syvende og sist bero på en beslutning, eventuelt av en domstol.»

(58) I denne betenkningen oppstilte med andre ord Aarbakke aksjens «virkelige verdi» som rettslig norm for verdsettelsen. Sentralt i denne normen er at innløsningsverdien for aksjen skal reflektere en forholdsmessig andel av salgsverdien av selskapet. Betenkningen viser samtidig at han så for seg forskjellige metoder til å fastsette denne verdien. Dette ble fulgt opp i skjønnspraksis, hvor det ble avhjemlet en rekke skjønn som er basert på at løsningssummen skal fastsettes til et beløp som tilsvarer aksjens andel av de underliggende verdiene i selskapet. Ved denne fastsettelsen er det, avhengig av den konkrete situasjonen, anvendt ulike metoder, som for eksempel aksjens andel av selskapets substans- eller avkastningsverdi. Det finnes også eksempler på at flere verdiindikatorer er avveid. Børskurs, eller antatt børskurs, har bare vært anvendt når den har vært i samsvar med andre indikatorer. Hvilken vekt denne praksis skal tillegges, kommer jeg tilbake til etter å ha gjennomgått forarbeidene til allmennaksjeloven §4-25.

(59) Den någjeldende aksjelovgivningen ble forberedt av Aksjelovgruppen med professor Aarbakke som formann. I gruppens innstilling, NOU 1992:29, ble innløsningsretten foreslått opprettholdt. Motivene inneholder ingen utsagn om verdsettelsesprinsippet, jf. NOU 1992:29 side 103-104. I utkastet til bestemmelser om selskapets innløsningsplikt når det ikke gis samtykke til en aksjeoverdragelse, og ved vedtektsbestemt løsningsrett ved eierskifte var det derimot fastsatt at løsningssummen skulle tilsvare «aksjenes virkelige verdi». Her møter man med andre ord samme kriterium som Aarbakke oppstilte i sin betenkning fra 1986.

(60) Forslag til ny aksjelov ble fremsatt i Ot.prp.nr.36 (1993-1994), hvor det heller ikke ble uttalt noe om prinsippene for verdsettelsen. Denne proposisjonen førte imidlertid ikke til noe lovvedtak, men i stedet ble det nedsatt en ny komité - Aksjelovutvalget - som avgav sin innstilling som NOU 1996:3. I punkt 8.4 om minoritetsvernet i aksjeselskaper uttales det på side 73:

«Utvalget er i mandatet spesielt pålagt å vurdere behovet for å styrke minoritetsvernet i aksjeselskaper. Noe av bakgrunnen for dette antas å være at en minoritet i slike selskaper ofte har begrenset mulighet til å komme ut av selskapsforholdet på en måte som er rimelig hensett til de økonomiske verdier som ligger i selskapet. Aksjer i aksjeselskaper vil ikke være gjenstand for vanlig markedsmessig omsetning. Selv i tilfelle hvor aksjer kan avhendes, vil kjøperkretsen være begrenset og muligheten til å få en pris som står i rimelig forhold til eierinteressens verdi, vil være begrenset. I tillegg kommer at eierskifte i aksjeselskaper som regel vil være gjenstand for kontroll fra selskapets og dermed majoritetens side .., noe som nok også vil begrense muligheten for en deltaker til å komme ut av selskapet på en brukbar måte.

I allmennaksjeselskaper vil forholdet være annerledes, først og fremst fordi det normalt vil foreligge et marked for selskapets aksjer. I et hvert fall ordinære aksjeposter vil kunne avhendes til vanlig markedspris. Behovet for minoritetsvern blir tilsvarende mindre.»

(61) Heller ikke i denne innstillingen ble det uttalt noe om utmålingen av løsningssummen. Spørsmålet er heller ikke drøftet i motivene til lovutkastet. Løsningssummen er derimot kommentert i motivene til utkastet om selskapets innløsningsplikt når det ikke gis samtykke til aksjeoverdragelse, jf. NOU 1996:3 side 122:

«Når det for øvrig gjelder uttrykket «aksjenes virkelige verdi» vises til forståelsen av dette uttrykket i regnskapsmessig sammenheng.

Aksjenes virkelige verdi må beregnes med utgangspunkt i antatt omsetningsverdi. I selskaper hvor det er liten omsetning av selskapets aksjer, kan det imidlertid være vanskelig å konstatere noen omsetningsverdi. I mangel av slike holdepunkter vil den prisen som er avtalt mellom partene samt verdien av selskapet kunne gi veiledning.»

(62) Året før var det i NOU 1995:30 fremmet forslag til ny regnskapslov. Her uttales det på side 130 at «[v]erdi uttrykkes ved nåverdi, definert som forventede kontantstrømmer neddiskontert til vurderingstidspunktet med en relevant risikojustert rente». Om aksjer heter det videre på side 131-132:

«For finansielle eiendeler som omsettes i et perfekt eller et effisient marked, er markedsverdien i dag beste anslag på nåverdien av antatt fremtidig salgspris, uansett tidshorisont. Slike markeder har bare én pris, og ingen aktør antar at ens egne beslutninger eller adferd vil påvirke prisen. Organiserte markeder for standardiserte finansielle instrumenter antas å ha innslag av slike egenskaper. Vilkårene til bl.a. eierspredning ved opptak til børsnotering har som siktemål å forhindre åpenbare imperfeksjoner i markedets virkemåte. Verdipapirer og andre finansielle instrumenter som omsettes på børs eller i et tilsvarende organisert marked, og som har en tilfredsstillende eierspredning og likviditet, blir i det følgende kalt markedsbaserte finansielle instrumenter. For markedsbaserte finansielle instrumenter bør virkelig verdi være børskurs eller en tilsvarende observerbar markedsverdi.»

(63) I proposisjonen til den aktuelle bestemmelsen i allmennaksjeloven §4-25 er det ikke gitt noen anvisning for fastsettelsen av løsningssummen, jf. Ot.prp.nr.23 (1996-1997) side 139.

(64) Denne gjennomgangen viser at lovgiveren ikke har forsøkt å lovfeste noe kriterium for løsningssummens størrelse. Tvert om ble et slikt forslag uttrykkelig avvist da innløsningsretten ble innført i 1976. Dette viser at lovgiveren overlot til praksis å utvikle det relevante kriteriet. Når det da foreligger en omfattende skjønnspraksis hvor skjønnsrettene har tatt utgangspunkt i aksjenes forholdsmessige andel av selskapets underliggende verdier, tilsier dette at skjønnspraksis har betydelig vekt som rettskildefaktor.

(65) Forarbeidene til og vedtakelsen av de nye aksjelovene i 1997 forsterker etter min mening vekten av skjønnspraksis: Den arbeidsgruppen som i NOU 1992:29 avgav innstilling til ny aksjelov, ble som nevnt ledet av professor Aarbakke, som i 1986 skrev den betenkningen som har vært grunnleggende for skjønnspraksis ved fastsettelse av løsningssummen. Standpunktene i betenkningen fra 1986 er fulgt opp i en rekke skjønn, og det ble ofte vist til kriteriet aksjenes «virkelige verdi» som Aarbakke hadde introdusert. Dersom den sakkyndige gruppen hadde sett behov for å endre praksis, hadde den en klar oppfordring til å gi uttrykk for det. Når den overhodet ikke kommenterte mellomliggende praksis, gir det et sterkt holdepunkt for at den mente at praksis gav en balansert løsning. Og når det heller ikke under den videre lovgivningsprosessen ble foreslått å lovfeste prinsipper for fastsettelse av løsningssummen, indikerer det at også aktørene var tilfreds med skjønnspraksis.

(66) NWSH har sterkt fremhevet en ekspropriasjonsrettslig parallell ved at minoritetsaksjonærene, på samme måten som en ekspropriat, skal ha erstattet sitt individuelle tap. Da den enkelte aksjonær ikke har adgang til selskapets underliggende verdier, anføres det som nevnt at riktig kriterium er aksjenes omsetningsverdi som må tilsvare børskurs - eventuelt en anslått børskurs når det ikke er tilstrekkelig likviditet i aksjen.

(67) Etter min mening taler for det første rettstekniske hensyn mot at aksjens anslåtte børsverdi skal være avgjørende. Tvangsinnløsning, eller det som i praksis omtales som «squeeze-out», atskiller seg således normalt markert fra tilfeller hvor selskapet overtas ved oppkjøp av store deler av aksjene - «take-over» som det betegnes i praksis. I en «take-over» situasjon vil nok børskursen ofte være representativ for verdien. Derimot medfører morselskapets bestemmende innflytelse i saker som den foreliggende at det blir liten omsetning av aksjen. Dette kan lett påvirke børskursen slik at skjønnsretten i tilfelle ville være henvist til å beregne en antatt omsetningsverdi på børsen. Skjønnsretten ville først bli henvist til å skjønne over selskapets underliggende verdier for deretter å gjøre fradrag for den påståtte «rabatten» før aksjens antatte omsetningsverdi var beregnet. Man ville, som anført av ankemotpartene, få en form for «dobbeltskjønn».

(68) På den annen side kunne ekspropriasjonssynspunktet umiddelbart synes å tilsi at løsningssummen skal fastsettes med utgangspunkt i aksjens antatte omsetningsverdi, idet det er denne verdien som kunne oppnås ved salg. Men denne parallellen kan etter min mening ikke være avgjørende. Ved ekspropriasjon med hjemmel i oreigningsloven av 23. oktober 1959 nr. 3 stilles det et kvalifikasjonskrav ved at inngrepet «tvillaust er til meir gagn enn skade», jf. lovens §2 annet ledd. Et privat rettssubjekt kan dessuten ikke selv beslutte at det skal foretas ekspropriasjon.

(69) Ved tvangsinnløsning etter allmennaksjeloven §4-25 gjelder det derimot ikke noe overvektskrav til fordel for tvangsinnløsningen. Det er tilstrekkelig at morselskapet har oppnådd den nødvendige eier- og stemmeandel. Innløsningen er ikke undergitt noen offentligrettslig kontroll. Med mindre minoritetsaksjonærene skulle kreve innløsning, vil selskapet fritt kunne bestemme tidspunktet. Dersom løsningssummen ble basert på antatt børsverdi av aksjene, kunne morselskapet bli fristet til å spekulere i det innløsningstidspunktet som gir størst mulig gevinst på minoritetsaksjonærenes bekostning, det tidspunktet da «rabatten» i børskursen er ekstra høy.

(70) Etter innløsningen kan morselskapet ved fusjon få full tilgang til datterselskapets eiendeler og rettigheter, jf. lovens §13-24 første ledd. Dersom løsningssummen skulle tilsvare aksjenes antatte børsverdi, ville forholdene bli lagt til rette for at morselskapet kunne oppnå fordeler på minoritetsaksjonærenes bekostning. Dette ville være i dårlig samsvar med likhetsgrunnsetningen som er nedfelt i lovens §4-25, og innebære at aksjer av samme aksjeklasse fikk forskjellig verdi. Løsningen ville dessuten harmonere dårlig med det økte minoritetsvernet som kom til uttrykk ved forberedelsen av den någjeldende aksjelovgivningen. Minoritetsvernet har for øvrig også en side til et sunt aksjemarked og muligheten til å skaffe kapital til næringslivet. Jeg minner her om utgangspunktet i innstillingen fra 1970 side 184, som jeg har sitert tidligere, om en «fair» - rettferdig - behandling av minoritetsaksjonærene.

(71) Dersom minoritetsaksjonærene kunne tvangsinnløses til en «rabattert omsetningsverdi», kunne dette også friste til illojalitet ved å holde tilbake opplysninger om selskapet for på denne måten å presse kursen ned.

(72) Den ankende part har i sin rettslige argumentasjon trukket fram Högsta domstolens dom i «Balkensaken», NJA 1996 side 293. Etter min mening har denne avgjørelsen liten betydning, idet saksforholdet var vesensforskjellig fra vår sak og de fleste sakene hvor minoritetsaksjonærene blir tvangsinnløst. Saken gjaldt en «take-over»-situasjon hvor morselskapet ved omfattende oppkjøp i løpet av mindre enn ett år hadde ervervet 96 prosent av aksjene i selskapet, og dermed hadde oppnådd en tilstrekkelig eierandel til å tvangsinnløse de resterende aksjonærene. Da Högsta domstolen heller ikke fant holdepunkter for at børskursen var manipulert, var den en god indikator på aksjenes virkelige verdi.

(73) Jeg kan heller ikke se at plenumsdommen i Rt-1979-572 om «bankdemokratiseringsloven» tilsier at verdsettelsen må ta utgangspunkt i aksjens omsetningsverdi. Ved denne loven mistet aksjonærene bestemmelsesretten over forretningsbankenes virksomhet ved at Stortinget eller fylkestinget skulle velge flertallet av representantskapets medlemmer som samtidig fikk overført den øverste myndighet. Høyesterett kom til at det ikke var i strid med Grunnloven §105 at et eventuelt innløsningsvederlag skulle tilsvare aksjens omsetningsverdi som var atskillig lavere enn dens andel av substansverdien. Førstvoterende fremhevet at også før lovendringen var det ikke aktuelt for noen aksjonær å oppnå høyere vederlag enn aksjens omsetningsverdi. For bankaksjeselskaper var det en rekke reguleringsbestemmelser som uansett ville gjøre det umulig for en aksjonær å få hånd om en banks underliggende verdier. Dessuten presiserte han at «saken gjelder bankaksjeselskaper» (side 588). Han holdt åpent at løsningen kunne ha blitt en annen under andre forutsetninger.

(74) Ut fra det samlete rettskildematerialet er jeg kommet til at lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig. Løsningssummen må ved tvangsinnløsning tilsvare aksjenes virkelige verdi i selskapet på det tidspunktet selskapets beslutning om tvungen overtakelse er satt fram. Denne verdien skal beregnes med utgangspunkt i de underliggende verdiene i selskapet basert på at samtlige aksjer av samme klasse har samme verdi. Hvilken verdsettelsesmetode - substansverdi, avkastningsverdi, børskurs osv. - som i den enkelte saken er best egnet til å fastslå denne verdien må, som skjønnspraksis viser, avgjøres konkret.

(75) Jeg går så over til å se på motanken.

(76) De tidligere aksjonærene har, som det er gjort rede for tidligere, anført at det er to rettsanvendelsesfeil ved skjønnet, subsidiært at det på disse punktene foreligger mangelfulle eller uklare skjønnsgrunner. For det første anføres det at det var rettslig uriktig når lagmannsretten ved verdsettelsen la vekt på etterfølgende forhold, først og fremst på visse salg foretatt etter tvangsinnløsningen. Det er informasjonstilfanget på innløsningstidspunktet som skal vektlegges. For det andre anføres det at lagmannsretten har lagt til grunn uriktige rettslige premisser for bevisbedømmelsen. De tvangsinnløste aksjonærene er for viktige punkter i verdivurderingen tillagt tvilsrisikoen, mens den i stedet skulle vært plassert hos tvangsinnløseren.

(77) Innledningsvis bemerker jeg at partene er enige om at løsningssummen skal fastsettes til verdien av aksjene per innløsningstidspunktet - dvs. 7. juni 1999. Jeg er, som allerede nevnt, enig i at dette er en riktig rettslig forståelse. Allmennaksjeloven §4-25 femte ledd fastsetter at når morselskapet har besluttet tvangsinnløsning, skal det innføres som aksjonær i aksjeeierregisteret. Tilbudsbeløpet skal samtidig innbetales på en særskilt konto i bank. Dette innebærer at minoritetsaksjonæren fra og med beslutningen om tvangsinnløsning ikke lenger er aksjeeier i selskapet. En konsekvens av denne regelen må være at tvangsinnløseren fra dette tidspunktet fullt ut har risikoen for selskapets videre utvikling. Dette fører til at den aksjeverdi som skal erstattes, er aksjeverdien i tvangsinnløsningsøyeblikket. Som det er redegjort for under hovedanken, skal verdien av aksjen fastsettes til en forholdsmessig andel av selskapsverdien. Avgjørende for verdsettelsen av aksjene er dermed selskapsverdien av NWS per 7. juni 1999; senere verdier er irrelevante.

(78) Det er opp til skjønnsretten å avgjøre hvilke faktiske forhold som best belyser selskapsverdien - og dermed aksjeverdien - per 7. juni 1999. Avgjørende for om det kan legges vekt på etterfølgende faktiske forhold ved fastsettelsen av verdien per innløsningstidspunktet, må være om dette er forenlig med forsvarlig skjønnsutøvelse. Som jeg kommer tilbake til, vil det ved en avkastningsberegning kunne være vesentlige innvendinger mot å legge til grunn etterfølgende faktisk oppnådde kontantstrømmer. Men, som det fremgår av det rettskildematerialet jeg har vært inne på, vil det etter omstendighetene kunne benyttes ulike metoder for verdifastsettelsen. Og forsvarligheten av å trekke inn etterfølgende forhold, vil kunne variere med metodevalget.

(79) Om metodespørsmålet uttaler lagmannsretten:

«De underliggende verdier er heller ikke mer enn et utgangspunkt, idet begrepet har en vid ramme og gir rom for bruk og vurdering av forskjellige beregningsmetodikker. Disse vil igjen være beheftet med forskjellige usikkerhetsfaktorer og vil også kunne gi forskjellige resultater. Den prinsipielt riktige metodikk vil etter lagmannsrettens syn være å beregne nåverdien av de fremtidige kontantstrømmer. Dette innebærer at en må finne frem til forventete fremtidige kontantstrømmer fra virksomheten og neddiskontere disse til nåverdi med en kapitaliseringsfaktor. Dette er imidlertid en metode som innebærer adskillige usikkerhetsmomenter. Det vil alltid være usikkerhet knyttet til de fremtidige kontantstrømmene, og det har i praksis vist seg å være betydelig usikkerhet og uenighet om riktig rentenivå og risikopremie. De forskjellige verdiansettelsene i den foreliggende sak har i stor utstrekning vist seg å skyldes uenighet om disse forhold, noe som igjen ender opp i uenighet om kapitaliseringsfaktoren.

Det må også vurderes om man kan finne frem til de underliggende verdier på annen måte enn ved å beregne nåverdien. Det sentrale hensyn bak metodikkvalget må hele tiden være hvordan man sikrest skal finne frem til de underliggende verdier på det aktuelle tidspunkt.

Lagmannsretten er ikke enig med de saksøkte i at man er «slavisk» bundet til å benytte den informasjon som faktisk forelå på verdsettelsestidspunktet. I prinsippet skal selskapet riktig nok verdsettes med utgangspunkt i den informasjon som foreligger på dette tidspunkt. I praksis kan likevel for eksempel senere salgsverdier eller transaksjonsverdier være de klart mest pålitelige anslag over de verdier som skal fastsettes. Dette vil kunne være tilfellet dersom alternativet er at en skjønnsrett skal gjøre egne beregninger basert på et svært uklart informasjonsbilde. Salgsverdier med referanse til senere tidspunkt vil spesielt være relevante som verdianslag hvis de tidsmessig ligger nær opp til verdsettelsestidspunktet, og uten at vesentlige hendelser har inntruffet i mellomtiden. Det vil også være en forutsetning at verdiene på transaksjonstidspunktet ikke er vesentlig påvirket av informasjon som bevislig var ukjent på verdsettelsestidspunktet. Sannsynligheten for at denne betingelsen er oppfylt reduseres naturligvis ettersom tiden går.

Det vil også være knyttet forutsetninger til et utgangspunkt i transaksjonsverdien, nemlig at salget har skjedd på såkalt «armlengdes avstand» og at salgssummen gir uttrykk for den virkelige verdi - i betydningen salgsverdi - virksomheten da hadde.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at det i den foreliggende sak er riktig å ta utgangspunkt i de etterfølgende salgssummene eller transaksjonsverdiene ved verdsettelsen av ASC og Frionor, slik også herredsretten har gjort. Transaksjonsverdiene må neddiskonteres til nåverdi pr. 7. juni 1999 for å få frem den virkelige verdien på dette tidspunkt. Det vises for så vidt til de nærmere bemerkninger om disse spørsmålene i kommentarene til de enkelte forretningsområdene nedenfor. Lagmannsretten bemerker forøvrig at den er enig med herredsretten i at skjønnet i størst mulig utstrekning bør baseres på faktiske opplysninger i stedet for teoretiske beregninger. For ASC's vedkommende må det i denne forbindelse også legges vekt på at NWS på innløsningstidspunktet var i en situasjon hvor man var tvunget til å selge minst 75% av selskapet innenfor en relativt kort tidshorisont. Fremtidig kontantstrøm fra den virksomheten som måtte selges, kan bare indirekte tjene som grunnlag for en verdivurdering. Lagmannsretten har imidlertid vurdert verdien av disse forretningsområdene annerledes enn herredsretten. Først og fremst gjelder dette ASC.»

(80) Her betegner altså lagmannsretten avkastningsprinsippet som den «prinsipielt riktige» metoden. I dette ligger det en tilkjennegivelse av at det ville vært ønskelig å kunne gjennomføre fastsettelsen etter denne metoden.

(81) Avkastningsprinsippet innebærer at retten beregner nåverdien av fremtidige kontantstrømmer. Kontantstrømmen fordeler seg normalt over flere fremtidige perioder, og kan sjelden forutsies med full sikkerhet på beregningstidspunktet. Man må dermed for det første skjønne over størrelsen av fremtidige kontantstrømmer. Kontantstrømmene må deretter neddiskonteres til nåverdi. Videre må det tas hensyn til den usikkerheten som knytter seg til om kontantstrømmen faktisk oppnås. Jo større usikkerheten er, jo større må risikopremien målt i prosent være. Når man anvender avkastningsprinsippet, og dermed gjennom risikopremien har gjort fradrag for fremtidig usikkerhet, kan man, som fremhevet av professor Bøhren i hans uttalelse for Høyesterett, som hovedregel ikke ta hensyn til annet enn det som var kjent på innløsningstidspunktet. I så fall ville den tvangsinnløste aksjonæren komme i en annen stilling enn vedkommende hadde kommet i om partene på tvangsinnløsningstidspunktet hadde avtalt en løsningssum basert på selskapets underliggende verdier med full informasjon om dets daværende stilling.

(82) Men som fremhevet av professor Bøhren, kan det nok likevel også ved avkastningsprinsippet unntaksvis tas hensyn til transaksjonspriser:

«Spørsmålet om å bruke egen nåverdiberegning kontra transaksjonspriser er et spørsmål om faglig skjønn. Velges nåverdiberegninger fordi forutsetningene for vettig bruk av børskurs eller substans ikke holder, kan likevel transaksjonsprisene på aksjen eller de underliggende eiendelene tjene som en rimelighetssjekk på nåverdianalysens konklusjoner.»

(83) Jeg er enig i at det må kunne tenkes brukt etterfølgende transaksjonspriser til en kontroll av om resultatet av skjønnet er forsvarlig. Men terskelen for å sette til side nåverdiberegningen på et slikt grunnlag må likevel være høy. Blant annet er det viktig å være sikker på at slike etterfølgende transaksjoner har skjedd på «armlengdes avstand».

(84) Nå beregnet ikke lagmannsretten nåverdien ut fra fremtidige kontantstrømmer. Etter min mening er det en svakhet at lagmannsretten ikke gikk nærmere inn på anvendelsen av denne metoden i vår sak når retten betegnet den som den «prinsipielt riktige». En metode hvor retten tar utgangspunkt i senere transaksjonsverdier, kan likevel ikke i seg selv være rettslig uriktig. Men retten skal altså anvende disse opplysningene til å finne fram til selskapets verdi på innløsningstidspunktet. Det sier seg selv at muligheten for å nå et forsvarlig skjønnsresultat reduseres med tiden. Det er også klart at det ved en slik metode er lett å se seg blind på det som faktisk ble oppnådd ved transaksjonen og overse faktorer som kan ha ledet til at resultatet ble et annet enn det man på innløsningstidspunktet kunne forvente ut fra de muligheter og den risiko som da forelå. Ved sammensatte selskapsstrukturer og kompliserte transaksjoner står dessuten minoritetsaksjonærene overfor en svært vanskelig bevisførsel. Denne saken er illustrerende i så måte hvor NWS ved salget av ASC, skipene og Frionor USA Inc. samtidig ervervet 7,87 prosent av aksjene, med opsjon på erverv av ytterligere aksjer, i morselskapet i den amerikanske kjøpergruppen. Og bevissituasjonen kompliseres ytterligere når salget også omfattet eiendeler som ikke tilhørte NWS.

(85) I praksis vil det bare være tvangsinnløseren som kan fremskaffe bevismateriale for en forsvarlig bedømmelse av om senere transaksjoner også gir uttrykk for verdien på innløsningstidspunktet og for hvilke korreksjoner som må foretas. Dette tilsier at det her må legges en tung bevisføringsplikt på innløseren. For å sikre at denne plikten oppfylles og saken dermed opplyses fullt ut forsvarlig, må tvangsinnløseren, hvor det er usikkerhet ved bevisbedømmelsen, og dermed verdivurderingen, langt på veg bære risikoen for dette. Slik lagmannsretten uttrykker seg, har det oppstått tvil om disse rettslige utgangspunktene ved bevisbedømmelsen er lagt til grunn i overskjønnet. Ved drøftelsen av om det lå merverdier i eierandelen i American Seafoods L.P., herunder opsjonen på å erverve en ytterligere eierandel, uttaler lagmannsretten:

«Siden salget av ASC ble foretatt i en tvangssituasjon, er det fullt mulig at det er merverdier i minoritetsposten og dermed opsjonen, selv om transaksjonsprisen var rimelig forholdene tatt i betraktning. Lagmannsretten er kjent med at verdien av aksjene i dag er betydelig høyere enn transaksjonsprisen, og det kan ikke utelukkes at dette var tilfellet allerede da salget ble fullført i januar 2000. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at det var ytterligere merverdier til stede på verdsettelsestidspunktet i juni 1999.»

(86) Utsagnet om at det ikke «i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort» at det var ytterligere merverdier til stede i juni 1999, kan vanskelig leses på annen måte enn at lagmannsretten ved vurderingen av verdien av eierandelen i American Seafoods L.P. påla minoritetsaksjonærene både bevisføringsplikten og tvilsrisikoen. Dette er uriktig rettsanvendelse. Og når lagmannsretten ikke har redegjort for hvem den generelt har pålagt tvilsrisikoen, etterlater formuleringen en usikkerhet med hensyn til om det er anvendt et «forsiktighetsprinsipp» i minoritetsaksjonærenes disfavør. Selv om det siterte utsagnet bare gjelder en mindre del av selskapets totale verdier, er det skapt tvil om også den øvrige verdsettelsen for verdiene i NWS er riktig.

(87) Etter dette er jeg kommet til at overskjønnet må oppheves i sin helhet og hjemvises til ny behandling som følge av mangelfulle skjønnsgrunner for de partene som har motanket. For de øvrige partene for Høyesterett som ikke har motanket, må overskjønnet stadfestes.

(88) Hovedanken har ikke ført fram, mens ankemotpartene får medhold i motanken. Jeg er kommet til at ankemotpartene må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett både i hovedanken og motanken, jf. skjønnsloven §42 og §54b. Selv om omkostningsspørsmålet skal avgjøres separat for de to ankene, finner jeg etter dette at omkostningsbeløpet kan utmåles samlet.

(89) På vegne av SND har advokat Anders Ryssdal levert en omkostningsoppgave på totalt 2.551.607 kroner. Av dette utgjør 1 662.438 kroner salær til advokat Ryssdal eksklusive merverdiavgift. Videre utgjør 352.550 kroner honorar til professor Bøhren. I tillegg til disse utgifter kommer ankegebyr for motanken - 22.110 kroner. Advokat Rafen har på vegne av NWSH reist innvending mot disse beløpene og vist til at de tilsvarer et arbeid som må ha vært mer omfattende enn det som var nødvendig for å få saken «betryggende» utført for Høyesterett, jf. tvistemålsloven §176. Jeg er enig i denne innvendingen. Saken er rett nok den første saken Høyesterett behandler om verdsettelsesprinsippet ved tvangsinnløsning av minoritetsaksjonærer. Den er dessuten viktig for aksjemarkedet. Og da saken faglig sett befinner seg i grenselandet mellom økonomi og jus, var det påkrevd - som advokat Ryssdal har gjort - å belyse den fra begge sider. Advokat Ryssdal har imidlertid representert SND i samtlige instanser. Han må dermed ha hatt god innsikt både i sakens økonomiske og juridiske sider før den ble brakt inn for Høyesterett. Og selv om det ved behandlingen i Høyesterett var nødvendig å gå noe inn på sakens faktiske bakgrunn, gjaldt den på grunn av kompetansebegrensningen i skjønnsloven §38 et snevrere tema for Høyesterett enn for lagmannsretten. Til forhandlingene i lagmannsretten medgikk 11 rettsdager, mens forhandlingene i Høyesterett tok i underkant av fire rettsdager. Saken har vært grundig og godt prosedert. Ut fra dens kompleksitet og store betydning er jeg kommet til at det kan tilkjennes et salær på 1.000.000 kroner eksklusive merverdiavgift for Høyesterett.

(90) Jeg er også kommet til at det honoraret SND har utbetalt til professor Bøhren tilsvarer et høyere tidsforbruk enn det som var nødvendig for at han kunne utføre sitt oppdrag på betryggende måte. Også professor Bøhren har hatt oppdrag for samtlige instanser. Han var dermed velkjent med problemstillingene i saken da den ble brakt inn for Høyesterett. Og for Høyesterett kunne han begrense seg til å redegjøre for økonomiske teorier, og behøvde ikke gå inn på konkrete beregninger av de underliggende verdiene i selskapet. Jeg er innforstått med at han i den sammenheng måtte studere utenlandsk økonomisk teori, men er likevel kommet til at SND ikke kan tilkjennes mer enn 200.000 kroner til dekning av honorar til professor Bøhren.

(91) På denne bakgrunn tilkjennes SND samlet 1.599.744 kroner i saksomkostninger i de to ankesakene.

(92) Advokat Bertel O. Steen har på vegne av de 218 øvrige ankemotpartene fremlagt et samlet omkostningskrav på 644.552 kroner i de to ankesakene. Av dette utgjør 493.000 kroner salær. I tillegg kommer merverdiavgift med 118.320 kroner på salæret, og ankegebyr for motanken - 22.110 kroner. Advokat Rafen har også reist innvending mot dette beløpet. Jeg er kommet til at innvendingen må tas til følge. Også advokat Steen har representert sine klienter i samtlige instanser. De forhold jeg har omtalt i forhold til advokat Ryssdals salærkrav, har også gyldighet for hans vedkommende. På bakgrunn av arbeidsfordelingen mellom de to prosessfullmektigene finner jeg at NWSH kan pålegges omkostningsansvar for 350.000 kroner av salæret til advokat Steen eksklusive merverdiavgift. Det samlede omkostningsansvaret overfor de 218 ankemotpartene han representerer settes etter dette til 489.342 kroner.

(93) En ytterligere aksjonær, Ole S. Bratteli, har ved prosessfullmektig inngitt tilsvar og nedlagt påstand om at anken forkastes. Det er krevd tilkjent saksomkostninger med 2.976 kroner inklusive merverdiavgift som tilkjennes.

(94) Jeg stemmer for denne

dom:

1. Borgarting lagmannsretts overskjønn oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt gjelder de partene som har motanket. For de øvrige partene stadfestes overskjønnet.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norway Seafoods Holding AS i anledning hoved- og motanken 1.599.744 - enmillionfemhundreognittinitusensyvhundreogførtifire - kroner til SND Invest AS.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norway Seafoods Holding AS i anledning hoved- og motanken 489.342 - firehundreogåttinitusentrehundreogførtito - kroner til de 218 ankemotpartene som representeres av advokat Bertel O. Steen.

4. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norway Seafoods Holding AS 2.976 - totusennihundreogsyttiseks - kroner til Ole S. Bratteli.

5. Oppfyllelsesfristen for postene 2, 3 og 4 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

(95) Dommar Utgård: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med førstvoterande.

(96) Dommer Bruzelius: Likeså.

(97) Dommer Stang Lund: Likeså.

(98) Justitiarius Schei: Likeså.

(99) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Borgarting lagmannsretts overskjønn oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt gjelder de partene som har motanket. For de øvrige partene stadfestes overskjønnet.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norway Seafoods Holding AS i anledning hoved- og motanken 1.599.744 - enmillionfemhundreognittinitusensyvhundreogførtifire - kroner til SND Invest AS.

3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norway Seafoods Holding AS i anledning hoved- og motanken 489.342 - firehundreogåttinitusentrehundreogførtito - kroner til de 218 ankemotpartene som representeres av advokat Bertel O. Steen.

4. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norway Seafoods Holding AS 2.976 - totusennihundreogsyttiseks - kroner til Ole S. Bratteli.

5. Oppfyllelsesfristen for postene 2, 3 og 4 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Partsliste:
Norway Seafoods Holding AS (advokat Jan-Fredrik Rafen) mot SND Invest AS (advokat Anders Ryssdal), Øystein Akselsen, Aksjeklubben Lutefiskens Venner, Aksjeklubben HHIHS, Arne Andreassen, Petter Bois Andreassen, Arne Nilsen Anthi, Ann-Elise Arntzen, Aske Finans AS, Arne Asper, Inger Marie Aune, Per Bakness, Andreas Baksaas, Arne Barmen, Kai Barnholdt, Lind Basma, Paul Olav Berg, Stene Berg, Harald Berge, Jarle Berge, Atle Beyer, Fred-Olav Bjerkås, Bjørheim Eiendom AS, Nils Harald Bjørshol, Stein Bleivik, Arne Borger, Gunn Bortne Testman, Einar Breiteig, Emma Bruseth, Kristen Bruseth, Anne Lund Brønner, Leif Arne Bye, Ingrid Bøe, CM Invest AS, Caiano AS, Aage Christiansen, Nils-Jørgen Clausen, Are Dekkerhus, Truong Dinh, Divittis Invest ANS, Ingebjørg Drønen, Atle Edvardsen, Morten Edvardsen, Morten Chr. Egge, Ove M. Eide, Margit Eide, Modulf Eidem, Kristian Eidesvik, Einar Eldøy, Elsa Enger Transport, Martin Emblem, Steinar Engelsen, Leif Ole Enger, Morten Eriksen, Farsund & Naustheller AS, Finanscompagniet ANS, Kjetil Flaget, Andreas Fløtra, Roy Flaa, Harald Folland, Leif Forsell, Furuset Forvaltning AS, Jan Gangnes, Gunnar Grimeland, Kristen Grüner-Hegge, Arnhild Gundersen, Karl Ove Gundersen, Halden Invest AS, Bjørn Normann Hansen, Inger Johanne Hansen, John H. Hansen, Odd Hansen AS, Ronny Hansen, Kjell M. Hasthi, Tollev Hattestad, Hauge, Aksjespareklubben Gutta, Nils Petter Heisholt, Else Herfurth, Sten Huge Hiller, Kjell Hjelmseth, Bjarne Holhjem, Elise Holmen, Rolf Jonas Hurlen, Stig Hvoslef, Jan Håkonsen, Håvard Sunde AS, Edvin Håvik, Jostein Håøy, John R. Isaksen, Karl Jørgen Jensen, Arne M. Jenssen, Stein Magnus Jodal, Trond Johannessen, Kai F. Johansen, Marit Berg Johnsen, Shipping & Fiske Invest AS, Carl-Fredrik Joys, Juse Aksjespareklubb, Rolf Karset, Ola Kaupang AS, Odd Berg Keller, Knut Kolbeinshavn, Roy Kristiansen, Lars-Jacob Krogh, Stefi Krogh, Per S. Krokan, Bjørn Lad, Ralf Langsem, Per Leikanger, Øystein Lello, Are Stein Lien, Frode Linga, Kjell A. Lomme, Karl H. Lund, Liv Karin Løken, Per Gustav Løwenborg, Thor Mathisen, Jostein Matre, Mina Wevling Matre, Megler Smekk, Helge Meidell, Birger Meland, Danckert Mellbye, Dagfinn Misund, Ivar Mjåland AS, Morgan Guaranty Trust Company of NY, Knut A. Mugaas, Per Andr. Munkerud, Reidar Mylen, Ola Mæhlum, Møller Investor AS, Møre og Romsdal Fylkesbåtar, Odd Naustheller, Rolf Nicolaissen, Arne Hartmann Nielsen, Geir Rodney Nielsen, Odd Arvid Nilsen, Steinar Nilsen, Leif Erik Nilssen, Lak Norang, Odd Nordahl, Nye Jabo AS, Oblako AS, Odd Kollstrøm AS, Odderø Invest AS, Yngvar Olsen, Olsvold Sigurd AS, Per Ornum, Vibeke Melsom Ornum, P. S. Vikenes AS, Jan Pedersen, Odd A. Pedersen, Gunnar Petlund, Roland Pettersen, Plankontoret AS, Roar Prestesæter, Lars Rasmussen, Yngve Ringdal, Kjell Risberg, Arild Roald, Richard Rognsøy, Sigmund Rognsøy, Torleif Rosland, Thorstein Rustad, Steinar Ryland, Einar Rysjedal, Leif Kristian Røvang, Ragnar Scheen, Max Schmid, Septim AS, Siviløkonom H. Elnan AS, Skibs AS Abaco, Lars Ove Skorpen, Arvid Skaar, Svein Oddvar Slatlem, Lars H. Sletmoen, Per Smerkerud, Morten Snaprud, Odd Solheim, Ragnar Solli, Jørn L. Stang, Tore Staubo, Aase Staubo, Henrik Straume, Birger Strøm, Anne Mette Stuvstad, Bjarne Svelland, Tore Svensen, Einar Dag Giske Svinø, Per Gunnar Søiland, Kjetil Søreng, Thorbjørn Taugbøls dødsbo ved Elly T, augbøl Anne Teigland, Thor Espen Tholfsen, Erik Thulin, Odd Krane Thvedt, Roger Toppen, Bertin Torgersen, Ørjan Torgersen, Leif Inge Torkelsen, Håkon Torsvik, Halvor Tovshus, Trolløya AS, Halvard Ulvan, Johan Valderhaug, Rune Veie, Elling Verlo, Knut Ivar Vik, Harald Welle, Trygve Dag Winnæss, Palmar Ytterdal, Zaco AS, Ingvald P. Øvrebø, Johan Øye, Bergfinn Aabø, Jarle Aabø, Steinar Aase, Benedictus Heide, Frode Holgersen (advokat Bertel O. Steen - til prøve), Ole S. Bratteli, A.K. Knap Investor, Merethe H. Aas, Niels Erik Aavatsmark, Tor Aavatsmark, Annette Aavatsmark, Arvid Abrahamsen, Kai Adamski, Tommy Ananiassen, Jan-Cato Andreassen, Ivar Johan Andresen, Jan Erik Angelsen, Kristian Arensen, Anders Arntzen, Miloslav Benes, Beta Invest, Birk I Ak, Johan Birkeland A/S, Trygve Bjørnerem, Edith Bronken, Kjell Bronken, Fredrik Brønlund, Bygg- og Konsulentservice AS, Hans Bø, Liv Eyde Bø, Svein Dagestad, Knut Djupvik, Eidsvoll Invest v/Geir Tærud, Rolf Ellingsen, Arne Erichsen, Jon Erik Eriksen, Jon Helge Richter Eriksen, Bjørn Evje, Kristian Falnes, Bjørn Ove Fjørtoft, Marit Måna Gjelten, Gjensidige Gudbrandsdal, John Olaf Grimstvedt, Kai Groth, Stein Gulbrandsen, Roger Gustavsen, Bjørn T. Haukaas, Jonas Havord, Jostein Hesthammer, Preben Hette, Hydro Seafoods AS, Olav Imenes, Thor Kristian Inderberg, Intertrade Shipping AS, Magnus A. Jespersen, Ivan Kristiansen, Espen Landgraff, Evald Larsen, Mona Lieng, Bernt Willy Lund, Albert Lund, Trygve Martinussen, Harald Mellerud, Millon Er Nær Klubben, Kåre Gunnar Molvær, Erling Måna, Ketil Norman, Norsecraft Eiendom AS, Jens Petterteig, Øystein Ramsli, Per Gunnar Rasmussen, Alf Ole Reinholdtsen, Ole Rudi, Ole Martin Rystad, Arild Schanning Schmidt, Arne Skoland, Øyvind Strømsjordet, Summit AS, Tormod Sveen, Asbjørn Svendsen, Sydbank A/S, John Martin Sørgaard, Nils Tarberg, Tore Thjømøe, Asbjørn Thorstensen, Unibank A/S, Vesterheim Bomiljø, Westmarine AS, Tore Wie, Rikard Johan Wisløff Nilssen, Hans Henrik Øgaard, Odd Reidar Øie.