HR-2002-619-K - Rt-2002-712
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-04 |
| Publisert: | HR-2002-00619-K - Rt-2002-712 (151-2002) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Arbeidsrett, Oppsigelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om fratredelse under behandlingen av en oppsigelsessak. |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett 06.03.2002 - Høyesterett HR-2002-00619, sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo v/ advokat Andreas Stang Lund) mot A |
| Forfatter: | Dolva, Skoghøy, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179 |
Saken gjelder krav om fratredelse under behandlingen av en oppsigelsessak etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd.
A ble 18. februar 1994 tilsatt som leder av skolefritidsordningen (SFO) ved Bolteløkka skole i Oslo kommune. I ansettelsesbrevet står det at hun er «ansatt i Oslo kommune bydel St. Hanshaugen Ullevål (3), i stilling som leder (st. kode 8029)», og at «Arbeidssted er f.t. Bolteløkka skolefritidsordning». Hun tiltrådte i stillingen 7. mars 1994.
Etter klager fra foreldre og ansatte ble hun i desember 1995 tatt ut av stillingen. Hun ble da midlertidig tilsatt i en annen stilling i kommunen, som hun fungerte i fra mars til august 1996. Etter dette ble hun sykmeldt, hadde fødselspermisjon, og ble deretter sykmeldt igjen. Da hun møtte på jobb ved Bolteløkka SFO 4. januar 1999 for å gjeninntre i sin stilling der, var denne stillingen besatt av en annen person. Ansvaret for SFO hadde da blitt overført fra bydelen til skoleadministrasjonen, og ansettelsen av en annen person i As tidligere stilling skal ha hatt sammenheng med en intern misforståelse i kommunen.
A ble tilbudt en rekke stillinger i SFO ved andre skoler i kommunen, men hun takket nei til disse tilbudene. Oslo kommune sendte varsel om oppsigelse 7. januar 2000. Ved brev av 26. juni 2000 ble A oppsagt. Oppsigelsen var begrunnet i at A ikke har vært villig til å ta imot tilbudt arbeid.
Etter at forhandlinger mellom arbeidtaker og arbeidsgiver ikke førte frem, gikk A til sak for å få kjent oppsigelsen ugyldig. Oslo byrett frifant kommunen i dom av 11. september 2001. Dommen er anket til lagmannsretten, og ankeforhandling er berammet til 12. november 2002. Kommunen krevde under ankesaksforberedelsen at det skulle avsies kjennelse for at A skulle fratre sin stilling under sakens behandling, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd. Borgarting lagmannsrett avsa under dissens kjennelse 6. mars 2002 med slik slutning:
«Begjæringen om at A skal fratre sin stilling tas ikke til følge.»
Oslo kommune har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og slutter seg til den begrunnelse lagmannsrettens mindretall har gitt. Det anføres at det ser ut som flertallet har lagt til grunn at hovedregelen om at arbeidstakeren har krav på å stå i stilling også gjelder når oppsigelsen er begrunnet i arbeidstakers forhold. I slike tilfeller skal imidlertid krav om fratreden vanligvis tas til følge. Uklarheten omkring gjeninntreden i stillingen etter fødselspermisjon og sykeperioder er uten betydning da oppsigelsen er begrunnet i As avslag på tilbud om nye stillinger.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
«1. Begjæringen om at A skal fratre sin stilling under behandlingen av saken om oppsigelsen av henne tas til følge.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger med tillegg av forsinkelsesrente.»
A har inngitt tilsvar hvor hun gjør gjeldende at det er det lagmannsrettens flertall har kommet frem til, som er riktig. Det er etter hennes oppfatning ikke tilstrekkelig grunn til at hun skal fratre sin stilling frem til ankeforhandlingen 12. november 2002.
A har nedlagt slik påstand:
«1. A skal ikke fratre sin stilling under behandling av saken om oppsigelsen av henne tas til følge.
2. A tilkjennes saksomkostninger med tillegg av forsinkelsesrente.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Den angrepne avgjørelse er truffet av lagmannsretten som første instans, og kjæremålsutvalget har dermed full kompetanse.
Kjæremålsutvalget har kommet til at kjæremålet må tas til følge.
Hovedregelen etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd første punktum er at dersom arbeidstakeren har reist søksmål om gyldigheten av oppsigelsen innenfor søksmålsfristen, har arbeidstakeren rett til å fortsette i stillingen inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom eller kjennelse. Etter §61 nr. 4 annet ledd tredje punktum kan likevel retten etter krav fra arbeidsgiveren ved kjennelse bestemme at arbeidstakeren skal fratre under sakens behandling, «dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling». I forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt at det ved «vurderingen av om det vil være urimelig at arbeidsforholdet fortsetter, vil ... være naturlig å skille mellom de tilfeller hvor oppsigelsen er begrunnet i disiplinære forhold o.l. og tilfeller hvor oppsigelsen er begrunnet i bedriftens forhold», se Ot.prp.nr.41 (1975-1976) side 75. Deretter uttaler departementet blant annet:
«Skyldes oppsigelsen en forgåelse fra arbeidstakerens side e.l, bør retten i alminnelighet ta et krav om at han skal fratre under sakens behandling til følge. Forutsetningen er at den påståtte forgåelse er av en slik art at den kan gi saklig grunn for oppsigelse.»
Denne lovforståelse er fulgt opp i rettspraksis, se for eksempel kjennelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1986-722, Rt-1992-1547 og Rt-1999-1998.
Ved vurderingen av om arbeidstakeren ved oppsigelse på grunn av forgåelse fra arbeidstakers side skal fratre under sakens behandling, må det i tillegg til forgåelsens karakter legges vekt på om grunnlaget for oppsigelsen fremstår som tvilsomt og det sannsynlige utfall av oppsigelsessaken, se for eksempel Rt-1986-722 og Rt-1992-1681. Dette medfører at spørsmålet stiller seg noe forskjellig etter som om hovedforhandling er avholdt eller ikke.
I den foreliggende sak er oppsigelsessaken behandlet av byretten, men byrettens dom er påanket til lagmannsretten. Byretten har kommet til at ansettelsesavtalen må forstås slik at A ikke var ansatt ved Bolteløkka SFO, men ved SFO i Oslo kommune, og at arbeidsgiver derfor - innenfor rammen av styringsretten - kunne be henne ta likeverdige stillinger andre steder i kommunen. Retten har konkludert med at A «ved sine gjentatte avslag [på] kommunens tilbud om stillinger med plassering på tjenestested med en beliggenhet som ikke ga henne en urimelig besværlig reisevei ut fra hva som er vanlig for yrkesaktive i Oslo, i alvorlig grad har misligholdt sine plikter etter ansettelseskontrakten til - som arbeidstager i kommunen - å akseptere pålagte arbeidsoppgaver og tjenestested», og at oppsigelsen derfor er saklig og gyldig. Kjæremålsutvalget har ut fra det materiale som er forelagt for utvalget, ikke grunnlag for å se annerledes på saken.
Lagmannsrettens flertall har bemerket at det er en «viss uklarhet knyttet til» As stilling ved Bolteløkka SFO, «der kommunen synes å ha ansatt en annen i hennes sted, muligens ut fra en misforståelse».
Etter kjæremålsutvalgets syn kan den omstendighet at stillingen som leder ved Bolteløkka SFO var besatt av en annen person da A kom tilbake 4. januar 1999, ikke tillegges avgjørende betydning. Etter klager fra foreldre og ansatte ble A tatt ut av denne stillingen i desember 1995, og hun har senere ikke tjenestegjort i denne. Som byretten fremholder, måtte kommunen innenfor rammen av styringsretten kunne plassere A i tilsvarende stilling ved en annen skole med en akseptabel plassering i forhold til bostedet. Når det var blitt ansatt en annen person i lederstillingen ved Bolteløkka SFO uten at forholdet til A var blitt endelig avklart, synes det å ha sammenheng med at kommunen - etter en rekke ganger forgjeves å ha forsøkt å komme i kontakt med A - hadde gått ut fra at hun ikke ville komme tilbake til denne stillingen.
På denne bakgrunn er utvalget kommet til at det vil være urimelig å kreve at arbeidsforholdet skal bli opprettholdt til oppsigelsessaken er rettskraftig avgjort. A må etter dette pålegges å fratre sin stilling i Oslo SFO.
Fratredelsestidspunktet fastsettes til 20. juni 2002.
Kommunen har nedlagt påstand om saksomkostninger. Kjæremålsutvalget finner at avgjørelsen av saksomkostningene bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter hovedsaken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. A pålegges å fratre sin stilling i Oslo SFO 20. juni 2002.
2. Avgjørelsen av saksomkostningene utstår til den dom eller kjennelse som avslutter oppsigelsessaken.