HR-2008-2171-A - Rt-2008-1747
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2008-12-17 |
| Publisert: | HR-2008-02171-A - Rt-2008-1747 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder spørsmålet om staten er erstatningspliktig fordi utmål for oljeleting ikke kan utnyttes etter opprettelse av Hopen naturreservat. |
| Saksgang: | HR-2008-02171-A, (sak nr. 2008/1008), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Plexus Investments USA, Inc. (advokat Stein Owe – til prøve) mot Staten v/Miljøverndepartementet (regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs) |
| Forfatter: | Endresen, Flock, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | valbardloven § 2, grunnloven § 105, menneskerettsloven § 5, forskriften § 3, forsinkelsesrenteloven § 3, svalbardmiljøloven § 57, naturvernlovens § 20, oreigningsloven § 28, ekspropriasjonsloven § 28, tvisteloven § 20-2 |
NORGES HØYESTERETT
Den 17. desember 2008 avsa Høyesterett dom i
HR-2008-02171-A, (sak nr. 2008/1008), sivil sak, anke over dom,
Plexus Investments USA, Inc. (advokat Stein Owe – til prøve)
mot
Staten v/Miljøverndepartementet (regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs)
G I V N I N G :
(1) Dommer Endresen: Saken gjelder spørsmålet om staten er erstatningspliktig fordi utmål
for oljeleting ikke kan utnyttes etter opprettelse av Hopen naturreservat.
(2) Ved Svalbardtraktaten, som trådte i kraft den 14. august 1925, ble norsk suverenitet over
Svalbard anerkjent. Traktaten inneholder en rekke bestemmelser om at innbyggerne i de
land som tiltrer traktaten, ved de aktuelle former for næringsutøvelse på Svalbard, skal
likebehandles med norske borgere. For bergverksdrift er dette fastslått i artikkel 8, som
for øvrig inneholder bestemmelser om rammebetingels er for slik virksomhet. Norge
skulle også utforme en mer detaljert bergverksordning, som før ikrafttreden skulle
forelegges de øvrige traktatparter. Bergverksordnin gen for Svalbard er gitt som en
forskrift i medhold av Svalbardloven. Den inneholder detaljerte bestemmelser om
vilkårene for leting og sikring av leterens interesser i form av rett til anmeldelse av funn
og registrering av utmål. Av § 14 følger det at den som får utmål, i forhold til tredjemann,
oppnår enerett til utvinning.
(3) Av særlig interesse i saken er ellers traktatens artikkel 2, som særskilt angir at det 2
”tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til sikre
bevarelsen og – om nødvendig – gjenopprettelsen av dyre- og plantelivet innen de nevnte
områder…”,
(4) og artikkel 7 andre ledd som fastslår at
”Ekspropriasjon kan bare skje til almennyttige formål og mot full erstatning.”
(5) Hopen er en del av Svalbard, og det er de særlige rettsregler som gjelder for dette
området, som kommer til anvendelse. Det følger av S valbardloven § 2 at de lover som er
gitt om ekspropriasjon og ekspropriasjonserstatning, ikke får anvendelse på Svalbard. Det
samme gjelder naturvernloven.
(6) Derimot må det legges til grunn at Grunnloven § 105 får anvendelse, og at dette også vil
måtte gjelde for det vern mot rådighetsinnskrenkninger som gjennom rettspraksis er blitt
etablert. Det følger dessuten av menneskerettsloven § 5 at loven får anvendelse på
Svalbard.
(7) Bergingeniør Alv Orheim, som i flere tiår på ul ike måter har vært involvert i arbeidet med
å avklare mulighetene for petroleumsforekomster på Svalbard, tok den 13. august 2002 et
initiativ overfor Northlight Oil AS med sikte på at selskapet skulle søke å sikre seg
utmålsrettigheter på Hopen. Dette ble fulgt opp av selskapet, som den 1. oktober samme
år fikk avmerket funnpunkter på øyen. Den 23. septe mber 2003 avholdt Bergmesteren for
Svalbard utmålsforretning, og Northlight Oil AS fikk utstedt de tre utmål som saken
gjelder. Ytterligere tre utmål ble utstedt etter at fredningen var vedtatt.
(8) Ved forskrift av 26. september 2003 ble Hopen og det tilliggende territorialfarvann fredet
som naturreservat. Forskriften ble gitt med hjemmel i Svalbardmiljøloven av 15. juni
2001, og trådte i kraft straks. Formålet med fredningen var å bevare Hopen som en
tilnærmet urørt arktisk øy med tilgrensende sjøområ der, jf forskriften § 3. Det følger av
forskriften at det ikke vil være anledning til videre leting etter olje og gass.
(9) Northlight Oil AS inngikk 6. mars 2004 en avtale med Plexus Investments USA, Inc.
(i det følgende Plexus), hvoretter rettighetene til utmålene ble overdratt til Plexus.
Northlight Oil AS opprettholdt en interesse i utmålene, og det ble avtalt en fordeling av
en eventuell erstatning som følge av fredningen.
(10) Northlight Oil AS og Plexus tok 23. juni 2006 ut stevning ved Oslo tingrett med krav om
fastsettelsesdom for at staten var erstatningsansvarlig for de tap som fredningen av Hopen
som naturreservat hadde påført dem.
(11) Oslo tingrett avsa 15. mai 2007 dom med slik domsslutning:
”1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.
2. Northlight Oil AS og Plexus Investments USA, Inc. dømmes til, in solidum, å
betale saksomkostninger på kr. 90.000 – nittitusen – til Staten
v/Miljøverndepartementet. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra dommens
forkynnelse.”
(12) Northlight Oil AS og Plexus anket tingrettens dom til lagmannsretten, og Borgarting
lagmannsretts avsa den 28. april 2008 dom med slik domsslutning: 3
”1. Tingrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Northlight Oil AS og Plexus
Investments USA, Inc. i fellesskap til staten v/Miljøverndepartementet 80 400
– åttitusenfirehundre – kroner inne 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne
dom, med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 fra
forfall til betaling skjer.”
(13) Plexus har for sitt vedkommende anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Partene er
enige om at Plexus utleder sin rett fra Northlight Oil AS, og at Plexus krav må bedømmes
som om kravet var blitt fremmet av Northlight Oil AS.
(14) Den ankende part, Plexus Investments USA, Inc., har i det vesentligste gjort gjeldende:
(15) Statens erstatningsansvar følger av to selvste ndige grunnlag. Det gjøres for det første
gjeldende at det følger av rettsordningen for Svalb ard, at utmål ikke de facto kan fratas
rettighetshaver uten at det betales erstatning, jf. Svalbardtraktaten artikkel 7 andre ledd.
Kravet fremmes dessuten med hjemmel i Den europeiske menneskerettskonvensjon,
artikkel 1 første tilleggsprotokoll til Konvensjone n av 4. november 1950 (EMK P1-1).
(16) Det første grunnlag bygger indirekte på Svalba rdtraktaten artikkel 7 andre ledd. Selv om
traktaten ikke inneholder bestemmelse om at den kan påberopes direkte av borgerne i de
aktuelle land, og traktatforpliktelser som Norge har pådradd seg i forhold til andre stater
under ingen omstendighet kan påberopes av norske borgere, får traktaten avgjørende
betydning da norsk rett må presumeres å være i samsvar med de folkerettslige
forpliktelser. Det er ikke holdepunkter for at presumpsjonsprinsippet ikke får anvendelse i
forhold til traktatforpliktelser.
(17) Ved tolking av Svalbardtraktaten må det tas utgangspunkt i de deltakende staters
forutsetninger da traktaten ble inngått. Det som var de øvrige traktatparters siktemål med
bestemmelsen, var klarligvis at deres borgere skulle kunne involvere seg i aktuell
næringsvirksomhet på Svalbard, uten å risikere å bli fratatt resultatene av sin innsats. For
å sikre oppnåelse av dette formål, er det ikke tilstrekkelig at formell ekspropriasjon ikke
kan gjennomføres uten mot erstatning. Traktaten må også verne mot regulering av
virksomheten som for den næringsdrivende har samme virkning som en ekspropriasjon.
Også reelle hensyn tilsier at rettstilstanden på Svalbard må antas å inneholde et slikt vern
for den enkelte. Det vises i denne sammenheng særlig til at det i Norge ellers er funnet
riktig å gi særregler for reservatfredning som sikrer at rettighetshaverne får erstatning.
(18) Under enhver omstendighet er den ankende parts rettigheter vernet av EMK P1-1.Ved lov
om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett av 21. mai 1999 nr. 30
(menneskerettsloven) fikk EMK og dens tilleggsprotokoller virkning som norsk lov. Ved
eventuell motstrid gis konvensjonen og protokollene forrang foran annen norsk
lovgivning, jf. § 3.
(19) Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har avsagt en lang rekke dommer som
klargjør det nærmere innhold i EMK P1-1. Det er avg jørelser som ved å henvise til
tidligere avgjørelser, og fremheve særlige tidliger e uttrykksmåter, samlet sett i betydelig
grad har klarlagt den nærmere forståelse av bestemmelsen. 4
(20) EMK P1-1 beskytter ikke bare eiendomsrett, men også andre rettslige posisjoner som gir
grunnlag for en rimelig forventning om økonomisk ut bytte. Det er på det rene at
”possessions” er tolket meget vidt; en rekke posisjoner som ikke ville ha vern etter norsk
rett ellers, er sikret vern. Det er ikke tvilsomt at rettighetene etter de registrerte utmål, må
anses etter sin art å være vernet av EMK P1-1.
(21) Ved tolkingen av EMK P1-1 er det ellers nødven dig å sondre mellom avståelsesregelen
og kontrollregelen. I begge relasjoner gjelder det et krav om at interesseavveiningen ikke
skal være uforholdsmessig i den private parts disfavør, men ved avståelsesregelen er det
klart mindre rom for en slik avveining. Ved avståelse må det betales erstatning, og i denne
saken er det klart at det er denne regelen som må anvendes. Den ankende part er helt ut
avskåret fra å disponere over utmålene, både faktisk og rettslig. At det ikke skjer noen
formell overføring til et annet rettssubjekt, er ut en betydning i denne relasjon.
(22) Selv ved anvendelse av kontrollregelen måtte resultatet bli at det foreligger en krenkelse
av EMK P1-1. Det må i tillegg til rettighetens art, særlig vektlegges at rettighetshaveren
hadde en velbegrunnet forventning om å kunne utnytte utmålene. Denne forventningen
hadde et særlig godt grunnlag i at myndighetene ved opprettelsen av fuglereservater og
større naturvernområder på Svalbard i 1973 gjorde u nntak for eksisterende utmål. Det må
ellers vektlegges at mulighetene for en meget betydelig gevinst, var store.
(23) Hverken i relasjon til norsk internrett på Svalbard eller i forhold til EMK P1-1, kan et
erstatningskrav avskjæres med den begrunnelse at det ikke foreligger årsakssammenheng.
Den videre utnyttelse av utmålene er udiskutabelt avskåret ved opprettelsen av reservatet,
og det er ingen holdepunkter for at dette også ville ha blitt resultatet dersom fredningen
ikke var skjedd. Leteboring er ikke tidligere nektet, og ikke minst må det antas at
traktatforpliktelsene ville ha ført til at samtykke ville ha blitt gitt. Leteboringen ville
heller ikke ha grepet inn i verneinteressene i nevneverdig grad. Det er ingen holdepunkter
for at tidligere virksomhet har hatt negativ betydning for miljøet.
(24) Plexus Investments USA, Inc. har nedlagt slik påstand:
”1. Staten v/Miljøverndepartementet plikter å beta le Plexus Investments USA,
Inc. erstatning for selskapets tap som følge av fre dingen av Hopen som
naturreservat.
2. Staten v/Miljøverndepartementet dømmes til å er statte Plexus Investments
USA, Inc.’s saksomkostninger for Høyesterett med ti llegg av rente etter
forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.”
(25) Ankemotparten, staten v/Miljøverndepartementet, har i det vesentligste gjort gjeldende:
(26) Som det er erkjent av den ankende part, inneholder Svalbardtraktaten ikke noen
bestemmelse om at rettighetene etter traktaten kan gjøres gjeldende av borgerne i de stater
som har tiltrådt konvensjonen, og norske borgere kan under ingen omstendighet påberope
seg norske traktatforpliktelser overfor andre stater.
(27) Det er heller ikke noe grunnlag for den ankende parts anførsel om at Svalbardtraktatens
artikkel 7 andre ledd skal forstås slik at den gir et særskilt vern mot ulike
rådighetsinnskrenkninger. Traktatbestemmelsen omhandler ekspropriasjonstilfellene, og
det er ikke noen støtte i folkeretten for at ulike rådighetsinnskrenkninger må likestilles 5
med ekspropriasjon, uten noe særlig holdepunkt for dette. Svalbardtraktaten har preg av
en handelsavtale, og det må være klart at det ikke med utgangspunkt i slike avtaler kan
presumeres en særlig forståelse av rekkevidden av Grunnloven § 105 for Svalbard.
(28) Opprettelsen av Hopen naturreservat innebærer heller ikke en krenkelse av EMK P1-1.
(29) Selv om det erkjennes at spørsmålet kan være t vilsomt, gjøres det gjeldende at den
rettighet den ankende part er avskåret fra å utnytte, allerede etter sin art utelukker
anvendelsen av EMK P1-1. Utmålsretten innebærer ikke en rett til utnytting. Den er bare
en fortrinnsrett. Det må i denne sammenhengen særlig vektlegges at andre
offentligrettslige regler, også før fredningen, i d et minste gjorde en utnyttelse av utmålene
høyst usikker. Det må også ha vesentlig betydning a t videre undersøkelser med stor grad
av sannsynlighet, måtte forventes å føre til den ko nklusjon at det ikke ville være teknisk
eller kommersielt grunnlag for utvinning av petroleum.
(30) Under ingen omstendighet er det grepet inn i den ankende parts rettigheter på en slik måte
at det foreligger noe brudd på EMK P1-1. Det foreligger ingen ekspropriasjon, og
reservatfredningen innebærer ikke noen form for overføring av rettigheter til staten eller
til en tredjepart. Den proporsjonalitetsvurdering som forutsettes etter bestemmelsen, må
klart baseres på kontrollregelen. Det må legges til grunn at vernet av Hopen er båret oppe
av usedvanlig tunge verneinteresser. Den ankende parts rettsposisjon er det mindre grunn
til å gi beskyttelse. Dette skyldes at investeringene for å oppnå rettsposisjonene er små i
forhold til de erstatningskrav som gjøres gjeldende , at det dreier seg om posisjoner som
ble etablert kort før fredningen – og som på fredni ngstidspunktet ikke var endelige – og at
det dreier seg om en sterkt avgrenset rettsposisjon.
(31) Den ankende parts rettsforgjenger hadde ingen rimelig forventning om kommersiell
utnyttelse da det ble søkt om utmål. Northlight Oil AS måtte allerede da selskapet i august
2002 begynte planleggingsarbeidet, være fullt på det rene med at den foreslåtte fredning
ville hindre utnyttelse av utmålene.
(32) Under enhver omstendighet utelukkes et erstatningskrav av manglende
årsakssammenheng. Det må legges til grunn at det ikke ville blitt gitt tillatelse til boring,
jf. Svalbardmiljøloven § 57. Det må i denne sammenh eng vektlegges de helt
ekstraordinære verneverdier på Hopen, som var vel kjent og dokumentert. Norges ansvar
for vern ble fremhevet allerede ved inngåelsen av Svalbardtraktaten, men det er likevel
grunn til å fremheve at viktigheten av disse interessene først i de senere år er helt ut
erkjent. Hva man tidligere kunne forvente å ha fått tillatelse til, gir derfor ingen
veiledning.
(33) Staten v/Miljøverndepartementet har nedlagt sl ik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. Staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes sakso mkostninger for
Høyesterett.”
(34) Jeg ser langt på vei saken på samme måte som de tidligere retter, og er kommet til at
anken må forkastes. 6
(35) Hopen naturreservat er opprettet i medhold av Svalbardmiljøloven. Loven inneholder
ingen bestemmelse om erstatning til de rettighetshavere som må tåle de
rådighetsinnskrenkninger som følger av slik frednin g. Det følger for øvrig av forarbeidene
til Svalbardmiljøloven, jf. NOU 1999: 21 sidene 172 –173, at det var et bevisst og
overveiet valg som førte til at det i denne loven i kke ble tatt inn særlige erstatningsregler
for naturreservater, og den ankende part har heller ikke hevdet at det i annen lovgivning
er gitt bestemmelser om erstatningsplikt for slike inngrep.
(36) Et eventuelt grunnlag for erstatning måtte da følge av en analogisk anvendelse av
Grunnloven § 105, som uten særskilt bestemmelse får anvendelse også på Svalbard. Den
ankende part erkjenner imidlertid at en slik analogisk anvendelse, ikke vil gi denne krav
på erstatning for fredningen. Dette er jeg enig i. Noe grunnlag for å hevde at
grunnlovsbestemmelsen skulle ha større rekkevidde p å Svalbard enn i riket ellers, er det
selvsagt ikke.
(37) Det er etter mitt syn ikke fremkommet noe som gir grunnlag for å slutte at
Svalbardtraktaten artikkel 7 andre ledd også regulerer i hvilken utstrekning
rådighetsinnskrenkninger kan gi grunnlag for krav på erstatning. Ordlyden gir ikke støtte
for en slik tolking, og det gjelder ikke noe alminnelig folkerettslig prinsipp om at visse
rådighetsinnskrenkninger må likestilles med ekspropriasjon. Svalbardtraktaten er inngått
mellom en rekke land, og det må ha formodningen mot seg at partene, uten å berøre
spørsmålet, skal ha ment å trekke inn under traktat en en bestemt løsning av et komplisert
spørsmål, som ikke kan sies å ha vært avklart da tr aktaten ble inngått, og der det må antas
at den rettslige løsning ikke var den samme i de la nd som var parter i avtalen. Det er på
denne bakgrunn ikke nødvendig å gå inn på de øvrige anførsler – herunder området for
anvendelse av presumpsjonsprinsippet – som staten på dette punkt har gjort gjeldende.
(38) Det avgjørende vil da være om opprettelsen av Hopen naturreservat griper inn i den
ankende parts rettigheter på en slik måte at det har skjedd en krenkelse av EMK P1-1, når
den ankende part ikke er tilkjent erstatning.
(39) Art. 1 i første tilleggsprotokoll (P1-1) lyder :
”Every natural or legal person is entitled to the peaceful enjoyment of his possessions.
No one shall be deprived of his possessions except in the public interest and subject to
the conditions provided for by law and by the general principles of international law.
The preceding provisions shall not, however, in any way impair the right of a State to
enforce such laws as it deems necessary to control the use of property in accordance
with the general interest or to secure the payment of taxes or other contributions or
penalties.”
(40) I norsk oversettelse lyder bestemmelsen:
”Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å få nyte sin eiendom i fred. Ingen skal
bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er
hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper.
Bestemmelsene ovenfor skal imidlertid ikke på noen måte svekke en stats rett til å
håndheve slike lover som den anser nødvendige for å kontrollere at eiendom blir brukt i
samsvar med allmennhetens interesse eller for å sikre betaling av skatter eller andre
avgifter eller bøter.” 7
(41) Det som etter EMK P1-1 er vernet mot inngrep er ”possessions”. Slik dette er blitt forstått
av EMD, er den norske oversettelsen ikke treffende. Det er på det rene at ”possessions” er
tolket meget vidt, slik at også rettigheter som ligger fjernt fra den alminnelige bruk av
eiendomsbegrepet omfattes. Det synes å være en rimelig sammenfatning av EMDs
praksis at bestemmelsen i tillegg til rettigheter som faller innunder det tradisjonelle
eiendomsrettsbegrep, også omfatter rettsposisjoner der innehaveren må sies å ha hatt en
rimelig forventning om at rettsposisjonen vil kunne utnyttes som forutsatt.
(42) Det kan på denne bakgrunn være uklart om den rettsposisjon som oppnås ved at det gis
utmål, er av en slik art at posisjonen beskyttes av EMK P1-1. I forhold til det offentlige er
det på det rene at slike utmål bare er et skritt på veien mot en mulig økonomisk utnyttelse.
Det kreves særskilt tillatelse etter Svalbardmiljøl oven § 57 for å kunne gjennomføre
prøveboring eller foreta andre inngrep i naturen. E ttersom hensynet til miljøet ikke vil
være relevant ved vurderingen av om utmål skal gis, er det særlig klart at den
etterfølgende prøving er en realitet.
(43) Det må også tas i betraktning at det ikke er stillet store krav med hensyn til
funnmuligheter, for at utmål skal gis. At utmål er gitt, skaper ikke noen høy grad av
sannsynlighet for at det vil være grunnlag for å fø lge opp utmålet med prøveboring, enn si
at det skulle lede til drivverdig funn. Allerede i begynnelsen av 1960-årene startet
oljeselskapene med metodiske undersøkelser etter pe troleum på Svalbard. Denne
perioden varte frem til 1977. Det var også aktivitet i årene 1984–1994. På et tidspunkt var
eksempelvis hele Hopen belagt med utmål på geologiske indikasjoner på petroleum. På
tross av dette, er det bare foretatt 17–18 prøvebor inger, hvorav to på Hopen, og det er
ikke gjort noe funn.
(44) Det er likevel slik at myndighetene ikke kan annullere et utmål eller overføre dette til
tredjemann. For så vidt gir utmålet en rettsposisjon. Selv om det ikke kan sies at et utmål,
i seg selv gir grunnlag for noen rimelig forventning om at det kan finnes olje eller gass,
innebærer det klart nok en fortrinnsrett for den som har utmålet til å kunne utvinne en
eventuell forekomst. Jeg finner på denne bakgrunn spørsmålet om det foreligger en
rettighet som etter sin art kan være vernet etter EMK P1-1, tvilsomt. Det er imidlertid
ikke nødvendig for meg å ta stilling til dette. Det er etter mitt syn uansett klart at det ikke
er grepet inn i den ankende parts rettigheter på en måte som innebærer en krenkelse.
(45) Ved den nærmere vurdering er det hensiktsmessig først å ta stilling til om det foreligger
avståelse i forhold til bestemmelsens første ledd a ndre punktum. På bakgrunn av mitt syn
på dette skal jeg deretter redegjøre for den intere sseavveining som må foretas i forhold til
kontrollregelen i bestemmelsens andre ledd.
(46) Reservatfredningen innebærer ikke overføring a v rett fra den som har et utmål, hverken til
staten eller til tredjemann. Det følger imidlertid av praksis ved EMD at dette ikke uten
videre er avgjørende for om en ”possession” kan vær e ”deprived”, slik at
avståelsesregelen kommer til anvendelse. To grunnleggende dommer i denne
sammenheng er Sporrong og Lönnroth mot Sverige av 23. september 1982 og Pine Valley
Developments Ltd. med flere mot Irland av 29. november 1991. Ikke i noen av disse
sakene kom EMD til at avståelsesregelen fikk anvendelse, men det legges i begge saker til
grunn at bestemmelsen etter omstendighetene kan komme til anvendelse ved de facto
ekspropriasjon. Og i EMDs senere dommer i sakene Papamichalopoulos med flere mot
Hellas 24. juni 1993, Vasilescu mot Romania 22. mai 1998 og Brumªrescu mot Romania 8
28. oktober 1999 anvendes avståelsesregelen i tilfeller der det ikke er skjedd noen formell
avståelse. Sakene er imidlertid spesielle, og det er etter mitt syn velbegrunnet når det i
teorien har vært fremholdt at disse avgjørelsene ik ke kan rokke ved det generelle inntrykk
at det skal meget til før avståelsesregelen kommer til anvendelse. Alle saker gjaldt en
nærmest absolutt tilsidesettelse av den faktiske nytteverdi av den eiendomsrett som ble
krenket.
(47) Begge parter har påberopt seg dommer fra EMD i saker mot Tyrkia. I disse sakene har
EMD tatt stilling til om avhendelsesregelen kommer til anvendelse i saker der
myndighetene har klassifisert områder som skog, og da med den konsekvens at hjemmel
til eiendommene må overføres til staten. Disse domm ene gjelder særlige tyrkiske forhold,
som medfører at det ikke uten videre er klart hvor langt dommene rekker. Dommene
synes samlet sett ikke å innebære noe brudd med EMDs praksis for øvrig.
(48) De aktuelle utmål har i all hovedsak mistet sin interesse for den ankende part ved
fredningen, men det kan etter mitt syn ikke være avgjørende. På tross av den praksis fra
EMD som jeg har vist til, er utgangspunktet fortsatt at avståelsesregelen forutsetter
overføring av interesse. Det er, som jeg allerede h ar påpekt, ikke situasjonen ved
reservatfredning. Det må også tillegges stor vekt ved vurderingen at den rett som det
gripes inn i er svært begrenset, og først og fremst må sies å innebære en fortrinnsrett i
forhold til tredjemann. I dette forholdet forrykker reservatfredningen ikke
rettsposisjonene.
(49) Som jeg kommer tilbake til, må det ved den interesseavveining som skal gjøres mellom
de motstående interesser, legges betydelig vekt på at fredningsvedtaket ikke retter seg mot
Øn eller bare noen få, men at allerede den konkretefredningsplan som Hopen
naturreservat inngår i, retter seg mot et stort antall rettighetshavere. Dette momentet må
imidlertid også tillegges vekt ved vurderingen av om hvilken regel som skal komme til
anvendelse. Det forsterker preget av offentlig regulering, og trekker sterkt i retning av at
det er kontrollregelen som må anvendes.
(50) Også det at det har skjedd en oppdeling av eierinteressene, gjør at problemstillingen blir
en annen enn når det er tale om inngrep overfor en udelt eierinteresse. For eiendommen
som sådan er det fortsatt slik at den tradisjonelle utnyttelse kan utøves, og en oppdeling
på eiersiden kan ikke føre til en begrensning i sta tenes rett til å regulere eierrådigheten, i
hvert fall ikke når det som er skilt ut ikke er annet enn en usikker rett til å utnytte en
mulig naturforekomst. Den ankende part kan etter mitt syn ikke anses å ha måttet avstå
sin rettighet i EMK P1-1’s forstand.
(51) Jeg kan heller ikke se at den proporsjonalitetsvurdering som må foretas etter
kontrollregelen i EMK P1-1 andre ledd kan føre til at denne bestemmelsen anses krenket.
(52) Det er ved denne vurderingen naturlig å ta utgangspunkt i de sterke verneinteresser som
har ført til vernet av Hopen og en stor del av Sval bard ellers. Det særlige vernebehovet
ble fremhevet allerede i Svalbardtraktaten. I artikkel 2 heter det at ”[d]et tilkommer Norge
å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til sikre bevarelsen og – om
nødvendig – gjenopprettelsen av dyre- og plantelive t innen de nevnte områder og deres
territoriale farvann,”. Norge har senere ved å tiltre en rekke internasjonale konvensjoner
forpliktet seg til en bærekraftig forvaltning av flora og fauna. Av betydning for saken her
nevnes særskilt avtale av 15. november 1973 mellom Canada, Danmark, Norge, 9
Sovjetunionen og USA for bevaring av isbjørn. I sen ere år er bevisstheten om at store
deler av øygruppen må vernes ytterligere styrket.
(53) I sin behandling av St.meld. nr. 22 (1994–95) Om miljøvern på Svalbard uttalte Stortinget
at de etablerte verneområdene på Svalbard i liten grad omfatter de delene av øygruppen
som har biologisk produksjon, og Stortinget ba regjeringen om å legge frem forslag til
nye verneområder der slike landområder sikres vern.
(54) Ved kongelig resolusjon av 26. oktober 1996 ble det oppnevnt et utvalg med mandat å
utarbeide forslag til miljøvernlov for Svalbard. Ut valget – NOU 1999: 21 – fremmet
forslag til slik lov. Loven ble fremmet i Ot.prp. nr. 38 (2000–2001). Svalbardmiljøloven
ble vedtatt 15. juni 2001 og trådte i kraft den 1. juli 2002.
(55) Lovens formål som er angitt i § 1 er sålydende:
”Denne lov har til formål å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det
gjelder sammenhengende villmark, landskapselementer, flora, fauna og kulturminner.
Innenfor denne ramme gir loven rom for miljøforsvar lig bosetting, forskning og
næringsdrift.”
(56) Allerede denne formålsbestemmelsen viser den vekt vern av miljøet nå tillegges ved
forvaltningen av Svalbard. Jeg finner likevel grunn til å utdype dette ved å vise til noen
avsnitt i St.meld. nr. 9 (1999–2000) sidene 11 og 12:
” Miljøvern har fått stadig større betydning i nors k svalbardpolitikk gjennom de siste
25 årene. I de senere årene har det skjedd en økning i omfang og utbredelse av ferdsel
på øygruppen. Samtidig har forskning frembragt bedr e dokumentasjon av aktuelle og
mulige miljøtrusler, i form av lokal og langtranspo rtert forurensning og slitasje på
natur og kulturminner.
Miljøvern på Svalbard har både en nasjonal og en in ternasjonal/global dimensjon.
Størsteparten av Norges totale vernede områder befi nner seg på øygruppen, og
regjeringen mener at Svalbards verneområder må ha en minst like god beskyttelse som
fastlandets. Norge har dessuten internasjonale forpliktelser knyttet til miljøvern som
også har betydning på Svalbard – så vel moralske og politiske som juridiske. Det
moralske ansvaret ligger i at Norge som nasjon forvalter noen av Europas siste
villmarker. Erklæringer og anbefalinger om natur- og kulturmiljøet i forbindelse med
miljøsamarbeidet i Arktis innebærer politiske forpl iktelser for norske myndigheter. De
juridiske forpliktelsene er knyttet til de miljøkon vensjoner Norge har sluttet seg til og
som også gjelder for Svalbard.
St.meld. nr. 22 (1994–95) og Innst. S. nr. 11 (1995–96) fremmet to sentrale mål for
miljøpolitikken på Svalbard. For det første skal Sv albard fremstå som en av verdens
best forvaltede villmarker. For det andre skal miljøhensyn veie tyngst ved konflikt med
andre interesser. Regjeringen vil holde fast ved disse målene, og fremmer i denne
meldingen forslag om nye vernetiltak på Svalbard. …”
(57) At slike sterke verneinteresser må tillegges vekt ved interesseavveiningen følger av
EMDs praksis. At miljøhensyn er gitt betydelig gjen nomslagskraft er blant annet kommet
til uttrykk i dom av 18. februar 1991 fra EMD – Fredin mot Sverige. I avsnitt 48 heter
det:
”The applicants did not contest the legitimacy of the aim of the 1964 Act, that is the
protection of nature. The Court recognises for its part that in today’s society the
protection of the environment is an increasingly important consideration.”
(58) Videre heter det i premiss 51 i samme dom: 10
”In determining whether this requirement is met, the Court recognises that the State
enjoys a wide margin of appreciation with regard both to choosing the means of
enforcement and to ascertaining whether the consequences of enforcement are justified
in the general interest of the purpose of achieving the object of the law in question (see
the above-mentioned AGOSI judgement, Series A no. 108, p.18, § 52).”
(59) Praksis fra EMD gir likevel begrenset veiledning med hensyn til hvor langt vernehensynet
må gis forrang ved naturfredning. Det er imidlertid ikke noe ved domstolens praksis som
tilsier at disse hensynene vil bli tillagt mindre vekt ved tolkingen av EMK P1-1 enn den
vekt norske domstoler har tillagt disse hensyn ved fastleggelsen av rekkevidden av
Grunnloven § 105 i denne sammenheng. Jeg finner det da klargjørende å vise til enkelte
sentrale avsnitt i noen av Høyesteretts dommer fra dette felt.
(60) Fredningen av Hopen var som jeg påpekte allerede ved drøftelsen av hvilken
bestemmelse i EMK P1-1 som får anvendelse, en del av en større fredningsplan. Det er
altså tale om en vidtrekkende fredning som ikke retter seg mot den ankende part eller
dennes rettsforgjenger. Det har i denne sammenheng interesse at det i Fiskumvann-saken,
Rt. 1980 side 94, ble anlagt et enn videre perspektiv. I dommen understrekes det på side
101:
”Etter min mening kan det imidlertid ikke være riktig i denne sammenheng å se på den
enkelte fredning isolert. Fredning etter naturvernloven vil gjelde bestemt avgrensede
områder. Hvor mange grunneiere som rammes av den enkelte fredning, vil kunne
variere, avhengig blant annet av områdets utstrekning. Det er spørsmål om områder
som utpeker seg som verneverdige; det er ikke spørs mål om inngrep overfor en vilkårlig
utvalgt gruppe grunneiere. De enkelte fredningsvedtak må ses som ledd i det offentliges
samlede arbeid for å bevare verneverdig natur. Et betydelig antall fredninger er vedtatt,
og det arbeides med fredningsplaner. Under disse forhold kan det ikke få noen
nevneverdig betydning for erstatningsplikten om den enkelte fredning rammer et fåtall
grunneiere. Tilsvarende synspunkter er lagt til grunn i Høyesteretts dom i Rt. 1973
side 705.”
(61) I flere saker har Høyesterett vektlagt at den aktivitet som forbys, ikke viker for andre
konkurrerende økonomiske interesser, men for overor dnede verneinteresser som er
uforenlige med den aktivitet som ikke kan utøves.
(62) I Hydalen-saken, Rt. 1993 side 321, heter det:
”Når tomteeierne berøves adgangen til å bebygge sin e tomter, skjer dette ikke som en
sidevirkning av at andre økonomiske interesser skal ha forrangen, men fordi
utbyggingen berører et område av slik karakter at d en i forhold til verneinteressene
anses skadelig.”
(63) I saken om Jærstrendene, Rt. 1988 side 890, heter det:
”Det jeg i denne forbindelse særlig vil peke på, er at masseuttak for salg er en
utnyttelsesform som ligger utenfor tradisjonell jordbruksdrift og at utnyttelse av
masseressursene i den utstrekning det her er tale om, har nær sammenheng med den
tekniske og økonomiske utvikling, det vil si med en side av samfunnsutviklingen som
har gjort det nødvendig med ressursbesparende tilta k. Dessuten dreier det seg om
inngrep i naturen som er langt mer inngripende enn de som følger av tradisjonell
jordbruksdrift, og inngrepene er irreversible. For denne type rådighetsbegrensninger
må den generelle hovedregel om at det ikke skal betales erstatning, stå særlig sterkt, og
det kan ikke være tilstrekkelig til å begrunne erstatningsplikt at det dreier seg om en 11
ressursutnyttelse som – når man ser bort fra vernevedtaket – ville være påregnelig og gi
til dels en betydelig fortjeneste.”
(64) Av særlig relevans nevner jeg ellers Høyestere tts avgjørelse i Rambjøra-saken, Rt. 1987
side 311. Det fremheves her at det skal meget til for at det offentlige kan pålegges
erstatning fordi en fredning hindrer bruksendringer som representerer vidtgående og
ugjenkallelige inngrep i naturen.
(65) Det må etter mitt syn kunne legges til grunn at de overordnede prinspielle synspunkter
som det er gitt uttrykk for i disse dommene, også vil bli tillagt vekt av EMD ved
anvendelsen av EMK P1-1.
(66) Når det som skal veies opp mot dette, er den ytterst betingede rett som følger av å ha fått
utmål, er det etter mitt syn ikke tvilsomt at fredningen av Hopen som reservat ikke
kommer i strid med EMK P1-1 selv om det ikke ytes noen erstatning.
(67) Dette må bli konklusjonen også om den ankende part hadde hatt rimelig grunn til å
forvente at utmålene kunne tjene som grunnlag for videre undersøkelser og eventuelt
utvinning av petroleum. Noen slik rimelig forventning kan den ankende part og dennes
rettsforgjenger ikke ha hatt med hensyn til utmålene på Hopen.
(68) Det ble med utgangspunkt i St.meld. nr. 22 (1994–95) og Stortingets behandling av
meldingen, satt i gang arbeid med sikte på å få vedtatt en verneplan for Svalbard. Den
17. november 1998 sendte Sysselmannen på Svalbard en orientering til samtlige
utmålshavere. Det fremgikk av det materialet som ble utsendt at Hopen var et av de
områdene som ville bli nærmere vurdert for vern. På Hopen var det på dette tidspunkt
ikke registert noen utmål, men det fremgikk av materialet ellers at det ikke ble tatt sikte
på å gjøre unntak for eksisterende utmål. Northligh t Oil AS· morselskap på dette
tidspunkt, Norwegian Petroleum Group AS, var blant adressatene for høringen.
(69) Utkast til verneplan for Svalbard med konsekvensutredning ble sendt på høring 19. juli
2002. Av konsekvensutredningen framgikk det blant annet ”at vernebestemmelsene gir
innskrenkninger i eiernes og rettighetshavernes faktiske rådighet over områdene
(rådighetsinnskrenkninger)”. Det var i verneplanen ikke angitt noe om at utmålsbelagte
områder ikke skulle omfattes av vernet. Northlight Oil AS og dets morselskap var to av
høringsinstansene. Etter det som er opplyst i saken , hadde Northlight Oil AS ikke vurdert
Hopen forut for mottakelsen av verneplanen. Som nevnt innledningsvis var det først i
august samme år at Alv Orheim tok et initiativ overfor selskapet med sikte på at selskapet
skulle sikre seg bergverksrettigheter på Hopen. Selskapets anmeldelse av de tre første
funnpunktene på Hopen skjedde i brev av 4. mars 2003 til Bergmesteren for Svalbard,
med andre ord nærmere åtte måneder etter at fredningsforslaget ble sendt på høring.
(70) Det forhold at den aktuelle part allerede da rettigheten ble ervervet, måtte forstå at det var
en nærliggende mulighet for at rettigheten ikke ville kunne realiseres på grunn av planlagt
lovgivning eller lignende, er et moment som er vektlagt av EMD ved
proporsjonalitetsvurderingen, jf. dom av 25. oktober 1989 – Jacobsson mot Sverige. Det
vises til avsnitt 61 i dommen:
”Like the Commission, the Court considers that the applicant cannot reasonably have
been unaware of the state of the law when he bought the property.” 12
(71) Ved Høyesteretts dom i Rt. 1994 side 1470 ble det fastslått at:
”…naturvernlovens § 20 må suppleres med det prinsipp som er nedfelt i
oreigningsloven § 28, og som går ut på at en rettighetshaver ikke kan kreve erstatning
for tap når tapet skyldes at han har gjort "noko med eller på eigedomen som kan
hindra, valda vanskar eller fordyra" den fredning som er planlagt. Det som for så vidt
er sagt i bestemmelsen, må etter min oppfatning anses som uttrykk for en alminnelig
erstatningsrettslig grunnsetning,…”
(72) Etter norsk rett ellers, er det klart nok at prinsippet i ekspropriasjonsloven § 28 på
selvstendig grunnlag etter omstendighetene vil utelukke et krav på erstatning. Jeg kan
vanskelig se at ikke det samme vil være tilfellet i forhold til EMK P1-1. Under enhver
omstendighet vil dette forholdet måtte tillegges betydelig vekt ved
proporsjonalitetsvurderingen.
(73) Etter Svalbardmiljøloven § 57 første ledd boks tav e kreves det tillatelse fra
miljøvernmyndigheten for Svalbard for virksomhet so m kan belaste miljøet. Under
henvisning til lovens formålsbestemmelse – § 1 – og forarbeidene til loven, har staten
gjort gjeldende det syn at en søknad om boretillate lse ville blitt avslått med hjemmel i
denne loven også om reservatfredning ikke var blitt vedtatt, og at det følgelig ikke er
årsakssammenheng mellom fredningen og det økonomisk e tap som den ankende part
måtte være påført. Det jeg har sagt så langt om mil jøverninteressenes styrke på Svalbard,
og om den politiske oppmerksomhet omkring problemstillingene, peker klart i retning av
at boretillatelse ikke ville blitt gitt. Da det, som jeg allerede har redegjort for, ikke er noe
grunnlag for erstatning, ser jeg likevel ikke grunn til ta standpunkt til årsaksspørsmålet.
(74) Anken har ikke ført frem, og staten v/Miljøver ndepartementet må tilkjennes
saksomkostninger for Høyesterett i medhold av hoved regelen i tvisteloven § 20-2 første
ledd. Det er fremlagt omkostningsoppgave, og den ankende part har ikke hatt innsigelser
mot oppgaven. Saksomkostninger tilkjennes med 79 200 kroner i henhold til den inngitte
oppgave.
(75) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Plexus I nvestments USA, Inc. til staten
v/Miljøverndepartementet 79 200 – syttinitusentohun dre – kroner innen 2 – to –
uker fra forkynnelsen av denne dom.
(76) Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(77) Dommer Tjomsland: Likeså.
(78) Dommer Stang Lund: Likeså.
(79) Dommer Gjølstad: Likeså. 13
(80) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for Høyesterett betaler Plexus I nvestments USA, Inc. til staten
v/Miljøverndepartementet 79 200 – syttinitusentohun dre – kroner innen 2 – to –
uker fra forkynnelsen av denne dom.
Riktig utskrift bekreftes: