HR-2006-1589-U - Rt-2006-1125

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2006-09-18
Publisert:	HR-2006-01589-U - Rt-2006-1125
Stikkord:	Tingsrett, Eiendomsoverdragelse, Overskjønn vannverkeiendom, Avtaleskjønn
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om avvisning av begjæring om overskjønn.
Saksgang:	Nordfjord tingrett - Gulating lagmannsrett (sak nr. 05-173395SKJ-GULA/AVD2) - Høyesterett HR-2006-01589-U, (sak nr. 2006/1253), sivil sak, kjæremål
Parter:	Gloppen kommune (advokat Stig J. Harris) mot Samuel Andreas Bakke (advokat Endre Grande)
Forfatter:	Gussgard, Rieber-Mohn, Skoghøy
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §4, Selskapsloven (1985) §2-1

(1) Saken gjelder spørsmål om avvisning av begjæring om overskjønn.

(2) I avtale datert 22. desember 2003 ble Eide og Kleivedammen Vassverks eiendommer med virkning fra 1. januar 2004 overdratt til Gloppen kommune. Foruten kommunen og vannverket var også vannverkets 42 deltakere parter i avtalen.

(3) Etter avtalens punkt V skulle vederlaget som tilkom vannverket, fastsettes ved rettslig skjønn, jf. skjønnsprosessloven § 4 første ledd. Avtaleskjønnet skulle påstevnes og bekostes av Gloppen kommune. Kommunen innga 28. januar 2004 begjæring om avtaleskjønn til Nordfjord tingrett. I skjønnskravet var vannverkets 42 deltakere oppført som saksøkte, ikke vannverket som sådant.

(4) Fjordane tingrett avhjemlet 31. august 2005 skjønn med slik slutning:

”1. Skjønet er fremja.

2. Gloppen kommune betalar til Eide og Kleivedammen Vassverk 700 000 - sjuhundretusen - kroner med tillegg av fastsett saknadsrente innan 2 - to - veker frå kunngjering av skjønnet eventuelt med tillegg av lovsett rente ved for sein betaling frå forfall til betaling skjer.

3. Gloppen kommune betalar sakskostnader til advokat Endre Grande med 111 655,40 -ethundreogellevetusensekshundreogfemtifem 40/100 - kroner innan 2 - to - veker frå kunngjering av skjønnet med tillegg av lovsett rente ved for sein betaling frå forfall til betaling skjer.

4. Gloppen betalar kostnader til retten fastsett i eiga avgjerd.”

(5) Vannverket og deltakerne begjærte sammen overskjønn for å få vederlaget forhøyet, mens kommunen begjærte overskjønn for å få det redusert. I kommunens begjæring var bare deltakerne gjort til motparter; ikke vannverket. Deltakerne i vannverket påstod derfor kommunens overskjønnsbegjæring avvist.

(6) Gulating lagmannsrett - satt med skjønnsbestyreren alene - avsa 6. juni 2006 kjennelse med slik slutning:

”1. Gloppen kommunes begjæring om overskjønn avvises.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gloppen kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse kr. 12.000,00 til de saksøkte.”

(7) Gloppen kommune har påkjært lagmannsrettens kjennelse og i det vesentlige anført:

(8) Lagmannsretten har bygget på feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

(9) Avvisningsspørsmålet må avgjøres på bakgrunn av en tolkning av avtalen som danner grunnlaget for avtaleskjønnet, og en vurdering av hvem tingretten har lagt til grunn som saksøkt.

(10) Det er galt når det legges til grunn at det følger av avtalen om skjønn at vannverket måtte være part i skjønnet, og at tingretten har gjort vannverket til part. Det er uansett galt at dette innebærer at deltakerne ikke kan stå som saksøkt alene i overskjønnsbegjæringen. Avgjørende blir om det etter avtalen eller andre prosessuelle grunner må kreves at vannverket må gjøres til saksøkt, eller om avtalen gir anledning til at en begrenser seg til å oppføre alle partshavere som saksøkt. Vannverket var ikke oppført som part i skjønnskravet, og det ble heller ikke senere foretatt noen utvidelse av partsforholdet på saksøktesiden.

(11) Det er ikke et bundet prosessfellesskap mellom deltakerne og vannverket.

(12) Subsidiært anføres at de saksøkte har gitt samtykke til behandling av overskjønnsbegjæringen med bare deltakerne som saksøkt. De har derfor tapt retten til å komme med innsigelse mot partsangivelsen, jf. tvistemålsloven § 92.

(13) Uansett er lagmannsrettens avgjørelsesgrunner uklare og mangelfulle og hindrer prøving av rettsanvendelsen.

(14) Gloppen kommune har lagt ned slik påstand:

”Prinsipalt:

1. Gloppen kommunes begjæring om overskjønn, fremmes.

2. Avgjørelsen om dekning av saksomkostninger for lagmannsretten, utstår til skjønnsforhandlingen.

Subsidiært:

1. Gulating Lagmannsretts kjennelse i sak 05-173395SKJ-GULA/AVD2 oppheves.

I begge tilfeller:

1. Kjærende parter tilkjennes sakens omkostninger i anledning kjæremålet til Norges Høyesterett med kr. 15.000,- + mva. med tillegg av gebyr for kjæremålet.”

(15) I tilsvar er ”Eide og Kleivedammen Vassverk med vassverkets deltagere: Samuel A. Bakke mfl. (42 parter)” oppført som kjæremotparter. Kjæremålet er imidlertid bare rettet mot deltakerne, Andreas Bakke mfl. (i alt 42 saksøkte). I tilsvaret er det i det vesentlige anført:

(16) Lagmannsrettens kjennelse er i alle deler riktig, med en fullt ut dekkende begrunnelse.

(17) Det kan ikke være tvilsomt at tingretten har gjort vannverket til part. Overskjønnsbegjæringen fra kommunen må derfor rette seg mot vannverket som sådant, da rettskraftsvirkningen av slutningen i skjønnet gjelder vannverket.

(18) Slik avtalen om skjønn bestemmer, er det åpenbart nødvendig at vannverket er part. Avtalen åpner ikke for valg mht. partsstatus. Vannverket er ikke ”gjort til part” av tingretten, og den enkelte deltaker har heller ikke gått ut av skjønnet.

(19) Det bestrides at det foreligger samtykke, jf. tvistemålsloven § 92. I tilsvaret ble det gitt uttrykk for at avtalen var inngått med vannverket som sådant, og redegjort for at vannverket var stiftet i 1934 og ikke registrert i foretaksregisteret. At dette ikke ble forfulgt videre, skyldtes at kommunen ikke på noe tidspunkt ga uttrykk for at vannverket ikke skulle ha status som part. Under skjønnsforhandlingene tok de saksøkte spørsmålet opp i forbindelse med drøftelsen av skjønnsforutsetningene.

(20) Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand:

”1. Kjæremålet forkastes.

2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for Kjæremålsutvalget.”

(21) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse ikke er avsagt etter kjæremål, og utvalget har full kompetanse i saken.

(22) Lagmannsretten la til grunn at vannverket var gjort til part i skjønnet og har sluttet seg til tingrettens begrunnelse for de prosessuelle forhold. Utvalget går ikke nærmere inn på lagmannsrettens vurderinger. Det er ingen tvist for utvalget om at vannverket er et ansvarlig selskap og har partsevne etter selskapsloven § 2-1 første ledd.

(23) Etter skjønnsloven § 4 kan skjønn forlanges når dette er hjemlet i lov eller avtale. Det er ikke omstridt at kommunen etter avtalen av 22. desember 2003 kunne begjære skjønn til fastsettelse av vederlaget for vannverkets eiendommer.

(24) Kommunen begjærte skjønn og oppførte eiere og rettighetshavere i vannverket i henhold til vedlagt liste, som saksøkt. I tilsvaret heter det innledningsvis:

”Det vises til skjønnsbegjæring fra hr. adv. Harris 28. januar 2004, forkynt for de saksøkte, dvs partshaverne i Eida og Kleivedammen private vassverk, der jeg da representerer samtlige. Skjønnet er krevd som avtaleskjønn med basis i avtale mellom kommunen og vassverket om kommunal overtakelse. Avtalen er fremlagt og det has ingen innvendinger mot skjønnets fremme på dette grunnlag.”

(25) Skjønnsprosessloven § 2 gir blant annet første del i tvistemålsloven tilsvarende anvendelse på skjønnssaker, for så vidt det er anledning til det og ikke annet er bestemt i lov. Den kjærende part har anført at kjæremålsmotpartene har samtykket i at skjønnssaken fremmes bare med deltakerne som saksøkt og har vist til tvistemålsloven § 92. Det heter her at dersom domstolens adgang til å behandle saken avhenger av samtykke fra motparten, ”ansees det for git, naar han har møtt og forhandlet uten at fremsætte innsigelse”. Om kravet i § 92 viser utvalget til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, utgave 1998, bind I side 390.

(26) Ved å inngi tilsvar innlot de saksøkte seg i forhandlinger. Dersom avtalen av 22. desember 2003 er slik å forstå at skjønnsbegjæringen også måtte gjøre vannverket til part, er det som her er nevnt fra tilsvaret, etter utvalgets syn tilstrekkelig til at det må legges til grunn at de saksøkte samtykket i denne fremgangsmåten. Noen innsigelse fremkom ikke, tvert i mot må tilsvaret leses slik at de formelle forhold ved skjønnsbegjæringen ble godtatt. Det er for øvrig heller ikke i den videre behandling av saken noe som klart tyder på at de saksøkte hadde innsigelser mot partsforholdet. Det ble nedlagt påstand om at skjønnet skulle fremmes, og tingretten starter sine egne merknader med at det ikke er kommet innvendinger til skjønnskravet. Deretter behandler retten de saksøktes protest mot kommunens forslag til skjønnsforutsetning nr. 4, der det stod: ”Skjønnsretten anmodes om å foreta fordeling av vederlaget mellom parthaverne i vassverket.” De saksøktes krav var at retten skulle utmåle en erstatning som kommunen skulle utbetale til Eide og Kleivedammen Vassverk, som så skulle stå for fordeling til de berettigete. Dette kravet tok skjønnsretten til følge. Utvalget kan imidlertid vanskelig se de saksøktes protest mot kommunens forslag til skjønnsforutsetning nr. 4 som en innsigelse mot partsforholdet.

(27) Slik skjønnet er formulert, kan det se ut til at tingretten selv har foretatt en endring av partsforholdet. I forbindelse med vurderingen av innsigelsen mot nevnte skjønnsforutsetning skriver tingretten:

”Etter avtalen som er inngått med kommunen, er det ikkje tvil om at vassverket er part. I avtalen er også dei enkelte selskapsdeltakarane gjort til part, jf. innleiinga til avtalen. Både selskapet og dei enkelte selskapsdeltakarane er gjort til parter i skjønnet.”

(28) Dersom retten mener at den via en fortolkning av avtalen mellom partene kan gjøre vannverket til part, så er det klart uriktig. Den som begjærer skjønnet, har også hånd om hvem som skal anses som saksøkt. Men det kan være feil ved partsforholdet, noe som kan gi grunnlag for avvisning av skjønnet, eventuelt at det gis anledning til retting. Men dette må tas opp med partene, og i mangel av enighet må retten ta standpunkt til en eventuelt tvist. Det som er angitt å være passert i denne saken, ga ikke retten noe grunnlag for å konstatere at vannverket var part i saken.

(29) Avslutningsvis bemerker utvalget at det ikke er noe tvungent prosessfellesskap mellom det ansvarlige selskapet og deltakerne. Det er heller ikke påstått.

(30) Det er ikke kommet andre innvendinger mot kravet om overskjønn. Dette blir da å fremme.

(31) Kommunen har krevet omkostninger for kjæremålsutvalget med 15 000 kroner med tillegg av merverdiavgift 3 750 kroner og gebyr 5 160 kroner. Kravet tas til følge, jf. tvistemålsloven § 180 annet ledd, jf. § 172 første ledd.

(32) Avgjørelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

1. Overskjønnet fremmes.

2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler kjæremålsmotpartene til Gloppen kommune 23 910 - treogtjuetusenihundreogti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.