HR-2009-1825-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2009-09-18 |
| Publisert: | HR-2009-01825-A - Rt-2009-1142 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder gyldigheten av kongelig resolusjon datert 7. oktober 2005 om ekspropriasjon av plassen Hakloa Vestre etter jordloven § 14. |
| Saksgang: | HR-2009-01825-A, (sak nr. 2009/212), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Løvenskiold-Vækerø Carl Otto Løvenskiold (advokat B jørn Stordrange) mot Staten v/Landbruks- og matdepartementet (advokat Steinar Mageli) |
| Forfatter: | Webster, Matningsdal, Gussgard, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | jordloven § 14, oreigningsloven § 2, forvaltningsloven § 35, forvaltningsloven § 3, oreigningsloven § 30, oreigningslovens § 2, forvaltingsloven § 25, forvaltningsloven § 41, tvisteloven § 20-9 |
NORGES HØYESTERETT
Den 18. september 2009 avsa Høyesterett dom i
HR-2009-01825-A, (sak nr. 2009/212), sivil sak, anke over dom,
Løvenskiold-Vækerø Carl Otto Løvenskiold (advokat B jørn Stordrange)
mot
Staten v/Landbruks- og matdepartementet (advokat Steinar Mageli)
G I V N I N G :
(1) Dommer Webster: Saken gjelder gyldigheten av kongelig resolusjon datert 7. oktober
2005 om ekspropriasjon av plassen Hakloa Vestre etter jordloven § 14.
(2) Hakloa Vestre er en gammel husmannsplass i Nordmarka i Oslo kommune, som ble
ryddet på 1600-tallet. Eiendommen eies av Carl Otto Løvenskiold (heretter Løvenskiold).
Eiendommen er på rundt 60 dekar og er bebygget med bolighus, bryggerhus, låve,
vedskjul og stabbur.
(3) Ekspropriasjonsvedtaket er til fordel for Jo Arne Ødegård (heretter Ødegård), som er
tredje generasjon på plassen. Adolf Ødegård, som var Ødegårds farfar, fikk
husmannskontrakt for Hakloa Vestre ca. 1920. Adolfs sønn, Arne, fikk
forpaktningskontrakt for plassen i 1947. Da Arne Ødegård døde i 1997 etter lang tids
sykdom, ønsket Ødegård å kjøpe Hakloa Vestre. Løven skiold tilbød i stedet en livsvarig
leiekontrakt. Ødegård aksepterte ikke tilbudet og søkte Landbruksdepartementet om
ekspropriasjon av plassen etter jordloven § 14. Denne bestemmelsen, som ble opphevet
ved lov 8. desember 2006 nr. 68, lød: 2
”Utan omsyn til føremålet i § 1 kan departementet oreigna husmanns-, bygsel- eller
leiglendingsbruk til føremon for leigaren, barna el ler barnebarna hans. Det same gjeld
bruk som no er leigd på andre vilkår, men som før h ar vore leigd til leigaren, foreldra
eller besteforeldra hans på husmanns-, bygsel- eller leiglendingsvilkår.
Det er eit vilkår for oreigning etter fyrste ledd at bruket anten må vere bygd eller rudd
av leigaren eller slekta hans, eller brukt av dei i minst tretti år før 1. januar 1975.
Vidare er det eit vilkår for oreigning at søkjaren vil drive bruket som landbruk og bu
der.”
(4) I tiden etter at ekspropriasjonssøknaden ble se ndt inn ble det gjort forsøk på å komme til
en minnelig ordning mellom partene. Blant annet fremsatte Løvenskiold et tilbud om salg
av Hakloa Vestre. En forutsetning for det frivillige salget var at Løvenskiold skulle ha
innløsningsrett ved overdragelse av eiendommen til andre enn Ødegårds etterkommere i
rett nedstigende linje. Ved behandlingen av ekspropriasjonssøknaden fant departementet
at Løvenskiolds tilbud medførte at det ikke var hje mmel til ekspropriasjon fordi vilkåret i
oreigningsloven § 2 annet ledd ikke var oppfylt. Den merverdien Ødegård ville oppnå ved
ekspropriasjonen, oppveide etter departementets syn ikke ulempene. Ødegårds søknad om
ekspropriasjon ble derfor avslått. Departementet oppstilte to vilkår i vedtaket, nemlig at
det fortsatt sto åpent for Ødegård å kjøpe plassen på de tilbudte vilkårene, og dernest at
kjøpesummen skulle fastsettes ved skjønn hvis parte ne ikke ble enige.
(5) Ødegård klaget over vedtaket. Klagen ble avslått ved kongelig resolusjon den 8. februar
2002. I klagevedtaket ble Ødegård gitt frist til 22. mars 2002 for å melde fra til
departementet om han ønsket å overta plassen. I bre v av 21. mars 2002 underrettet
Ødegårds advokat departementet om at Ødegård ville prøve vedtaket for retten. Fra
Løvenskiolds side ble det i brev av 10. mai 2002 ko nstatert at tilbudet ikke ble akseptert
innen fristen, og at tilbudet dermed var bortfalt. I juni 2002 ønsket Ødegård å akseptere
tilbudet i stedet for å prøve vedtaket for retten, men Løvenskiold var ikke villig til å
fornye tilbudet.
(6) Ødegård tok deretter ut stevning mot staten for Oslo tingrett med påstand om at
resolusjonen av 8. februar 2002 var ugyldig.
(7) Den 5. november 2002 fremsatte Løvenskiold begj æring for Oslo namsrett om at Ødegård
skulle kastes ut fra Hakloa Vestre, ettersom forpaktningsavtalen Løvenskiold hadde hatt
med Ødegårds far, bortfalt ved farens død. Ødegårds besittelse var derfor uhjemlet. Den
10. desember 2002 tok namsretten begjæringen til fø lge. Kjennelsen ble påkjært til
Borgarting lagmannsrett, som stadfestet namsrettens kjennelse den 13. mars 2003. Det
fremgår av lagmannsrettens dom at Ødegård flyttet fra Hakloa Vestre i 2002.
(8) I mellomtiden hadde Ødegård i februar 2003 fremsatt fornyet søknad om ekspropriasjon
av Hakloa Vestre etter jordloven § 14. Søknaden ble stanset inntil Oslo tingrett hadde
avsagt dom i søksmålet om gyldigheten av resolusjon en av 8. februar 2002. Ødegård ba
også Løvenskiold om en leieavtale, noe som ble avsl ått.
(9) Ved prosesskrift av 17. februar 2003 ble Løvens kiold innstevnet som saksøkt nr. 2 i saken
for Oslo tingrett. Dette søksmålet ble imidlertid f rafalt ved prosesskrift av 7. januar 2005.
Saken mellom Ødegård og Løvenskiold ble hevet av ti ngretten den 26. januar 2005.
(10) Oslo tingrett avsa den 22. februar 2005 dom med følgende domsslutning: 3
”1. Kongelig resolusjon av 8. februar 2002 kjennes ugyldig.
2. Staten v/ Landbruksdepartementet betaler innen 2 – to – uker fra
forkynnelsen av dommen saksomkostninger til Jo Arne Ødegård med 115.924
– etthundredeogfemtentusennihundredeogtjuefire – kroner, tillagt lovens
forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.”
(11) Før ankefristen løp ut, ble Løvenskiold anmode t om å fornye tilbudet om salg av Hakloa
Vestre. Løvenskiold ønsket ikke å fremsette noe nyt t tilbud. Landbruksdepartementet
besluttet deretter å ikke anke tingrettens avgjørel se og tok Ødegårds klage til behandling.
Departementet antok at den fornyede søknad om ekspr opriasjon bortfalt, ettersom
klagesaken ble behandlet.
(12) Ved kongelig resolusjon av 7. oktober 2005 ble det besluttet ekspropriasjon av Hakloa
Vestre til fordel for Ødegård.
(13) Den 19. desember 2005 reiste Løvenskiold sak f or Oslo tingrett om gyldigheten av denne
resolusjonen. I Oslo tingretts kjennelse av 5. juli 2006 ble søksmålet fra Løvenskiold
avvist. Kjennelsen ble påkjært, og i Borgarting lagmannsretts kjennelse av 24. oktober
2006 ble det besluttet at saken skulle fremmes. Saken ble deretter realitetsbehandlet i
Oslo tingrett, som den 2. november 2007 avsa dom med følgende domsslutning:
”1. Staten v/Landbruks- og matdepartementet frifinnes.
2. Løvenskiold Vækerø Carl Otto Løvenskiold betaler innen 2 – to – uker etter
forkynnelsen av dommen saksomkostninger til Staten v/Landbruks- og
matdepartementet med 40 000 kroner – førtitusenkron er – med tillegg av
lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.”
(14) Løvenskiold anket dommen til Borgarting lagman nsrett, som 1. desember 2008 avsa dom
med følgende domsslutning:
”1. Tingrettens dom, slutningen pkt. 1, stadfestes.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger for begge instanser.”
(15) Løvenskiold har anket dommen til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og
saksbehandlingen.
(16) Den ankende part, Løvenskiold Vækerø Carl Otto Løvenskiold , har i korthet anført:
(17) Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at vilkåret ”tvillaust” i oreigningsloven § 2
annet ledd innebærer at det er tilstrekkelig med simpel interesseovervekt så lenge
overvekten er tydelig og/eller synlig. Det anføres at interesseovervekten må være
kvalifisert.
(18) Vedtaket av 7. oktober 2005 er en omgjøring av vedtaket fra 2002, og den ankende part er
derfor vernet mot omgjøring etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav a.
(19) Det er en saksbehandlingsfeil at den kongelige resolusjonen ikke er tilstrekkelig
begrunnet. 4
(20) Løvenskiold har nedlagt følgende påstand:
”1. Kongelig resolusjon av 7. oktober 2005 om å ekspropriere plassen Hakloa
Vestre under gnr. 67, bnr. 1 i Oslo kommune er ugyldig.
2. Carl Otto Løvenskiold tilkjennes fulle saksomkos tninger for tingretten,
lagmannsretten og Høyesterett.”
(21) Ankemotparten, staten v/Landbruks- og matdepartementet, har i korthet anført:
(22) Det bestrides at oreigningsloven § 2 annet ledd innebærer et krav om kvalifisert
interesseovervekt.
(23) Forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav a e r ikke til hinder for vedtaket av 7. oktober
2005, ettersom Løvenskiold ikke er direkte tilgodes ett av vedtaket. Vedtaket er dessuten
ugyldig og kan omgjøres etter forvaltningsloven § 3 5 første ledd bokstav c.
(24) Det bestrides av det foreligger feil ved begrunnelsen som kan ha virket inn på vedtakets
innhold.
(25) Staten v/Landbruks- og matdepartementet har nedlagt følgende påstand:
”1. Anken forkastes.
2. Staten v/Landbruks- og matdepartementet tilkjennes saksomkostninger for
tingretten, lagmannsretten og Høyesterett.”
(26) Jeg er kommet til at anken ikke fører frem.
(27) Jeg ser først på spørsmålet om begrepet ”tvill aust” i oreigningsloven § 2 annet ledd
innebærer et krav om kvalifisert interesseovervekt eller er en regel om beviskrav.
(28) Ekspropriasjonsvedtaket er fattet i henhold til jordloven § 14. Etter oreigningsloven § 30
gjelder oreigningsloven for ekspropriasjon etter jordloven. Det betyr at ved
ekspropriasjon etter jordloven § 14, skulle det foretas en interesseavveining etter
oreigningsloven § 2 annet ledd. Bestemmelsen lyder:
”Vedtak eller samtykke kan ikkje gjerast eller gjevast utan det må reknast med at
inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade.”
(29) Ordet ”tvillaust” trekker i retning av at begrepet angir et beviskrav – et krav om at
avveiningen skal være uten tvil. Det samme gjør bes temmelsens oppbygging –
plasseringen av ordet ”tvillaust” i setningen. Ser man på forarbeidene, blir denne
forståelsen ytterligere styrket.
(30) I 1951 ble det nedsatt et utvalg for å utrede ny ekspropriasjonslov. Utvalget fant det ikke
nødvendig å ha med en generell regel om interesseov ervekt i lovforslaget. I Utkast til lov
om ekspropriasjon av fast eiendom mv. side 47 heter det:
”Utvalget har i utkastet til felleslov ikke funnet det nødvendig å angi at
ekspropriasjonsinngrepet skal ha samfunnsmessig betydning, eller at ekspropriantens
interesse i at inngrepet finner sted må være sterkere enn ekspropriatens interesse i at
det ikke finner sted. Som nevnt foran må vurderingen skje etter disse linjer, selv om 5
intet er sagt i loven. Av de lovbestemmelser som inneholder en norm for vurderingen, er
noen foreslått tatt med i fellesloven (…) Ingen av disse lover angir at det må være en
særlig overvekt i ekspropriantens favør.”
(31) Det er naturlig å forstå dette slik at utvalget mente den alminnelige regelen var at det
måtte foreligge alminnelig interesseovervekt i favø r av inngrepet. Departementet slutter
seg til dette i Ot.prp. nr. 43 (1957) side 28:
”Utvalget nevner at det må skje en interesseavveining selv om dette ikke er sagt
utrykkelig i vedkommende lov; det følger av Grunnlo vens § 105. Bare hvor det i
vedkommende lov er gitt uttrykk for at ekspropriantens interesse må være av en
kvalifisert art, har vilkåret selvstendig betydning.
Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå regler i fellesloven om at
ekspropriasjonsinngrepet skal ha samfunnsmessig betydning, eller at ekspropriantens
interesse i at inngrepet finner sted må være sterkere enn ekspropriatens interesse i at
det ikke finner sted.
(…)
D e p a r t e m e n t e t antar at det bør gis utt rykk i fellesloven for at det skal foretas en
interesseavveining (…) Det skal selvsagt foretas en interesseavveining selv om loven ikke
utrykkelig gir anvisning på dette. Den omstendighet at forholdet er nevnt i loven, kan
imidlertid bidra til å sikre at avveiningen virkelig blir foretatt, herunder at det
avgjørende organ tar nærmere stilling til det parte ne anfører.
Under henvisning til foranstående har departementet tilføyet et nytt annet ledd til § 2
om at avgjørelse som nevnt i første ledd bare kan t reffes hvis fordelen ved inngrepet må
antas å ville være overveiende i forhold til skaden.”
(32) Lest i sammenheng viser uttalelsene at det var den alminnelige regelen om simpel
interesseovervekt departementet mente å lovfeste ved tilføyelsen i annet ledd.
(33) Utkastet og kravet om alminnelig interesseovervekt ble også drøftet av justisnemnda i
innstillingen til Odelstinget, jf. Innst. O. VII – 1959 side 48:
”D e p a r t e m e n t e t har sett inn i lovframlegget ei føresegn om at gagnet åt partane
skal vegast mot kvarandre. Endå om dette fylgjer av § 105 i Grunnlova, meiner d e p a
r t e m e n t e t at når det og står i lova, hjelper det til å minne om at føremonene og
ulempene for oreignar og latar må vegast mot kvarandre, så avgjeringsmakta tek stode
til det partane held fram.
N e m n d a har drøft om det er godt nok vilkår å krevja at oreigning skal føra med seg
større vinning enn ho valdar av skade og ulempe, me n er komen til at det snautt let seg
gjera å setja ei klårare grense.
N e m n d a meinar at løyve til inngrep berre må g jevast når vinninga tydeleg og klårt
er større enn skaden og ulempene det valdar og har difor sett til ordet ”tvillaust” i
lovteksta (…).”
(34) Begrunnelsen for å tilføye ordet ”tvillaust” var altså å stille et beviskrav, et klarhetskrav,
ikke å innføre et krav om kvalifisert interesseover vekt.
(35) Spørsmålet om forståelsen av ”tvillaust” har i liten grad vært oppe i rettspraksis. I
Rt. 1964 side 1025 uttales det: 6
”Den ankende part har festet seg ved at fylkeslandbruksstyret har nøyet seg med å
uttale at ekspropriasjonen ville være ’til meir gagn enn skade’, ikke at den ’tvillaust’
ville være det, jfr. oreigningslovens § 2. Jeg tillegger det ikke noen vekt at ordet
’tvillaust’ mangler. Vedtaket, lest i sammenheng, viser at fylkeslandbruksstyret ikke var
i noen tvil.”
(36) Det kan ikke være tvil om at Høyesterett her l a til grunn at ”tvillaust” innebar en
bevisregel, men det foreligger ikke opplysninger om i hvilken utstrekning spørsmålet var
omtvistet for Høyesterett.
(37) Den ankende part har vist til en del bestemmelser som oppstiller avvikende krav til
interesseavveiningen, for eksempel oreigningsloven §§ 6 og 7, vassdragsreguleringsloven
§§ 16 og 19, og har anført at det må foretas en har monianalyse av oreigningsloven § 2
annet ledd i lys av disse bestemmelsene. Dette er etter min mening bestemmelser som
avviker fra den alminnelige regelen om interesseovervekt, og jeg kan, på bakgrunn av de
kildene som er gjenomgått over, ikke se at de kan ha betydning for forståelsen av
oreigningsloven § 2 annet ledd.
(38) Den ankende part har vist til at i en del av den juridiske litteraturen som har behandlet
forståelsen av oreigningsloven § 2 annet ledd, er det gjort gjeldende at bestemmelsen
oppstiller et krav om interesseovervekt. For meg er det tilstrekkelig å peke på at dette på
ingen måte er en entydig oppfatning i juridisk litteratur, og at litteraturen som
rettskildemoment her uansett ikke kan slå igjennom den forståelse som mest naturlig
følger av ordlyden og som har klar støtte i forarbe idene.
(39) Min konklusjon blir derfor at oreigningsloven § 2 annet ledd ikke oppstiller et krav om
kvalifisert interesseovervekt.
(40) Jeg går deretter over til å behandle spørsmåle t om den kongelige resolusjonen av
7. oktober 2005 er tilstrekkelig begrunnet.
(41) De generelle kravene til begrunnelsen følger a v forvaltingsloven § 25:
”I begrunnelsen skal vises til de regler vedtaket bygger på, med mindre parten kjenner
reglene. (…)
I begrunnelsen skal dessuten nevnes de faktiske forhold som vedtaket bygger på. (…)
De hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn,
bør nevnes. (…)”
(42) De nærmere krav som stilles til begrunnelsen, vil blant annet bero på hva vedtaket går ut
på, og hva som er anført av parten.
(43) I foredraget til resolusjonen av 7. oktober 2005 gjøres det rede for de regler og det faktum
vedtaket bygger på. Det er også gjort rede for departementets vurdering og
interesseavveining. Det er ikke gjort gjeldende at det foreligger feil i det faktum som er
beskrevet.
(44) Den ankende part har anført at foredraget burd e inneholdt mer om hvorvidt vilkårene i
jordloven § 14 var oppfylt. Imidlertid aksepterte Løvenskiold allerede i august 2001, i
brev til departementet i forbindelse med klagesaken Ødegård hadde reist etter det første 7
avslaget på søknaden om ekspropriasjon, at vilkårene i jordloven § 14 var oppfylt. Det er
derfor ikke en saksbehandlingsfeil når dette ikke er drøftet i foredraget til resolusjonen.
(45) Videre er det påberopt som feil at det forhold at Løvenskiold hadde inngått en
femårskontrakt med tredjepart, ikke er drøftet nærm ere. Tilsvarende anføres det at
Løvenskiolds investeringer i bygget etter at Ødegår d flyttet fra plassen skulle vært
behandlet bredere. Disse forholdene er omtalt i vedtaket, og jeg kan ikke se at forholdene
er av en slik karakter at det var nødvendig med ytt erligere drøftelse av dem. Forholdene
vil først og fremst ha betydning ved det etterfølge nde skjønnet, hvor
ekspropriasjonserstatningen skal fastsettes.
(46) Det er også anført at begrunnelsen er mangelfu ll fordi omgjøringsvernet ikke er drøftet.
Dette kommer jeg tilbake til i forbindelse med omgjøringsspørsmålet nedenfor.
(47) De øvrige forhold som har vært anført, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på da
det etter min oppfatning klart ikke foreligger feil ved begrunnelsen som kan ha virket inn
på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41.
(48) Konklusjonen er at vedtaket er tilstrekkelig begrunnet.
(49) Til slutt vil jeg se på spørsmålet om det var adgang til å omgjøre den kongelige
resolusjonen av 8. februar 2002 til ugunst for Løve nskiold.
(50) Den ankende part har anført at forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav a er til hinder
for dette. Første ledd i § 35 lyder:
”Et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget vedtak uten at det er påklaget dersom
a) endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte
tilgodeser eller
b) underretning om vedtaket ikke er kommet fram til vedkommende og vedtaket
heller ikke er offentlig kunngjort, eller
c) vedtaket må anses ugyldig.”
(51) Det første spørsmålet er om resolusjonen av 8. februar 2002 ”retter seg mot eller direkte
tilgodeser” Løvenskiold. Jeg finner det ikke tvilso mt at Løvenskiold ble ”tilgodesett” ved
vedtaket om at Hakloa Vestre ikke skulle eksproprieres. Løvenskiold oppnådde å unngå
ekspropriasjon ved å fremsette et tilbud om salg av eiendommen på visse vilkår. Vedtaket
gir dermed Løvenskiold rettigheter som gjør ham ”ti lgodesett”.
(52) Det neste spørsmålet blir hvordan dette stille r seg etter Oslo tingretts rettskraftige dom,
der det ble fastslått at resolusjonen var ugyldig. Som forklart over, ble ugyldighetssaken
anlagt av Ødegård mot staten. Løvenskiold ble trukk et inn som saksøkt nr. 2, men
Ødegård frafalt senere saken mot Løvenskiold, og ti ngrettens dom er derfor ikke bindende
for Løvenskiold.
(53) Den omstendighet at tingrettens dom ikke er bindende i forhold til Løvenskiold, er
imidlertid ikke til hinder for at Kongen omgjorde vedtaket også i forhold til ham dersom
vilkårene for det var til stede. Heller ikke det forhold at Ødegård hadde frafalt saken mot
Løvenskiold, innebærer etter mitt syn et hinder for omgjøring etter forvaltningsloven § 35
første ledd bokstav c. For å avgjøre om det forelå omgjøringsadgang, må retten i denne 8
saken på selvstendig grunnlag ta stilling til gyldigheten av resolusjonen av 8. februar
2002.
(54) Ødegårds ekspropriasjonssøknad ble avslått for di Ødegårds interesse i å kunne omsette
plassen fritt, uten påhefte av en forkjøpsrett for Løvenskiold, ikke ble funnet å oppveie
ulempene en ekspropriasjon ville medføre for Løvens kiold. Det ble videre pekt på at
muligheten til å omsette fritt, ikke ligger innenfor de hensynene jordloven § 14 tar sikte
på å ivareta.
(55) Tingretten begrunner ugyldigheten med at interesseavveiningen i resolusjonen bygger på
en uriktig og for snever forståelse av formålet med jordloven § 14:
”Retten ser det oppsummeringsvis som et hovedspørsmål om det er i samsvar med
formålet med jordloven § 14 å anse en avtalt overdragelse som er betinget av slike bånd
på eierrådigheten til fordel for den tidligere grunneier, som likeverdig med full, normal
eierrådighet. De sosialpolitiske hensyn bak ekspropriasjonsretten i jordloven § 14 har
åpenbart sammenheng med historisk underordning og urett som knytter seg til
husmanns- og leilendingsvesenet. Ønsket om avvikling av husmannsplassene har således
slik retten ser det reflektert et behov hos den gruppen det gjelder for å oppnå likestilling
med selvstendige grunneiere, og uten fortsatte avhengighetsbånd til den opprinnelige
grunneieren. Etter rettens syn er det nærliggende å anta at de grunnleggende
intensjoner bak jordloven § 14 ikke ivaretas ved å erstatte den fulle eierrådighet som
ville følge av ekspropriasjonserverv med et avtalt erverv betinget av slike skår i
eierrådigheten som her er aktuelle.
Det fremstår da slik for retten at den kongelige resolusjon, og den interesseavveining
som der er foretatt, er bygget på en for snever og dermed uriktig forståelse av formålet
med jordloven § 14. I hvert fall er det en vesentlig mangel ved tilblivelsen av vedtaket at
det hensyn som her er omtalt ikke synes tatt i betraktning ved interesseavveiningen.”
(56) Jeg er enig med tingretten, og mener at resolusjonen om ikke å ekspropriere Hakloa
Vestre til fordel for Ødegård, var ugyldig. Ut fra sakens karakter kan jeg ikke se at det
foreligger særlige grunner på Løvenskiolds side som tilsier at det, tross ugyldigheten av
vedtaket, ikke skulle være omgjøringsadgang i forho ld til ham. Løvenskiold har ikke hatt
grunn til å innrette seg på annet enn at det var en reell mulighet for at vedtaket kunne
være ugyldig, og at saken derfor kunne ende med at han måtte avstå eiendommen.
(57) Jeg bemerker at spørsmålet om det forelå omgjø ringsadgang i forhold til Løvenskiold –
og i tilfelle på hvilket rettslig grunnlag – ikke er drøftet i foredraget til resolusjonen.
Siden jeg er kommet til at det forelå en slik omgjø ringsadgang, kan jeg imidlertid – slik
saken her ligger an – ikke se at den manglende drøf telsen av dette spørsmålet kan ha hatt
betydning for vedtakets innhold. Jeg tilføyer at je g heller ikke kan se at spørsmålet om det
forelå omgjøringsadgang var tatt opp fra Løvenskiol ds side før vedtaket ble truffet.
(58) På denne bakgrunn finner jeg at den kongelige resolusjonen av 8. februar 2002 også må
anses ugyldig i forhold til Løvenskiold, og at det dermed var omgjøringsadgang etter
forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c.
(59) Staten har vunnet saken fullt ut, og bør tilkj ennes sakskostnader i alle instanser,
jf. tvisteloven § 20-9 jf. § 20-2. I samsvar med omkostningsoppgaven settes disse til
kr 297 715.
(60) Jeg stemmer for denne 9
D O M :
1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Løvenskiold-
Vækerø Carl Otto Løvenskiold 297 715 –
tohundreognittisyvtusensyvhundreogfemten – kroner til staten v/Landbruks- og
matdepartementet innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom.
(61) Dommer Matningsdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(62) Dommer Gussgard: Likeså.
(63) Dommer Tjomsland: Likeså.
(64) Justitiarius Schei: Likeså.
(65) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Løvenskiold-
Vækerø Carl Otto Løvenskiold 297 715 –
tohundreognittisyvtusensyvhundreogfemten – kroner til staten v/Landbruks- og
matdepartementet innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom.
Riktig utskrift bekreftes: