HR-2008-896-A - Rt-2008-681
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2008-05-20 |
| Publisert: | HR-2008-00896-A - Rt-2008-681 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å gi tidsbegrenset oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 andre ledd. Spørsmålet i saken gjelder domstolenes kompetanse etter bestemmelsen. |
| Saksgang: | HR-2008-00896-A, (sak nr. 2008/230), sivil sak, anke |
| Parter: | A (advokat Dag Holmen – til prøve) mot Staten v/Utlendingsnemnda (Regjeringsadvokaten v/advokat Steffen Asmundsson) |
| Forfatter: | Bruzelius, Endresen, Stabel, Lund |
| Lovhenvisninger: | utlendingsloven § 8, utlendingsloven § 15, utlendingsforskriften § 21, tvistemålsloven § 373, utlendingsloven § 38, utvalgets § 12, ngsloven § 2, utlendingslovens § 8 |
NORGES HØYESTERETT
Den 20. mai 2008 avsa Høyesterett dom i
HR-2008-00896-A, (sak nr. 2008/230), sivil sak, anke,
A (advokat Dag Holmen – til prøve)
mot
Staten v/Utlendingsnemnda (Regjeringsadvokaten
v/advokat Steffen Asmundsson)
G I V N I N G :
(1) Dommer Stang Lund: Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å gi
tidsbegrenset oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 andre ledd. Spørsmålet i saken
gjelder domstolenes kompetanse etter bestemmelsen.
(2) Etiopisk statsborger A kom til Norge i august 2002 og søkte om asyl. Søknaden var
begrunnet med at A risikerte politisk forfølgelse i hjemla ndet, slik at han var vernet mot
utsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd.
(3) Under oppholdet i asylmottaket ble A utsatt for en alvorlig snøscooterulykke i april 2003.
Han pådro seg livstruende skader og ble operert flere ganger. Ulykken medførte at han
fikk epilepsi. Den skadebetingede medisinske invaliditet er vurdert å være 40 prosent.
(4) Utlendingsdirektoratet avslo søknaden om asyl og arbeids - og oppholdstillatelse i juli
2003. A klagde til Utlendingsnemnda. Han anførte at det i tille gg til forfølgelsesfaren
også måtte tas hensyn til at han etter ulykken hadde utviklet epilepsi, og at han måtte
avvente sakkyndig undersøkelse og vurdering. Utlendingsnemnda tok i juni 2005 ikke
klagen til følge. A oppfylte ikke vilkårene for å anses som flyktning, og § 15 første ledd
var ikke til hinder for retur til hjemlandet. Nemnda fant heller ikke grunnlag for å gi
arbeids- eller oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 andre ledd.
(5) Sakkyndig uttalelse om As sykdom forelå 21. juni 2005. Brev til Utlendingsnemnda med
erklæringen kom fram umiddelbart etter at nemnda hadde truffet vedtak. A ba om at
brevet ble ansett som en begjæring om omgjøring. Nemnda beh andlet på dette grunnlag 2
saken på ny. I vedtak 20. oktober 2005 tok Utlendingsnemnda klagen delvis til følge og
innvilget oppholdstillatelse for ett år etter utlendingsloven § 8 andre ledd og
utlendingsforskriften § 21 andre og fjerde ledd jf. § 15 siste ledd. Det framgikk av
vedtaket at tillatelsen ikke kunne fornyes, og heller ikke gi grunnlag for
familiegjenforening eller bosettingstillatelse etter utlendingsforskriften § 21 femte ledd
første og andre punktum.
(6) A reiste 6. juli 2006 sak for Oslo tingrett med krav om at Utlendingsnemndas vedtak ble
satt til side som ugyldig. Staten påsto seg frifunnet. Oslo tingrett avsa 22. desember 2006
dom med slik domsslutning:
”1. Utlendingsnemndas vedtak av 20.10.2005 settes til side som ugyldig.
2. Staten v/Utlendingsnemnda erstatter A dennes saksomkostninger med kr
77 192,50 innen 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse.”
(7) Tingretten fant det tvilsomt om As helsetilstand i seg selv var tilstrekkelig til at opphold
kunne gis, men kom etter en konkret helhetsvurdering til at Utlendingsnemnda feilaktig
hadde lagt til grunn at A ville få medisinsk behandling for sin epilepsi i Etiopia. Dette
kunne ha påvirket resultatet, slik at vedtaket var ugyldig. Det var ikke omtvistet for
tingretten at spørsmålet om å gi oppholdstillatelse ette r utlendingsloven § 8 andre ledd
hørte under forvaltningens frie skjønn.
(8) Staten v/Utlendingsnemnda anket dommen til Borgarting lagmannsrett, som
19. november 2007 avsa dom med slik domsslutning:
”1. Staten ved Utlendingsnemnda frifinnes.
2. Saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.”
(9) Lagmannsretten fant at retten hadde kompetanse til å prøve fullt ut om det foreligger
”sterke menneskelige hensyn” som taler for at tillatelse til opphold gis. Retten kom
imidlertid til at Utlendingsnemndas rettsanvendelse var riktig når nemnda hadde kommet
til at ikke forelå tilstrekkelige sterke menneskelige hensyn.
(10) A anket i desember 2007 til Høyesterett. Anken gjaldt lag mannsrettens rettsanvendelse og
bevisbedømmelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg henviste anke n over rettsanvendelsen til
Høyesterett. Anken over bevisbedømmelsen ble nektet ette r tvistemålsloven § 373 tredje
ledd nr. 4.
(11) Den ankende part, A, har for Høyesterett i hovedsak anført:
(12) Lagmannsretten har riktig kommet til at domstolen kan prøve forvaltningens
rettsanvendelse etter utlendingsloven § 8 andre ledd for så vidt angår ”sterke
menneskelige hensyn”. Bestemmelsen gir anvisning på en rettsanvendelse på samme
måte som prøving av forholdsmessigheten etter § 29 andre ledd. Lagmannsretten har
imidlertid anvendt bestemmelsen feil og feilaktig konkludert med å frifinne staten. Det
gjøres ikke gjeldende at vedtaket er ugyldig på grunn av myndigh etsmisbruk.
(13) Dommen i Rt. 2007 side 1573 gir det riktige rettslige utgangspunkt: Domstolene prøver
fullt ut forvaltningens anvendelse av lovens vilkår når vedtaket innebærer inngrep overfor
personer. Fra dette prinsipp er gjort enkelte unntak, blant annet når loven inneholder 3
utpregede skjønnstemaer og vurdering av utpreget faglig karakter s om domstolene ikke
kan forventes å ha nødvendig innsikt i.
(14) Også i de tilfeller hvor vedtaket gjelder søknad om tilla telse, har i praksis domstolene
etterprøvd fullt ut forvaltningens anvendelse av lovens vilkår i en rekke tilfeller. Hva
søknaden gjelder, og skjønnets kvalitative og kvantitative betyd ning, kan gi grunnlag for
kontroll av rettsanvendelsen. Nektelse av oppholdstillatelse er for søker et meget
inngripende vedtak, hvor hensynet til rettssikkerhet er vesentlig.
(15) Utlendingsloven § 8 andre ledd inneholder to alternative lovbestemte vilkår, sterke
menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. Hvorvidt tillatelse til arbeid eller
opphold skal gis, og den samlede vurdering i denne forbindelse, hører under
forvaltningens frie skjønn. Spørsmålet om sterke menneskelige hensyn foreligger er av
utpreget rettslig karakter. I denne sammenheng skal innvandringspolitiske hensyn ikke
trekkes inn. Også staten har anledning til å få domstolenes vurdering av tillatelsens
gyldighet, jf. utlendingsloven § 38 a sjette ledd, hvilket underbygger at rettsanvendelsen
må kunne etterprøves.
(16) Avgjørelsene i Rt. 1997 side 1784 og 2003 side 1287 kan ikke være av gjørende.
Avgjørelsen fra 1997 gjaldt spørsmålet om myndighetsmisbruk. P røvelsesrettens omfang
var ikke omtvistet og uttalelsene om dette ikke avgjørende for resultatet. Høyesteretts
kjæremålsutvalgs bemerkninger i saken fra 2003 om domstolenes kompetanse etter § 8
andre ledd må forstås slik at de gjelder selve ”kan-skjønnet ”. Domstolenes kontroll med
de lovbestemte vilkår er ikke adressert direkte. Avgjørelsene kan heller ikke være
utslagsgivende i lys av den påtagelige rettsutvikling med økt domstolskontroll.
(17) Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) anføres å væ re et tolkingsmoment ved
vurdering av omfanget av domstolenes kontroll med forvaltningen. En utsendelse kan
være i strid med EMK artikkel 3. I forhold til EMK må domstolene prøve saken fullt ut
uten hensyn til statenes skjønnsmargin i forhold til spør smålet om det foreligger
krenkelse.
(18) Lagmannsretten har imidlertid anvendt vilkåret ”sterke menneskelige hensyn” feil. Den
ankende part kom frisk til Norge og ble utsatt for en alvorlig ulykke da han bodde på et
statlig asylmottak og ventet på vedtak. Selv om ulykken ikke har direkte sammenheng
med driften av asylmottaket, ville den uansett ikke inntruffet i Etiopia. A trenger en trygg
ramme for behandling og nødvendig medisinering av sin epilepsi , som han ble påført ved
ulykken. Hans sak om erstatning er enda ikke avgjort. Det er sjelden at en asylsøker blir
utsatt for ulykke, slik at innvandringspolitiske hensyn er helt underordnet. Dette medfører
at sterke menneskelige hensyn i en totalvurdering får en stør re relativ vekt.
Lagmannsretten har feilaktig ikke tatt hensyn til dette.
(19) Hvis Høyesterett skulle komme til at spørsmålet om ster ke menneskelige hensyn hører
under forvaltningens frie skjønn, anføres ikke at skjønnet er feil eller har mangler.
(20) A har nedlagt slik påstand:
”1. Tingrettens dom stadfestes. 4
2. A tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten med kr 111 177 med tillegg av
lovens rente p.t. 12,25 % p.a. fra forfall til betaling skjer, og det offentlige
tilkjennes sakskostnader for Høyesterett.”
(21) Ankemotparten, staten ved Utlendingsnemnda, har for Høyesterett i hovedsak anført:
(22) Utgangspunktet for domstolenes prøvingsrett er tolking av hjemmelslovens bestemmelser.
Lagmannsretten har feilaktig tatt utgangspunkt i Høyesteretts tolkning av
lovbestemmelser som gjelder inngrep i etablerte rettsforhold. Det er korrekt at etter
omstendighetene kreves det relativt klare holdepunkter for unntak fra hovedregelen om
domstolsprøvelse ved slike forvaltningsinngrep, jf. eksempelvis Rt. 2007 side 1573
avsnitt 52. Disse utgangspunkter gjelder ikke ved avslag på søknad om tillatelse eller
dispensasjon.
(23) Staten understreker at ingen har rettskrav på opphold i Norge etter utlendingsloven § 8
andre ledd. Dette i motsetning til bestemmelsens første ledd som gir søker rett til arbeids-
eller oppholdstillatelse når de lovbestemte vilkår foreligger.
(24) Domstolene prøver om hensynene er relevante i forhold til lovbestemte vilkår, men ikke
avveininger som er en del av skjønnet. Tillatelse etter § 8 andre ledd kan gis når sterke
menneskelige hensyn ”taler for det” og innvandringspolitiske hensyn ikke leder til et
annet resultat. De lovbestemte vilkår er imidlertid bare elementer som inngår i
totalvurderingen i det frie skjønn.
(25) Denne forståelse av § 8 andre ledd underbygges av lovens formålsbestemmelser og
lovforarbeidene. Det følger også av avgjørelsene i Rt. 1997 side 1784 og Rt. 2003 side
1287 at skjønnet ikke kan overprøves. Avgjørelsene har ført til kon sekvent praksis ved de
underordnede rettsinstanser og i forvaltningen. Dette underbygger statens forståelse av
bestemmelsen.
(26) Lagmannsretten har feilaktig kommet til at det skal foretas en to-leddet vurdering. Det
følger imidlertid klart av interne retningslinjer og en tydig og langvarig
forvaltningspraksis at etter § 8 andre ledd skal forvaltningen foreta en samlet
helhetsvurdering av alle relevante momenter inklusive de lovbestemte vilkår. Skjønnet er
i hovedsak basert på innvandringspolitiske hensyn blant annet knyttet til forholdene i de
aktuelle land. Forvaltningen er bedre egnet til å utøve dett e skjønn enn domstolene.
(27) Utvisningsdommene i Rt. 2007 side 1573 og Rt. 1998 side 1795 kan ikke sammenliknes
med situasjonen i foreliggende sak. Avgjørelsene gjelder inngrep i etablert rett til opphold
i Norge. Høyesteretts dom 18. april 2008 i sak HR-2008-695-A gjelder et mer
sammenlignbart forhold, hvor det skjønnsmessige grunnlag for å n ekte tillatelse til
opphold etter § 29 fjerde ledd tredje punktum bare kunne prøves ette r reglene om
myndighetsmisbruk.
(28) EMK er ikke et argument for full domstolsprøving etter § 8 andre ledd. Terskelen for
krenkelse etter EMK artikkel 3 er vesentlig høyere enn den som følger av kravet til sterke
menneskelige hensyn i utlendingsloven § 8 andre ledd, jf. NOU 2004: 20 side 265.
(29) Dersom Høyesterett kommer til at Utlendingsnemnda s rettsanvendelse for så vidt angår
”sterke menneskelige hensyn” kan etterprøves, er lagmannsrette ns dom og 5
Utlendingsnemndas vedtak riktige. Det er ikke anført at det er noen feil ved
Utlendingsnemndas skjønn.
(30) Staten v/Utlendingsnemnda har nedlagt slik påstand:
”Lagmannsrettens dom stadfestes.”
(31) Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes.
(32) Spørsmålet i saken er om domstolene fullt ut kan prøve vilkåret ”sterke menneskelige
hensyn” i utlendingsloven § 8 andre ledd. Partene er enige om at det hører under nemndas
frie skjønn å avgjøre om arbeids- eller oppholdstillatel se skal gis av humanitære grunner.
(33) Lagmannsretten reiste først spørsmål om synspunktene i avgjørelsene i Rt. 1997 side
1784 og Rt. 2003 side 1287 sett på bakgrunn av rettsutviklingen ellers på dette området,
er riktige i dag. Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutv alg la her til grunn at
oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter § 8 andre ledd hører under forvaltningens
frie skjønn. Etter en omfattende gjennomgåelse av nyere avgjørelser av Høyesterett, den
aktuelle lovbestemmelse med forarbeider og juridisk teori konkluderte lagmannsretten
med at det ikke forelå et grunnlag for å fravike utgangspunktet om at domstolene fullt ut
prøver de lovbestemte vilkår for en forvaltningsavgjørelse.
(34) Jeg er ikke enig i dette. Utgangspunktet er tolking av den eller de bestemmelser som
hjemler vedtaket. I de tilfeller vedtak gjelder anvendelse av lover som hjemler inngrep i
etablerte rettsforhold, medfører hensynet til rettssikker heten at domstolene normalt prøver
alle lovbestemte vilkår og herunder den konkrete anvendelse av disse. Fra dette prinsipp
er gjort enkelte unntak, blant annet når loven gir anvisning på utpregede skjønnsmessige
vurderinger eller vurderinger av utpreget faglig karakter som domstolene ikke kan
forventes å ha nødvendig innsikt i, jf. Rt. 2007 side 1573 avsnitt 52.
(35) Utlendingsloven § 8 har i første ledd bestemmelser om r ett til arbeids- og
oppholdstillatelse når vilkårene i nr. 1 til nr. 3 er oppfylt. Etter andre ledd kan slike
tillatelser gis på humanitært grunnlag selv om vilkårene etter første ledd ikke er oppfylt.
Andre ledd lyder:
”Når sterke menneskelige hensyn taler for det, eller når utlendingen har særskilt
tilknytning til riket, kan arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse gis selv om vilkårene
ikke er oppfylt. Kongen kan fastsette nærmere regler ved forskrift.”
(36) Slike regler er fastsatt i utlendingsforskrift.
(37) Lovteksten gir isolert sett ikke nevneverdig bidrag for så vidt angår omfanget av
prøvelseskompetansen. Derimot er bestemmelsens forarbeide r etter min mening sentrale.
I NOU 1983: 47 om ny fremmedlov foreslo lovutvalget en bestemmelse i § 12 om
mulighet for oppholdstillatelse av humanitære grunner. Grunnlaget for forslaget var:
”Det må både i forhold til utlendinger i sin alminnelighet og utlendinger i en
flyktningeliknende situasjon være plass for å ta humanitære hensyn og foreta
rimelighetsoverveielser ved et skjønn som ikke bindes av loven.
Fremmedkontrollmyndighetene vil aldri være avskåret fra å utøve slik (”diskresjonær”)
myndighet til gunst for partene. Det vil derfor være rettslig unødvendig å gi en
lovhjemmel om dette. Av prinsipielle grunner bør imi dlertid behovet for at deres
myndighet utøves på denne måten komme til uttrykk i love n. Dette bør da skje i en 6
lovbestemmelse som gjelder for alle utlendinger som kan gjøre gjeldende sterke
menneskelige hensyn for at de skal tillates å ta opphold i riket, enten deres situasjon
minner om flyktingenes eller om vanlige innvandreres.”
(38) Lovutvalgets forslag til ny § 12 om mulighet for oppholdstillatelse var slik i NOU 1983:
47 side 321:
Ӥ 12. Mulighet for oppholdstillatelse.
utlendingen har særlig tilknytning til riket eller om særlig sterke menneskelige hensynom
taler for det.
Nærmere regler gis ved forskrifter av Kongen i statsråd, som også kan fastsette
retningslinjer for hvordan myndigheten etter forskriftene skal utøves.”
(39) Den foreslåtte ordlyd isolert sett må forstås slik at oppholdstillatelse på humanitært
grunnlag skulle gis etter forvaltningens frie skjønn. Det følger av første ledd at særlig
tilknytning til riket eller særlig sterke menneskelige hensyn skulle tillegges vekt som en
del av ”kan-skjønnet”. Bestemmelsen var ment som en sikk erhetsventil for å bøte på
uheldig utslag av å praktisere asylbestemmelsene etter deres strenge ordlyd, jf. NOU
1983: 47 side 321 andre spalte.
(40) Departementet var enig i at oppholdstillatelse burde kunne gis av humanitære grunner
selv om vilkårene for asyl ikke var oppfylt, jf. Ot.prp. nr. 46 for 1986–87 side 69 første
spalte. Kravet om ”særlig” sterke menneskelige hensyn ble sløyfet. Bestemmelsen ble
omredigert og tatt inn i § 8 andre ledd i sin nåværende form. For øvrig tok det reviderte
forslag ikke sikte på noen realitetsendring. Om forslaget uttalte departementet i
proposisjonen side 194 andre spalte:
”Bestemmelsen erstatter utvalgets § 12. Det vil være behov for å kunne gi tillatelse selv om
vilkårene ikke er oppfylt. Deler av dette området vil eventuelt kunne reguleres nærmere ved
forskrift, jfr. annet punktum, men meget vil måtte overlates til myndighetenes skjønn i slike
tilfeller. Rammen for reglene og skjønnet foreslås lovfe stet ved de kriterier som er angitt i
første punktum .
(41) Som nevnt har Høyesterett og Høyesteretts kjæremål sutvalg behandlet to saker om avslag
på søknad om oppholdstillatelse etter § 8 andre ledd. Saken i Rt. 1997 side 1784 gjaldt
bortfall av tillatelse til bosetting og avslag på søknad o m ny oppholdstillatelse på
humanitært grunnlag da utlendingen ikke hadde særlig tilknytning til riket, jf.
utlendingsloven § 8 andre ledd. Utlendingen fikk ikke medhold i at avslag på søknad om
ny oppholdstillatelse var så kvalifisert urimelig at ugyldighet forelå. Førstvoterende
bemerket at avgjørelsen av en søknad om oppholdstillatelse på humanitært grunnlag lå
innenfor forvaltningens frie skjønn etter § 8 andre ledd og var i utgangspunktet unndratt
domstolenes prøvingsrett. Spørsmålet om domstolene kunne prøve forvaltningens
anvendelse av ”særlig tilknytning til riket” var ikke problematisert i saken. ”Sterke
menneskelige hensyn” var ikke påberopt.
(42) Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt. 2003 side 1287 gjaldt blant annet
lagmannsrettens forståelse av § 8 andre ledd. Utvalget uttalte at rett til opphold fordi
”sterke menneskelige hensyn taler for det” bare kunne prøves ett er de alminnelige regler
om domstolskontroll med forvaltningens frie skjønn. 7
(43) De interne veiledende retningslinjer 10. desember 2007 basert på Utlendingsnemndas
praksis ved behandling av utlendingsaker med anførsel om helsem essige forhold viser til
at lovgiver har satt rammer for skjønnsutøvelsen i utlendi ngsloven § 2 og § 5. Det
framgår av § 2 første ledd at loven skal gi grunnlag for kontr oll med inn- og utreise og
med utlendingens opphold i riket i samsvar med norsk innvandringspolitikk, og av § 5
første ledd at hovedprinsipper for regulering av innvandringen er go dkjent av Stortinget.
Innvandringspolitiske hensyn er således sentrale både i forhold til vurdering av om det
foreligger sterke menneskelige hensyn og om det skal gis tillatelse til opphold på dette
grunnlag. Om helhetsvurderingen i asylsaker uttales:
”Utlendingslovens § 8 annet ledd gir anvisning på en todelt skjønnsmessig vurdering:
først vurderes om det foreligger ”sterke menneskelige h ensyn”, og i så fall om det bør
innvilges tillatelse. I praksis går vurderingene over i hverandre. Det foretas en
skjønnsmessig helhetsvurdering.
Med helhetsvurdering menes at man vurderer alle sider av saken. Det foretas en pro- et
contravurdering der man ikke bare vurderer forhold knyttet til den konkrete saken,
men også ser hen til mer generelle hensyn, slik som innvandringspolitiske hensyn,
konsekvenshensyn og hensynet til likebehandling. Helhetsvurderingen innebærer at
man ser ut over den enkelte sak. Relevante momenter vurderes både hver for seg og
samlet, og både konkrete og generelle hensyn for og mot innvilgelse veies mot
hverandre.
Det er ikke noe krav om at det i en asylsak må foreligge ett avgjørende forhold for at det
skal innvilges tillatelse. Tillatelse kan også gis der man etter en samlet vurdering av flere
forhold i saken finner at vilkårene er oppfylt.”
(44) Disse uttalelser er fulgt opp og lovfestet i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang
til riket og deres opphold her i § 38, som inneholder bestemmelser om oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag. Etter første ledd kan det gis oppholdsti llatelse selv om de øvrige
vilkår i loven ikke er oppfylt når det foreligger sterke menneskelige hensyn eller
utlendingen har særlig tilknytning til riket. Andre ledd bestemmer at for å avgjøre om det
foreligger sterke menneskelige hensyn skal det foretas en totalvurdering av saken, hvor
det blant annet kan legges vekt på tvingende helsemessige forhold som gjør at
utlendingen har behov for opphold i riket, jf. bokstav b. Det følger av fjerde ledd at
innvandringsregulerende hensyn også kan vektlegges i vurderingen av om tillatelse skal
gis og herunder blant annet de samfunnsmessige konsekvenser, jf. bokstav b. Loven trer i
kraft senere.
(45) I Ot.prp. nr. 75 for 2006–2007 om ny utlendingslov fastslås innledningsvis under
departementets vurderinger at terskelen for opphold på humanitært grunnlag berører klare
politiske avveininger og har betydning for den samlede innvandring, jf. proposisjonen
side 152 første spalte. Det framheves her at lovbestemmels en ikke bør utformes slik ”at
den blir rettslig forpliktende”.
(46) Jeg konkluderer etter dette med at § 8 ikke kan forstås slik at andre ledd åpner for
domstolskontroll med forvaltningens anvendelse av vilkårene ”sterke menneskelige
hensyn” eller utlendingens ”særlige tilknytning til riket”. Det er således etter min mening
ikke grunn til å fravike den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Rt. 1997 side
1784 og Rt. 2003 side 1287. Jeg tilføyer at Høyesteretts dom 18. april 2008 i sak HR-
2008-00695-A om gyldigheten av nektelse av tillatelse til innreise etter § 29 fjerde ledd
tredje punktum fastslår at slike vedtak ikke kan prøves av domst olene i større utstrekning 8
enn det som følger alminnelige regler om myndighetsmisbruk, j f. avsnitt 48. Også dette
underbygger at forvaltingens rettsanvendelse i saker etter § 8 andre ledd ikke kan prøves.
(47) Lagmannsrettens avgjørelse er etter dette basert på feil forståelse av § 8 andre ledd.
(48) Den ankende part har ikke gjort gjeldende at vedtaket er basert på feil faktum, feil
saksbehandling, usaklige hensyn eller er åpenbart urimelig. Jeg tilføyer at det ikke
foreligger forhold som medfører at EMK artikkel 3 om forb ud mot tortur eller
umenneskelige eller nedverdigende behandling er krenket.
(49) Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes. Staten har ikke krevd saksomkostninger.
(50) Jeg stemmer for denne
D O M :
Lagmannsrettens dom stadfestes.
(51) Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(52) Dommer Endresen: Likeså.
(53) Dommer Stabel: Likeså.
(54) Dommer Lund: Likeså.
(55) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Riktig utskrift bekreftes: