HR-2002-674 - Rt-2002-986
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-08-21 |
| Publisert: | HR-2002-00674 - Rt-2002-986 (219-2002) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Gjenopptakelse |
| Sammendrag: | Saken gjaldt videre kjæremål over byrettens kjennelse om ikke å ta til følge begjæring om gjenopptakelse av straffesak. |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00674, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Kjell M. Brygfjeld) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Gussgard, Flock, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §391, §388, Straffeloven (1902) §275, §276 |
Saken gjelder videre kjæremål over byrettens kjennelse om ikke å ta til følge begjæring om gjenopptakelse av straffesak.
A, født *.*.1934, ble ved Stavanger byretts dom 23. juni 1995 dømt for grov utroskap - overtredelse av straffeloven §276 jf. §275 - til en straff av fengsel i to år. Begjæring om fornyet behandling ved lagmannsretten ble nektet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, og anke over rettsanvendelsen ble nektet fremmet. Anke over straffutmålingen ble av Høyesterett tatt til følge ved at straffen ble redusert til fengsel i ett år og åtte måneder.
Ved straffedommen ble A i egenskap av overingeniør i Statoil kjent skyldig i å ha formidlet informasjon om tekniske og kommersielle forhold til en leverandør (Mannesmann Handel AG i Tyskland) i hensikt å skaffe seg en uberettiget vinning. Det er i dommen lagt til grunn at A mottok bestikkelser fra Mannesmann med til sammen 630.000 kroner.
A fremsatte 12. august 1999 begjæring om gjenopptakelse av Stavanger byretts dom. Byretten oppnevnte to sakkyndige i anledning gjenopptakelsesbegjæringen, hvorav den ene også var oppnevnt som sakkyndig under straffesaken i 1995.
Stavanger byrett avsa 5. mars 2001 kjennelse i saken med slik slutning:
«Gjenopptakelsesbegjæringen tas ikke til følge.»
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 15. mars 2002 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunnlag av feil i lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling. Det er i hovedtrekk anført:
Lagmannsretten har tatt feil ved tolkningen av straffeprosessloven §391 nr. 3 for så vidt angår hvilke omstendigheter som i lovens forstand er nye. Dette har ført til at de omstendigheter som det er vist til i begjæringen, ikke er ansett som nye. Lagmannsretten har vist til at As anførsler i hovedsak er de samme som under rettssaken og i forbindelse med anken. Retten har forvekslet lovens krav til nye opplysninger med et krav til nye anførsler. Loven krever ikke at anførslene, eller selve det faktum som den domfelte hevder, skal være nye eller nytt, men at det opplyses nye omstendigheter eller bevis.
Etter at dommen ble rettskraftig er det kommet frem helt nye omstendigheter som bekrefter og styrker det syn som A hevdet under straffesaken. De nye opplysninger som foreligger, er for det første at Statoil fortsatt bruker de tekniske spesifikasjoner og tekniske løsninger A utarbeidet, og som angivelig skal ha tilgodesett Mannesmann i forhold til andre leverandører. For det andre foreligger nye uttalelser fra Statoil, som gir viktig tilleggsinformasjon for å belyse bevisførselen under hovedforhandlingen. For det tredje fremheves at det utstyr A designet eller bidro til designet av, den dag i dag markedsføres av Vallourec & Mannesmann, og brukes både av Statoil og av alle andre operatører på norsk sokkel. Under byrettssaken fikk ikke A anledning til å dokumentere omfanget og karakteren av sitt utviklingsarbeide.
Både byrettens og lagmannsrettens anliggende synes å ha vært om det som er anført i begjæringen, endrer den bevisvurdering som byretten foretok under hovedforhandlingen. Det sentrale er imidlertid om de nye opplysninger er egnet til å påvirke den strafferettslige bedømmelse av det faktum som byretten fant bevist.
Det har vært gjenopptakelsesbegjæringens formål å illustrere hvordan disse nye opplysninger kan påvirke byrettens bevisvurdering. Det dreier seg ikke om et angrep på bevisvurderingene basert på det opprinnelige materialet.
Tilleggskravet om at de nye opplysningene gir en rimelig mulighet for et endret resultat er - som et resultat av den uriktige lovtolkning - ikke vurdert av lagmannsretten.
I forhold til saksbehandlingen anføres at lagmannsretten uriktig har avvist krav om å foreta bevisopptak av to sentrale vitner. Det er riktig av disse vitnene også forklarte seg under byrettens behandling av saken, men aktualiteten i vitnenes forklaring knytter seg til de nye opplysninger som er fremkommet.
Alternativt gjøres også gjeldende at lagmannsrettens premisser er uklare når det gjelder spørsmålet om nye opplysninger. Det er ubestridelig lagt frem nye opplysninger om Statoils bruk av As spesifikasjoner og om Vallourec & Mannesmanns bruk av de design A har utviklet. Siden de nye opplysninger ikke er vurdert som nye i forhold til den tidligere bevisførsel, er det umulig ut fra premissene å forstå hvordan så vel byrett som lagmannsrett kan konkludere med at det ikke er grunnlag for gjenopptakelse.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves.»
Påtalemyndigheten har anført at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §391 nr. 3 korrekt. I realiteten er det vurderingen av om det foreligger nye omstendigheter eller nye bevis som bestrides, men dette faller utenfor kjæremålsutvalgets kompetanse etter straffeprosessloven §388.
Til anførselen om saksbehandlingsfeil bemerker påtalemyndigheten at det er rettslig uavklart om en beslutning som nekter bevisopptak kan angripes ved kjæremål. Det gjøres gjeldende at det uansett ikke foreligger en saksbehandlingsfeil på dette punkt. Lagmannsretten har korrekt kommet til at det ikke var grunn til å foreta bevisopptak.
Påtalemyndigheten er ikke enig i at lagmannsrettens premisser er uklare når det gjelder spørsmålet om nye opplysninger. På flere punkter foretar lagmannsretten konkrete vurderinger - noen steder under henvisning til byrettens premisser.
Kjæremålet påstås forkastet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet er et videre kjæremål der kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset til å prøve den generelle lovtolking og saksbehandlingen ved lagmannsretten, jf. straffeprosessloven §388.
Utvalget er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Etter straffeprosessloven §391 nr. 3 kan en straffesak kreves gjenopptatt til gunst for siktede «når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge». For at gjenopptakelse skal kunne kreves etter denne bestemmelsen, må det foreligge konkrete nye faktiske opplysninger i saken eller nye sakkyndige vurderinger av det bevismaterialet som forelå da saken ble pådømt, se eksempelvis Rt-2000-2142 med henvisninger til tidligere rettspraksis. Det at det blir fremsatt nye synspunkter om det bevismaterialet som forelå ved pådømmelsen, kan ikke være gjenopptakelsesgrunn etter denne bestemmelsen.
Lagmannsretten har innledningsvis bemerket at byretten har bygget på «den rettsoppfatning som Høyesteretts kjæremålsutvalg gir uttrykk for i Rt-1998-1850 flg. Utgangspunktet for at gjenopptakelse skal kunne skje jf. straffeprosessloven §391 nr. 3 er at de nye opplysninger «synes egnet til» å lede til frifinnelse eller en vesentlig mildere rettsfølge. Det er tilstrekkelig for gjenopptakelse at det er en rimelig mulighet for et endret resultat på bakgrunn av nye opplysninger».
Lagmannsretten har med dette gitt uttrykk for et riktig utgangspunkt for lovtolkingen. A har anført at lagmannsretten likevel har tatt feil, ved at retten har forvekslet lovens krav om nye opplysninger med et krav om nye anførsler. Det siktes særlig til følgende uttalelse:
«Lagmannsretten finner ikke at der i kjæremålet er fremkommet noe som tilsier at byretten har gjort feil ved bevisvurderingen i anledning behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen. Alle de påståtte nye opplysningene er av byretten vurdert, og den har konkludert med at disse var fremme under hovedforhandlingen og ble vurdert særdeles grundig. Byretten har foretatt en grundig gjenomgang av begjæringen og punktvis vurdert det i begjæringen anførte holdt opp mot dommen og de sakkyndige utalelser avgitt i anledning gjenopptakelsessaken. De vurderinger som byretten har foretatt og de konklusjoner den har trukket er lagmannsretten enig i og kan i det vesentlige slutte seg til. Det skal bemerkes at vitnene som særskilt påberopes i kjæremålsomgangen ikke er nye, men ble begge ført for byretten. Det forhold at de evt vurderer saken annerledes enn byretten, er ikke nye bevis som sådan. Deres vitneforklaringer er etter lagmannsrettens syn bare av betydning i den grad de sammen med det øvrig fremlagte matriale kan bringe noe nytt i saken.»
Etter kjæremålsutvalgets oppfatning er dette ikke uttrykk for et feilaktig rettslig utgangspunkt. Lagmannsretten viser i sin kjennelse til at byretten etter en grundig gjennomgang av de forhold som er påpekt i gjenopptakelsesbegjæringen, ikke på noe punkt har funnet at det er fremkommet opplysninger som kan medføre en rimelig mulighet for et endret resultat av saken. Deretter gjennomgår den konkret en del av de påberopte opplysningene som er fremhevet i kjæremålserklæringen, og konkluderer med at det i kjæremålet ikke er fremkommet noe som tilsier at byretten har tatt feil ved bevisvurderingen i anledning behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen.
Ut fra sammenhengen kan det heller ikke ses å være uttrykk for en feilaktig rettsoppfatning når lagmannsretten, på samme måte som byretten, gir uttrykk for at gjenopptagelsesbegjæringen «... knytter seg til byrettens bevisvurdering som dels kunne vært og ble gjort gjeldende ved anke». Som fremhevet blant annet i Rt-2000-2142, er det ikke et krav for gjenopptakelse at de nye omstendigheter eller bevis som påberopes, ikke har vært kjent for parten tidligere, og således kunne vært gjort til ankegrunn. Slik uttalelsen er plassert, gir den imidlertid etter utvalgets oppfatning uttrykk for en faktisk konstatering av hvordan lagmannsretten oppfatter anførslene, uten at dette gjøres til noe element i den rettslige vurdering. Utvalget nevner her at byretten gjentatte ganger har bemerket at gjenopptakelsesbegjæringen bærer preg av å være skrevet som en ankeerklæring.
A har også gjort gjeldende at det var en saksbehandlingsfeil av lagmannsretten ikke å foreta bevisopptak av to sentrale vitner. Lagmannsretten fant det ikke nødvendig for avgjørelsen av saken å avholde bevisopptak av disse vitnene. Det fremgår at begge vitnene forklarte seg for byretten under straffesaken. I rettspraksis har det vært lagt til grunn at forklaringer fra slike vitner ikke kan anses som nye bevis i forbindelse med gjenopptakelse, jf. eksempelvis Rt-2000-2142. Hvorvidt dette gjelder som en unntaksfri regel, går utvalget ikke inn på, men slik denne saken ligger an, kan utvalget ikke anse det som noen saksbehandlingsfeil at bevisopptak ikke ble holdt.
Utvalget kan heller ikke se at det er mangler ved lagmannsrettens begrunnelse for øvrig.
Kjæremålet blir å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.