HR-2009-1827-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2009-09-18 |
| Publisert: | HR-2009-01827-A - Rt-2009-1159 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder straffutmåling ved erverv av amfetamin, overdragelse av metamfetamin og falsk anklage, jf. straffeloven §§ 162 første og andre ledd og 168. Det er i denne sammenheng også spørsmå l om det skal utmåles fellesstraff med en resttid etter prøveløslatelse, jf. straffegj ennomføringsloven § 45. |
| Saksgang: | HR-2009-01827-A, (sak nr. 2009/658), straffesak, anke over dom |
| Parter: | I. A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Beate Rullestad-Jansen) II. Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Beate Rullestad-Jansen) mot A (advokat Erling O. Lyngtveit) |
| Forfatter: | Matningsdal, Gussgard, Tjomsland, Webster |
| Lovhenvisninger: | ennomføringsloven § 45, straffeloven § 162, legemiddelloven § 31, straffeloven § 63, straffeloven § 60, straffeloven § 168, straffeloven § 62, straffeloven § 34, straffeloven § 51, straffeloven § 59, straffegjennomføringsloven § 45, straffeloven § 28 |
NORGES HØYESTERETT
Den 18. september 2009 avsa Høyesterett dom i
HR-2009-01827-A, (sak nr. 2009/658), straffesak, anke over dom,
I.
A (advokat Erling O. Lyngtveit)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Beate Rullestad-Jansen)
II.
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Beate Rullestad-Jansen)
mot
A (advokat Erling O. Lyngtveit)
G I V N I N G :
(1) Dommer Matningsdal: Saken gjelder straffutmåling ved erverv av amfetamin,
overdragelse av metamfetamin og falsk anklage, jf. straffeloven §§ 162 første og andre
ledd og 168. Det er i denne sammenheng også spørsmå l om det skal utmåles fellesstraff
med en resttid etter prøveløslatelse, jf. straffegj ennomføringsloven § 45.
(2) I straffesak mot blant annet A avsa Aust-Agder tingrett den 14. august 2008 dom, som for
As vedkommende har slik domsslutning:
”2. A, født 09.12.1965, frifinnes for tiltalens pos t I a) og III.
3. A dømmes for overtredelse av straffeloven § 162 første ledd og annet ledd, jf
§ 49 og legemiddelloven § 31 annet ledd, jf § 24 fø rste ledd, sammenholdt med
straffeloven § 63 annet ledd, til fengsel i 1 – ett – år og 2 – to – måneder. I
straffen fragår 12 – tolv – dager for utholdt varetekt, jf straffeloven § 60
første ledd.” 2
(3) A ble dømt for forsøk på erverv av 249,3 gram a mfetamin og ett tilfelle av bruk av hasjisj,
men frifunnet for overdragelse av 110 gram metamfetamin og falsk anklage.
(4) Påtalemyndigheten anket dommen til Agder lagmannsrett. For samtlige tiltalte, tre
personer, ble det anket over tingrettens straffutmåling. Overfor A ble det videre anket
over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for de forhold han var frifunnet for.
(5) Ved Agder lagmannsretts dom av 17. mars 2009 ble A funnet skyldig i de forhold han var
frifunnet for av tingretten. For hans vedkommende har lagmannsrettens dom slik
domsslutning:
”1. A, født 9. desember 1965, dømmes for overtredel se av straffeloven § 162 første
og annet ledd og straffeloven § 168 første straffal ternativ. Straffen for disse
forhold og de forhold som er endelig avgjort ved Aust-Agder tingretts dom
14. august 2008, sammenholdt med straffeloven § 62 og § 63 annet ledd,
fastsettes til fengsel i 3 – tre – år, hvor 2 – to – år gjøres betinget med en
prøvetid på 3 – tre – år, jf straffeloven §§ 52 – 5 4. I den ubetingede del av
straffen fragår 12 – tolv – dager for utholdt varetekt, jf. straffeloven § 60
første ledd.
Videre dømmes A til å tåle inndragning til statskas sen med 10 000 – titusen –
kroner, jf straffeloven § 34.”
(6) Dommen er avsagt under dissens, idet de tre fagdommerne voterte for ubetinget fengsel i
tre år og tre måneder, som var i samsvar med aktors påstand.
(7) Påtalemyndigheten har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder
lagmannsrettens straffutmåling.
(8) Også den domfelte, A, har anket. Ved begrunnet beslutning av 26. juni 2009 har
Høyesteretts ankeutvalg ikke tillatt hans anke over saksbehandlingen og lovanvendelsen
under skyldspørsmålet fremmet. Ved samme beslutning ble både As og
påtalemyndighetens anke over straffutmålingen tillatt fremmet.
(9) Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke må tas til følge.
(10) De forholdene som A ble funnet skyldig i av lagmannsretten – overdragelse av
metamfetamin og falsk anklage – ble begått i oktober/november 2007. Bakgrunnen var at
As arbeidskollega, B, hadde kommet i et motsetningsforhold med sin svoger, C. A tipset
B om hvordan han kunne utsette C for et komplott ved først å plassere narkotika i bilen til
C, og deretter tipse tollmyndighetene når C skulle returnere med ferge til X om at bilen
ville innføre narkotika til Norge. A overdro derett er til B 110 gram metamfetamin med en
styrkegrad på 11 til 12 prosent.
(11) Metamfetaminen ble deretter plassert i en bil som tilhørte C. Etter et besøk hos familie i
Y, returnerte C med ferge til X om morgenen den 11. november 2007. På bakgrunn av et
tips fra B og A med opplysning om biltype og bilens registreringsnummer, ble C stanset
av tollvesenet ved ankomsten til X. Under kontrollen ble metamfetaminen avdekket, og C
ble pågrepet og siktet for innførsel av det aktuell e narkotikapartiet. Han var deretter
innsatt i varetekt i overkant av tre dager. Det er opplyst at han ble løslatt fordi B
innrømmet at metamfetaminen var plassert i Cs bil u ten at han var klar over det. 3
(12) For overdragelsen av metamfetaminpartiet gir avgjørelsen referert i Rt. 2005 side 343 god
veiledning. Høyesterett var her enig med lagmannsre tten i at overdragelse av 100 gram
amfetamin uten formildende omstendigheter tilsa en straff på fengsel i ett år og tre
måneder, jf. dommens avsnitt 13. Straffen i den foreliggende saken må imidlertid
reduseres noe fordi styrkegraden bare var på 11 til 12 prosent. I denne sammenheng viser
jeg til at Høyesterett i Rt. 2008 side 1373 ved inn førsel av ca. 14 kg amfetamin tok
utgangspunkt i et straffenivå på fengsel i ni år. Under henvisning til at amfetaminen hadde
en styrkegrad på sju prosent, ble straffen redusert med en tredjedel til fengsel i seks år.
(13) I Rt. 2008 side 1373 avsnitt 13 opplyser først voterende at gjennomsnittlig styrkegrad for
beslaglagt amfetamin i perioden 1995 til 2007 var 38 prosent. Vi har ikke noen
tilsvarende opplysninger om styrkegraden for beslaglagt metamfetamin og heller ikke om
metamfetamin er et farligere narkotisk stoff enn amfetamin. Jeg nevner imidlertid at
førstvoterende i samme avsnitt uttaler at ”det er l ite aktuelt å foreta korreksjoner av
nevneverdig omfang, med mindre man kommer under 20 %”. Da styrkegraden i den
foreliggende saken er en del høyere enn tilfellet var i Rt. 2008 side 1373, må reduksjonen
være noe mindre enn i den saken. Jeg er etter dette kommet til at en isolert pådømmelse
av dette forholdet ville ha medført en straff av fe ngsel mellom ti måneder og ett år.
(14) Den falske anklagen ville også isolert sett ha medført en streng straff – noe som illustreres
av at minstestraffen ved overtredelse av straffeloven § 168 første straffalternativ er
fengsel i seks måneder. As deltakelse i forbrytelsen er også vesentlig: Han tipset B om
fremgangsmåten, skaffet til veie metamfetaminen og var også med på å tipse tollvesenet
om narkotikapartiet. For C medførte den falske ankl agen en svært ubehagelig opplevelse
ved den varetekten han ble utsatt for. Følgene kunne dessuten ha blitt langt alvorligere
ved at C kunne ha blitt idømt en lengre fengselsstr aff for forholdet og i tillegg ville ha
risikert å bli utvist fra Norge. Lagmannsretten har antydet et straffenivå på ti måneder for
dette forholdet. Etter min mening fremstår dette som passende.
(15) A er videre dømt for forsøk på erverv av 249,3 gram amfetamin den 10. mars 2008.
¯rsaken til at overtredelsen er bedømt som forsøk e r at politiet som ledd i spaning hadde
byttet ut amfetaminen med et stoff som ikke var narkotika slik at det er tale om et utjenlig
forsøk.
(16) For dette forholdet finner jeg god veiledning i Høyesteretts dom av 15. juni 2009 i HR-
2009-01220-A, hvor Høyesterett for innførsel og opp bevaring av 200 gram amfetamin
antydet et straffenivå på fengsel i ett år og seks måneder. Etter straffeloven § 51 skal
imidlertid forsøk straffes mildere enn fullbyrdet f orbrytelse. Men i denne saken skyldes
det utjenlige forsøket at politiet hadde grepet inn og byttet ut amfetaminen med et annet
stoff. I et slikt tilfelle skal ikke forsøket straf fes vesentlig lavere enn ved fullbyrdet
forbrytelse, jf. Rt. 2002 side 1372 og Rt. 2007 side 268 avsnitt 24. Hensett til at innførsel
og salg gjennomgående straffes noe strengere enn kjøp og oppbevaring, jf. Rt. 2000
side 828 og Rt. 2008 side 906, synes en straff på ett år og seks måneder passende også for
dette forholdet.
(17) A har avgitt en uforbeholden tilståelse for dette forholdet – noe som innebærer at
straffeloven § 59 andre ledd gir adgang, men ikke plikt, til å redusere straffen som følge
av tilståelsen. Jeg er kommet til at det bør gjøres en viss reduksjon i straffen for denne
overtredelsen, men etter min mening har de tidligere instansene tillagt tilståelsen for stor 4
vekt når de har redusert straffen med ca. 22 prosent. Da saken som følge av de
forbrytelsene A allerede hadde gjort seg skyldig i, og som han ikke har tilstått, måtte
behandles av en meddomsrett, gav tilståelsen bare en beskjeden prosessuell besparelse,
idet saken ikke kunne avgjøres ved tilståelsesdom. Pågripelsen av ham var dessuten
resultatet av politiets spaningsvirksomhet, jf. at amfetaminen var byttet ut. Den
prosessuelle besparelsen bestod derfor primært i at påtalemyndigheten slapp å føre noen
polititjenestemenn som vitner om hva de hadde observert under spaningen. Etter min
mening bør derfor tilståelsesfradraget være mer på linje med fradraget i Rt. 2009 side 279
hvor ”gartnerne” i en hasjplantasje var pågrepet på åstedet og omtrent umiddelbart tilstod
sine overtredelser. Men i Rt. 2009 side 279 oppnådde man en større prosessuell
besparelse, idet sakene kunne avgjøres ved tilståel sesdom. For de tre domfelte i Rt. 2009
side 279 varierte fradraget mellom 10 og 14 prosent. Jeg finner etter dette at straffen for
det aktuelle forholdet i denne saken bør reduseres til fengsel i ett år og fire måneder.
(18) Tilståelsen påvirker selvsagt ikke straffen for de øvrige forbrytelsene.
(19) Dommen omfatter dessuten, som nevnt, at A den 8. mars 2008 brukte hasjisj.
(20) Når man ser bort fra resttiden, er jeg kommet til at en passende samlet straff for de
overtredelsene A nå er dømt for, kan settes til fen gsel i to år og seks måneder,
jf. straffeloven § 62.
(21) A ble den 26. juni 2007 prøveløslatt fra sonin g av to dommer på henholdsvis fengsel i ett
år og fire måneder og fengsel i tre år. Resttiden og prøvetiden var ett år og 163 dager. Da
samtlige forhold er begått i prøvetiden, har påtale myndigheten anført at det bør utmåles
en fellesstraff med denne resttiden, jf. straffegjennomføringsloven § 45.
(22) I Rt. 2000 side 2080 uttaler førstvoterende fø lgende om de vurderinger som må foretas
ved avgjørelsen av om det skal fastsettes en felles straff med resttiden ved prøveløslatelse:
”Dersom domfelte i prøvetiden gjør seg skyldig i en ikke ubetydelig forbrytelse av
samme karakter, vil utgangspunktet være at fellesstraff skal idømmes, jf. Rt. 1993 side
390. Selv om nye straffbare handlinger etter sin art er forskjellige fra de straffbare
forhold i den dom som prøveløslatelsen gjelder, kan domfellelse for ny alvorlig
kriminalitet være så grovt brudd på grunnvilkåret for prøveløslatelse at fellesstraff må
idømmes også når resttiden er lang, jf. Rt. 1994 si de 231. I de tilfeller resttiden er
ekstraordinær lang og nye straffbare forhold isolert sett ikke vil lede til fengselsstraff av
betydelig lengde, kan likevel særskilt dom avsies, jf. eksempelvis Rt. 1992 side 428 (lnr.
19B/1992). Det er også av betydning om ny straffbar handling er begått kort eller lang
tid etter prøveløslatelsen, jf. Rt. 1984 side 823.”
(23) Den ene dommen A var prøveløslatt fra, gjaldt særlig omfattende vinningskriminalitet, en
trussel og oppbevaring av fem gram amfetamin og 20 gram hasjisj. I den andre dommen
var han idømt fengsel i tre år for legemsbeskadigel se med døden til følge under særdeles
skjerpende omstendigheter. De forhold han nå dømmes for, er altså i stor utstrekning av
annen karakter enn de tidligere dommene. Men som det fremgår av sitatet fra Rt. 2000
side 2080, er ikke dette til hinder for at det utmåles en fellesstraff. Etter min mening må
det legges betydelig vekt på at han kort tid etter prøveløslatelsen gjorde seg skyldig i nye
alvorlige forhold, og at han deretter da ca. halvparten av prøvetiden var forløpt, gjorde seg
skyldig i ytterligere et alvorlig straffbart forhold. Jeg finner det etter dette klart at det bør
utmåles en fellesstraff. Aktors påstand om at det utmåles en fellesstraff på fengsel i tre år
og tre måneder finner jeg passende. 5
(24) Neste spørsmål er om det, som anført av A, kan anvendes samfunnsstraff. Etter
straffeloven § 28 a første ledd bokstav a er hovedr egelen at samfunnsstraff kan anvendes
som alternativ til fengsel inntil ett år. Dersom den alternative straffen er ubetinget fengsel
over ett år, kan imidlertid samfunnsstraff også anvendes dersom ”sterke grunner” taler for
det, jf. § 28 a andre ledd. I Rt. 2009 side 294 uttaler førstvoterende som talsmann for
flertallet i avsnitt 14 at samfunnsstraff forutsetter at det foreligger ”sterke og klare
rehabiliteringshensyn eller andre spesielle forhold”. I den saken utgjorde den subsidiære
fengselsstraffen fengsel i ett år og ti måneder, og i avsnitt 8 uttaler førstvoterende at hun
under tvil hadde kommet til at det kunne anvendes samfunnsstraff ved et så alvorlig
forhold. Den foreliggende saken er markert alvorligere, idet den subsidiære
fengselsstraffen i tilfelle vil utgjøre tre år og t re måneder – altså ett år og fem måneder
mer.
(25) Den domfelte i Rt. 2009 side 294 hadde misbrukt rusmidler i 30 år siden han var 13 år
gammel, og de siste ti år heroin. Etter et varetektsopphold i 2007 hadde han imidlertid
sluttet å bruke stoff – noe som ble kontrollert ved at han avla urinprøver på
stikkprøvebasis. Han hadde også blitt sysselsatt i full stilling som sveiser. For As
vedkommende opplyses det i en legeerklæring av 27. august 2009 at han startet å ruse seg
i 1997, men at han etter et opphold i 2002 på en avrusningsklinikk sluttet med å bruke
kokain. Han brukte imidlertid amfetamin fram til han i 2003 ble mistenkt for
legemsbeskadigelse med døden til følge. Det er vide re opplyst at han nå ”drikker 4–6
flasker øl hver kveld, i tillegg bruker han hasj fo r å få slappe av”. Store deler av
reduksjonen i rusmiddelmisbruk skjedde altså før de straffbare forhold ble begått. Ved
vurderingen av om det kan anvendes samfunnsstraff har dermed hans reduserte
rusmisbruk langt mindre vekt enn i Rt. 2009 side 294 hvor den domfelte etter at de
straffbare forholdene ble begått helt sluttet å bruke narkotika.
(26) A har videre fremhevet at han etter en sykemelding kom i arbeid som billakkerer i august
2008, og at han den 30. juni 2009 sammen med sin sø nn stiftet et aksjeselskap som for tre
millioner kroner har kjøpt verkstedet hvor han har hatt sin arbeidsplass. Det er videre
anført at hans deltakelse i den daglige driften som faglært billakkerer er avgjørende for
om den nyetablerte virksomheten skal kunne fortsette.
(27) Disse forhold er selvsagt positive, men etter min mening er de klart ikke tilstrekkelige til
at det kan anvendes samfunnsstraff når de forhold han nå er dømt for sammen med
resttiden etter prøveløslatelse kvalifiserer for fe ngsel i tre år og tre måneder.
(28) Jeg kan heller ikke se at de kan begrunne at deler av straffen gjøres betinget.
(29) Jeg stemmer for denne
D O M :
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffe n for A settes til fengsel i 3 – tre – år
og 3 – tre – måneder som fellesstraff med resttid etter prøveløslatelse fra Aust-Agder
tingretts dom av 4. mars 2005 og Agder lagmannsretts dom av 10. juni 2005. 6
(30) Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(31) Dommer Tjomsland: Likeså.
(32) Dommer Webster: Likeså.
(33) Justitiarius Schei: Likeså.
(34) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffe n for A settes til fengsel i 3 – tre – år
og 3 – tre – måneder som fellesstraff med resttid etter prøveløslatelse fra Aust-Agder
tingretts dom av 4. mars 2005 og Agder lagmannsretts dom av 10. juni 2005.
Riktig utskrift bekreftes: