HR-2006-1857-U - Rt-2006-1331

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2006-10-31
Publisert:	HR-2006-01857-U - Rt-2006-1331
Stikkord:	Ekspropriasjon, Overskjønn, Saksomkostninger
Sammendrag:	Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningene i et overskjønn for fastsettelse av erstatning for nærføringsulemper etter ekspropriasjonserstatningsloven § 8, jf. naboloven § 2 tredje ledd.
Saksgang:	Sunnhordland herredsrett - Gulating lagmannsrett LG-2004-30907-1 - Høyesterett HR-2006-01857-U, (sak nr. 2006/1411), sivil sak, kjæremål
Parter:	Verkstdsklubben Aker Stord, Ole Gjermund Digernes, Tørris Digernes (advokat Magne Revheim) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Siri K. Kristiansen)
Forfatter:	Lund, Stang Lund, Skoghøy
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §181, §373, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §54, Grannelova (1961), Veglova (1963) §50, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Plan- og bygningsloven (1985) §27-2

(1) Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningene i et overskjønn for fastsettelse av erstatning for nærføringsulemper etter ekspropriasjonserstatningsloven § 8, jf. naboloven § 2 tredje ledd.

(2) Med hjemmel i plan- og bygningsloven § 27-2 vedtok Stord kommune 10. november 1994 reguleringsplan for Trekantsambandet i Hordaland - et riksvegprosjekt som gav øykommunene Bømlo, Stord og Fitjar fast vegforbindelse til fastlandskommunen Sveio. Endelig vedtak om utbygging ble truffet av Stortinget i juni 1996. Den 27. august 1996 traff vegsjefen i Hordaland vedtak om ekspropriasjon i henhold til reguleringsplanen, jf. vegloven § 50.

(3) Etter dette begjærte staten v/vegsjefen i Hordaland 3. desember 1996 skjønn ved Sunnhordland herredsrett for gjennomføring av grunnervervet. Skjønnsbegjæringen omfattet opprinnelig ti takstnumre.

(4) Herredsretten avhjemlet skjønn 1. desember 1998. Eierne av takstnumrene 4, 5, 6 og 8 begjærte overskjønn ved Gulating lagmannsrett. Staten begjærte overskjønn for takstnummer 8 og 9. Lagmannsretten avhjemlet 21. juni 2001 overskjønn med slik slutning:

”1. Erstatning til de saksøkte fastsettes som angitt ovenfor, med slik avsavnsrente fra tiltredelsesdato som der framgår.

2. I saksomkostninger for overskjønnet betaler Staten v/ Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Hordaland kr. 99.557,- kronernittinitusenfemhundreogfemtisyv - til de saksøkte ved adv. Magne Revheim.

3. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra overskjønnets forkynnelse. Deretter påløper lovens morarente.”

(5) Staten v/samferdselsdepartementet påanket overskjønnet til Høyesterett for tre takstnumre - takstnummer 4 Verkstedklubben Aker Stord, takstnummer 5 Ole Gjermund Digernes og takstnummer 6 Tørris Digernes. Ved Høyesteretts dom 12. september 2002 (Rt-2002-1080) ble overskjønnet opphevd så langt det var påanket, og saken hjemvist til lagmannsretten til ny behandling.

(6) Gulating lagmannsrett avhjemlet 27. oktober 2003 nytt overskjønn for takstnumrene 4, 5 og 6 med slik slutning:

”1. Staten v/ Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/ Samferdselsdepartementet til Verkstedklubben Aker Stord, Ole Gjermund Digernes og Tørris Digernes i fellesskap kroner 120 141,48 - etthundreogtjuetusenettnundreogførtien 48/100 - innen 2- to - uker fra forkynnelse av dette overskjønnet, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent rente, fra forfall til betaling skjer.”

(7) Grunneierne påanket det nye overskjønnet til Høyesterett på grunn av saksbehandlingsfeil. Ved Høyesteretts kjennelse 15. juni 2004 (Rt-2004-992) ble overskjønnet opphevd så langt det var påanket, og saken hjemvist til ny behandling ved lagmannsretten.

(8) Den 19. mai 2006 avhjemlet Gulating lagmannsrett det tredje overskjønn i saken. Dette har denne slutning:

”1. Staten v/ Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dette overskjønn betaler staten v/Samferdselsdepartementet Tørres Digernes kroner 55 472,46 - femtifemtusenfirehundreogsyttito 46/100 - og Ole Gjermund Digernes kroner 55 472,46 - femtifemtusenfirehundreogsyttito 46/100 - med tillegg av pliktig merverdiavgiftsbeløp.”

(9) Som det fremgår, ble Verkstedklubben Aker Stord ikke tilkjent saksomkostninger, mens Tørres Digernes og Ole Gjermund Digernes ble tilkjent omkostninger, men disse ble redusert i forhold til det krav de hadde fremsatt.

(10) Verkstedklubben Aker Stord (takstnummer 4), Ole Gjermund Digernes (takstnummer 5) og Tørris Digernes (takstnummer 6) har påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling. De har i korte trekk anført:

(11) Lagmannsretten har anvendt saksomkostningsregelen i skjønnsloven § 54 a, jf. § 54 feil når retten ikke har tilkjent Verkstedklubben (takstnummer 4) saksomkostninger for overskjønnet. Da underskjønnet i realiteten ikke hadde prøvd spørsmålet om erstatning etter naboloven § 2 tredje ledd, hadde Verkstedklubben god grunn til å begjære overskjønn, jf. skjønnsloven § 54 a første ledd bokstav b.

(12) Når det gjelder omkostningene til Ole Gjermund og Tørris Digernes, har lagmannsretten redusert omkostningene på bakgrunn av protest fra staten i prosesskrift av 16. mai 2006, uten å avvente kommentarer fra de kjærende parters prosessfullmektig. Advokat Magne Revheim inngav kommentarer i telefaks 18. mai 2006, men på grunn av en kommunikasjonssvikt ved lagmannsrettens kontor, kom den ikke frem til den dømmende rett før overskjønnet ble avhjemlet 19. mai 2006. Dette er en saksbehandlingsfeil som kan ha påvirket innholdet av lagmannsrettens avgjørelse.

(13) Det er også uriktig av lagmannsretten ved tilkjennelsen av saksomkostningene å fordele omkostningskravet med en tredel på hver. De rettslige problemstillingene var de samme for takstnummer 4 (Verkstedklubben Aker Stord) som for takstnumrene 5 og 6 (Ole Gjermund og Tørris Digernes), og det var derfor beskjedent merarbeid knyttet til behandlingen av takstnummer 4.

(14) I forhold til Verkstedklubben Aker Stord har lagmannsretten uttalt at underskjønnet ikke bare behandlet naboloven § 2 fjerde ledd, men ”utvilsomt” også § 2 tredje ledd. Dette er ikke riktig og i strid med det lagmannsretten har uttalt i det andre overskjønnet. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse må også oppheves av denne grunn.

(15) Verkstedklubben Aker Stord, Ole Gjermund Digernes og Tørris Digernes har nedlagt slik påstand:

”1. Punkt 2 i Gulating lagmannsretts kjennelse i sak 04-03090SKJ-GULA/AVD2 oppheves, og hjemvises til ny behandling.

2. Verkstedsklubben Aker Stord, Ole Gjermund Digernes og Tørris Digernes tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.”

(16) Staten v/Samferdselsdepartementet har tatt til motmæle og inngitt aksessorisk motkjæremål. Staten har i korte trekk anført følgende:

(17) Lagmannsretten har ikke anvendt skjønnsloven § 54 a første ledd bokstav b, jf. § 54 feil når den ikke har tilkjent Verkstedklubben Aker Stord saksomkostninger for overskjønnet. Etter den nevnte bestemmelse skal omkostninger for overskjønn tilkjennes når retten finner at underskjønnet lider av slike feil eller avgjørelsen er så tvilsom at det var rimelig grunn til å begjære overskjønn. Lagmannsrettens bevisvurdering og skjønnsmessige vurderinger kan kjæremålsutvalget ikke prøve. Det er derfor tvilsomt om lagmannsrettens vurdering av § 54 a første ledd bokstav b overhodet kan påkjæres.

(18) Derimot har lagmannsretten anvendt skjønnsloven § 54 a første ledd bokstav a feil når den har tilkjent Ole Gjermund og Tørris Digernes omkostninger. Ved anvendelsen av denne bestemmelse har lagmannsretten sett det spørsmål som ble behandlet i det tredje overskjønnet, i sammenheng med de spørsmål som er blitt endelig avgjort ved de tidligere overskjønnene. Dette bygger på en uriktig lovforståelse. Saksomkostninger for de deler av den opprinnelige overskjønnsbegjæringen som er avgjort ved de tidligere overskjønnene, er vurdert og tilkjent i de tidligere overskjønnene. Det som gjenstod og ble behandlet i det tredje overskjønnet, var krav om erstatning for nærføringsulemper. Da det ikke ble gitt erstatning for nærføringsulemper, kan Ole Gjermund og Tørris Digernes ikke tilkjennes saksomkostninger ved dette overskjønnet.

(19) Subsidiært har staten anført at det i alle fall må være i strid med loven å tilkjenne Ole Gjermund og Tørris Digernes saksomkostninger med tillegg av merverdiavgift. Begge er registrert i merverdiavgiftsregisteret og vil derfor ha fradragsrett for merverdiavgiften.

(20) Etter statens oppfatning er det ingen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke avventet kommentarer til statens prosesskriv av 16. mai 2006. Lagmannsretten hadde opplyst at saken ville bli søkt avgjort innen 19. mai 2006, og de kjærende parters prosessfullmektig hadde da en særskilt oppfordring til å ringe retten for å forsikre seg om at hans telefaks av 18. mai var kommet frem til rette vedkommende.

(21) Staten har nedlagt slik påstand:

”I kjæremålet:

Kjæremålet forkastes.

I aksessorisk motkjæremål:

Prinsipalt: Pkt 2 i lagmannsrettens overskjønn oppheves og hjemvises til ny behandling.

Subsidiært: Pkt 2 i lagmannsrettens overskjønn endres slik at saksomkostninger tilkjennes uten tillegg av mva.

I begge saker:

Staten v/Samferdsesdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.”

(22) I tilsvar til det aksessoriske motkjæremålet har Ole Gjermund og Tørris Digernes bestridt at lagmannsrettens avgjørelse om å tilkjenne dem saksomkostninger er i strid med loven. Totalt sett oppnådde de et bedre resultat i overskjønnet enn det de gjorde ved underskjønnet, og har dermed krav på å få dekket sine saksomkostninger etter skjønnsloven § 54 a første ledd bokstav a.

(23) Til det aksessoriske motkjæremålet har de nedlagt slik påstand:

”1. Kjæremålet forkastes.

2. Verkstedsklubben Aker Stord, Ole Gjermund Digernes og Tørris Digernes tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.”

(24) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:

(25) Den angrepne avgjørelse er truffet av lagmannsretten som første instans. Siden det er tale om et særskilt angrep på en saksomkostningsavgjørelse, er kjæremålsutvalgets kompetanse begrenset til å prøve om avgjørelsen er truffet i strid med loven, se tvistemålsloven § 181 andre ledd, jf. skjønnsloven § 2. Etter sikker praksis omfatter dette også saksbehandlingsfeil.

(26) Kjæremålsutvalget er kommet til at begge kjæremålene må tas til følge.

(27) Utvalget behandler først motkjæremålet.

(28) Det tredje overskjønnet gjaldt bare krav om erstatning for nærføringsulemper i medhold av ekspropriasjonserstatningsloven § 8, jf. naboloven § 2 tredje ledd. Til tross for at staten ble frifunnet for erstatningskravet, har lagmannsretten under henvisning til skjønnsloven § 54 a første ledd bokstav a, jf. § 54 tilkjent Ole Gjermund Digernes (takstnummer 5) og Tørris Digernes (takstnummer 6) saksomkostninger ved det tredje overskjønnet. Dette var begjært av disse, og for at disse skal kunne tilkjennes saksomkostninger med hjemmel i § 54 a første ledd bokstav a, jf. § 54, må de ved overskjønnet ha oppnådd en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet. Når lagmannsretten med hjemmel i disse bestemmelsene har tilkjent Ole Gjermund og Tørris Digernes saksomkostninger ved det tredje overskjønnet, er det fordi lagmannsretten har sett de tre overskjønnene under ett og sammenlignet resultatet av disse med det som ble oppnådd ved underskjønnet. Etter kjæremålsutvalgets syn beror dette på en uriktig tolking av § 54 a første ledd bokstav a. Når et overskjønn blir behandlet på nytt etter en delvis opphevelse, må vurderingen etter § 54 a første ledd bokstav a ved avgjørelsen av saksomkostningene ved det nye overskjønnet begrenses til det eller de spørsmål som blir behandlet ved dette. Lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostninger for Ole Gjermund og Tørris Digernes må derfor oppheves, og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten for behandling av dette spørsmålet.

(29) Etter skjønnsloven § 54 a første ledd bokstav b, jf. § 54 kan saksomkostninger tilkjennes ved overskjønn som er begjært av saksøkte, ”når underskjønnet lider av slike feil eller avgjørelsen er så tvilsom at han hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn”. Det fremgår av Sunnhordland herredsretts skjønn 1. desember 1998 side 26, jf. side 39 og side 42 at for takstnummer 5 (Ole Gjermund Digernes) og takstnummer 6 (Tørris Digernes) ble kravet om erstatning for nærføringsulemper både vurdert etter tredje og fjerde ledd i naboloven § 2. For takstnummer 5 uttaler herredsretten (side 39):

”Retten kan ikke se at det foreligger nærføringsulemper som overskrider nabolovens tålegrense. Brotårnet ligger flere hundre meter fra hovedhuset, og det er således også fritt utsyn utover fjorden. Med hensyn til støy er det på det rene at denne - hvilket heller ikke synes bestridt - ligger godt innenfor akseptable tålegrenser. I det hele anses anlegget godt skjermet fra hovedhuset både hva gjelder støy og innsyn. Slik retten ser det er de påberopte ulemper klart innenfor nabolovens tålegrense, også ved en vurdering etter § 2, 4. ledd.”

(30) Eieren av takstnummer 6 hadde blant annet krevd erstatning for ”ulemper p.g.a. generell verdireduksjon på resteiendom” (post 5) og erstatning for ”oppsetting av gjerde/eller tap av beiteareal” (post 6). Om disse erstatningspostene uttaler herredsretten (side 42):

”Retten kan ut fra de tilganger som saksøkte har fått gjennom de spesielle skjønnsforutsetninger, ikke se at det foreligger driftsulemper på gjenværende eiendom på grunn av inngrepet. Post 6 gir åpenbart heller ikke grunnlag for erstatning. Det vises til at grunneier selv har satt opp gjerdet. Det må således være hans ansvar at dette er gjort på hensiktsmessig måte. Retten kan for de øvrige poster heller ikke se at det på noen måte er dokumentert eller påvist forhold som kan gi grunnlag for erstatning.”

(31) Ved den nye behandlingen av saksomkostningene for det tredje overskjønnet må lagmannsretten vurdere om det ut fra de deler av herredsrettens begrunnelse som her er gjengitt, var rimelig grunn for Ole Gjermund og Tørris Digernes å begjære overskjønn.

(32) Utvalget går så over til å behandle hovedkjæremålet.

(33) Dette er begrunnet i at Verkstedklubben Aker Stord - takstnummer 4 - skulle ha vært tilkjent saksomkostninger med hjemmel i skjønnsloven § 54 a første ledd bokstav b, jf. § 54.

(34) Det fremgår av Sunnhordland herredsretts skjønn 1. desember 1998 side 26, jf. side 35 at retten ikke fant grunn til å ”gå nærmere inn på” hvorvidt Verkstedklubben Aker Stord kunne kreve erstatning for nærføringsulemper etter naboloven § 2 tredje ledd, da den kom til at et slikt krav under enhver omstendighet var hjemlet i § 2 fjerde ledd. Det samme ble lagt til grunn i det første overskjønnet. Dette ble imidlertid opphevd ved Høyesteretts dom i Rt-2002-1080 fordi lagmannsretten hadde lagt til grunn en for lav tålegrense etter naboloven § 2 fjerde ledd (Rt-2002-1080 på side 1093). Under det andre overskjønnet fremsatte Verkstedklubben Aker Stord krav om erstatning etter naboloven § 2 tredje ledd. Fra statens side ble det imidlertid gjort gjeldende at lagmannsrettens kompetanse under det andre overskjønnet var begrenset til å prøve erstatningskravet på grunnlag av § 2 fjerde ledd, og dette gav lagmannsretten staten medhold i. Lagmannsretten foretok derfor ikke noen vurdering etter § 2 tredje ledd. Ved Høyesteretts kjennelse i Rt-2004-992 ble det avgjort at lagmannsretten på dette punkt hadde lagt til grunn en uriktig oppfatning av sin kompetanse, og overskjønnet ble derfor opphevd og hjemvist til ny behandling. I det tredje overskjønnet har lagmannsretten kommet til at det ikke er grunnlag for erstatning etter § 2 tredje ledd, og ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i dag er anke til Høyesterett fra Verkstedklubben Aker Stord og Ole Gjermund Digernes nektet fremmet etter tvistemålsloven § 373 tredje ledd nr. 4.

(35) Ved avgjørelsen av saksomkostningene for takstnummer 4 ved det tredje overskjønnet har lagmannsretten tatt utgangspunkt i at Verkstedklubben Aker Stord ikke har oppnådd noen bedre avgjørelse enn ved underskjønnet, og at spørsmålet om Verkstedklubben skal tilkjennes saksomkostninger, derfor beror på skjønnsloven § 54 a første ledd bokstav b. Om dette uttaler lagmannsretten (side 17):

”Rent faktisk fikk takstnummer 4 høyere erstatning ved underskjønnet enn etter senere behandling idet underskjønnet tilkjente kroner 75 000 i erstatning for nærføringsulempe. Lagmannsretten har ved saksomkostningsvurderingen særlig sett hen til om underskjønnets erstatningsfastsettelse på dette punkt var tvilsom, herunder om underskjønnet også behandlet naboloven § 2 tredje ledd. Lagmannsretten i nærværende sak, finner det utvilsomt at også tredje ledd ble behandlet, selv om erstatning ble tilkjent på grunnlag av bestemmelsens fjerde ledd. Det vises til underskjønnets drøftelse vedrørende takst 4 der det også ble vist til underskjønnets generelle del.”

(36) Etter kjærmålsutvalgets oppfatning tar lagmannsretten klart feil når den legger til grunn at herredsretten utvilsomt også behandlet naboloven § 2 tredje ledd. Det fremgår klart nok av herredsrettens alminnelige bemerkninger på side 26 og det herredsretten uttaler på side 35, at den har vært inne på spørsmålet om erstatning på grunnlag av nabolovens § 2 tredje ledd. Av det herredsretten uttaler på side 35, fremgår det imidlertid like klart at den ikke fant grunn til ”å gå nærmere inn på dette”, idet den fant at § 2 fjerde ledd kom til anvendelse. Etter kjæremålsutvalgets syn må det på denne bakgrunn anses på det rene at herredsretten for så vidt gjelder takstnummer 4, ikke har tatt standpunkt til om erstatning for nærføringsulemper kan begrunnes i naboloven § 2 tredje ledd. Det følger av sikker rettspraksis at den omstendighet at en domstol har bygd på et faktum som klart og uomtvistelig er uriktig, må anses som saksbehandlingsfeil, jf. Skoghøy, Tvistemål, 2. utgave 2001, side 963 med nærmere henvisninger. Så sentral som denne uttalelse står i lagmannsrettens begrunnelse, må det legges til grunn at feilen kan ha virket inn på innholdet av lagmannsrettens avgjørelse. Omkostningsavgjørelsen må derfor oppheves, og saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten. Ved den nye behandling må lagmannsretten ta standpunkt til om det forhold at herredsretten ikke trakk noen konklusjon på hvorvidt Verkstedklubben Aker Stord kunne kreve nærføringsulemper erstattet etter naboloven § 2 tredje ledd, gav rimelig grunn til å kreve overskjønn.

(37) Med det resultat kjæremålsutvalget er kommet til i motkjæremålet, er det ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt avgjørelsen om å redusere salærkravet fra Ole Gjermund og Tørris Digernes’ prosessfullmektig er beheftet med saksbehandlingsfeil. For det tilfelle at lagmannsretten ved den nye behandling skulle komme til at noen av de kjærende parter har krav på å få dekket saksomkostninger etter skjønnsloven § 54 a første ledd bokstav b, finner utvalget derimot grunn til å gå inn på spørsmålet om salær i tilfelle skal tilkjennes med merverdiavgift, og hvordan salæret skal fordeles dersom bare noen har krav på å få tilkjent omkostninger, men ikke alle.

(38) Etter det som er opplyst, er Ole Gjermund og Tørris Digernes merverdiavgiftspliktige. I den grad den erstatningspost som har vært omtvistet ved det tredje overskjønnet, har tilknytning til deres avgiftspliktige virksomhet, skal saksomkostningene ikke omfatte merverdiavgift, da de har fradragsrett for denne i merverdiavgiftsregnskapet, og den således ikke representerer noen kostnad for dem. Dersom erstatningsposten derimot knytter seg til boligverdien av eiendommen, har de ikke fradragsrett for merverdiavgiften. I så fall er den en reell kostnad som må erstattes.

(39) Når det gjelder fordelingen av saksomkostningene, har lagmannsretten lagt til grunn at disse må fordeles med en tredel på hver av grunneierne da det ikke var grunnlag for å ”differensiere med hensyn til hvilke av de ulike takstnummer som har vært mest arbeidskrevende”. I kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg har Ole Gjermund og Tørris Digernes gjort gjeldende at i den utstrekning det ikke er knyttet merarbeid til den part som ikke får tilkjent omkostninger, må de parter som blir tilkjent omkostninger, tilkjennes fulle omkostninger. Dette er utvalget ikke enig i. Dersom det er flere parter i en sak, og noen, men ikke alle, får tilkjent saksomkostninger, må omkostningene - slik lagmannsretten har gjort - fordeles ut fra hvor arbeidskrevende saken har vært for de ulike parter.

(40) Både hoved- og motkjæremålet har ført frem. Da de må antas å ha vært omtrent like arbeidskrevende, utligner omkostningene i de to kjæremålene hverandre. Kjæremålsutvalget finner derfor ikke grunn til å tilkjenne saksomkostninger for utvalget.

(41) Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

1. Lagmannsrettens overskjønn av 19. mai 2006, slutningen punkt 2, oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til ny behandling av saksomkostningene ved dette overskjønnet.

2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.