HR-2009-1976-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2009-10-16 |
| Publisert: | HR-2009-01976-A - Rt-2009-1292 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder preskripsjon av odelsrett. Hovedspør smålet er om preskripsjonsregelen i odelsloven av 1821 § 9 kom til anvendelse når eiendommen i preskripsjonstid ved tinglyst skjøte tilhørte en od elsløs ektefelles særeie. |
| Saksgang: | HR-2009-01976-A, (sak nr. 2009/441), sivil sak, anke over dom |
| Parter: | Morten Kolstad Trude Ree Bertha Hansine Moen (advokat Rolf B. Nybakk) mot Tone Karin Lund-Vang (advokat Inge E. Grøndalen – til prøve) |
| Forfatter: | Tjomsland, Webster, Indreberg |
| Lovhenvisninger: | odelsloven § 9, odelsloven § 16, odelsloven § 5 |
NORGES HØYESTERETT
Den 16. oktober 2009 avsa Høyesterett dom i
HR-2009-01976-A, (sak nr. 2009/441), sivil sak, anke over dom,
Morten Kolstad
Trude Ree
Bertha Hansine Moen (advokat Rolf B. Nybakk)
mot
Tone Karin Lund-Vang (advokat Inge E. Grøndalen – til prøve)
G I V N I N G :
(1) Dommer Tjomsland: Saken gjelder preskripsjon av odelsrett. Hovedspør smålet er om
preskripsjonsregelen i odelsloven av 1821 § 9 kom til anvendelse når eiendommen i
preskripsjonstid ved tinglyst skjøte tilhørte en od elsløs ektefelles særeie.
(2) Sakens bakgrunn kan oppsummeres slik:
(3) Landbrukseiendommen Utgård Vestre, ligger ikke langt fra Tynset sentrum.
Eiendommen, som har 128 daa dyrket mark og 4 572 daa utmark og skog, består av i alt
24 matrikkelnummer. Gnr. 72 bnr. 39 omfatter gårdsbygningen og den dyrkede marka
rundt gården. De øvrige matrikkelnummer gjelder tei ger som har vært brukt som
tilleggsjord.
(4) Tore Pedersen Moen kjøpte i 1909 av sin far eie ndommen Utgård Vestre gnr. 72 bnr. 39
og gnr. 71 bnr. 147, og fullførte odelshevd av eien dommen. I tiden frem til midten på
1920-tallet ervervet han de fleste av de øvrige par seller som i dag omfattes av
eiendommen. I overgangen til 1930-årene fikk Tore Pedersen Moen økonomiske 2
problemer. I 1932 kjøpte Hypotekbanken eiendommen U tgård Vestre gnr. 72 bnr. 39, 56,
69, 71, 103, 111 og 113 på tvangsauksjon. Hypotekbanken solgte senere eiendommen
videre til Tore Pedersen Moens hustru, Inger Moen, og auksjonsskjøte av 5. juli 1933,
tinglyst 17. juli 1933, ble utstedt direkte til henne.
(5) Inger og Tore Pedersen Moen hadde 6. juni 1932 inngått ektepakt – tinglyst i
personregisteret 14. juni 1932 – hvor det heter:
”I. Alt hvad hver av oss herefter erhverver, være sig ved arv, gave, kjøp eller annen
adkomst av hvad navn nevnes kan, skal blive vedkommendes hele og fulle særeie.
Avkastning og frukter av saadant særeie skal ogsaa i alle tilfelle blive særeie.
II. Vaart hittige fellesbo forbliver fellesbo som før.”
(6) I 1935 ble gnr. 72 bnr. 39 på ny solgt på tvangsauksjon sammen med de teiger som var
omfattet av auksjonsskjøtet i 1933. Eiendommen ble kjøpt av Hypotekbanken, som hadde
begjært auksjonen. Da Hypotekbanken senere solgte gården til John T. Moen, som var
eldste sønn til Inger og Tore Pedersen Moen, ble au ksjonsskjøte 19. desember 1940
utstedt direkte til ham.
(7) I 1964 overdro John T. Moen eiendommen til sin sønn Anders Moen, som var gift med
Bertha Hansine Moen. Anders Moen overdro eiendommen videre til ektefellenes sønn
John A. Moen i 1999. Da han fikk økonomiske problem er, overdro han eiendommen til
sin mor, som ikke hadde odelsrett. Skjøte ble tingl yst 23. juli 2004.
(8) I januar 2008 solgte Bertha Hansine Moen eiendommen til Trude Ree og Morten Kolstad.
(9) Ved stevning 21. januar 2008 tok Tone Karin Lund-Vang ut søksmål mot Morten Kolstad
og Trude Ree, som kjøpere, og Bertha Hansine Moen, som hjemmelshaver, med krav om
odelsløsning av eiendommen Utgård Vestre. Tone Kari n Lund-Vang er datter av Martin
Moen, som var en yngre sønn av Tore Pedersen Moen.
(10) Nord-Østerdal tingrett avsa 7. mai 2008 dom med slik domsslutning:
”1. De saksøkte frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.”
(11) Tvisten for tingretten var begrenset til spørs målet om fristen for å gjøre gjeldende
odelsløsning ved overføringen av eiendommen i 2004 til Bertha Hansine Moen løp fra
skjøtet ble tinglyst eller fra bruksovertakelsen. T ingretten kom til at fristen løp fra
tinglysningen, og at odelsløsningen derfor var gjor t gjeldende for sent.
(12) Tone Karin Lund-Vang anket dommen til lagmannsretten. Her endret saken karakter, og
partene fremsatte flere nye anførsler. Det ble blant annet anført at odelsretten for Lund-
Vangs gren av familien ble preskribert etter at eiendommen ble overtatt av Inger Moen i
1933. Et sentralt spørsmål for lagmannsretten var o m ektepakten mellom Tore Pedersen
Moen og Inger Moen i 1932 var gyldig, og dermed medførte at eiendommen fra 1933 var
i Inger Moens særeie.
(13) Eidsivating lagmannsrett avsa 26. januar 2009 dom med slik domsslutning: 3
”1. Tone Karin Lund-Vang har odelsløsningsrett til eiendommen Utgård vestre,
som omfatter følgende gårds- og bruksnummer:
gnr. 72 bnr. 39 i Tynset kommune
2/6 av gnr. 20 bnr. 68 i Tynset kommune
5/6 av gnr. 21 bnr. 51 i Tynset kommune
gnr. 71 bnr. 147 i Tynset kommune
5/6 av gnr. 71 bnr. 162 i Tynset kommune
gnr. 71 bnr. 170 i Tynset kommune
gnr. 72 bnr. 37 i Tynset kommune
gnr. 72 bnr. 56 i Tynset kommune
gnr. 72 bnr. 57 i Tynset kommune
gnr. 72 bnr. 70 i Tynset kommune
gnr. 72 bnr. 77 i Tynset kommune
gnr. 72 bnr. 94 i Tynset kommune
gnr. 72 bnr. 100 i Tynset kommune
gnr. 72 bnr. 111 i Tynset kommune
gnr. 73 bnr. 8 i Tynset kommune
gnr. 91 bnr. 94 i Tynset kommune
gnr. 91 bnr. 139 i Tynset kommune
5/6 av gnr. 91 bnr. 166 i Tynset kommune
5/6 av gnr. 91 bnr. 182 i Tynset kommune
5/6 av gnr. 91 bnr. 191 i Tynset kommune
gnr. 91 bnr. 199 i Tynset kommune
gnr. 98 bnr. 51 i Tynset kommune
gnr. 73 bnr. 24 i Tynset kommune
2/6 av gnr 78 bnr. 55 i Rendalen kommune
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Morten Kolstad, Trude Ree og
Bertha Hansine Moen en for alle og alle for en til Tone Karin Lund-Vang
145 727,50 – etthundreogførtifemtusensyvhundreogtju esju 50/100 – kroner
innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
3. I saksomkostninger for tingretten betaler Morten Kolstad, Trude Ree og
Bertha Hansine Moen en for alle og alle for en til Tone Karin Vang-Lund
64 971 – sekstifiretusennihundreogsyttien – kroner innen 2 – to – uker fra
dommens forkynnelse.”
(14) Lagmannsretten fant det ikke bevist at Tore Pedersen Moen og Inger Moen hadde etablert
særeie ved gyldig ektepakt, og la derfor til grunn at ektefellene hadde felleseie i 1933. På
denne bakgrunn kom retten til at odelsretten ikke ble preskribert i perioden 1933 til 1940.
Retten fant at odelsretten heller ikke ble preskribert i forbindelse med overdragelsen i
2004.
(15) Morten Kolstad, Trude Ree og Bertha Hansine Moen har anket lagmannsrettens dom til
Høyesterett. Anken gjaldt lagmannsrettens bevisbedø mmelse og rettsanvendelse.
(16) Et hovedpoeng i anken var at lagmannsretten tok feil da den kom til at det ikke var inngått
gyldig ektepakt mellom Tore Pedersen Moen og Inger Moen i 1932. Dette innebærer –
hevdes det – at lagmannsrettens dom er uriktig, siden rettstilstanden etter 1821-loven var
at odelsretten ble preskribert når eiendommen i preskripsjonstid med tinglyst hjemmel
tilhørte en odelsløs ektefelles særeie. – De ankend e parter har for Høyesterett frafalt
anførselen om at odelsretten ble preskribert i forb indelse med overdragelsen i 2004.
(17) Ankemotparten – Tone Karin Lund-Vang – har for Høyesterett frafalt anførselen – som
var avgjørende for lagmannsretten – om at ektepakte n av 1932 var ugyldig. Det er derfor 4
for Høyesterett enighet om at Inger Moen hadde sære ie på de eiendomsparseller hun
kjøpte i henhold til tvangsauksjonsskjøte av juli 1 933.
(18) Partene er enige om at det – av ulike grunner – kan tenkes at odelsretts- og
løsningsspørsmålet står i en annen stilling for enk elte av de 24 parseller saken gjelder enn
for de øvrige. Siden tvangsauksjonsskjøtet av juli 1933 omfattet de sentrale deler av
driftsenheten Utgård Vestre, er imidlertid partene enige om at dersom odelssøksmålet
fører frem for de parseller som var omfattet av auk sjonsskjøte av juli 1933, kan hele
driftsenheten innløses. Tilsvarende er partene enig e om at dersom odelsretten er
preskribert for de parseller som omfattes av auksjonsskjøtet av juli 1933, skal Kolstad og
Ree bli sittende med hele eiendommen ubeskåret.
(19) De ankende parter – Morten Kolstad, Trude Ree og Bertha Hansine Moen – har for
Høyesterett sammenfatningsvis gjort gjeldende:
(20) Etter odelsloven av 1821 § 9 ble odelsretten preskribert når eiendommen i
preskripsjonstid med tinglyst hjemmel tilhørte en o delsløs ektefelles særeie. Dommen i
Rt. 1937 side 7 er her et prejudikat. Avgjørelsen b le utsatt for en viss kritikk, og førte i
1947 til tilføyelsen av § 4 i lov av 28. september 1857 om ”nogle Forandringer i
Lovgivningen angaaende Odelsretten”. Men det skjedde ikke noen endring vedrørende
den problemstillingen som her behandles. Heller ikke plenumsdommen i Rt. 1962 side
1145 innebar noen tilsidesettelse av dommen fra 1937. Rettsoppfatningen i 1937-dommen
er da også senere opprettholdt i dommen i Rt. 1975 side 235.
(21) Odelsloven av 1974 § 47 – som på dette punkt ikke skiller mellom felleseie og særeie –
innebar en utvidelse av preskripsjonsunntaket i forhold til tidligere rett.
(22) Det var ikke noe vilkår for at preskripsjonen skulle ta til å løpe, at ektepakten ble
anmerket i grunnboken i forbindelse med tinglysningen av auksjonsskjøtet i 1933. I
motsetning til det som var situasjonen i saken i Rt. 1959 side 754, ble eiendommen i dette
tilfellet ikke overdratt ved ektepakten, og herværende sak står i flere henseende i en annen
stilling enn saken fra 1959.
(23) Dette innebærer at odelsretten på eiendommen Utgård Vestre for etterkommerne til Tore
Pedersen Moen ble preskribert – etter den dagjeldende fem-årsfrist – 17. juli 1938, og
ankemotparten har ikke da odelsrett til eiendommen.
(24) Morten Kolstad, Trude Ree og Bertha Hansine Moen har for Høyesterett nedlagt slik
påstand:
”Prinsipalt:
Morten Kolstad, Trude Ree og Bertha Hansine Moen frifinnes og tilkjennes
saksomkostninger for alle retter.
Subsidiært:
Morten Kolstad, Trude Ree og Bertha Hansine Moens omkostningsansvar for
tingretten, oppheves. Disse parter tilkjennes saksomkostninger for tingretten.”
(25) Ankemotparten – Tone Karin Lund-Vang – har for Høyesterett sammenfatningsvis anført: 5
(26) Det bestrides at dommene i Rt. 1937 side 7 og Rt. 1975 side 235 er avgjørende for det
foreliggende spørsmål. En vesentlig svakhet ved disse avgjørelsene er at sammenhengen
med reglene om hevdshindring ikke er blitt vurdert. Uttrykksmåten – ”leve i Fællig” – i
odelsloven av 1821 § 5 om hevdshindring er ikke til hinder for at også tilfeller hvor
ektefellene har særeie omfattes. Loven var på dette punkt en videreføring av
rettstilstanden før 1821, hvor det ikke ble skilt m ellom felleseie og særeie. Lovgrunnen
for regelen om hevdshindring taler for at den gjelder ved særeie. Det må etter
ankemotpartens syn kunne legges til grunn at det foreligger hevdshindring etter § 5 når
odelseiendom tilhører særeiet til en ektefelle uten odelsrett. Siden det er en nær indre
sammenheng mellom hevdshindring og odelspreskripsjon, må bestemmelsen i § 5 om
odelshindring – dersom den skal virke etter sitt formål – ved en harmoniserende tolkning
slå igjennom i forhold til regelen i § 9.
(27) Også reelle hensyn tilsier at det ikke løper p reskripsjon i forhold til særeie til ektefelle
uten odelsrett. Det grunnleggende prinsipp som følger av plenumsdommen i Rt. 1962 side
1145, er at barn ikke skal være tvunget til å saksø ke sine foreldre for å unngå tap av
odelsrett. Dommen knesetter etter ankemotpartens syn et generelt prinsipp og må anses
for å ha satt dommen i Rt. 1937 side 7 til side. Også odelssøksmål mellom ektefeller har
med rette vært ansett som en uting.
(28) Subsidiært anfører ankemotparten at det i dett e tilfellet ikke løp preskripsjon fra
tinglysningen av auksjonsskjøtet fordi særeiet ikke fremgår av grunnboken. Uten
tinglysning av ektepakten i grunnboken får de odelsberettigede ikke tilstrekkelig varsel
om at odelseiendommen er i særeie, jf. Rt. 1959 side 754.
(29) Tone Karin Lund-Vang har for Høyesterett nedla gt slik påstand:
”1. Anken forkastes.
2. Tone Karin Lund-Vang tilkjennes sakens omkostninger for tingrett,
lagmannsrett og Høyesterett.”
(30) Jeg er kommet til at anken fører frem.
(31) Saken gjelder spørsmålet om Tone Karin Lund-Va ng har odelsrett til eiendommen Utgård
Vestre. Hovedspørsmålet er om odelsretten til etter kommerne til Tore Pedersen Moen ble
preskribert etter odelsloven § 9 mens hans odelsløs e hustru hadde skjøte på eiendommen
fra 1933 til 1940. Etter denne bestemmelsen ble odelsretten preskribert når
odelseiendommen hadde vært ute av et ”˘tlæg” i pres kripsjonstid som i det tidsrom som
her var aktuelt, var fem år. Ved dommen i Rt. 1920 side 474 ble det lagt til grunn at
preskripsjonsbestemmelsen ikke kom til anvendelse dersom eiendommen tilhører en
odlesløs ektefelles del av felleseiet.
(32) Høyesterett behandlet i Rt. 1937 side 7 en sak der problemstillingen var den samme som i
vår sak. En mann som satt med sin odelseiendom, gikk konkurs i 1927. Under konkursen
ble formuesfellesskapet med hustruen opphevet av skifteretten. Hustruen – som ikke
hadde odelsrett – kjøpte gården på tvangsauksjon og fikk auksjonsskjøte tinglyst til seg
2. april 1929. Ved skjøte tinglyst 2. januar 1931 o verdro hun gården til en kjøper. På
vegne av ett av barna ble det den 27. desember 1933 reist odelssøksmål mot kjøperen. 6
(33) Høyesterett fant at barnets odelsrett var bort falt fordi løsningssak ikke var reist innen tre
år – som da var preskripsjonsfristen – fra den dag tvangsauksjonsskjøte til moren ble
tinglyst. På vegne av odelsløseren ble det fremhold t at odelsloven § 16 hindret
preskripsjon. Høyesterett fant at bestemmelsen i § 16 ikke kom til anvendelse og
fremhevet blant annet at de hensyn som gjør seg gje ldende i de tilfeller som er omhandlet
i § 16, ikke har samme styrke når eiendommen – som i det tilfellet den saken gjaldt – er
særeie for den ene ektefelle.
(34) I dommen i Rt. 1959 side 754 – som jeg kommer tilbake til i en annen sammenheng – var
den sentrale problemstillingen for Høyesterett en a nnen. Men drøftelsen bygger på en klar
forutsetning om at en overdragelse til en odelsløs ektefelles særeie dannet utgangspunkt
for odelspreskripsjon. Også dommen i Rt. 1975 side 235 bygger på denne rettsoppfatning.
Avgjørende i den saken var derfor om det hadde skje dd samodling fra det tidspunkt
særeieordningen mellom ektefellene ble opphevet og erstattet med vanlig felleseie.
(35) Dommen i Rt. 1937 side 7 må for det rettsspørs mål som her foreligger til avgjørelse,
anses som et prejudikat. Når dommene i Rt. 1920 side 474 og Rt. 1937 side 7 sees i
sammenheng, synes det som om Høyesterett har funnet forståelsen av odelsloven § 9
nokså opplagt. Dommene fra 1959 og 1975 bekrefter den rettsoppfatning som 1937-
dommen bygger på. Det skal sterke grunner til for at man på det nåværende tidspunkt –
34 år etter opphevelsen av odelsloven av 1821 – fraviker denne rettsoppfatning.
(36) Ankemotparten har – med støtte i fremstillinge n hos Nils Nygaard: Odelsrett og ekteskap
– anført at det er en svakhet ved Høyesteretts drøf telser i disse sakene at forholdet til
regelen om hevdshindring i odelsloven § 5 første le dd ikke er nærmere drøftet. Etter
denne bestemmelsen var ekteskap en hevdshindring for ektefolk som ”leve i Fællig”. At
dette omfatter ektefeller som har felleseie, er på det rene. Ankemotparten mener
bestemmelsen om å leve i ”Fællig” også omfatter ektefeller som har særeie. Jeg bemerker
at det er vanskelig å se at Høyesterett har lagt en slik forståelse av begrepet til grunn. Jeg
viser til dommen i Rt. 1955 side 1006 hvor Høyester ett kom til at odelsloven § 5 annet
ledd om samodling, som også bruker uttrykket ”i Fællig”, ikke kunne tolkes slik at den
ektefelle som får overført ektefellenes jordeiendom til seg som særeie, i sin odelshevdstid
kan regne med den tid som den annen ektefelle eiet eiendommen før inngåelsen av deres
ekteskap. Lagmannsretten, som Høyesterett sluttet seg til, uttalte blant annet:
”Lovens § 5 gir regler bl.a. om ektefellers samodling. Også på den tid odelsloven ble gitt,
kjentes så vel formuesfellesskap som særeie som form for formuesforholdet mellom
ektefeller. Lovens § 5 inneholder en rekke positive regler som alle må antas å gjelde
ektefeller ’som leve i Fællig’ hvormed man forstår: formuesfellesskap. Allerede
paragrafens første del: ’Af ˘gtefolk, som leve i Fæ llig, kan den Ene ikke faae
Odelshævd paa den Andens med Odel nedarvede, ikke heller paa dennes, før
˘gteskabet odlede jord’ … synes å vise at man ved l ovens utarbeidelse har hatt
forskjellen mellom de to formuesordninger mellom ektefeller klart for seg. Ordene ’som
leve i Fællig’ ville ellers være overflødige.”
(37) Også dommen i Rt. 1975 side 235 synes – på side 238 – klart å bygge på den forutsetning
at ektefeller som lever i ”Fællig” er begrenset til de tilfeller hvor det foreligger felleseie.
Jeg finner at den rettsoppfatning som Høyesterett h ar bygget på i disse avgjørelser, må
veie tyngre enn de rettshistoriske argumenter og reelle hensyn – blant annet
konsekvensbetraktninger – som ankemotparten med styrke har trukket frem. 7
(38) Ankemotparten har også vist til betraktningene i plenumsdommen i Rt. 1962 side 1145.
Ved den dommen fravek Høyesterett – med 10 mot 7 st emmer – en høyesterettsdom i
Rt. 1877 side 73 og avgjorde at løsningsadgangen et ter odelsloven § 16 ikke medførte
løsningsplikt, og at odelsretten ikke var tapt, sel v om den odelsberettigede hadde latt sin
odelsløse mor og dårligere odelsberettigede stefar sitte med odelsgården utover
odelspreskripsjonsfristen regnet fra hans fylte 25 år. Selv om de hensyn som ligger bak
denne avgjørelsen i atskillig grad kan sies å gjøre seg gjeldende også i et tilfelle som det
foreliggende, må det fastholdes at situasjonen der var annerledes enn i herværende sak.
Det kan ikke være tvilsomt at vi – slik det ble lagt til grunn i 1937-dommen – i dette
tilfellet er utenfor området for odelsloven § 16. Den lovendringen som skjedde i 1947 ved
tilføyelsen av § 4 i loven av 1857, har heller ikke noen betydning for det foreliggende
spørsmål.
(39) Jeg bemerker at den foreliggende problemstilling er uttrykkelig løst i odelsloven av
28. juni 1974 nr. 58. Etter lovens § 47 løper det i ngen foreldelsesfrist mellom ektefeller
dersom ”ein ektemake har[hei]el til ein eigedom som den andre ektemaken har betre
odelsrett til”. Bestemmelsen skiller ikke mellom felleseie og særeie, og er i så henseende
ansett for å innebære en ny regel, jf. Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentarer,
4. utgave, side 213.
(40) Jeg finner det etter dette klart at Høyesteret t i denne saken må bygge på den
rettsoppfatning som ble lagt til grunn i dommen i Rt. 1937 side 7.
(41) Ankemotparten har subsidiært anført at preskri psjonsfristen ikke kan ta til å løpe fra
tinglysningen av auksjonsskjøtet siden ektepakten i kke ble anmerket i grunnboken. Det er
enighet mellom partene om at ektepakten må anses gyldig opprettet, og at den er tinglyst i
personregisteret. Etter mitt syn er det ikke grunnlag for å kreve at den omstendighet at
eiendommen er særeie skulle anmerkes på eiendommens blad i grunnboken.
Problemstillingen i saken i Rt. 1959 side 754 var ganske annerledes. Synspunktet var der
at den tinglyste ektepakt ikke hadde manifestert eiendomsoverdragelsen til ektefellen på
en måte som kunne danne utgangspunkt for odelspreskripsjon. Det var i den saken ikke
tinglyst noe skjøte på eiendommen som heller ikke var særskilt matrikulert, og
Høyesterett fant da at den aktuelle anmerkning av e ktepakten i personregisteret ikke
kunne danne utgangspunkt for odelspreskripsjon. I vår sak fremgår
eiendomsoverdragelsen av det tinglyste auksjonsskjø te, og tinglysningen av dette må her
– som ellers – danne utgangspunktet for preskripsjonsfristen. Formuesordningen fremgikk
av ektepakten som var tinglyst i personregisteret.
(42) Jeg finner etter dette at odelssøkeren Tone Ka rin Lund-Vangs gren av familien tapte sin
odelsrett i perioden 1933 til 1940 mens Inger Moen hadde hjemmel til eiendommen.
Anken må således tas til følge.
(43) Saken har reist odelsrettslige spørsmål av gen erell betydning. Jeg er – om enn under noen
tvil – kommet til at saksomkostninger ikke bør tilk jennes for noen instans.
(44) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. Morten Kolstad, Trude Ree og Bertha Hansine Moen frifinnes. 8
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
(45) Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(46) Dommer Webster: Likeså.
(47) Dommer Indreberg: Likeså.
(48) Justitiarius Schei: Likeså.
(49) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. Morten Kolstad, Trude Ree og Bertha Hansine Moen frifinnes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.
Riktig utskrift bekreftes: