HR-2002-434 - Rt-2002-993
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-08-26 |
| Publisert: | HR-2002-00434-A - Rt-2002-993 (221-2002) |
| Stikkord: | Strafferett, Drap, Straffutmåling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt straffutmåling i sak om drap og medvirkning til voldtekter begått av én av de domfelte i den såkalte X-saken.
A hadde tilstått og medvirket til oppklaring av saken mot B. Spørsmålet var hvilken nedsettelse i straff det burde føre til. Høyesterett vurderte karakteren av de straffbare forhold og de konkrete omstendigheter ved As tilståelse og forklaringer, og kom til samme resultat som flertallet i lagmannsretten, som fastsatte straffen til fengsel i 19 år. Etter dette ble anken forkastet. |
| Saksgang: | Kristiansand byrett 01.06.2001 - Agder lagmannsrett LA-2001-980 - Høyesterett HR-2002-00434, straffesak, anke |
| Parter: | A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Edward Dahl) |
| Forfatter: | Lund, Stang Lund, Mitsem, Støle, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §192, §195, §59, §213, §62, Straffeprosessloven (1981) §248 |
Dommer Lund: Saken gjelder straffutmåling i sak om drap og medvirkning til voldtekter begått av én av de domfelte i den såkalte Xsaken.
Kristiansand byrett avsa 1. juni 2001 dom i straffesak mot B og A. Overfor A hadde dommen for straffekravets vedkommende følgende domsslutning:
«3. A, f. xx.xx.1981, frifinnes for 1 forbrytelse mot straffeloven §233, 1. og 2. ledd.
4. A dømmes for 1 forbrytelse mot straffeloven §233, 1. og 2. ledd, 2 forbrytelser mot straffeloven §192, 1. ledd, 2. straffalternativ jf §213, og 2 forbrytelser mot straffeloven §195, 1. ledd, 2. straffalternativ jf §213, alt sammenholdt med straffeloven §62, 1. ledd til en straff av fengsel i 17 - sytten - år med fradrag for utholdt varetekt med til sammen 261 - tohundreogsekstien - dager.
5. Sikringsbemyndigelse gis ikke overfor A.»
A påanket byrettens straffutmåling til Agder lagmannsrett. Også påtalemyndigheten anket over straffutmålingen. Påtalemyndighetens anke førte frem. Agder lagmannsrett avsa 13. februar 2002 dom som for A hadde denne domsslutning:
«I Kristiansand byretts dom, domsslutninga pkt. 4, blir det gjort den endringa
Side:994
at straffa for A blir sett til fengsel i 19 - nitten - år. Varetektsfrådraget er på 365 - trehundreogsekstifem - dagar.»
Dommen ble avsagt under dissens. To av fagdommerne og én meddommer ville som byretten sette straffen til fengsel i 17 år.
A har påanket lagmannsrettens straffutmåling til Høyesterett. Det er i første rekke gjort gjeldende at As tilståelse og medvirkning til oppklaring av saken mot B må tillegges større vekt som formildende omstendigheter enn lagmannsretten har gjort. Videre anføres at A befant seg i en tvangssituasjon da forbrytelsene ble begått.
Jeg er kommet til at anken må forkastes.
A er funnet skyldig i forsettlig drap under særdeles skjerpende omstendigheter på den 8 år gamle C og medvirkning til Bs voldtekter av henne og av den 10 år gamle D. A forgrep seg også selv seksuelt på C. Drapet ble begått for å skjule seksualforbrytelsene og unndra seg straffen for disse. Han ble frifunnet for medvirkning til Bs drap på D.
Når det gjelder beskrivelsen av hendelsesforløpet og de straffbare handlinger, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
A har for Høyesterett gjort gjeldende at det ved bedømmelsen av hans subjektive forhold må legges vekt på at B var hovedmann og pådriver, og truet A med kniv til å forgripe seg seksuelt på C og deretter drepe henne. Byretten og lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke forelå noen tvangssituasjon for A, men at han hadde flere handlingsalternativer. Fra lagmannsrettens straffutmålingspremisser gjengis følgende om As forhold:
«Som nemnt tidlegare byggjer lagmannsretten på at B har vore pådrivar og hovudmann bak ugjerningane i X. Ved straffutmålinga for A må det leggjast vekt på at hans medverking må reknast å ha vore ein avgjerande føresetnad for at B kunne forgripe seg på dei to mindreårige jentene slik han gjorde.
Jamvel om han ikkje kunne vite kva tankar B hadde då borna blei lokka opp i skogen, måtte A i det minste då B tok fram kniven og gav ordre til jentene om å kle av seg, vite at dei skulle misbrukast seksuelt. I denne situasjonen valde A passivitet i staden for å gripe inn i hendingsgangen og prøve å hindre at jentene blei valdtekne.
Etter å ha blitt truga av B, forgreip A seg òg på C, jamvel om han ikkje gjekk så langt som den andre. Byretten har ved si avgjerd av skuldspørsmålet lagt til grunn at det ikkje var tale om alvorleg, livstrugande vald frå Bs side overfor A ved dette høvet, jf. domsutskrifta side 15. Dette er lagmannsretten samd i.
Den alvorlegaste handlinga som A blir dømd for, er drapet på C. Jamvel om han var i ein tankemessig svært kaotisk situasjon etter valdtektene og drapet på D, må han likevel reknast å ha hatt eit reelt val då han fekk overgjeve kniven frå B. Ein kan ikkje sjå anna enn at A då hadde fleire utvegar han kunne ha prøvt for å hindre nok eit drap, jf. byrettens merknader om dette på side 17 i domsutskrifta.
Men A valde å gje etter for press, og drap C. Måten drapet skjedde på, ved at han sette seg ned og stakk kniven i halsen hennar, medan B sat over beina hennar og heldt armane fast, er grufull og opprørande, og tyder på ein grunnleggjande mangel på innleving i hennar situasjon. For As del òg må dette
Side:995
drapet tvillaust reknast å ha skjedd under «særdeles skjerpende omstendigheter».»
Lagmannsretten har i forlengelsen av det som her er gjengitt, uttalt at Bs dominerende rolle gir As straffskyld en noe annen karakter som det kan være rimelig å ta et visst hensyn til ved straffutmålingen. For min del finner jeg det klart at de forbrytelser A er dømt for i utgangspunktet kvalifiserer til bruk av lovens strengeste straff, og jeg kan vanskelig se at det bør få nevneverdige konsekvenser ved straffutmålingen at hans straffskyld har en noe annen karakter enn Bs.
Jeg er imidlertid enig med byretten og lagmannsretten i at As tilståelse og medvirkning til oppklaring av saken mot B må tillegges vekt som straffreduserende omstendigheter. Spørsmålet er hvilken nedsettelse dette bør føre til.
Ved lovendring 2. mars 2001 fikk straffeloven §59 annet ledd en bestemmelse om at en uforbeholden tilståelse skulle tas i betraktning ved straffutmålingen. Bestemmelsen søker sin begrunnelse i hensynet til at lovbrudd blir oppklart og at det skjer snarest mulig. Dette har samfunnet, ofrene og de pårørende sterkt behov for, ikke minst i alvorligere saker. Bakgrunnen for lovendringen var at man ønsket å tillegge tilståelser større vekt ved straffutmålingen enn det som fulgte av Høyesteretts praksis, jf. Ot.prp.nr.81 (1999-2000) side 37. Av proposisjonen fremgår for øvrig at begrepet «uforbeholden tilståelse» har samme betydning som i straffeprosessloven §248, jf. side 44.
Hvilken vekt en uforbeholden tilståelse skal tillegges, vil måtte bero på de konkrete omstendighetene i saken. Blant annet vil tidspunktet for tilståelsen og hvilke bevis som da foreligger og som domfelte er kjent med, ha betydning.
A avga uforbeholden tilståelse med hensyn til de faktiske forhold i saken - med unntak for hans eget seksuelle overgrep mot C - den 13. september 2000, ca fire måneder etter at forbrytelsene ble begått, og etter at han i flere avhør hadde nektet befatning med dem. På dette tidspunkt var han imidlertid klar over at han var under sterk mistanke. Forut for tilståelsen ble han gjort kjent med at politiet hadde sikret biologisk materiale fra åstedet, at dette stemte med hans DNA-profil og at politiet var sikre på at han var en av gjerningsmennene. Han ble samtidig gjort oppmerksom på hvilke fordeler han kunne ha av å legge kortene på bordet.
Det begrenser vesentlig den vekt As tilståelse av egne straffbare forhold kan tillegges, at tilståelsen først kom etter at det forelå bevis som med stor sikkerhet knyttet ham til åstedet. I denne situasjonen hadde han også en klar egeninteresse av å trekke inn B for å unngå å bli belastet mer omfattende forbrytelser enn han hadde begått. Hans forklaring var imidlertid avgjørende for å få B dømt. Og ut fra de hensyn som ligger bak straffeloven §59 annet ledd må det få betydning ved straffutmålingen at saken gjennom As tilståelse og forklaringer ble fullstendig oppklart.
Hensett til karakteren av de straffbare forhold og til de konkrete omstendigheter ved As tilståelse og forklaringer, er jeg enig med lagmannsrettens flertall i at straffen settes til fengsel i 19 år.
Side:996
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Mitsem: Likeså.
Dommer Støle: Likeså.
Justitiarius Schei: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
Anken forkastes.