Hopp til innhold

HR-2009-1338-A

Fra Rettspraksis


Instans: Norges Høyesterett
Dato: 2009-06-26
Publisert: HR-2009-01338-A - Rt-2009-876
Stikkord:
Sammendrag: Saken gjelder straffutmåling etter domfellelse for overtredelse av straffeloven § 148 for ildspåsettelse med fare for tap av menneskeliv, der gjerningsmannen er lettere psykisk utviklingshemmet, jf. straffeloven § 56 bokstav c.
Saksgang: HR-2009-01338-A, (sak nr. 2009/645), straffesak, anke over dom
Parter: A (advokat Gunnar K. Hagen) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. førstestatsadv okat Ole Bredrup Sæverud)
Forfatter: Matningsdal, Indreberg, Lund
Lovhenvisninger: straffeloven § 148, straffeloven § 56, straffeloven § 292, straffeloven § 227, straffeloven § 291, traffeloven § 148, straffeloven § 60, straffeloven § 59, straffeloven § 44, straffeloven § 195, ffeloven § 56, straffegjennomføringsloven § 12


                                   NORGES HØYESTERETT



        Den 26. juni 2009 avsa Høyesterett dom i

        HR-2009-01338-A, (sak nr. 2009/645), straffesak, anke over dom,


        A                                  (advokat Gunnar K. Hagen)


        mot

        Den offentlige påtalemyndighet     (kst. førstestatsadv okat Ole Bredrup Sæverud)














                                         
         G I V N I N G :



(1)     Dommer   Tønder:  Saken gjelder straffutmåling etter domfellelse for overtredelse av
        straffeloven § 148 for ildspåsettelse med fare for tap av menneskeliv, der

        gjerningsmannen er lettere psykisk utviklingshemmet, jf. straffeloven § 56 bokstav c.

(2)     Statsadvokatene i Troms og Finnmark tok 12. august 2008 ut følgende tiltalebeslutning
        mot A, født 5. juni 1965:

              ”I      Straffeloven § 148 første straffalternativ

                      for å ha voldt ildebrann hvorved tap av menneskeliv eller utstrakt ødeleggelse
                      av fremmed eiendom lett kunne forårsakes

                      Grunnlag:


                      Fredag 26. oktober 2007 ca. kl. 22.30, i en kombinert lager- og
                      leilighetsbygning på X gård i Y, tente han på papir eller annet brennbart
                      materiale inne i et lagerlokale i nordenden av bygget. Det oppstod brann og
                      røykutvikling. I løpet av kort tid ville ilden ha s predt seg til midtre delen av
                      bygningen og røyk ville ha trukket inn i en leiligh et i 2. etasje og sperret                                                             2


                           rømningsveier. B og C som oppholdt seg i leilighete n sammen med sine to
                           barn på to og fem år, kunne lett ha omkommet dersom brannen ikke var blitt
                           oppdaget og slukket i tide.

                  II       Straffeloven § 292 jf § 291

                           for rettsstridig å ha ødelagt, skadet, gjort ubruke lig eller forspilt en gjenstand

                           som helt eller delvis tilhørte en annen, idet skade verket anses som grovt,
                           særlig fordi den skyldige vitende har voldt fare for noens liv eller helbred

                           Grunnlag:

                           Til tid og sted som nevnt i post I forholdt han seg som der beskrevet, hvilket
                           ville medført omfattende ødeleggelser dersom branne n ikke var blitt oppdaget
                           og slukket i tide.


                  III      Straffeloven § 227 første straffalternativ

                           for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre
                           høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike o mstendigheter at trusselen
                           var skikket til å fremkalle alvorlig frykt

                           Grunnlag:


                           Natt til 11 november 2006 i Y, ringte han til D og uttalte at han skulle sette fyr
                           på ---s lokaler. Hans handling var egnet til å skape alvorlig frykt hos D.

                  IV       Straffeloven § 291 første ledd jf annet ledd

                           for rettsstridig å ha ødelagt, skadet, gjort ubruke lig eller forspilt en gjenstand
                           som helt eller delvis tilhørte en annen


                           Grunnlag:

                           Søndag 28. august 2005 ca kl 0030 i Z tente han på en eller flere pappesker
                           og/eller plastbokser som lå ved siden av en lagervegg tilhørende E, slik at det
                           oppstod en mindre brann i lagerveggen som ble slukket av tilfeldig
                           forbipasserende.”


(3)       A ble ved Senja tingretts dom av 9. oktober 2008 dømt etter tiltalen til en straff av fengsel
          i to år og åtte måneder. I tillegg ble han dømt til å betale erstatning for

          skadeforvoldelsene. Dommen er avsagt med dissens, idet Øn av meddommerne ville
          frifinne for tiltalens post I og II. Dissenterende dommer fant at det knyttet seg tvil til
          hvorvidt A hadde forstått at han ved brannstiftelsen voldte fare for tap av menneskeliv.


(4)       Både A og påtalemyndigheten anket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Anken fra A
          gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrø rende tiltalens post I.

          Påtalemyndigheten anket over straffutmålingen, idet det ble påstått idømmelse av
          forvaring.


(5)       Lagmannsretten avsa dom 24. mars 2009 med slik domsslutning:

                  ”A, født 5. juni 1965, dømmes for overtredelse av s traffeloven § 148, første straffalternativ,
                  samt for de forhold han er rettskraftig dømt for i Senja tingretts dom av 9. oktober 2008, til
                  en straff av fengsel i 2 – to – år og 8 – åtte – måneder.


                  Til fradrag i straffen kommer 557 – femhundreogfemtisju – dager for utholdt
                  frihetsberøvelse, jfr. straffeloven § 60, første le dd.”                                                        3



(6)      Som tingretten, kom lagmannsretten til at vilkårene for forvaring ikke var til stede, da det
         ikke forelå tilstrekkelig fare for gjentakelse. Heller ikke A vant fram med sin anke, og

         tingrettens straffutmåling ble stående.

(7)      A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett . Anken gjelder straffutmålingen.

(8)      Jeg er kommet til at anken fører fram.


(9)      Lagmannsretten ble satt med lagrette. Lagretten ble forelagt ett hovedspørsmål med
         grunnlag i tiltalens post I. Spørsmålet ble besvart bekreftende, og lagmannsretten la
         kjennelsen til grunn. Han er således funnet skyldig i overtredelse av straffeloven § 148,
         som retter seg mot den ”som volder ildebrann, sammenstyrtning, sprengning,
         oversvømmelse, sjøskade, jernbaneulykke eller luftf artsulykke hvorved tap av
         menneskeliv eller utstrakt ødæleggelse av fremmed e iendom lett kan forårsakes”.

         Bestemmelsen har en strafferamme på fra 2 til 21 år, og er en av de mest alvorlige
         bestemmelser i vår straffelov.

(10)     Lagrettens bekreftende svar innebærer at det er lagt til grunn at A var klar over at
         ildspåsettelsen lett kunne ha forårsaket tap av menneskeliv.


(11)     Bakgrunnen for domfellelsen var at A 26. oktober 2007 ca. kl 22.30 i beruset tilstand gikk
         inn i et lagerlokale i en kombinert lager- og leilighetsbygning i Y og tente på papir eller
         annet brennbart materiale, slik at brannen spredde seg til en stabel med trematerialer og
         en snøscooter. Det oppsto betydelig røyk- og flamme utvikling. Dersom brannen ikke
         hadde blitt oppdaget og slukket i tide, ville ild og røyk i løpet av kort tid ha spredt seg i

         bygningen, og et samboerpar med to barn som oppholdt seg i en nærliggende leilighet i 2.
         etasje, kunne lett ha omkommet. I tillegg var det ytterligere fire boenheter i bygningen
         noe fjernere fra brannstedet med tre personer til stede.

(12)     Det er fra As side særlig anført to momenter s om samlet sett tilsier at straffen bør settes

         ned: at han har tilstått de faktiske forhold i forbindelse med ildspåsettelsen, og at hans
         skyldevne er sterkt redusert som følge av at han er psykisk utviklingshemmet.

(13)     Jeg ser først på hva straffen ville ha blitt o m en ser bort fra de anførte
         straffutmålingsmomentene.


(14)     Det er særlig tre avgjørelser av nyere dato so m har vært trukket fram av forsvarer og
         aktor. Rt. 2009 side 368 gjaldt en brannstiftelse på en fløy av en barneskole. Det ble lagt
         til grunn at dersom brannen ikke tidlig var blitt oppdaget, kunne den ha medført betydelig
         økonomisk tap. Det var ikke fare for at menneskeliv skulle gå tapt. Straffen ble satt til
         fengsel i to år og seks måneder, hvorav seks måneder ble gjort betinget.


(15)     Rt. 2005 side 1442 gjaldt blant annet flere ildspåsettelser. Den ene gjaldt en bygård med
         flere boenheter, og det ble lagt til grunn at brannen lett kunne ha ført til tap av
         menneskeliv. Lagmannsretten satte straffen til fengsel i tre år og seks måneder som var en
         fellesstraff med en tingrettsdom som gjaldt en betinget fengselsstraff på 30 dager. For
         Høyesterett gjaldt spørsmålet om det skulle reagere s med forvaring. Anken ble forkastet.                                                        4


(16)     Den tredje avgjørelsen er inntatt i Rt. 2007 s ide 797. Brannen ble stiftet i et bolighus med
         fem boenheter. De seks beboerne lå og sov da dette skjedde. Lagmannsretten la til grunn
         at domfelte hadde et klart og sterkt forsett, og at han forsto at beboerne i huset var i

         overhengende fare for å omkomme. Straffen på fengsel i fire år var en fellesstraff med en
         tingrettsdom på fengsel i 75 dager. I denne avgjøre lsen ble det klare og sterke forsettet
         tillagt vekt som et sterkt straffskjerpende moment, noe det må tas hensyn til ved
         sammenligningen.


(17)     På bakgrunn av rettspraksis antar jeg at utgangspunktet i vår sak må bli en straff av
         fengsel i noe over tre år.

(18)     Det er på det rene at A har tilstått de faktiske forhold vedrørende ildspåsettelsen. Dette
         gjelder også at han visste at bygningen var bebodd. Derimot har han ikke erkjent at han

         var seg bevisst at brannen lett kunne ha ført til t ap av menneskeliv. Straffeloven § 59
         annet ledd kommer således ikke direkte til anvendelse, da tilståelsen ikke fullt ut dekker
         de subjektive vilkår for straff. Han skal likevel ha en ikke ubetydelig reduksjon for
         tilståelsen i straffen. Dette må gjelde selv om det er på det rene at politiet hadde pågrepet
         ham som antatt gjerningsmann før han tilsto.


(19)     Jeg ser så på betydningen for straffutmålingen av at A er psykisk utviklingshemmet. I en
         rettspsykiatrisk erklæring fra professor Knut Waterloo, Nevrologisk avdeling,
         Universitetssykehuset ˘, og spesialist i psykiatri Andreas Eirik Hamnes, uttales om hans
         mentale evner:


                ”Observanden oppnådde IQ på 56 på denne og en tidligere evnetest. De sakkyndige
                vurderer at hans evnenivå er noe høyere fordi han b egge ganger var lett deprimert, noe
                som har en negativ påvirkning på testprestasjoner.”

(20)     Jeg legger til grunn at han evnemessig hadde en IQ på 56. Denne ligger helt ned mot
         grensen for straffelovens tilregnelighetskriterium ”psykisk utviklingshemmet i høy grad”,
         jf. straffeloven § 44 andre ledd, som gjelder fra en IQ på 55 og nedover. Strafferettslig er

         han således å regne som lettere psykisk utviklingshemmet, noe som kan gi grunnlag for
         nedsettelse av straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere
         straffart, jf. straffeloven § 56 bokstav c.

(21)     I den rettspsykiatriske erklæringen er det gitt nærmere beskrivelse av hans funksjonsnivå.

         Det heter at han har et enkelt språk og en utydelig artikulasjon, slik at det må stilles
         gjentatte og til dels omstendelige spørsmål for å f å informasjon fram. Han viste svake
         prestasjoner ved måling av evne til innlæring og hukommelse. Særlig svake var
         prestasjonene på indeks for oppmerksomhet/konsentrasjon. Det heter videre:

                ”Hans evnenivå, målt med evnetesten WAIS-III, ligger i nedre del av området som
                omfatter tilstanden lett psykisk utviklingshemming, etter ICD-10. Disse prestasjonene
                tilsvarer cirka 10-11 år i mental alder i henhold til ICD-10.”


(22)     På bakgrunn av denne beskrivelsen av As evnenivå finner jeg det klart at hans skyldevne
         er sterkt redusert. Dette innebærer ikke at han er ute av stand til å innse at han begår
         straffbare handlinger. At han etter å ha tent på bygningen gjorde sitt beste for ikke å bli
         sett av andre, må ses på som et utslag av en erkjennelse av å ha foretatt noe straffbart, og
         at han ved sin adferd forsøkte å unngå å måtte stå til ansvar. Derimot er det all grunn til å                                                        5


         tro at han i gitte situasjoner har reduserte evner til å se alle konsekvensene av sine
         handlinger og til å mobilisere normale motforestillinger.


(23)     Jeg mener dette må få betydelig utslag ved straffutmålingen, noe som også er i samsvar
         med rettspraksis. Til sammenligning viser jeg til Rt. 2003 side 841 og Rt. 2007 side 61,
         som begge gjaldt overtredelse av straffeloven § 195 første ledd andre straffalternativ, og
         der det i betydelig grad ble tatt hensyn til domfeltes evnemessige svekkelse.


(24)     Dette aktualiserer spørsmålet om å bringe stra ffeloven § 56 bokstav c til anvendelse, slik
         at straffen settes under den nedre ramme på to år. Om bestemmelsens anvendelse, heter
         det i Rt. 2007 side 61, avsnitt 12:

                ”Det er ikke noe krav om årsakssammenheng mellom den psykiske tilstanden og
                handlingen. Spørsmålet om årsakssammenheng er likevel av betydning for den
                skjønnsmessige avveiningen etter straffeloven § 56 bokstav c. Jeg viser til det som er
                sagt om bestemmelsens første alternativ i Rt. 2004 side 1324 premiss 25, som må få
                tilsvarende anvendelse her. Som anført av aktor for Høyesterett, kan det ikke ses bort
                fra muligheten for at det i vår sak har vært slik årsakssammenheng, og jeg legger ut fra
                en bevisbyrdevurdering dette til grunn.”


(25)     Jeg slutter meg til det som her uttales. Heller ikke i vår sak kan det utelukkes at det er
         årsakssammenheng mellom hans psykiske evner og handlingen.

(26)     Etter dette finner jeg det klart at straffen må settes under det lavmål på to år som
         straffeloven § 148 fastsetter. Spørsmålet er hvor l angt ned straffen skal settes.


(27)     Både tingretten og lagmannsretten har ved straffutmålingen vist til, foruten
         allmennpreventive hensyn, individualpreventive hensyn. Dersom det siste er ment i
         skjerpende retning, samsvarer det dårlig med tankegangen bak straffeloven § 56 bokstav c
         og hans mentale evner som straffreduserende moment. Jeg ser det imidlertid slik at på

         samme måte som A er i stand til å forstå at det han har foretatt seg er straffbart, vil han
         forstå at konsekvensen av en slik handling må bli at han får en straff som for ham vil være
         følbar. Om han ikke får en følbar straff, vil det s annsynligvis gi ham gale signaler med
         hensyn til hva som er akseptabel atferd.


(28)     Etter dette finner jeg at det må utmåles en ubetinget fengselsstraff. Jeg legger imidlertid
         til grunn at han ikke er soningsdyktig for opphold i fengselsanstalt, og at det aktuelle
         soningsalternativet vil være i institusjon, jf. straffegjennomføringsloven § 12. I denne
         forbindelse nevner jeg at han som varetektssurrogat mesteparten av tiden har vært plassert
         på Vokkøy i Bodø i regi av ”Klippa AS”, hvor han ha r vært under døgnkontinuerlig tilsyn

         og oppfølgning.

(29)     Jeg er kommet til at straffen bør settes vesentlig lavere enn det tingretten og
         lagmannsretten er kommet til. På den annen side finner jeg, på bakgrunn av de
         katastrofale følger som ildspåsettelsen i dette til fellet lett kunne ha ført til, at straffen må

         stå i et visst forhold til alvoret ved handlingen. Jeg er kommet til at straffen passende kan
         settes til fengsel i ett år og seks måneder.

(30)     Jeg stemmer for denne

                                                     D O M :                                                      6



         I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffe n settes til fengsel i 1 – ett – år og 6 –
         seks – måneder med fradrag av 557 – femhundreogfemtisju – dager for utholdt varetekt.




(31)     Dommer Matningsdal:                          Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
                                                      førstvoterende, dommer Tønder.


(32)     Dommar Utgård:                               Det same.

(33)     Dommer Indreberg:                            Likeså.


(34)     Dommer Lund: Jeg er uenig i den straffutmåling førstvoterende går inn for. Jeg er enig

         med ham i de utgangspunktene han angir og at straffeloven § 56 bokstav c må gis
         anvendelse i saken. Men etter min oppfatning må domfeltes psykiske utviklingshemning
         tillegges en ganske annen betydning som straffreduserende faktor.

(35)     Domfelte er psykisk utviklingshemmet med en IQ på 56. Det fremgår blant annet av den

         sakkyndige uttalelsen førstvoterende refererer, at han har et enkelt språk og må stilles
         gjentatte og omstendelige spørsmål før han er i sta nd til å gi informasjon, at han skårer
         lavt på ulike hukommelsestester og særlig svakt på oppmerksomhet og konsentrasjon.
         Hans mentale alder anslås til 10-11 år. Det er etter min mening åpenbart at han, selv om
         forsettskravet gjennom domfellelsen er konstatert oppfylt, har en sterkt redusert
         skyldevne i den forstand at han ikke har kunnet ta inn over seg mulige konsekvenser av

         ildspåsettelsen og naturlige motforestillinger.

(36)     Domfeltes funksjonshemning ligger helt på grensen mot en tilstand som innebærer
         straffrihet etter straffeloven § 44 annet ledd. Av Ot.prp. nr. 87 (1993–1994) side 29
         fremgår det at den veiledende IQ-grensen for hvem som skulle anses som psykisk

         utviklingshemmet i høy grad, ”bør gå ved en IQ omkr ing 55”.

(37)     Det er ingen skarp grense mellom psykoser og utviklingshemning i høy grad og mindre
         uttalte funksjonshemninger. På samme måte er det selvfølgelig ingen skarp grense i
         straffverdigheten. Hvilke strafferettslige konsekvenser denne realitet burde få for
         tilregnelighetsreglene i straffeloven ble vurdert i Ot.prp. nr. 87 (1993–1994) der

         Justisdepartementet – i tråd med Straffelovkommisjonen og Særreaksjonsutvalgets forslag
         – gikk inn for at det ble innført en fakultativ str affrihetsregel for personer med ”så dårlig
         vurderingsevne og selvkontroll at straffritak er berettiget”. Disse befant seg i gruppen
         lettere psykisk utviklingshemmede, jf. straffeloven § 56 bokstav c, og med det siktet
         departementet til personer med IQ i området 56 til 75, jf. proposisjonen side 31 og 35.

         Om straffrihet skulle innrømmes, måtte avgjøres ved et konkret dommerskjønn.
         Departementets forslag fikk ikke tilslutning av Justiskomiteens flertall, som vedtok § 56 i
         sin nåværende form. Flertallet tok utgangspunkt i at personer i størst mulig utstrekning
         bør holdes ansvarlige for sine handlinger, og så de t som prinsipielt uheldig å ha uklare
         regler om straffritak, jf. Innst. O. nr. 34 (1996–97) side 7.


(38)     Lovhistorien tilsier etter min mening ikke at det er grunnlag for å etablere et så dramatisk
         skille i straffverdighet mellom de utilregnelige etter § 44 og dem som omfattes av § 56                                                       7


         bokstav c, som førstvoterendes votum betyr. Og i hv ert fall ikke for personer som
         befinner seg helt på grensen mot straffrihet, en grense som for øvrig til dels beror på
         skjønn og kognitive testresultater, som alltid kan inneholde usikkerhet. Det er da heller

         ingen kriminalpolitiske hensyn som tilsier at domfelte i denne saken dømmes til en meget
         lang ubetinget fengselsstraff. Tvert imot er dette etter min mening i strid med de
         rettferdighetshensyn som reglene i § 44 og § 56 bokstav c er begrunnet i.

(39)     Reaksjonen bør fastsettes i lys av dette og av den oppdragende virkning straffen må antas
         å kunne ha overfor en domfelt av den kategori det er tale om. Domfelte synes å være i

         stand til å oppfatte den markering fra samfunnets side som ligger i en ikke helt kortvarig
         frihetsstraff. Ut fra dette mener jeg at straffen bør settes til ubetinget fengsel i seks
         måneder. Soning i fengsel ville under ingen omstendigheter kunne komme på tale. Jeg
         viser til det førstvoterende sier om dette.



(40)     Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne


                                                  D O M :


         I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffe n settes til fengsel i 1 – ett – år og 6 –
         seks – måneder med fradrag av 557 – femhundreogfemtisju – dager for utholdt varetekt.






         Riktig utskrift bekreftes: