HR-2008-1521-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2008-09-04 |
| Publisert: | HR-2008-01521-A - Rt-2008-1119 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder tolkning av avtale om kjøp av kraft, hvor det blant annet er spørsmål om det er avtalt maksimalpris per kWh, som innebærer en øvre grense for prisen. |
| Saksgang: | HR-2008-01521-A, (sak nr. 2008/4), sivil sak, anke |
| Parter: | Norgesfôr AS (advokat Sven Eriksrud) mot Fjordkraft AS (advokat Eirik W. Raanes – til prøve) |
| Forfatter: | Flock, Indreberg |
| Lovhenvisninger: | tvistemålsloven § 180, tvistemålsloven § 176, forsinkelsesrenteloven § 3 |
NORGES HØYESTERETT
Den 4. september 2008 avsa Høyesterett dom i
HR-2008-01521-A, (sak nr. 2008/4), sivil sak, anke,
Norgesfôr AS (advokat Sven Eriksrud)
mot
Fjordkraft AS (advokat Eirik W. Raanes – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Flock: Saken gjelder tolkning av avtale om kjøp av kraft, hvor det blant annet er
spørsmål om det er avtalt maksimalpris per kWh, som innebærer en øvre grense for
prisen.
(2) Den ankende part, Norgesfôr AS, eies av en rekke bedrifter innenfor landbruksnæringen
som produserer kraftfôr og omsetter korn, råvarer mm. Norgesfôr fungerer som
innkjøpsorganisasjon for disse bedriftene, blant an net ved kjøp av elektrisk kraft.
(3) Ankemotparten, Fjordkraft AS, har ikke egen produksjon av kraft, men kjøper strøm på
kraftbørsen for videresalg til private og bedrifter . På det aktuelle tidspunkt var selskapet
en av de største aktørene i markedet.
(4) NInorden AS – tidligere Norsk Innkjøpssamarbeid AS – er et selskap som søker å oppnå
fordeler for sine kunder ved innkjøp av store kvant a, blant annet av elektrisk kraft.
(5) NInorden hadde fra sommeren 2001 en avtale med Fjordkraft om å markedsføre og selge
kraft fra denne leverandøren. Allerede før dette ha dde NInorden formidlet avtaler om
levering av kraft til Norgesfôr fra en annen kraftleverandør. Disse avtalene innebar at
kraften ble levert til ”spotpris” med tillegg av et avtalt påslag til leverandøren, og slik at 2
det var avtalt en høyeste pris – ”takpris” eller ”m axpris” – som ikke kunne overstiges selv
om spotprisen i den aktuelle perioden var høyere.
(6) I sitt samarbeid med Fjordkraft introduserte NInorden i brev av 17. juli 2001 til Norgesfôr
produktet ”ForvaltningsKraft”. Brevet lød slik:
”TILBUD P¯ STRØM TIL ENGROSPRIS/INNKJØPSPRIS
Som kunde av Nordisk Innkjøpsamarbeid A/S (NI A/S) får du nå tilbud om å kjøpe
ForvaltningsKraft som et alternativ til dagens avtaler. Store industribedrifter har tatt
konsekvensen av at prisene i kraftmarkedet svinger betydelig, og sørger derfor å handle
inn kraft når prisene er lave, og med kontroll av risikoen. Denne form for krafthandel
benevnes porteføljeforvaltning av kraftavtale, og h ar kun vært mulig å benytte for de
største norske konsern. Samlet er NI A/S en slik in nkjøper, og det vil komme deg som
kunde til gode.
I samarbeid med Fjordkraft A/S, som er en sammenslåing av BKK Kraftsalg A/S,
Vestfold Kraft A/S og Skien Komm. Kraft A/S, kan vi tilby våre kunder
ForvaltningsKraft på lik linje med de store industriselskapene. Prisingen av
ForvaltningsKraft er basert på en Value at Risk modell som med 95% sannsynlighet
viser at prisen for perioden 01.10.01 – 31.12.02 ikke vil overstige 21,5 øre/kWh pluss
påslag. De resterende 5% skal dekke uforutsette hendelser som for eksempel plutselig
utfall av kjernekraft, begrensninger i linjenettet etc.
M.a.o. maxpris pr. mnd vil ikke overstige 21,5 øre pr. kWh pluss påslag ved svar innen
20.07.01. For øvrig faktureres engrospris (innkjøps pris) + påslag 1,4 øre pr. kWh.
Til sammenligning vil en vanlig avtale (slik du har den i dag) ha et pristak på over 31,0
øre/kWh og påslag over 2,0 øre/kWh for samme period e.
Det skal opprettes et Forvaltningsråd, og vi ser gjerne at noen av våre kunder kan være
med i Rådet, som vil bestå av representanter fra tilsluttede bedrifter, NI A/S og
rådgivere fra Fjordkraft A/S. Vi vil som vanlig ta oss av alt det praktiske for deg som
kunde, og du vil få en meget ryddig og forståelig faktura, samt forbedrede
betalingsbetingelser.
Vi håper du vil benytte muligheten til å bli en profesjonell kjøper av kraft, ved at et
profesjonelt Råd overvåker kraftmarkedet for deg, og handler til lavest mulige
kostnader og risiko.
Vennligst returner vedlagte tilslutningsavtale til NI A/S pr. brev, eller fax 22 08 17 95
innen 20.07.01, og vi vil sørge for at du fortsatt skal bli fornø yd med oss som din
rådgiver. Du behøver ikke foreta deg noe utover å r eturnere avtalen til oss, og du vil
motta mer info om ordningen, samt avtalen i retur fra Fjordkraft A/S. ”
(7) Både Norgesfôr og en rekke av NInordens øvrige kunder inngikk avtale med Fjordkraft
om levering av kraft innenfor denne ordningen. Avtalen gjaldt i første omgang til
utgangen av 2002, og den ble for Norgesfôrs del senere forlenget til å omfatte årene
2003 og 2004. Vinteren 2002/2003 gjorde kraftprisen et hopp, og Norgesfôr ble i
perioden avkrevd en pris som lå høyere enn den begr ensning som selskapet mente fulgte
av avtalen. Norgesfôr krevde forgjeves tilbakebetalt det de mente var betalt for mye. I det
søksmål som deretter ble anlagt for Bergen tingrett , avsa tingretten 18. juli 2006 dom med
slik domsslutning:
”1. Innen 2 – to – uker fra forkynning av dommen betaler Fjordkraft AS til
Norgesfôr AS kr. 2.822.939,- –
kronertomillioneråttehundreogtjuetotusennihundreogtrettini – med tillegg av 3
lovens forsinkelsesrente, for tiden 9,75 % årlig, beregnet fra henholdsvis
24. mai 2003 og de senere betalingspunktene og frem til betaling skjer.
2. Innen 2 – to – uker fra forkynning av dommen betaler Fjordkraft AS
saksomkostninger til Norgesfôr AS med kr 196.856,- –
kroneretthundreognittisekstusenåttehundreogfemtiseks med tillegg av lovens
forsinkelsesrente, for tiden 9,75 % årlig, fra forfall til betaling skjer.”
(8) Tingretten la til grunn at det foran siterte tilbudsbrevet sammenholdt med annen skriftlig
informasjon fra NInorden til selskapets kunder beskrev en leveringsavtale med
maksimalpris. Selv om avtalene om levering av kraft var inngått direkte mellom
leverandøren Fjordkraft og den enkelte kunde, var d et NInorden som i henhold til sin
avtale med Fjordkraft hadde stått for markedsføring en. Leverandøren måtte i dette tilfelle
hefte for de opplysninger som NInorden hadde gitt. Dette måtte gjelde uavhengig av den
kunnskap Fjordkraft hadde om innholdet i den informasjon om prisfastsettelsen som
NInorden hadde gitt Norgesfôr.
(9) Fjordkraft anket tingrettens dom til Gulating lagmannsrett, som 24. oktober 2007 avsa
dom med slik domsslutning:
”1. Fjordkraft AS frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger for tingrett og
lagmannsrett.”
(10) Lagmannsretten kom til at avtalene ikke var basert på at oppgjør skulle skje med
utgangspunkt i en ”takpris” eller ”maxpris”, og at Norgesfôr ikke kunne kreve
tilbakebetalt noe beløp ut fra en slik forståelse.
(11) Norgesfôr AS har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder
lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. Under saksforberedelsen for
Høyesterett har 7 vitner avgitt skriftlig forklarin g. Så vel i faktisk som i rettslig henseende
står saken i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter.
(12) Den ankende part, Norgesfôr AS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
(13) Lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig når retten fant at avtalen mellom partene ikke
inneholdt et maksimum for den pris per kWh som Norgesfôr skulle betale. Den
”tilslutningsavtale” som begge parter underskrev, var meget knapp og inneholdt ikke
nødvendige opplysninger om hvilken pris som skulle betales. Avtalen må nødvendigvis
suppleres med tilbudsbrevet. Der er et bestemt øreb eløp per kWh pluss et nærmere
oppgitt påslag angitt som en ”maxpris”. Dette begrep er konsekvent benyttet og har et
entydig innhold. Flere steder er det brukt synonymt med begrepet ”pristak”. Denne
prisbegrensningen oppfylte det behov for forutsigbarhet som Norgesfôr hadde. Partenes
etterfølgende adferd bekrefter at avtalen inneholde r en slik prisbegrensning.
(14) Lagmannsretten legger vekt på at det i tilbudsbrevet ble fremhevet at det produkt som ble
tilbudt – ”ForvaltningsKraft” – skilte seg fra den avtale med pristak som Norgesfôr
tidligere hadde hatt. Tilbudet fra Fjordkraft inkluderte en ordning med profesjonell
forvaltning av kraftporteføljen, som tok sikte på å redusere risikoen for at kundene måtte
betale en for høy pris. Dette var en omstendighet s om i seg selv kunne gi grunn til å
beskrive den tilbudte ordning som et alternativ til den eksisterende avtalen. 4
(15) Det avgjørende må være hva Norgesfôr som en ik ke profesjonell aktør i kraftmarkedet
med rimelighet kunne legge i tilbudsbrevet. Det er da av interesse å registrere at
kombinasjonen ForvaltningsKraft og maksimalpris ikke er ukjent i dette markedet.
(16) Fjordkraft og NInorden hadde et omfattende, varig samarbeid, hvor den sistnevnte etter
den hovedavtale som eksisterte mellom dem, sto ansvarlig for markedsføring og salg av
produktet ”ForvaltningsKraft” overfor sine kunder. Etter at Norgesfôr hadde undertegnet
den første avtalen, fikk man skriftlig beskjed fra Fjordkraft om at man for ytterligere
informasjon om avtalen kunne holde seg til NInorden. På denne bakgrunn og ut fra de
forklaringer som er gitt, bestrides at Fjordkraft var ukjent med ordlyden i de
tilbudsbrevene som NInorden sendte Norgesfôr. Dersom det likevel for spørsmålet om
maksimalpris skulle være en divergens mellom det som med rimelighet følger av
tilbudsbrevene, og det Fjordkraft mente å tilby, må risikoen påhvile leverandøren, som
dermed må identifiseres med sin medhjelper NInorden. Selv om dette selskapet også
opptrådte som en innkjøpsorganisasjon i kjøperens i nteresse, må det legges avgjørende
vekt på at det forut for og under selve kontraktsinngåelsen fant sted et tett samarbeid med
Fjordkraft.
(17) Dersom det ikke skulle være avtalt noen maksimalpris, vil Fjordkraft likevel være
forpliktet til å betale tilbake det beløp som Norge sfôr ble tilkjent i tingretten.
Overskridelsen skjedde i en periode hvor markedsprisen på kraft var meget høy. ¯rsaken
til at Fjordkraft ikke var i stand til å sikre seg kraftleveranser til lavere pris, viste seg å
være at man fra november 2002 tok inn mange nye kunder i den forvaltningsordningen
som omfattet NInordens medlemmer. Dette er en omstendighet som Fjordkraft selv må ta
ansvaret for.
(18) Norgesfôr AS har nedlagt slik påstand:
”1. Fjordkraft AS dømmes til å betale Norgesfôr AS NOK 2 822 939 med tillegg
av lovens forsinkelsesrente beregnet fra henholdsvis 24. mai 2003 og de senere
betalingstidspunktene frem til betaling skjer.
2. Fjordkraft AS dømmes til å erstatte Norgesfôr AS’ saksomkostninger for alle
instanser med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.”
(19) Ankemotparten, Fjordkraft AS, har i hovedtrekk gjort gjeldende:
(20) Fjordkraft er ikke bundet av ordlyden i det tilbudsbrev som påberopes som grunnlag for
anførselen om avtalt maksimalpris. Fjordkraft hadde ikke inkludert en slik garanti i det
forvaltningskraftprodukt som NInorden markedsførte, og man var ikke kjent med den
formulering som ble benyttet i tilbudsbrevene.
(21) I denne situasjon kan det ikke skje noen identifikasjon mellom leverandøren Fjordkraft og
NInorden. Den sistnevnte opptrådte som en innkjøpso rganisasjon og ivaretok interessene
til kraftkjøperne, som ble betegnet som organisasjo nens ”medlemmer”. Norgesfôr har kun
forholdt seg til NInorden og ikke til leverandøren og må da selv ta risikoen for at
Fjordkrafts vilkår viste seg å være noe andre enn det NInorden ga uttrykk for. Fjordkraft
hadde på sin side all grunn til å gå ut fra at NInorden informerte sine medlemmer på en
korrekt måte. 5
(22) Dette innebærer at Fjordkraft ikke kan hefte for den informasjon NInorden ga Norgesfôr
om innholdet i den avtalen som var fremforhandlet med kraftleverandøren.
(23) Dersom tilbudsbrevene fra NInorden likevel utgjør en del av avtaleforholdet mellom
leverandør og kjøper, bestrides at brevene kan tolk es slik Norgesfôr gjør. Utgangspunktet
ved tolkningen må være den skriftlige avtalen som partene har inngått, altså den såkalte
tilslutningsavtalen. Der er prisen fastsatt til engrospris/innkjøpspris pluss påslag, og intet
er avtalt om maksimalpris. Det tredje avsnittet i tilbudsbrevet om ”maxpris” kan bare
oppfattes som en upresis oppsummering. Den øvrige t ekst i brevet viser at det ikke er tale
om noen slik garanti: Hadde Fjordkraft påtatt seg risikoen for prisutviklingen, ville man
ikke overlatt forvaltningen til et råd hvor utenforstående hadde den avgjørende
myndighet. Det var fremhevet at produktet ”ForvaltningsKraft” var et alternativ til
Norgesfôrs forutgående kraftleveringsavtale med pristak. En prisgaranti ville
nødvendigvis hatt et motstykke i form av en risikop remie fra kunden. Når denne mangler,
innebærer Norgesfôrs tolkning en klar ubalanse i ytelsene i Fjordkrafts disfavør.
(24) Ved tolkningen må det videre legges vekt på at også Norgesfôr var en profesjonell aktør i
dette markedet, i og med at selskapet samlet sett foresto store innkjøp av elektrisk kraft
for de tilsluttede bedriftene.
(25) Dersom Norgesfôr ikke vinner frem med sitt syn om at avtalen om kraftkjøp inneholder
en bestemmelse om maksimalpris, er det ikke betalt noen merpris som kan kreves tilbake.
Det bestrides ikke at den vesentlig høyere innkjøps pris som Fjordkraft betalte i en periode
i 2002/2003 – og som med påslag ble viderefakturert til Norgesfôr - skyldtes et
merforbruk som ikke ble sikret innkjøpt til lav pri s. Det bestrides heller ikke at noe av
dette merforbruket skyldtes at det på forhånd var tatt med nye kraftkjøpere i den
forvaltningsordningen som var etablert for NInordens medlemmer. Beslutningen om dette
ble imidlertid truffet av det råd som var etablert som det besluttende organ i
porteføljeforvaltningen, og ikke av Fjordkraft. Den enkelte kunde kan rimeligvis ikke i
ettertid si seg ubundet av forvaltningsmessige disposisjoner som man ikke liker, og
dermed slippe unna med en lavere kraftpris enn den som rent faktisk ble oppnådd i
markedet.
(26) Fjordkraft AS har nedlagt slik påstand:
”1. Lagmannsrettens dom av 24. oktober 2007 i sak 06-156697ASI-GULA, dens
pkt. 1, stadfestes.
2. Fjordkraft AS tilkjennes saksomkostninger for tingrett, lagmannsrett og
Høyesterett.”
(27) Mitt syn på saken:
(28) For Høyesterett har i alt fire av Fjordkrafts medarbeidere og to som har representert
NInorden, avgitt skriftlige forklaringer. For begge de sentrale spørsmål i saken – om
avtaletolkningen og om NInordens rolle/risikoen for uklarheter – spriker imidlertid
forklaringene. I tillegg er det fremlagt lite dokumentasjon til belysning av spørsmålet om
hvilket belegg bemerkningene om ”maxpris” i NInordens tilbudsbrev hadde i det oppdrag
man hadde fra Fjordkraft om markedsføring og salg. I denne situasjon vil avgjørelsen i
stor grad måtte baseres på den dokumentasjon som er fremlagt for Høyesterett. 6
(29) Det sentrale spørsmål i saken er om avtalen om kjøp av elektrisk kraft til spotpris med
tillegg av et avtalt påslag, inneholdt noen øvre gr ense for det som kjøperen skulle betale. I
henhold til den ordning som var etablert i avtalen mellom Fjordkraft og NInorden,
inngikk leverandøren av kraft en direkte avtale med den enkelte kjøper. Det er her tale om
den tilslutningsavtale som er nevnt avslutningsvis i det tilbudsbrev som jeg har gjengitt
tidligere. Avtaleteksten er meget knapp. Om prisen står ikke annet enn at forbrukt kraft
”avregnes etter engrospris/innkjøpspris pluss påsla g”. Dette svarer til prisbestemmelsene i
§ 8 i hovedavtalen mellom Fjordkraft og NInorden, som Norgesfôr ikke kjente til.
Utgangspunktet ved fastsettelsen av den nærmere avtalte pris må følgelig være det
tilbudsbrev som fulgte med avtaleutkastet.
(30) I første avsnitt i dette brevet gis omtale av produktet ”ForvaltningsKraft”, som – om enn
ikke klartekst – gir inntrykk av at prisen til kjøp eren vil følge den pris i kraftmarkedet
som en kyndig aktør vil være i stand til å oppnå. I annet avsnitt gis en kort omtale av
prisutsiktene i den aktuelle perioden frem til utlø pet av 2002. Med reservasjon for
nærmere angitte force majeure-lignende forhold, antas prisen ikke å ville overstige 21,5
øre per kWh pluss påslag. Deretter følger i tredje avsnitt med uthevet skrift opplysningen
om at kjøperen etter dette vil bli fakturert med le verandørens innkjøpspris pluss påslag på
1,4 øre per kWh, dog slik at ”maxpris pr. mnd. vil ikke overstige 21,5 øre pr. kWh pluss
påslag”.
(31) For fullstendighets skyld tilføyer jeg at maks imalprisen senere samme sommer ble senket
til 20,9 øre pluss påslag. Ved den senere fornyete avtale for årene 2003 og 2004, som er
den aktuelle for vår sak, ble den senket ytterligere til 17,25 øre pluss påslag.
(32) Jeg er ikke uenig med Fjordkraft i at det er elementer i tilbudsbrevet som kan bidra til tvil
om det inneholder en bestemmelse om maksimalpris. Jeg finner her grunn til å fremheve
tre ulike forhold.
(33) Tilbudet karakteriseres som et ”alternativ til dagens avtaler”. Det er på det rene at dette
var avtaler som inneholdt en bestemmelse om pristak, som ut fra begrepsbruken i
bransjen må forstås som en maksimalpris. Men når tilbudet om ForvaltningsKraft
fremstilles som et alternativ, er det imidlertid etter min oppfatning minst like nærliggende
å fremheve den porteføljeforvaltning som avtalen in kluderte, og som skulle bidra til at
kjøperens pris ble så lav som mulig. En slik forval tning hadde man ikke i den forrige
avtalen. Jeg har derfor vanskelig for å se at betoningen av at tilbudet var et alternativ til
den tidligere ordning, gir noen særlige holdepunkter for at det er tale om en avtale uten
pristak.
(34) Ved en bestemmelse om maksimalpris vil hele risikoen for at en fremtidig innkjøpspris
overstiger dette taket, ligge på selgeren. Forvaltningskraftordningen innebar at
forvaltningen av kraftporteføljen – derunder finans iell sikring – skjedde ved beslutninger i
et råd. Dette rådet besto av representanter både for NInorden, kraftkjøperne og Fjordkraft,
men med stemmerett kun for representantene for de to førstnevnte. Fjordkraft har
fremholdt at man rimeligvis ville ha sørget for å b eholde større beslutningsmyndighet
dersom man selv hadde hatt risikoen for at prisen oversteg et slikt tak.
(35) Som et tredje moment har Fjordkraft vist til det vederlag som selskapet har betinget seg,
et påslag på 1,4 øre per kWh. Det anføres at påslag ets størrelse viser at det ikke kan
inneholde noe vederlag for den overtakelse av risiko som en maksimalpris vil innebære. 7
(36) Begge disse elementer i avtalen forutsetter at kjøperen – Norgesfôr – har betydelig innsikt
både om hvorledes kraftmarkedet fungerer, og om detaljene i den ordning med
porteføljeforvaltning kalt ”ForvaltningsKraft” som Fjordkraft og NInorden på forhånd
hadde etablert. Denne forvaltningsordningen var nedfelt i den hovedavtale som Fjordkraft
og Ninorden hadde inngått. Som nevnt var denne avtalen ikke kjent for Norgesfôr.
(37) Også på disse punkter har jeg vanskelig for å se at tilbudsbrevet er formulert slik at
Norgesfôr burde foretatt nærmere vurderinger omkring disse forhold ved bedømmelsen
av spørsmålet om tilbudet inneholdt en maksimalpris . Jeg tilføyer at de opplysninger som
er gitt både om kraftmarkedet generelt og om Fjordkrafts egne vurderinger, tyder på at det
ikke hadde vært noe i veien for at en avtale som inkluderte en slik porteføljeforvaltning,
også kunne inneholdt en bestemmelse om maksimalpris.
(38) Det helt avgjørende ved tolkningen av tilbudsb revet vil etter dette være det tredje
avsnittet, som NInorden har uthevet. Her angis en bestemt maksimalpris som ikke vil
overstiges, og som i neste avsnitt sammenliknes med det pristak som var en del av den
eksisterende avtalen. En tilslutning til Fjordkrafts syn måtte forutsette at det hadde vært
tydelige holdepunkter – i eller utenfor avtalen – for at dette likevel ikke var meningen.
(39) Slike holdepunkter foreligger ikke i dette tilfellet. Tvert i mot styrkes oppfatningen om at
tilbudet inkluderte en særskilt angitt maksimalpris, ved NInordens telefaks til Norgesfôr
av 3. august 2001 om at ”Maxprisen er å anse som en ’verste fall’ pris”. Brevet er opplyst
å være et svar på en telefonisk forespørsel fra Nor gesfôr om det gjaldt en maksimalpris.
(40) Norgesfôr har i tillegg vist til Fjordkrafts eget brev til sine kraftkunder av 22. november
2002, da markedsprisen var i ferd med å bli høy. I brevet ble forklart at levering etter
avtalen for årene 2003 og 2004 var ”sikret til en snittpris på under 17,25 øre/kWh eks.
påslag”. Selv om spotprisen skulle komme til å stige ytterligere, kunne kundene i
NInorden-avtalen ”slappe av”.
(41) Jeg er etter dette kommet til at tilbudsbrevet var formulert slik at Norgesfôr med
rimelighet kunne gå ut fra at det inneholdt en bestemmelse om maksimalpris.
(42) Uten at det har noen betydning for mitt standpunkt, bemerker jeg at jeg oppfatter den siste
setningen i annet avsnitt i tilbudsbrevet om uforutsette hendelser som et forbehold for
force majeure, hvor Fjordkraft ikke har påtatt seg noen risiko for at prisen vil overstige
maksimalprisen. Jeg tilføyer at maksimalprisen i he nhold til tilbudsbrevet gjelder ”pr.
måned”, og at Fjordkraft dermed bare påtok seg risikoen hvis den gjennomsnittlige pris
per måned lå over det avtalte tak. Norgesfôr har så vidt forstås beregnet sitt krav i henhold
til dette, og det er ingen uenighet om kravets stør relse.
(43) Fjordkraft har videre anført at man ikke har m ent å knytte noen bestemmelse om
maksimalpris til tilbudet om levering av ”ForvaltningsKraft”. På den bakgrunn gjør
Fjordkraft gjeldende at man overfor Norgesfôr ikke er bundet til en pris som begrenses
ved den maksimalpris som inngår i tilbudsbrevet fra NInorden.
(44) Partene er enige om at det ikke besto noe fullmaktsforhold mellom Fjordkraft og
NInorden. Den rettslige problemstilling er av partene formulert som et spørsmål om
Fjordkraft i denne sammenheng kan identifiseres med kontraktsmedhjelperen NInorden. 8
Jeg bemerker at det uansett blir spørsmål om hvem a v partene som skal bære risikoen for
den divergens som det eventuelt er mellom tilbudsbrevet fra NInorden og de
bestemmelser om pris som Fjordkraft har ment skulle inngå i leveringsavtalen med
Norgesfôr.
(45) Sentralt ved denne vurderingen står den omstendighet at Fjordkraft og NInorden etter
forutgående forhandlinger sommeren 2001 inngikk den tidligere nevnte hovedavtale om
”forpliktende samarbeid vedrørende forvaltning og l everanse av kraft til NI’s kunder”.
Som nevnt skulle NInorden ”stå ansvarlig for å markedsføre og selge konseptet overfor
sine kunder”, og Fjordkraft kunne ”på NIs oppfordring vederlagsfritt være villig til å bistå
ved presentasjon hos kunder”. Det er avgitt sprikende forklaringer om hvorvidt NInordens
tilbudsbrev til Norgesfôr var gjort kjent for Fjordkraft før bestemmelsene om
maksimalpris ble påberopt. Det synes imidlertid på det rene at Fjordkraft hadde utarbeidet
et standard presentasjonsmateriell, og at NInorden fikk full innføring både i hva
ordningen med ForvaltningsKraft gikk ut på, og de ø vrige vilkår – derunder pris – som
leverandør og kjøpere skulle inngå avtale om. Det e r ikke lagt frem noe av den skriftlige
dokumentasjon som Fjordkraft må ha utarbeidet i den forbindelse.
(46) Det nære samarbeid mellom Fjordkraft og NInorden illustreres ved at sistnevnte i
overensstemmelse med hovedavtalen var representert i det rådet som var det besluttende
organ for porteføljeforvaltningen, og at det var NI norden som i henhold til den samme
avtalen fastsatte interne retningslinjer for virksomheten og beslutningene i dette rådet.
Som ytterligere illustrasjon finner jeg grunn til å nevne at Fjordkraft i sitt brev til
Norgesfôr av september 2001, hvor man ble ønsket ve lkommen som kunde, ba om at
kunden kontaktet NInorden dersom man ønsket ytterli gere informasjon om avtalen. På
denne bakgrunn finner jeg det lite sannsynlig at NInorden ikke skulle ha hatt dekning for
opplysningene i tilbudsbrevet i den informasjon som på forhånd var gitt av Fjordkraft.
(47) Slik saken ligger an, finner jeg det ikke nødv endig å gå nærmere inn på en bedømmelse
av bevisene på dette punkt. Med det nære samarbeid som var etablert, hvor vesentlige
oppgaver ved kontraktsslutningen med kraftkjøperne var overlatt til NInorden, og hvor
tilslutningsavtalene mellom kjøperne og Fjordkraft var ufullstendige, ville det være
påkrevd at Fjordkraft i det minste sørget for å hol de seg orientert om at kjøperne ble gitt
all nødvendig informasjon om produktet, og ikke min st om de vilkår som var knyttet til
det vederlag som skulle betales. Det må da være Fjordkrafts risiko om den informasjon
som NInorden ga, ikke skulle vise seg å være dekkende eller var direkte misvisende.
(48) Norgesfôr har vist til dommen i Rt. 1992 side 295 (Custos). Jeg er enig i at saksforholdet i
den saken har visse likhetstrekk med vår sak. Høyes teretts flertall avgjorde imidlertid
saken ut fra betraktninger om passivitet, og jeg finner det derfor ikke nødvendig å gå
nærmere inn på dommen.
(49) Fjordkraft har fremholdt at NInorden først og fremst var kraftkjøpernes representant. Det
er riktig at dette selskapet som innkjøpsorganisasj on skulle tjene disse kundenes interesse,
og at NInorden ved siden av det vederlag for ”deltagelse og tilretteleggelse i Rådet”, som
var fastsatt i hovedavtalen, også mottok vederlag fra disse kundene. Hensett til det nære
samarbeid som besto mellom Fjordkraft og NInorden, kan jeg ikke se at dette er
omstendigheter som i denne saken kan innvirke på spørsmålet om Fjordkrafts risiko for
eventuelt misvisende informasjon. 9
(50) Etter dette blir tingrettens dom å stadfeste, idet jeg også er enig i tingrettens
omkostningsavgjørelse. Jeg bemerker at det ikke er uenighet om de betalingstidspunkter
som er nevnt, men ikke særskilt angitt, i domsslutningen.
(51) Anken har ført frem, og Norgesfôr bør tilkjenn es saksomkostninger for alle instanser,
jf. tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 172 førs te ledd. For lagmannsretten fastsettes
saksomkostningene til det beløp som er angitt i sak somkostningsoppgaven, kr 199 556.
Av dette beløp utgjør kr 16 856 diverse utlegg. For Høyesterett er det i
omkostningsoppgaven krevd i alt kr 375 000 i salær. Forhandlingene i Høyesterett tok
halvannen rettsdag. Saken gjaldt de samme spørsmål som prosessfullmektigen hadde
prosedert i de tidligere instanser. Under henvisning til tvistemålsloven § 176 første ledd
fastsettes salæret til kr 200 000. Det er da tatt hensyn til at ankeforhandlingen på relativt
kort varsel ble utsatt i tre måneder. I tillegg kommer utgifter til gebyr med kr 23 220.
Totalt tilkjennes for Høyesterett saksomkostninger med kr 223 220.
(52) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyeste rett betaler Fjordkraft AS til
Norgesfôr AS 422 776 – firehundreogtjuetotusensjuhundreogsyttiseks – kroner
innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige
forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra
forfall til betaling skjer.
(53) Dommer Indreberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(54) Dommar Utgård: Det same.
(55) Dommer Coward: Likeså.
(56) Dommer Gjølstad: Likeså. 10
(57) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyeste rett betaler Fjordkraft AS til
Norgesfôr AS 422 776 – firehundreogtjuetotusensjuhundreogsyttiseks – kroner
innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av den alminnelige
forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra
forfall til betaling skjer.
Riktig utskrift bekreftes: