HR-2008-927-A - Rt-2008-717
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2008-05-23 |
| Publisert: | HR-2008-00927-A - Rt-2008-717 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straffutmåling ved forsettlig trygdebedrageri i et tilfelle hvor domfelte ved å fortie at hun var samboende med barnets far hadde forledet NAV til å utbetale henne uberettiget overgangsstønad og utvidet barnetrygd med til sammen 63 658 kroner. |
| Saksgang: | HR-2008-00927-A, (sak nr. 2008/546), straffesak, anke over dom |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Ole Bredrup Sæverud) mot A (advokat Per S. Johannessen) |
| Forfatter: | Tjomsland, Matningsdal, Indreberg |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 28 |
NORGES HØYESTERETT
Den 23. mai 2008 avsa Høyesterett dom i
HR-2008-00927-A, (sak nr. 2008/546), straffesak, anke over dom,
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Ole Bredrup Sæverud)
mot
A (advokat Per S. Johannessen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Tjomsland: Saken gjelder straffutmåling ved forsettlig trygdebedrageri i et
tilfelle hvor domfelte ved å fortie at hun var samboende med barnets far hadde forledet
NAV til å utbetale henne uberettiget overgangsstønad og utvidet barnetrygd med til
sammen 63 658 kroner.
(2) Indre Finnmark tingrett avsa 22. november 2007 dom med slik domsslutning:
”1. A, født 07.08.1978, dømmes for overtredelse av Straffelove n § 270 første ledd
nr 1 jf annet ledd til fengsel i 60 – seksti – dager.
Fullbyrdelsen av straffen utsettes i medhold av straffeloven §§ 52-54 med en
prøvetid på 2 – to – år.
2. A skal – innen 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse betale 63 658 –
sekstitretusensekshundredeogfemtiåtte – kroner i erstatning til NAV
Finnmark.”
(3) Statsadvokatene i Troms og Finnmark anket over straffutmålingen til Hålogaland
lagmannsrett, som 20. februar 2008 avsa dom med slik domsslutning:
”I tingrettens dom gjøres den endring at den betingede f engselsstraffen settes til 36 –
trettiseks – dager.” 2
(4) Statsadvokatene i Troms og Finnmark har anket over straffutmålingen til Høyesterett.
Det gjøres – under henvisning til dommen i Rt. 2006 side 1454 – gjelden de at det bør
fastsettes en kortvarig ubetinget fengselsstraff.
(5) Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
(6) Sakens bakgrunn kan oppsummeres slik:
(7) A er samboer og har ett barn på syv år. I 2000 kjøpte hun og samboeren et gårdsbruk hvor
det drives husdyrhold, for tiden ca. 20 okser og 50–60 sauer. A, som har
agronomutdannelse, har hovedansvaret for gårdsdriften. Samboeren har full stilling
utenfor gården.
(8) Forholdet mellom samboerne har vært turbulent. I november 2005 kom det til brudd i
samboerforholdet ved at A flyttet til X. Hun meldte fra om flyttingen til NAV X og fikk
innvilget utvidet barnetrygd og overgangsstønad som enslig forsør ger.
(9) I mars 2006 flyttet A tilbake til gården, og partene gjenopptok samboerforholdet.
Forholdet mellom samboerne var likevel ikke bra. Den ene dagen kunne det være snakk
om at de måtte flytte fra hverandre, den neste dagen var forholdet bra igjen. Fordi hun var
usikker på om de kom til å greie å holde sammen, kom A seg ikke til å melde fra til NAV
om at hun hadde gjenopptatt samboerforholdet med barnets far, selv om hun var klar over
plikten til dette, som for øvrig også fremgår av vedtakene . Bedrageriet gjelder et beløp på
63 658 kroner og skjedde over et tidsrom på seks måneder. Det ble oppdaget ved en
tilfeldighet i forbindelse med datterens skifte av barnehage.
(10) I flere avgjørelser på 1990-tallet uttalte Høyesterett at det normalt skulle anvendes
ubetinget fengsel ved trygdebedrageri som i omfang oversteg rundt 30 000 kroner,
jf. blant annet Rt. 1995 side 945. I saken i Rt. 2002 side 1403 åpnet Høyesterett – under
henvisning til et generelt ønske i lovforarbeidene om noe økt br uk av samfunnsstraff –
for at man i denne type saker kunne ha et mellomområde mellom betinget og ubetinget
fengsel. Førstvoterende, som voterte for samfunnstjenest e ved et bedrageri på
53 306 kroner, uttalte om dette med tilslutning fra tre av de øvr ige dommerne:
”Selv om allmennpreventive hensyn står sentralt ved trygdebedrageri, bør det være en
viss åpning for en noe utvidet bruk av samfunnsstraff til fortrengsel for ubetinget
fengsel utover det en ren inflasjonsjustering i forhold til tidligere avgjørelser kunne
synes å tilsi. Etter min mening bør det på bakgrunn av f orutsetningene i forarbeidene
være et område mellom betinget og ubetinget fengsel hvor det kan anvendes
samfunnsstraff.”
(11) I saken i Rt. 2006 side 1454 ga Høyesterett uttrykk for at b åde hensynet til rettsenheten og
praktiske håndteringshensyn tilsa at det på dette området, hvor det er et betydelig antall
domfellelser, var behov for et veiledende utgangspunkt ved straffutmålingen. Om grensen
mellom ubetinget fengsel og samfunnsstraff uttalte førstvo terende med tilsutning av tre av
de øvrige dommerne:
”Samfunnsstraff kan bare idømmes når hensynet til straffens formål ikke taler mot en
reaksjon i frihet, jf. straffeloven § 28 a første ledd b okstav b. Det offentlige
stønadssystemet er i stor grad basert på tillit ved at egenerklæringer danner en basis for
utbetalingene. Allmennpreventive hensyn har derfor stor vekt i saker om 3
trygdebedrageri. På denne bakgrunn, og under henvisning til tidligere rettspraksis og
uttalelsen i dommen fra 2002, finner jeg at det som hovedregel bør reageres med
ubetinget fengsel når et forsettlig trygdebedrageri i omfang overstiger ca. 60 000 kroner.
Spesielle omstendigheter kan føre til at utgangspunktet fr avikes både i mildere og
strengere retnning. Det bør imidlertid foreligge relati vt klare avvik fra normaltilfellene
før dette gjøres.”
(12) Vår sak, som gjelder et bedrageri på 63 658 kroner, ligger noe over det utgangspunktet
som fremgår for anvendelse av samfunnsstraff. Det er derfor uriktig når lagmannsretten
uttaler at trygdebedrageriet ”ligger i grenselandet mellom ubetinget og betinget reaksjon”.
(13) Saken i Rt. 2006 side 1454 gjaldt et tilfelle hvor domfelte hadde mottatt attføringspenger
han ikke hadde krav på, fordi han ikke hadde opplyst på meldekortene at han var i arbeid
den aktuelle perioden. Noen tilsvarende aktiv egenrapportering gjelder ikke for ytelser til
enslige forsørgere. Jeg er likevel enig med lagmannsretten i at det ikke er grunn til – i
forhold til utgangspunktet i dommen fra 2006 – å vurdere trygdebedrageri knyttet til
overgangsstønad og barnetrygd annerledes enn trygdebedrageri knytt et til
arbeidsledighetstrygd eller sosialstønad. De tunge allmennprev entive hensyn er de
samme, og alle ordningene er basert på tillit til at søkern e gir de nødvendige
opplysninger. Det er for øvrig – slik jeg ser det – mye som kan tale for at
oppdagelsesrisikoen ved uberettigede ytelser av denne type er beskjeden også
sammenlignet med andre trygde- og stønadsytelser.
(14) Spørsmålet blir derfor om det foreligger spesielle omste ndigheter som tilsier at
utgangpunktet om ubetinget fengsel som ble lagt til grunn i Rt. 2006 side 1454, bør
fravikes. Det ble – som jeg tidligere har gjengitt – uttalt at det bør ”foreligge relativt klare
avvik fra normaltilfellene før dette gjøres”.
(15) Domfeltes uforbeholdne tilståelse – som har hatt en prosessøkonomisk betydning – er
klarligvis ikke noen slik særlig omstendighet. Da domfelte i politiavhør avga sin
tilståelse, var de faktiske forhold klarlagt, slik situasjonen for øvrig må antas å være i
svært mange saker av denne type. Saksbehandlingstiden – ett år og åtte måneder fra det
straffbare forholdet opphørte til dom i Høyesterett – kan i kke sies å være lang.
(16) Jeg kan heller ikke se at domfeltes personlige forhold på tidspunktet for det straffbare
forhold eller i dag har vært eller er så vidt spesielle at de kan begrunne et fravik fra
utgangspunktet om ubetinget fengsel. At varigheten av det gjenopptatte samboerforholdet
i dette tilfellet i den første tiden fremstod som usikker , er neppe særlig spesielt for vår
sak. Heller ikke domfeltes omsorgsansvar for samboerparets felles datter og ansvaret for
gårdsdriften, kan – slik forholdene her ligger an – anses som særlige omstendigheter.
(17) Jeg finner etter dette at straffen – i samsvar med aktors påstand – bør settes til fengsel i
15 dager, og stemmer for denne
D O M:
I tingrettens dom gjøres den endring at straffen settes t il fengsel i 15 – femten – dager. 4
(18) Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(19) Dommer Indreberg: Likeså.
(20) Dommer Tønder: Likeså.
(21) Dommer Gjølstad: Likeså.
(22) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
I tingrettens dom gjøres den endring at straffen settes t il fengsel i 15 – femten – dager.
Riktig utskrift bekreftes: