HR-2002-492 - Rt-2002-860
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-26 |
| Publisert: | HR-2002-00492 - Rt-2002-860 (185-2002) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om gjenopptakelse av straffesak. |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00492, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A v/B (advokat Trygve Lange-Nielsen) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Dolva, Skoghøy, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §391, §308, §389, §392 |
Saken gjelder spørsmål om gjenopptakelse av straffesak.
A, født *.*.1928, ble ved Agder lagmannsretts dom av 14. desember 1988 dømt til ubetinget fengsel i ett år for utuktig omgang med sin datter. Ifølge dommen fant overgrepet sted da datteren var 4-5 år. A sonet straffen i 1989. Han døde i 1990.
Advokat Trygve Lange-Nielsen har på vegne av As datter, B (fornærmedes halvsøster), fremsatt begjæring overfor Agder lagmannsrett om gjenopptakelse av straffesaken, jf. straffeprosessloven §389 annet ledd jf. §308. Begjæringen bygger i hovedsak på at ny viten om barns vitneforklaringer og tolking av anogenitale funn svekker fornærmedes forklaring og de medisinsk sakkyndiges konklusjon i saken. I gjenopptakelsesbegjæringen ble det bedt om at det blir oppnevnt medisinsk sakkyndige for å vurdere de medisinske funnene i saken på nytt. Lagmannsretten avslo begjæringen om sakkyndigoppnevnelse, og avsa 25. februar 2002 kjennelse med slik slutning:
«Begjæringen om gjenopptakelse tas ikke til følge.»
B har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Anførslene kan i hovedtrekk gjengis slik:
Høyesteretts kjæremålsutvalg har full kompetanse og bør avgjøre gjenopptakelsesspørsmålet etter å ha oppnevnt to sakkyndige i saken.
Alternativt må lagmannsrettens avgjørelse oppheves, og utvalget må pålegge lagmannsretten å oppnevne sakkyndige. Lagmannsretten har ikke oppfattet eller forstått det sentrale innhold i gjenopptakelsesbegjæringen, nemlig å få en konkret sakkyndig vurdering av i hvilken grad ny medisinsk kunnskap godtgjør at overlege Erik Kreyberg Nordmanns uttalelse er misvisende og uriktig. Det fremgår av lagmannsrettens gjengivelse av anførslene at retten har utelatt det viktigste, nemlig kravet om en konkret sakkyndig uttalelse «om de beskrevne funn hos [fornærmede] som indikasjon på at det har funnet sted seksuelt misbruk». Det vises til elleve konkrete saker der retten har oppnevnt nye sakkyndige som har underkjent de medisinske vurderinger fra Akerklinikkens leger. Det er merkelig at retten ikke har forstått at en konkret medisinsk vurdering, som høyst sannsynlig vil ha samme utfall som i de elleve nevnte saker, er selve forutsetningen for begjæringen om gjenopptakelse. Det har ikke vært hevdet at den generelle medisinske utvikling med nye forskningsresultater og den endrede oppfatning av bevisverdien av små barns utsagn, også basert på forskningsresultater, isolert gir grunnlag for gjenopptakelse. Lagmannsretten har ved dette umuliggjort behandling av gjenopptakelsessaken på et forsvarlig grunnlag og i tråd med fast rettspraksis.
Den kjærende part har i henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon krav på en forsvarlig behandling av begjæringen om gjenopptakelse. Når lagmannsretten har nektet oppnevnelse av sakkyndige, er lagmannsrettens behandling ikke forsvarlig. Dette er opphevelsesgrunnlag.
Hvis kravet om oppnevnelse av sakkyndige tas til følge, må det uten videre følge at lagmannsrettens kjennelse må oppheves fordi den hviler på mangelfullt grunnlag og en klar feilbehandling. Det må også være en saksbehandlingsfeil at nektelsen av å oppnevne sakkyndige ikke er begrunnet.
Lagmannsrettens standpunkt synes å være påvirket av at A er død, at man ikke vet om han mente seg dømt med urette og at han ikke brukte rettsmidler. Alt dette er irrelevant, men hans forsvarer har nå opplyst at A var meget opptatt av at han var uskyldig dømt, og at han ble fortalt av forsvareren at det ikke nyttet å bruke rettsmidler mot dommen.
Den kjærende part har også reist spørsmål om lagmannsretten har hatt tilgjengelig brev fra advokat Lange-Nielsen til lagmannsretten av 21. januar 2002 som det vises til i gjenopptakelsesbegjæringen, samt de fire gjenopptakelseskjennelsene som var vedlagt brevet.
B har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt: Høyesteretts kjæremålsutvalg oppnevner sakkyndige. Saken gjenopptas.
Subsidiært: Høyesteretts kjæremålsutvalg oppnevner sakkyndige. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Atter subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves. Lagmannsretten pålegges å oppnevne sakkyndige.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har i det vesentlige sluttet seg til lagmannsrettens kjennelsesgrunner. Det anføres at det ikke er grunnlag for gjenopptakelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Den angrepne avgjørelse er truffet av lagmannsretten som første instans. Kjæremålsutvalget har dermed full kompetanse ved behandlingen av kjæremålet.
Utvalget har kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Etter straffeprosessloven §391 nr. 3 kan en straffesak kreves gjenopptatt til gunst for siktede «når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge».
For at gjenopptakelse skal kunne kreves etter denne bestemmelsen, må det foreligge konkrete nye faktiske opplysninger i saken eller nye sakkyndige vurderinger av det bevismateriale som forelå da saken ble pådømt, se for eksempel Rt-2000-2142 med henvisninger til tidligere rettspraksis. Noen nye slike opplysninger eller vurderinger foreligger ikke. Det at det blir fremsatt nye synspunkter om det bevismateriale som forelå ved pådømmelsen, kan ikke være gjenopptakelsesgrunn etter denne bestemmelsen. Kjæremålsutvalget finner det på denne bakgrunn klart at det ikke foreligger grunnlag for gjenopptakelse etter §391 nr. 3.
Etter straffeprosessloven §392 annet ledd kan en straffesak kreves gjenopptatt til gunst for siktede «når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på nytt». Denne bestemmelsen krever ikke at det foreligger nye faktiske opplysninger eller bevis i saken. Etter denne bestemmelsen kan også en ny vurdering av de beviser som forelå ved domfellelsen, og som angår skyldspørsmålet, benyttes som grunnlag for gjenopptakelse. Det samme gjelder saksbehandlingsfeil i forbindelse med avgjørelsen av skyldspørsmålet, jf. Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer, Bind II, 3. utgave (2001), side 1233 med henvisninger til rettspraksis.
Som lagmannsretten bemerker, er det dommeravhør som i denne saken ble foretatt av fornærmede, og som - med partenes samtykke - ble dokumentert under hovedforhandlingen for lagmannsretten, «ikke ... særlig vellykket». Dommeren legger ordene i munnen på fornærmede, og de svar som fornærmede gir, blir gitt på grunnlag av sterkt ledende spørsmål. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning er det imidlertid liten grunn til å tro at dommeravhøret kan ha spilt noen sentral rolle ved juryens bevisvurdering. Dommeravhøret inneholder en påtegning om at de svar som fornærmede hadde avgitt, «mer eller mindre, først og fremst ved hjelp av mor, [ble] «trukket ut» av henne». Selv om dommeren i påtegningen sier at «[i]nntrykket« likevel er at fornærmede «har hatt en episode med sin tiss som hun husker, men har vanskelig for å snakke om», må det antas at det er de medisinske funn sammen med den vurdering av disse som ble gitt av overlege Erik Kreyberg Normann, og de opplysninger som fornærmede hadde gitt til ham, som har stått sentralt. Det forelå også supplerende momenter i saken.
Som lagmannsretten fremholder, gir nyere forskning grunn til større forsiktighet med hensyn til å trekke slutninger om seksuelle overgrep på grunnlag av anogenitale medisinske undersøkelser. Til tross for at en sakkyndig uttalelse i dag - på bakgrunn av nyere forskning - trolig ville ha lagt mindre vekt på enkelte av de momenter Normann har fremhevet i sin rapport, finner kjæremålsutvalget ikke tilstrekkelig grunn til å oppnevne sakkyndig. Forholdet er at fornærmede blant annet i forbindelse med medisinske undersøkelser hos Normann har fortalt om et seksuelt overgrep, og de medisinske funn som er gjort, er vel forenlig med dette. Det er nå gått 12 år siden domfelte døde. På bakgrunn av det samlede bevismateriale som foreligger, kan utvalget ikke se at det finnes grunn til å reise en slik tvil om riktigheten av dommen at det er tilstrekkelig grunnlag for gjenopptakelse etter §392.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.