HR-2007-772-U - Rt-2007-641
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2007-04-27 |
| Publisert: | HR-2007-00772-U - Rt-2007-641 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Tvistemålsloven, Avvisning av anke, Ankegjenstandens verdi |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om avvisning av anke fordi retten fant at kravet til ankesum ikke var oppfylt, jf. tvistemålsloven § 356. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2007-00772-U, (sak nr. 2007/508), sivil sak, kjæremål |
| Parter: | Roar Andre Strømnes (advokat Øystein Olausen) mot Tore Flaen (advokat Alfred Schøyen) |
| Forfatter: | Lund, Stang Lund, Rieber-Mohn |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §356, §392, §403, Jordskifteloven (1979) §2, §88 |
(1) Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om avvisning av anke fordi retten fant
at kravet til ankesum ikke var oppfylt, jf. tvistemålsloven § 356.
(2) Tore Flaen fremsatte 22. april 2005 krav om grensegang etter jordskifteloven § 88 og bruksordning etter jordskifteloven § 2 bokstav c nr. 1 for å få fastsatt grensen mellom sin families landbrukseiendom, gnr. 55 bnr. 15 og 31, og Roar André Strømnes’ villaeiendom, gnr. 55 bnr. 63, i Aurskog-Høland kommune, og få regler for bruken av felles vei. Akershus og Oslo jordskifterett avsa 22. september 2006 dom med slik domsslutning:
- ”1. Grensa mellom gnr. 55/15, 31 og gnr. 55/63 går slik som grensebeskrivelsen nedenfor viser. Grensa er merket i marka og vist på jordskiftekartet.
- 2. Der vegen krysser eiendomsgrensa mellom gnr. 55/15 og gnr. 55/63 mellom grensepunktene 100 og 101 fortsetter vegen å være til felles bruk for eiendommene gnr. 55/15,31 og gnr. 55/63. Grensene for vegretten går fram av jordskiftekartet.”
(3) Roar André Strømnes anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og gjorde gjeldende at Tore Flaen verken har eiendomsrett eller bruksrett til den delen av veien som går langs Strømnes’ eiendom. Jordskiftedommeren reiste spørsmål om kravet til ankesum var oppfylt. Strømnes anførte at Flaens veirett ville medføre en verdireduksjon for hans villaeiendom som minst oversteg 50 000 kroner, og at kravet til ankesum således var oppfylt. Det ble vist til skjønnsmessig vurdering utarbeidet av megler i Notar på oppdrag fra Strømnes. I tilsvaret anførte Flaen at kravet til ankesum ikke var oppfylt, og la ned prinsipal påstand om avvisning. Det fremgår av jordskiftedommerens oversendelsesbrev til lagmannsretten at jordskifteretten var av den oppfatning at kravet til ankesum ikke var oppfylt.
(4) Eidsivating lagmannsrett avsa 12. februar 2007 kjennelse med slik slutning:
- ”Anken avvises.”
(5) Roar André Strømnes har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen, og det er i korte trekk anført:
(6) Kravet til ankesum er tilfredsstilt. Flaens veirett vil ifølge megler redusere eiendommens salgsverdi med 5-10 %. Eiendommens markedsverdi uten at Flaens veirett er tatt i betraktning, er taksert til 2 millioner kroner. Lagmannsretten har omtalt den omtvistede delen av veien som en ”veistump”, til tross for at den rent faktisk er ca. 60 meter lang. Veien går svært nær Strømnes’ hus, og Flaen benytter veien i et langt større omfang enn bare i forbindelse med onner og lignende i vår- og høstsesongen.
(7) På grunn av veiretten har Strømnes ikke praktisk mulighet til å anlegge en hekk mot den tilgrensende eiendom som skjermer mot støv, støy m.v. Lagmannsretten har ikke vurdert den verdireduksjonen det utgjør å ikke ha mulighet til å anlegge hekk.
(8) Ved verdivurderingen skal ankende parts pretensjon legges til grunn med mindre den finnes klart eller påtagelig uriktig. Retten skal utvise et romslig skjønn, jf. omtalen av tvistemålsloven § 15 hos Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer.
(9) Det er nedlagt slik påstand:
- ”1. Ankesaken fremmes
- 2. Roar Strømnes tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg”
(10) Tore Flaen har tatt til motmæle og har i korte trekk anført:
(11) Det var riktig å avvise anken. Ankegjenstandens verdi kan ikke på noen måte tilfredsstille lovens krav til ankesum. Det er nærmest umulig å gi en faglig begrunnet vurdering av om villaeiendommens verdi påvirkes av betydning som følge av veiretten. Vurderingen gitt av Notar på oppdrag fra Strømnes, kan ikke tillegges vekt. Veiretten må anses som ubetydelig, og benyttes bare i onner og lignende i vår- og høstsesongen.
(12) Flaen har nedlagt slik påstand:
- ”1. Ankesaken nektes fremmet.
- 2. Roar Andrè Strømnes idømmes alle sakens omkostninger for alle rettsinstanser, med tillegg av lovens rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.”
(13) Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og skal bemerke:
(14) Ankegjenstandens verdi fastsettes på grunnlag av den økonomiske interesse den ankende part har i å få dommen endret. Ved vurderingen skal den ankende parts pretensjon om ankegjenstandens verdi legges til grunn med mindre den er klart eller påtagelig uriktig, jf. tvistemålsloven § 358 tredje og fjerde ledd, jf. § 15 første ledd, jf. Rt-2006-552.
(15) I lagmannsrettens kjennelsesgrunner uttales følgende om tvistegjenstandens verdi i saken:
- ”Spørsmålet blir om Strømnes’ pretensjon medfører at ankesummen er oppfylt. Verdien på det veiarealet som fortsatt ligger på Flaens eiendom, er marginal og har ikke betydning for ankesummen. Heller ikke veiretten kan etter lagmannsrettens syn representere en ”verdireduksjon” på kr 50.000 på Strømnes’ eiendom. Bnr. 63 ligger med landbruksarealer på alle kanter, Strømnes må derfor tåle bruk av landbruksmaskiner og -redskap nær eiendommen. Dersom Flaen ikke skulle ha veirett på den aktuelle veistumpen som ligger helt i grensen mellom Strømnes og Flaen, ville han uansett kunne benytte maskiner på sin egen eiendom, og eventuelt også etablere ny driftsvei på sin side av grensen. Så lenge inngangstrappen på bnr. 63 ligger nær grensen mot landbruksareal, vil Strømsnes bli berørt av landbruksdriften.”
(16) Det fremgår av dette at veiretten etter lagmannsrettens syn ikke kan representere en verdireduksjon på 50 000 kroner. Spørsmålet er imidlertid om den ankende parts pretensjon om en slik reduksjon er klart eller påtagelig uriktig. Det fremgår ikke av kjennelsesgrunnene at lagmannsretten har tatt stilling til dette.
(17) De forhold lagmannsretten trekker frem, er relevante i verdivurderingen. Lagmannsretten har ikke kommentert eiendomsmegler Notars uttalelse - kort nevnt av retten under Strømnes’ anførsler - om veiretten som verdireduserende heftelse på Strømnes’ eiendom, blant annet på grunn av begrensning av mulighetene for parkering ved eiendommens inngangsparti og for oppføring av hekk eller lignende som skjerm mot landbruksarealene. Dette ville det vært naturlig å trekke inn i vurderingen.
(18) Til dette kommer at lagmannsretten har lagt vekt på at anken etter rettens oppfatning ikke vil føre frem. Dette er det imidlertid ikke adgang til å vektlegge ved vurderingen av ankegjenstandens verdi, i hvert fall ikke med mindre påstand/anførsler fremstår som oppkonstruerte for å omgå kravet om ankesum, eller hvor de uten særlig prøving fremtrer som åpenbart feilaktige, jf. Schei: Tvistemålsloven, Bind I, side 134.
(19) Utvalget har full kompetanse ved behandling av kjæremålet. Slik saken ligger an, finner utvalget imidlertid at kjennelsen bør oppheves og hjemvises for fortsatt behandling i lagmannsretten, jf. tvistemålsloven § 392 annet ledd annet punktum, jf. § 403 annet ledd.
(20) Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Utvalget finner at saksomkostningsspørsmålet bør utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven § 179 første ledd annet punktum.
(21) Kjennelsen er enstemmig.
S L U T N I N G :
Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
Saksomkostningsavgjørelsen utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.