HR-2002-233 - Rt-2002-197

Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 2002-02-14
Publisert: HR-2002-00233 - Rt-2002-197 (41-2002)
Stikkord: Straffeprosess, Varetektsfengsling
Sammendrag: Saken gjaldt fengsling.
Saksgang: Hålogaland lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00233, straffesak, kjæremål
Parter: A (Advokat Bjørn Morten Hansen) mot den offentlige påtalemyndighet
Forfatter: Gjølstad, Coward, Oftedal Broch
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §170a, §171, §184, §388


Saken gjelder fengsling i medhold av straffeprosessloven §184 annet ledd, jf. §171 første ledd nr. 3.

A, født *.*.1964, er ved siktelse av 30. januar 2002 siktet for innbrudd, bilbrukstyveri og narkotikaovertredelser. Politiet pågrep ham og begjærte ham fengslet, men han ble ved Nord-Troms forhørsretts kjennelse av 30. januar 2002 løslatt. Begrunnelsen for løslatelsen var at fengsling - sett i sammenheng med den påregnelige fengselsstraff - ville utgjøre et uforholdsmessig inngrep. Politiet påkjærte avgjørelsen, og begjærte samtidig oppsettende virkning, som ble innvilget. Hålogaland lagmannsrett avsa 1. februar 2002 kjennelse, med slik slutning:

«A, født *.*.1964, kan inntil annet bestemmes av retten eller påtalemyndigheten, holdes varetektsfengslet til 27. februar 2002 kl. 15.00.»

A har i rett tid påkjært avgjørelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens lovanvendelse med hensyn til vurderingen av fengslingens forholdsmessighet. Det er i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsretten har ikke vurdert spørsmålet om oversoning opp mot risikoen for å sone store deler av straffen i varetekt, og retten har heller ikke tatt stilling til forholdsmessigheten ut i fra at det er sannsynelig at ytterligere varetekt vil bli begjært. Det synes videre som om lagmannsretten legger til grunn at fare for oversoning kun har betydning i de tilfeller hvor fengslingsfristen er forlenget flere ganger, noe som ikke er korrekt.

A har nedlagt slik påstand:

«A, født *.*.1964, løslates.»

Politiet er kjent med kjæremålet, og har vist til lagmannsrettens begrunnelse som dekkende for sitt syn.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget etter straffeprosessloven §388 første ledd har begrenset kompetanse, og kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning.

I kjæremålet har siktede anført at det er uriktig lovtolkning når lagmannsretten ikke har vurdert forholdsmessigheten av fortsatt fengsling frem til hovedforhandling, til tross for at retten anser at en begjæring om slik forlengelse er sannsynlig. Kjæremålsutvalget er enig i at dersom det er sannsynlig at fortsatt fengsling vil bli begjært frem til hovedforhandling, må retten vurdere om fengsling i hele perioden vil være et uforholdsmessig inngrep, jf. straffeprosessloven §170a, se Rt-2000-1432 og Rt-1999-1780 med videre henvisninger. Utvalget antar at dette likevel bare gjelder hvor det er sannsynelig at fengslingsgrunnlaget vil stå i samme stilling i hele perioden.

I nærværende sak uttaler lagmannsretten:

«Lagmannsretten finner at det foreligger sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå nye lovbrudd av den art som nevnes i straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3 om han ikke undergis fortsatt varetektsfengsling. Det vises til at de lovbrudd siktede med skjellig grunn er mistenkt for å ha begått, skal ha funnet sted innenfor et tidsrom på mindre enn en måned. Lagmannsretten finner som forhørsretten å legge til grunn at siktede er rusmisbruker, jf. siktedes rettslige forklaring i forhørsretten, og at han finansierer bruken ved vinningskriminalitet. Ut fra siktedes livssituasjon er det liten grunn til å anta at han vil avstå fra slik kriminell virksomhet. Lagmannsretten finner det ut fra dette påkrevd at siktede for en periode undergis varetektsfengsling. Varetektsperioden settes til fire uker, slik begjært.»

Deretter kommenterer lagmannsretten sannsynligheten for at forlenget fengsling vil bli begjært, men uttaler at en slik mulig senere begjæring ikke kan begrunne at varetektsfengsling nå vil være et uforholdsmessig inngrep. Utvalget forstår dette slik at lagmannsretten ut fra gjentakelsesfaren har funnet det nødvendig å holde siktede fengslet «for en periode», som er satt til fire uker, og at ikke bare forholdsmessigheten av inngrepet, men også gjentakelsesfaren deretter kan stille seg annerledes. Utvalget kan ikke se at det da foreligger en uriktig lovtolkning.

Heller ikke anførselen om at oversoning ikke er vurdert, kan føre frem. Lagmannsretten har uttrykkelig vurdert dette spørsmålet. Denne vurderingen er utvalget avskåret fra å prøve i et videre kjæremål.

Kjæremålet må etter dette forkastes.

Kjennnelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.