HR-2007-2066-U - Rt-2007-1759

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	2007-12-07
Publisert:	HR-2007-02066-U - Rt-2007-1759
Stikkord:	Sjørett, Arrest i skip
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om et begrensningsfond opprettet i Frankrike må anerkjennes i Norge gjennom Luganokonvensjonen.
Saksgang:	Sunnmøre tingrett - Frostating lagmannsrett - HR-2007-02066-U (sak nr. 2007/1597), sivil sak, kjæremål
Parter:	Sirena Marine Inc., North of England, Protection and Indemnity Association Limited, Lampe & Schwartze KG, Societa Italiana Assicurazioni e Riassicurazioni S.p.A., Ramon International Insurance Brokers Limited, Samsung, Royal & Sun Allicance, Mitsui Sumitomo Insurance CO. Ltd. og Tokio Marine & Nichido Fire Insurance Co. Ltd. (advokat Erik Blaker) mot Cepheus Shipping Ltd. og Polsteam Shipping Company Ltd. (advokat Henrik Hagberg)
Forfatter:	Lund, Coward, Skoghøy
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-6, §14-1, §14-9, §14-13, §14-14, Luganoloven (1993) §1, LK A25, LK A26, LK A57, Sjøloven (1994) §98, §170, §178, §186

(1) Saken gjelder spørsmål om et begrensningsfond opprettet i Frankrike må anerkjennes i Norge gjennom Luganokonvensjonen.

(2) Skipene M/V General Grot-Rowecki (heretter GGR) og M/V ECE (heretter ECE) kolliderte i Den engelske kanal 31. januar 2006. GGR pådro seg bare mindre skader, mens ECE sank 1. februar 2006, og skipet samt hele lasten gikk tapt. Det oppstod i kjølvannet av havariet et økonomisk tap på ca. USD 16 740 000, som utgjør ca. NOK 92 millioner.

(3) Eieren av ECE, Sirena Marine Inc., er et selskap registrert på Marshalløyene. Sammen med det havarerte skipets P&I-assurandør og skipets hovedkaskoassurandør fremsatte Sirena Marine Inc. 2. mars 2007 begjæring til Sunnmøre tingrett om arrest i GGR, som da lå til kai i Raubergvik i Norddal kommune.

(4) Begjæringen ble rettet overfor eieren av GGR på kollisjonstidspunktet, Cepheus Shipping Ltd, et selskap hjemmehørende på Malta, samt GGRs bareboat-befrakter på samme tidspunkt, Polsteam Shipping Company Ltd, et selskap hjemmehørende på Kypros.

(5) Sunnmøre tingrett avsa 2. mars 2007 kjennelse med slik slutning:

”1. Sirena Marine Inc, North of England Protection and Indemnity Association Limited og Societa Italiana Assicurazini P.A. gis arrest i M/V General Grot-Rowecki for USD 14 000 000.

2. Cepheus Shipping Ltd og Polsteam Shipping Company Ltd skal dekke saksomkostninger til Sirena Marine Inc, North of England Protection and Indemnity Association Limited og Societa Italiana Assicurazini P.A. med NOK 20 000 og rettens gebyr NOK 2 150. Beløpene forfaller til betaling innen 2 uker fra forkynnelse av denne kjennelse.”

(6) Kjennelsen ble avsagt uten forutgående muntlig forhandling.

(7) De saksøkte, Cepheus Shipping Ltd og Polsteam Shipping Company Ltd, inngav 5. mars tilsvar hvor det ble begjært avholdt etterfølgende muntlige forhandlinger, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 14-13. I tilsvaret avga de saksøkte samtidig, gjennom Assuranceforeningen Gard, en garanti stor USD 14 000 000.

(8) Under henvisning til at de saksøkte ville begjære opprettet et begrensningsfond i Frankrike, anmodet de saksøkte i tilsvaret retten om å oppheve arrestforretningen og om å frigi eventuelt stilt sikkerhet.

(9) Retten godtok sikkerhetsstillelsen, og GGR ble derfor samme dag frigitt fra arresten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 14-9 tredje ledd jf. § 14-14 tredje ledd jf. § 3-6 første ledd bokstav b), jf. sjøloven § 98.

(10) Den 31. januar 2007 ble Cepheus Shipping Ltd og Polsteam Shipping Company Ltd saksøkt ved Tribunal de Commerce de Paris (Handelsdomstolen i Paris) av assurandøren til selskapet Zuid Chemic B.V. som eide last om bord i ECE. Den 7. mars 2007 besluttet handelsdomstolen å opprette et begrensningsfond stort Euro 4 590 735,60. Beløpet, som begrenser det maksimale ansvar som måtte påligge GGR som følge av kollisjonen med ECE, samsvarer med det maksimale erstatningsansvar etter London-konvensjonen 1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav (1976-konvensjonen), som Frankrike er tilsluttet. Eieren av ECE, Sirena Marine Inc., har meldt et krav på totalt USD 16 500 000 i fondet.

(11) Etter muntlige forhandlinger, hvor seks andre av ECEs kaskoassurandører hadde trådt inn på saksøkersiden, avsa Sunnmøre tingrett 13. mars 2007 ny kjennelse med slik slutning:

”1. Sunnmøre tingretts kjennelse av 2. mars 2007 oppheves.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.”

(12) Tingretten kom til at beslutningen om opprettelse av begrensningsfondet i Paris måtte anerkjennes i Norge i medhold av Luganokonvensjonen, og at opprettelsen av fondet derfor medførte at GGR ikke kunne settes under arrest i Norge.

(13) Saksøkerne påkjærte kjennelsen. Frostating lagmannsrett, som besluttet å avholde muntlige forhandlinger i anledning kjæremålet, avsa 16. august 2007 kjennelse med slik slutning:

”1. Sunnmøre tingretts kjennelse stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.”

(14) Lagmannsretten var enig med tingretten i at opprettelsen av begrensningsfondet i Paris måtte anerkjennes i Norge i medhold av Luganokonvensjonen, og at dette stengte for at norske domstoler kan gi arrest i GGR til sikring av et krav som allerede er meldt i begrensningsfondet.

(15) Sirena Marine Inc. m.fl. har påkjært lagmannsrettens kjennelse. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking, og det er i hovedsak anført:

(16) Lagmannsrettens kjennelse bygger på uriktig lovtolking, og må oppheves.

(17) Norske domstoler må ikke respektere opprettelsen av begrensningsfondet i Frankrike, da 1976-konvensjonen går foran Luganokonvensjonen.

(18) Lagmannsretten har uriktig kommet til at 1976-konvensjonen ikke faller inn under unntaket i Luganokonvensjonen artikkel 57 nr. 1. Det følger av en artikkel av prof. Erik Røsæg at 1976- konvensjonen inneholder anerkjennelsesregler. Av forarbeider til endringer i den danske sjølov fremkommer det at 1976-konvensjonen må gis forrang foran Brussel- /Luganokonvensjonen. Det samme følger av den såkalte UNO-saken fra Sø- og Handelsretten.

(19) Lagmannsretten har som begrunnelse for sitt resultat uriktig vist til ”Mærsk II”-avgjørelsen fra Danmarks Høiesteret. Denne saken er ikke veiledende, da avgjørelsen ikke gjaldt det spørsmål som gjelder i vår sak, med andre ord hvorvidt opprettelsen av et begrensningsfond må anerkjennes i en annen Luganostat.

(20) Selv om det skulle være slik at norske domstoler må respektere opprettelsen av begrensningsfondet i Frankrike, må uansett arresten opprettholdes, da det kan være behov for sikkerhetsstillelsen.

(21) De kjærende parter har nedlagt slik påstand:

”1. Kjennelse av 16. august 2007 fra Frostating lagmannsrett oppheves.

2. Selvskyldnergaranti gitt av Assuranceforeningen GARD – gjensidig 5. mars 2007 opprettholdes.

3. Cepheus Shipping Ltd. og Polsteam Shipping Company Ltd. dømmes til å betale kjærende parter omkostninger for alle instanser med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra oppfyllelsestidspunktet til betaling skjer.”

(22) Cepheus Shipping Ltd. og Polsteam Shipping Company Ltd. har i tilsvar tatt til motmæle, og i hovedsak anført:

(23) Lagmannsrettens kjennelse er riktig, og kjæremålet må forkastes.

(24) Norske domstoler må respektere opprettelsen av begrensningsfondet i Frankrike i medhold av Luganokonvensjonen.

(25) Det følger av EF-domstolens avgjørelse i ”Mærsk I”-saken at beslutningen om å opprette et begrensningsfond er en ”dom” i relasjon til Brussel- og Luganokonvensjonene. Norske domstoler må derfor etter Luganokonvensjonen artikkel 26 respektere opprettelsen av begrensningsfondet i Frankrike. Det samme kom nederlandsk høyesterett til i den såkalte Assi-Eurolink-saken fra 2006.

(26) Det er ikke riktig at 1976-konvensjonen faller inn under Luganokonvensjonen artikkel 57 nr. 1, og derfor må gis forrang foran Luganokonvensjonen. Danmarks Højesteret tok direkte stilling til dette spørsmålet i Mærsk II-avgjørelsen av 2005. Den samme konklusjon trekkes av prof. Erling Selvig i en publisert artikkel. Spørsmålet om 1976-konvensjonen faller inn under Luganokonvensjonen artikkel 57 nr. 1, ble ikke behandlet av nederlandsk høyesterett i den nevnte Assi-Eurolink-saken, men dette viser bare at spørsmålet ble ansett å være endelig avgjort.

(27) Det er ikke riktig at arresten uansett må opprettholdes grunnet behov for sikkerhetsstillelsen. Arresten vil ikke kunne tjene til ”sikring av kravet”, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 14-1.

(28) Kjæremålsmotpartene har lagt ned slik påstand:

”1. Det videre kjæremålet forkastes.

2. Cepheus Shipping Ltd. og Polsteam Shipping Company Ltd. tilkjennes til sammen kr. 321.347 i saksomkostninger for tingrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra oppfyllelsestidspunktet og til betaling skjer.”

(29) Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven § 404. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking, som utvalget kan prøve.

(30) Saken gjelder spørsmålet om opprettelsen av begrensningsfondet i Frankrike medfører at kjennelsen om arrest må oppheves. Arrestbegjæringen ble fremsatt mens skipet lå i norsk havn. Ingen av skipene, deres redere eller lasteiere, har annen tilknytning til Norge. Når arrestbegjæringen ble fremsatt her, var det ut fra hensynet til å oppnå den dekning for erstatningskravet som – etter Norges tiltredelse til 1996-endringsprotokollen til Londonkonvensjonen av 1976 – følger av norske regler, jf. ansvarsbegrensningsreglene i sjøloven kapittel 9, slik reglene her lød før 1. november 2006.

(31) Utvalget vil først se nærmere på hvordan spørsmålet om opphevelse av arresten må besvares etter Londonkonvensjonen av 1976 og reglene i sjøloven kapittel 9, slik reglene lød på kollisjonstidspunktet. Londonkonvensjonen inneholder i artikkel 13 følgende bestemmelse:

”Hindring av andre rettslige skritt:

1. Når et begrensningsfond er opprettet i samsvar med artikkel 11, er enhver som har fremsatt krav mot fondet, uberettiget til å utøve noen rett i anledning av slikt krav mot andre aktiva tilhørende en person av hvem eller på hvis vegne fondet er opprettet.

2. ...”

(32) Bestemmelsen tar sikte på å kanalisere krav i anledning samme skadevoldende handling til ett og samme forum. Tilsvarende bestemmelser finnes i 1996-protokollen artikkel 13 og i sjøloven § 178 og § 186.

(33) Artikkel 13 nr. 1 avskjærer den som har meldt krav i fondet, fra annen rettslig pågang, arrest innbefattet, i anledning kravet mot andre aktiva som tilhører den som har begjært fondet opprettet. I dette tilfellet har Sirena Marine Inc. meldt krav i fondet og skulle derfor etter konvensjonen være avskåret fra å få opprettholdt arresten i GGR. Tilsvarende gjelder skipets assurandører.

(34) Imidlertid inneholder sjølovens kapittel 9 regler som ikke medfører en slik løsning i Norge. Det dreier seg om to regelsett om begrensning av ansvar: kapittel 9 del II om begrensning av ansvaret etter reglene i 1996-protokollen til 1976-konvensjonen, og del III om begrensning av ansvaret etter reglene i 1976-konvensjonen. Etter sjøloven § 170 annet ledd kommer reglene i del III bare til anvendelse dersom den som gjør gjeldende begrensning av ansvar etter 1976- konvensjonens regler, selv er hjemmehørende i en 1976-stat.

(35) Regelen i sjøloven § 170 annet ledd har sin bakgrunn i 1976-konvensjonens artikkel 15 nr.1 annet punktum, som åpner adgang for konvensjonsstatene til ved lov å unnta fra konvensjonens begrensningsregler ansvarlige hjemmehørende i stater som ikke er tilsluttet konvensjonen. Det ble altså vedtatt ulike regler for ulike ansvarlige, avhengig av hvilke konvensjonsforpliktelser Norge hadde i forhold til den staten den ansvarlige var fra. Bakgrunnen var at Norge av hensyn til de skadelidte ønsket å gi 1996-protokollen anvendelse allerede før regelverket trådte i kraft internasjonalt, så langt dette lot seg gjøre innenfor Norges folkerettslige forpliktelse etter 1976-konvensjonen, jf. Rt-2007-246 avsnitt 23.

(36) Sjøloven § 178 regulerer virkningen av at et begrensningsfond er opprettet i Norge etter reglene i del II –1996-protokollens begrensninger – eller etter tilsvarende regler i annen konvensjonsstat, herunder at det ikke kan tas arrest i skip som tilhører noen som fondet er opprettet til fordel for. Sjøloven § 178 avskjærer ikke arrest når fondet er opprettet i utlandet etter begrensningsreglene i 1976-konvensjonen.

(37) Bestemmelsene i § 178 får etter § 186 annet ledd virkning også for fond som er opprettet i en 1976-stat. Men dette gjelder som nevnt bare dersom fondet er opprettet til fordel for noen som er hjemmehørende i en 1976-stat, jf. sjøloven § 170 annet ledd. I et tilfelle som dette, der begrensingsfond er opprettet i en stat som bare er bundet av 1976-konvensjonens begrensninger, men til fordel for noen som ikke er hjemmehørende i en slik stat, kommer ikke sjøloven § 186 til anvendelse.

(38) Sjøloven inneholder altså ikke regler som tillegger begrensningsfondet i Frankrike den virkning at arresten i Norge må oppheves. Spørsmålet er så om noe annet følger av Luganokonvensjonen.

(39) Luganokonvensjonen gjelder som norsk lov, jf. luganoloven § 1. Det følger av konvensjonen artikkel 26 at en ”dom” avsagt i en konvensjonsstat skal anerkjennes i en annen konvensjonsstat uten særskilt prosedyre. Med anerkjennelse menes at avgjørelsen har positiv og negativ materiell rettskraft i Norge, jf. Rognlien, Luganokonvensjonen 1993 side 230. I dette ligger at avgjørelsen vil ha den samme rettsvirkning i Norge som den har i det landet den er avsagt, jf. Pålsson, Brysselkonventionen, Luganokonventionen och Bryssel I-förordningen 2002 side 238-239.

(40) Det er uomtvistet at beslutningen om opprettelsen av begrensningsfond i Frankrike etter fransk rett avskjærer arrest i skip som tilhører noen som fondet er opprettet på vegne av. Dersom beslutningen må anerkjennes i Norge gjennom Luganokonvensjonen, må altså en arrestforretning som allerede er foretatt, oppheves.

(41) I Luganokonvensjonen artikkel 25 heter det at med ”dom”, som blant annet skal anerkjennes etter artikkel 26, menes enhver avgjørelse truffet av en domstol i en konvensjonsstat.

(42) Luganokonvensjonen er en parallellkonvensjon til Brusselkonvensjonen, som gjelder mellom EU-landene. Brusselkonvensjonen er innen EU erstattet av en egen forordning – Brussel I- forordningen/Domsforordningen. Ved tolkingen av Luganokonvensjonen vil EF-domstolens avgjørelser om tolkingen av bestemmelser i Brusselkonvensjonen/Brussel 1-forordningen, som har paralleller i Luganokonvensjonen, være en viktig rettskilde, jf. Rt-2004-981 avsnitt 22 og Rt-2006-391 avsnitt 21.

(43) Det følger av avsnitt 52 i EF-domstolens avgjørelse 14. oktober 2004 i ”Mærsk I” som ble forelagt EF-domstolen av Danmarks Højesteret for prejudisiell prøvelse, at en beslutning om opprettelse av et begrensningsfond er en ”avgjørelse” i relasjon til Brussel-konvensjonen artikkel 25.

(44) I utgangspunktet må derfor en beslutning om å opprette et begrensningsfond i Frankrike anerkjennes i Norge etter Luganokonvensjonen artikkel 26.

(45) Spørsmålet er imidlertid om reglene i 1976-konvensjonen artikkel 13 og 14, som regulerer betydningen av at begrensingsfond er opprettet i en 1976-stat, er anerkjennelsesregler som medfører at denne konvensjonen faller inn under unntaket i Luganokonvensjonen artikkel 57 nr.1. Denne artikkelen fastslår at Luganokonvensjonen ikke har virkning på – står tilbake for – konvensjoner som regulerer jurisdiksjon eller anerkjennelse eller fullbyrding av dommer på særskilt avgrensete saksfelter.

(46) Dette spørsmålet er ikke blitt avklart av EF-domstolen. Derimot har Dansk Højesteret tatt stilling til det i avgjørelse 17. oktober 2005 (Mærsk II).

(47) I dommen uttaler Danmarks Højesteret:

”Holland var i 1987, da ansvarsbegrænsningssagen blev indledt, ikke folkeretligt forpligtet af London-konventionen af 1976, men i stedet fra 1957-Konventionen. Danmark havde på daværende tidspunkt opsagt 1957-konventionen og tilsluttet sig London-konventionen fra 1976, der trådte i kraft den 1. december 1986. Højesteret finder, at disse konventionsmæssige forpligtelser ikke giver grundlag for i medfør af EF-domskonventionens art. 57 at fravige konventionens regler om kompetence samt anerkendelse eller fuldbyrdelse af retsafgørelser.”

(48) Utvalget er enig med lagmannsretten i at Danmarks Højesteret her har lagt til grunn at 1976- konvensjonen ikke faller inn under unntaket i Brusselkonvensjonen artikkel 57, som tilsvarer Luganokonvensjonen artikkel 57.

(49) Også nederlandsk høyesterett synes å ha kommet til denne konklusjonen i en avgjørelse 29. september 2006, Assi-Eurolink-saken. Avgjørelsen gjelder forholdet mellom 1976- kovensjonen og Brussel I-forordningen. Her uttales det i avsnitt 3.4.2 at Brussel I-forordningen regulerer spørsmål om anerkjennelse og fullbyrding av beslutninger om å opprette begrensingsfond etter 1976-konvensjonen, da sistnevnte konvensjon ikke har egne regler om dette.

(50) Utvalget finner at disse avgjørelsene må tillegges avgjørende vekt og viser til at nasjonale domstoler forutsettes å tolke konvensjonens bestemmelser likt. Det vises også til Erling Selvig, The Lugano Convention and Limitation of Shipowners’ Liability, i SIMPLY 2005 side 1-48, på side 19-20, jf. side 28, der det gis uttrykk for tilsvarende oppfatning.

(51) Utvalget kan på denne bakgrunn ikke se at lagmannsrettens lovtolking er uriktig når retten er kommet til at 1976-konvensjonen ikke faller inn under unntaket i Luganokonvensjonen artikkel 57. Dette tilsier at den franske beslutningen om å opprette et begrensningsfond må anerkjennes av norske domstoler og arresten følgelig oppheves.

(52) Som det fremgår ovenfor, følger det imidlertid av sjølovens regler at opprettelsen av begrensningsfondet i Frankrike ikke er til hinder for arrest i Norge i dette tilfellet, og dette er en konsekvens lovgiver tilsiktet ut fra hensynet til skadelidte. Det kan derfor spørres om det ikke foreligger en regelkollisjon, der Luganokonvensjonen må vike.

(53) Utvalget antar at Luganokonvensjonens regler må gis forrang. Konvensjonen gjelder som nevnt som norsk lov. Utslagsgivende må etter utvalgets oppfatning være at Norge etter konvensjonen har en folkerettslig forpliktelse til å gi avgjørelsen samme rettsvirkning i Norge som den har i opprinnelseslandet, og dette gjelder selv om en annen løsning måtte følge av norsk intern rett, jf. O’Malley/Layton, European Civil Practice 1989 side 665. Så lenge avgjørelsen må anerkjennes i medhold av artikkel 26, vil derfor den løsning som følger av sjølovens regler, måtte vike.

(54) De kjærende parter har subsidiært anført at arresten uansett må opprettholdes fordi ”det kan være behov for sikkerhetsstillelsen”. Utvalget kan ikke se at denne anførselen har noe for seg når opprettelsen av begrensningsfond medfører at en allerede gjennomført arrestforretning må oppheves.

(55) Kjæremålet må etter dette forkastes.

(56) Kjæremotpartene har krevd seg tilkjent saksomkostninger for utvalget og for de tidligere instanser. Saken har imidlertid reist rettsspørsmål av prinsipiell karakter, og løsningen har heller ikke vært utvilsom. Utvalget finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

(57) Kjennelsen er enstemmig.

S L U T N I N G :

1.Kjæremålet forkastes.

2.Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.