HR-2008-2041-A
Utseende
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2008-11-25 |
| Publisert: | HR-2008-02041-A - Rt-2008-1618 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen ved domfellelse for forsettlig drap. Hovedspørsmålet er om rettens nektelse av å oppnevne en sakkyndig som tiltalte ønsket, var et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjons regel om å behandle partene i en straffesak likt, jf. artikkel 6 nr. 3 |
| Saksgang: | HR-2008-02041-A, (sak nr. 2008/1123), straffesak, anke over dom |
| Parter: | I. A (advokat Arild Dyngeland) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Terje Nybøe) II. Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Terje Nybøe) mot A (advokat Arild Dyngeland) |
| Forfatter: | Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 233, affeloven § 233, straffeprosessloven § 294 |
NORGES HØYESTERETT
Den 25. november 2008 avsa Høyesterett dom i
HR-2008-02041-A, (sak nr. 2008/1123), straffesak, anke over dom,
I.
A (advokat Arild Dyngeland)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Terje Nybøe)
II.
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Terje Nybøe)
mot
A (advokat Arild Dyngeland)
G I V N I N G :
(1) Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen ved
domfellelse for forsettlig drap. Hovedspørsmålet er om rettens nektelse av å oppnevne en
sakkyndig som tiltalte ønsket, var et brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjons
regel om å behandle partene i en straffesak likt, jf. artikkel 6 nr. 3 (d).
(2) Statsadvokatene i Hordaland satte 4. september 2007 A under tiltale for overtredelse av
straffeloven § 233 første ledd. Grunnlaget i tiltal ebeslutningen lød slik:
”Natt til søndag 3. desember 2006, formentlig i --- vegen -- i X, kvalte han B, trolig ved å
presse hendene mot hennes hals.”
(3) Bergen tingrett avsa 21. desember 2007 dom med slik domsslutning for straffekravet: 2
”A, født 20.06.1979, dømmes for overtredelse av str affeloven § 233, 1. ledd til en straff
av fengsel i 12 – tolv – år. Ved soning fragår 378 – trehundreogsyttiåtte – dager for
utholdt varetektsfengsling.”
(4) A anket til Gulating lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet,
dessuten over at det forelå saksbehandlingsfeil – mangelfulle domsgrunner. Gulating
lagmannsrett avsa 16. juni 2008 dom med slik domsslutning vedrørende straffekravet:
”A f. 20. juni 1979 dømmes for overtredelse av straffeloven § 233 første ledd til en straff
av fengsel i 10 – ti – år. Ved soning av straffen tilkommer han fradrag for utholdt
varetekt med 556 – femhundreogfemtiseks – dager.”
(5) A har anket til Høyesterett. Anken gjelder saksbehan dlingen. Det er anført at avgjørelsen i
lagmannsretten er beheftet med flere feil. Ankeutvalget har samtykket i at anken fremmes
for to av dem. For det første hevdes at rettens nektelse av å oppnevne en bestemt person
som sakkyndig strider mot plikten til å likebehandle partene etter Den europeiske
menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1 og nr. 3 (d). For det annet hevdes at
retten ikke har sørget for at saken ble fullstendig opplyst, jf. straffeprosessloven § 294.
(6) Også påtalemyndigheten har anket. Anken gjelder straffutmålingen.
(7) Om saksforholdet bemerkes:
(8) B ble funnet død bak en trafokiosk i X 21. dese mber 2006. Liket var delvis skjult under
noen tynne treplater. Etter foreløpig rettsmedisins k undersøkelse og obduksjon ble det i
rapporten uttalt at det syntes rimelig å anta at dø dsårsaken var kvelning, men at nærmere
konklusjon måtte avvente kjemiske analyser. Slike analyser ble foretatt av
Folkehelseinstituttet og rapportert 19. februar 2007. Analysen viste at avdøde hadde
inntatt heroin, idet morfin ble påvist i blodet.
(9) Politiet oppnevnte 9. mars 2007 to rettstoksikologer fra Folkehelseinstituttet for å
undersøke hva som nærmere kunne utledes av prøvene med hensyn til påvirkningsgraden
av heroinen. I en kommentar 23. mars 2007 til de oppnevnte rettstoksikologene,
fremhevet forsvarer at det ut fra etterforskningen ikke var grunnlag for å konkludere med
at B var drept. Han påpekte at et sentralt spørsmål var om dødsfallet kunne skyldes en
overdose. På grunn av det lange tidsintervall fra døden inntraff til prøvene ble tatt, kunne
ikke rettstoksikologene fastslå morfinkonsentrasjonen på dødstidspunktet, men foretok
vurderinger ut fra konsentrasjonen målt i øyevæske og blod. I et senere svar 10. oktober
2007 til forsvarer om overdose kunne utelukkes som dødsårsak, uttalte de at spørsmålet
krevde en helhetsvurdering, og kunne bedre besvares av de rettsmedisinske sakkyndige.
(10) På bakgrunn av sakens behandling i tingretten fant forsvareren at det var nødvendig med
ytterligere sakkyndighet før saken ble behandlet i lagmannsretten. Han kontaktet først to
norske professorer, som ikke kunne påta seg sakkyndigoppdraget i saken, men den ene
henviste til professor i rettsmedisin ved København s Universitet, dr.med. Hans Petter
Hougen, som er ”statsobducent for Øst-Danmark”, det vil si faglig ansvarlig for alle
rettspatologiske og kliniske rettsmedisinske ytelser i Danmark øst for Storebelt.
(11) I brev 10. april 2008 til professor Hougen uttalte forsvarer: 3
”Fra forsvarets side så vil det fremheves at det her foreligger to alternativt mulige
dødsårsaker, kvelning og overdose. En kan heller ik ke se at den rettsmedisinske
sakkyndige har grunnlag i sine funn for å utelukke overdose som dødsårsak.
Dette kom særlig på spissen i retten i første insta ns i det den sakkyndige her
konkluderte med større sikkerhet enn det som fremko mmer i obduksjonsrapporten,
uten at undertegnede kunne se at han hadde dekning for dette i sine funn i saken.”
(12) Også i brev 16. april 2008, der nødvendige dokumenter ble oversendt professor Hougen,
understreket forsvarer momenter for at en overdose ikke kunne utelukkes som dødsårsak.
(13) Professor Hougens uttalelse forelå 28. april 2008. Den konkluderer slik:
”Jeg mener ikke, at dødsårsagen er sikkert oplyst. Kvælning ved kværkning eller
omsnøring kan ikke helt udelukkes, men de objektive fund der kan understøtte denne
diagnose synes at være overordentlig sparsomme, og jeg mener ikke, at
heroinforgiftning kan afvises som dødsårsag.”
(14) Den 7. mai oversendte forsvarer professor Hougens uttalelse til Gulating lagmannsrett og
anmodet om at han ble oppnevnt som rettens sakkyndige. Påtalemyndigheten motsatte seg
dette. Lagmannsretten avslo anmodningen 14. mai 2008. Fra brevet siteres:
”Forberedende dommer finner at den valgte fremgangsmåte er uegnet for oppnevnelse
av rettsmedisinsk sakkyndighet. Fremgangsmåten synes mer naturlig ved fremskaffelse
av et sakkyndig vitne, slik professor Hougen også er oppført i forsvarers
tilleggbevisoppgave 9. mai 2008.
Dersom professor Hougen føres som sakkyndig vitne, bør han av hensyn til vitneprovets
bevisverdi søkes ført samtidig med de øvrige sakkyn dige. Forsvarer bør i så fall også
besørge vitnets rettsmedisinske uttalelse oversendt til de øvrige sakkyndige, og til Den
rettsmedisinske kommisjon i god tid før ankeforhand lingen.
Etter omstendighetene kan det være aktuelt at kostnadene ved å føre det sakkyndige
vitnet dekkes av det offentlige, jf. lov 1916-07-21-2-§ 10 annet ledd.”
(15) Rettslige vurderinger
(16) Ut fra straffeprosessloven er det min oppfatning at lagmannsrettens nektelse er fornuftig
og rimelig. Forsvarer hadde åpenbart beveget seg utenfor straffeprosesslovens rammer,
jf. lovens §§ 138, 141 og 143. Hans henvendelse til professor Hougen hadde skjedd uten
at retten eller påtalemyndigheten hadde fått seg forelagt mandatet og heller ikke
personvalget. Forsvarers brev til den sakkyndige tilrettela ikke for en objektiv, upartisk
sakkyndig vurdering. Begjæringen om oppnevnelse som sakkyndig ble først fremsatt etter
at forsvarer hadde mottatt professor Hougens uttalelse.
(17) Samtidig tilrettela lagmannsretten i brevets to siste avsnitt for at professor Hougen som
sakkyndig vitne skulle få samme reelle posisjon som de øvrige sakkyndige. I
utgangspunktet likestiller straffeprosessloven i stor grad de to gruppene av sakkyndige,
jf. straffeprosessloven §§ 144 og 149. Forskjellen er at bare de rettsoppnevnte sakkyndige
har adgang til å stille spørsmål til parter og vitn er. Hvor stringent dette etterleves i
praksis, kan nok variere. Under enhver omstendighet fremgår intet av rettsboken om at
noen av de sakkyndige i vår sak stilte spørsmål. Jeg bemerker også at samtlige
sakkyndige avga forklaring til retten samme dag. De var til stede samtidig og fikk stille 4
spørsmål til hverandre og uttale seg om det de øvri ge hadde uttalt. Det er opplyst at staten
har dekket kostnadene også for professor Hougen.
(18) Spørsmålet er så om noen ytterligere krav kan oppstilles ut fra EMK artikkel 6 om
rettferdig rettergang, bestemmelsen i nr. 3 (d) om at partene skal være likestilt, ofte
referert til som ”equality of arms”.
(19) Artikkel 6 nr. 3 (d) lyder i norsk oversettelse:
”Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter:
....
d. å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mo t ham, og få innkalt og avhørt
vitner på hans vegne under samme vilkår som vitner ført mot ham;”
(20) Det er på det rene at ”vitner” her også omfatter sakkyndige. Den ledende avgjørelse i
forhold til sakkyndige er Den europeiske menneskerettsdomstols (EMDs) dom 6. mai
1985 i sak Bönisch mot Østerrike.
(21) Saken gjaldt innehaveren av et firma som røkte kjøtt. Han ble tiltalt for overtredelse av
helselovgivningen. Den rettsoppnevnte sakkyndige var direktør for det institutt som hadde
skrevet rapport om firmaets virksomhet. Rapporten førte til at tiltale ble reist. EMD
uttaler i avsnitt 32 at det var lett å forstå at særlig tiltalte var i tvil om direktørens
nøytralitet som sakkyndig. Det var likevel ikke i s trid med konvensjonen at direktøren ble
avhørt, men det prinsipp om ”equalityof arms” som ligger i kravet til rettferdig
rettergang, krever lik behandling av direktøren og forsvarets vitner. Domstolen uttaler i
avsnitt 33 om direktørens rolle under rettsforhandl ingene:
”In his capacity of ’expert’, he could attend throughout the hearings, put questions to
the accused and to witnesses with the leave of the court and comment on their evidence
at the appropriate moment.
The lack of equal treatment was particularly striking in the first proceedings, by reason
of the difference between the respective positions of the court expert and the ’expert
witness’ of the defence. As a mere witness, Mr. Prändl was not allowed to appear before
the Regional Court until being called to give evidence; when giving his evidence, he was
examined by both the judge and the expert; thereafter he was relegated to the public
gallery. The Director of the Institute, on the other hand, exercised the powers available
to him under Austrian law. Indeed, he directly examined Mr. Prändl and the accused.”
(22) Jeg anser dette for å ligge langt fra det utgangspunkt jeg tidligere har referert fra norsk
rett. Så vel våre rettsregler for private sakkyndige som lagmannsrettens tilretteleggelse
ved at professor Hougen ble hørt samtidig som og på linje med de andre sakkyndige,
medførte at likebehandling – equality of arms – ble oppnådd.
(23) Forsvarer har i sin anke gjort gjeldende at aktor i sin prosedyre kunne argumentere med at
professor Hougen var en ”privat sakkyndig”, og at hans utsagn av denne grunn måtte
tillegges liten vekt. Hva som ble uttalt av aktor i prosedyren, foreligger det ikke noen
dokumentasjon for. Lagretten hadde imidlertid hørt de sakkyndiges forklaringer, herunder
deres eventuelle kommentarer til de øvrige sakkyndi ges forklaringer og spørsmål til disse.
Jeg legger til grunn at de sakkyndige og deres uttalelser var gjenstand for atskillig omtale
fra begge sider i deres prosedyrer før skyldspørsmå let ble avgjort. Forsvareren har således
fått imøtegå det som måtte være uttalt av aktor og komme med sine innvendinger, som
særlig gjaldt den ene av rettsmedisinerne. 5
(24) Etter dette er min konklusjon at professor Hougen ble behandlet på linje med de andre
sakkyndige under rettsforhandlingene, og at likebehandlingsprinsippet i EMK artikkel 6
ikke ble brutt ved at professor Hougen ikke ble rettsoppnevnt som sakkyndig.
(25) Tiltaltes saksbehandlingsanke retter seg også mot domstolens plikt til å sørge for sakens
opplysning, straffeprosessloven § 294.
(26) Tiltaltes første ankepunkt knytter seg til avh øret av den rettsmedisinske kommisjons
leder, professor Olav Anton Haugen, som var til stede for å kommentere de sakkyndiges
uttalelser. Ifølge forsvarer viste det seg under pr osedyren for lagmannsretten at partene
hadde oppfattet professor Olav Anton Haugen helt forskjellig med hensyn til muligheten
for at dødsårsaken var en overdose og ikke kvelning. Forsvarer prosederte på at Olav
Anton Haugen hadde støttet professor Hans Petter Ho ugen, mens aktor mente han hadde
støttet den sakkyndige obdusenten, Peer Lilleng. På stand sto altså mot påstand når det
gjaldt Olav Anton Haugens syn på dette helt avgjøre nde punkt i saken. Forsvarer opplyser
at lagmannen i sin rettsbelæring, som ikke ble begjært protokollert, nøyde seg med å vise
til partenes prosedyrer. Etter forsvarers syn pliktet retten å sørge for at denne uenigheten
fikk sin løsning. Det hadde vært meget enkelt å få professor Olav Anton Haugen avhørt
på ny for å avklare sitt syn, noe retten måtte ha plikt til, jf. Rt. 2008 side 605.
(27) Jeg kan ikke slutte meg til dette. Det er nokså alminnelig at partene i sine prosedyrer
trekker forskjellige konklusjoner av bevisføringen. Det skal noe spesielt til før retten
ex officio på et slikt grunnlag plikter å åpne forhandlingene på nytt for videre bevisføring.
Saken i Rt. 2008 side 605 gjaldt spørsmålet om en r ekonstruksjon for eventuelt å vise at
den påståtte handlingen som var grunnlag for tiltalen, var fysisk umulig å utføre, og lå
helt annerledes an. Jeg peker også på at forsvarer ikke begjærte nytt avhør av professor
Olav Anton Haugen. I Rt. 2008 side 605 hadde forsvarer allerede under saksforberedelsen
for lagmannsretten bedt om at en rekonstruksjon ble foretatt.
(28) Tiltaltes andre ankepunkt i forhold til straffeprosessloven § 294 dreier seg om uenigheten
mellom de to sakkyndige, som gjaldt om noen punktblødninger i avdødes ansikt ofte
kunne vise seg ved overdosedødsfall. Når dette spør smålet, som var et faktisk spørsmål
og som hadde en fasit, viste seg å bli helt sentralt, måtte retten søke å få det ytterligere
belyst. Heller ikke dette kan vinne frem. Et stort antall medisinsk sakkyndige var blitt
avhørt. Det måtte i dette tilfellet ligge i partene s hånd å påvise eventuelle forhold som de
krevde ytterligere belyst.
(29) Etter dette må domfeltes anke forkastes.
(30) Påtalemyndigheten har anket over straffutmålingen. Som straffskjerpende omstendigheter
er vist til at domfelte i noen tid må ha holdt grepet som medførte døden, og at liket ble
fjernet fra bopel og skjult. Utviklingen i retning av skjerpet straff for drap bør fortsette.
Det er nedlagt påstand om at straffen settes til 12 år.
(31) Lagmannsretten har lagt til grunn at fornærmede ble kvalt av tiltalte, og at han deretter
skjulte liket. Motivet er ikke kjent, men det ble lagt til grunn at drapet hadde et
impulsartet preg. Tiltalte er tidligere straffet, men for forhold som lagmannsretten ikke
har tillagt nevneverdig vekt. 6
(32) Ved straffutmålingen tar jeg utgangspunkt i nyere praksis, som har ledet til en viss
nivåhevning i straffen for drap. I Rt. 2004 side 787 ble straffen for ett drap satt til fengsel
i 11 år. I Rt. 2007 side 1253, der straffen for to drap begått med sekunders mellomrom,
ble straffen satt til fengsel i 15 år. Det ble uttalt at hadde gjerningsmannen tatt livet av
bare en av de omkomne, ville utgangspunktet vært omkring 10 års fengsel.
(33) Jeg finner, ut fra de momenter jeg har gjengitt fra lagmannsrettens dom, at straffen i dette
tilfellet bør settes til fengsel i 11 år. Ut fra ak tors opplysninger er varetektsfradraget nå
718 dager.
(34) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Domfeltes anke forkastes.
2. I lagmannsrettens dom gjøres den endring at stra ffen settes til fengsel i 11 – elleve
– år. Fradrag for utholdt varetektsfengsel er 718 – sjuhundreogatten – dager.
(35) Dommer Tønder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(36) Dommer Skoghøy: Likeså.
(37) Dommer Tjomsland: Likeså.
(38) Dommer Gjølstad: Likeså.
(39) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Domfeltes anke forkastes.
2. I lagmannsrettens dom gjøres den endring at stra ffen settes til fengsel i 11 – elleve
– år. Fradrag for utholdt varetektsfengsel er 718 – sjuhundreogatten – dager.
Riktig utskrift bekreftes: