HR-2002-375-K - Rt-2002-349
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-04-04 |
| Publisert: | HR-2002-00375-K - Rt-2002-349 (80-2002) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Arbeidsrett |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om tjenestemanns rett til å stå i stilling ved tvist om opphør av midlertidig stilling, herunder om Arbeidsmiljøloven (1977) § 58A nr. 4 siste ledd kunne gis anvendelse overfor tjenestemenn som omfattes av Tjenestemannsloven (1983). |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 01-1360 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-3781 K/04 - Høyesterett HR-2002-00375, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | A, (advokat Geir Lippestad) mot Staten v/Finansdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig) |
| Forfatter: | Schei, Gussgard, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §58A, Tvistemålsloven (1915) §404, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §56A, §56, §61, §65, §66, §67, Tjenestemannsloven (1983) §56A, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) |
Saken gjelder spørsmål om tjenestemanns rett til å stå i stilling ved tvist om opphør av midlertidig stilling, herunder om arbeidsmiljøloven §58A nr. 4 siste ledd kan gis anvendelse overfor tjenestemenn som omfattes av tjenestemannsloven.
A ble midlertidig ansatt som førstekonsulent i Statistisk sentralbyrå fra 13. september 1999. Tilsettingen gjaldt frem til 30. juni 2000. Engasjementet ble senere forlenget, først frem til utgangen av 2000, siden til utgangen av juni 2001. A søkte våren 2001 på en utlyst fast stilling som førstekonsulent ved samme avdeling og seksjon som han selv jobbet i, men fikk ikke stillingen. Statistisk sentralbyrå varslet i brev av 29. mai 2001 at As engasjement opphørte fra 1. juli 2001. Da A møtte på jobb 2. juli 2001, ble han nektet adgang til arbeidsplassen.
A klaget til Finansdepartementet 20. juli 2001. Denne klagen har ikke ført frem. Den 8. august 2001 fremsatte han begjæring om midlertidig forføyning til Oslo namsrett med krav om å få stå i stillingen frem til endelig avgjørelse. Ved stevning av 12. desember 2001 har A reist søksmål for Oslo byrett.
Oslo namsrett avsa 13. oktober 2001 kjennelse for så vidt gjaldt kravet om midlertidig forføyning, med slik slutning:
«1. Begjæringen tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler A 15.000 kroner til Staten v/Finansdepartementet, innen to uker fra forkynnelsen av kjennelsen.»
Etter kjæremål fra A avsa Borgarting lagmannsrett kjennelse med slik slutning:
«1. Namsrettens kjennelse oppheves, og begjæringen om midlertidig forføyning avvises fra domstolene.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for namsretten eller for lagmannsretten.»
Lagmannsretten fant at arbeidsmiljøloven §58A nr. 4 siste ledd må anvendes analogisk i forhold til statstjenestemenn som omfattes av tjenestemannsloven. Denne bestemmelsen innebærer at det da ikke er adgang til å begjære midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven med krav om å stå i stillingen.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i hovedtrekk anført:
Kongelig resolusjon av 17. juni 1977 med senere endringer bestemmer at arbeidsmiljøloven §56A - §65 og §66 - §67 ikke gjelder for arbeidstakere som er tilsatt i statens tjeneste og som omfattes av tjenestemannsloven. Bestemmelsen i §58A nr. 4 siste ledd gjelder derfor ikke for statens tjenestemenn. Det er ikke holdepunkter i forarbeidene til arbeidsmiljøloven §58A for at lovgiver har ønsket å harmonisere reglene for statens tjenestemenn med reglene for øvrige arbeidstakere. Lagmannsrettens analogiske anvendelse av arbeidsmiljøloven §58A skaper et uoversiktlig system for valg av fremgangsmåte ved tvist om oppsigelse. Adgangen til å begjære midlertidig forføyning vil være en hensiktsmessig fremgangsmåte. Det vises til at Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse inntatt i Rt-1997-1411 har fulgt en slik fremgangsmåte.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og A gis rett til å stå i stilling ved SSB inntil det foreligger en endelig avgjørelse i spørsmålet om hans tilsettingsforhold.
2. Staten v/Finansdepartementet dømmes til å betale A omkostninger for alle tre rettsinstanser, med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrentelovens §3 første ledd første punktum, regnet fra forfall til betaling skjer.»
Staten v/Finansdepartementet har i korte trekk anført:
Lagmannsrettens kjennelse er korrekt. Tjenestemannsloven har ingen bestemmelse tilsvarende arbeidsmiljøloven §58A nr. 4 siste ledd, men det er likevel ingen holdepunkter i loven som tilsier at statsansatte har en mer vidtgående rett enn andre arbeidstakere til å bli stående i stillingen. Arbeidsmiljølovens regler vil være retningsgivende. Høyesterett har tidligere lagt til grunn at reelle hensyn taler for at tjenestemannsloven tolkes i samsvar med arbeidsmiljøloven der annen løsning ikke følger av loven selv. Det vises i den forbindelse til Rt-1993-1451 og Rt-2001-183. Dersom kjærende part skulle gis medhold i at lagmannsrettens kjennelse må oppheves, må saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
Staten v/Finansdepartementet har nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse i saken er begrenset av tvistemålsloven §404. A hevder at lagmannsrettens kjennelse bygger på uriktig lovtolkning, og dette kan utvalget prøve.
Ved lovtolkningen har lagmannsretten tatt utgangspunkt i at arbeidsmiljøloven §58A nr. 4 siste ledd regulerer midlertidig tilsattes rett til å stå i stillingen under en tvist om arbeidsforholdets lovlighet. Bestemmelsen lyder slik:
«Retten til å fortsette i stillingen, jf. §61 nr. 4, gjelder ikke for midlertidig tilsatte. Retten kan likevel bestemme, etter krav fra arbeidstakeren, at en midlertidig tilsatt kan fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort.»
Tjenestemannsloven har på sin side ingen slik bestemmelse, og det er antatt at dersom tjenestemannslovens regler skal legges til grunn, vil adgangen til å stå i stillingen reguleres av reglene om midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15.
Om valget mellom de to regelsett uttaler lagmannsretten:
«Problemstillingen blir dermed, slik lagmannsretten ser det, om man for tjenestemannslovens del bør anvende arbeidsmiljøloven §58A nr. 4 siste ledd analogisk, eller om man bør benytte de alminnelige regler om midlertidig forføyning.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at den førstnevnte løsning gir den beste og mest hensiktsmessige regel, både materielt og prosessuelt - i tillegg til at det er et poeng i seg selv at det er en viss harmoni mellom arbeidsmiljølovens og tjenestemannslovens regler. Lagmannsretten kan ikke se spesielle betenkeligheter knyttet til en slik analogiløsning. Riktig nok finnes det noe rettspraksis der man har benyttet reglene om midlertidig forføyning i slike tilfeller. Dette synes imidlertid å ha skjedd uten at den foreliggende problemstilling har vært vurdert, og kan derfor - som anført av staten - ikke være avgjørende.»
Lagmannsretten konkluderer etter dette med at det ikke er adgang til å begjære midlertidig forføyning når arbeidsmiljølovens regler skal anvendes. Isolert sett er utvalget enig i dette, jf. Rt-1996-1580.
Derimot deler utvalget ikke lagmannsrettens syn på hvorvidt bestemmelsen kan gis en slik analogisk anvendelse. På dette punkt har lagmannsretten ikke vurdert betydningen av forskrift 17. juni 1977 nr. 9383 med senere endringer om unntak og tilpasningsbestemmelser til arbeidsmiljøloven. I forskriftens avsnitt B punkt VIII, som er hjemlet i arbeidsmiljøloven §56 første ledd, unntas arbeidstaker som omfattes av tjenestemannsloven fra blant annet §56A - §65.
Ut fra lovmotivene til §58A nr. 4 siste ledd, jf. Ot.prp.nr.50 (1993-1994) side 237, må det legges til grunn at adgangen for en midlertidig tilsatt til å forbli i stillingen under en tvist om tilsettingsforholdets lovlighet er snevrere etter arbeidsmiljølovens bestemmelser enn etter reglene om midlertidig forføyning i tvangsfullbyrdelsesloven. En analogisk anvendelse av arbeidsmiljøloven vil således være til skade for arbeidstakeren. Når dette sammenholdes med bestemmelsen i forskriften av 1977, som unntar §58A fra anvendelse overfor tilsatte som faller inn under tjenestemannsloven, deler ikke utvalget lagmannsrettens syn at det ikke er spesielle betenkeligheter knyttet til en slik analogiløsning.
Utvalget finner at en harmonisering mellom de to lover på dette punkt eventuelt må skje ved en endring av regelverket. Det tilføyes at kjæremålsutvalget også tidligere har lagt til grunn at det er reglene om midlertidig forføyning som får anvendelse i et tilfelle som det foreliggende, jf. Rt-1997-1411, uten at anvendelse av §58A nr. 4 siste ledd den gang ble reist.
Etter dette har lagmannsretten lagt en uriktig lovtolkning til grunn. Kjennelsen må da oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten.
A har krevd saksomkostninger for alle instanser. Etter utvalgets resultat er det bare aktuelt å tilkjenne saksomkostninger for kjæremålsutvalget. Beløpet settes til 6.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til fortsatt behandling for Borgarting lagmannsrett.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/Finansdepartementet til A 6.000 - sekstusen - kroner innen 2 - to - uker med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum - for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente - fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.