HR-2009-2056-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2009-10-29 |
| Publisert: | HR-2009-02056-A - Rt-2009-1365 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder lovanvendelsen og straffutmåling etter inndrivelse av narkotikagjeld ved hjelp av grove trusler. Lovanvendelsesspørsmålene gjelder grensen mellom ran etter straffeloven § 267 annet ledd og utpressing etter straffeloven § 266 samt spørsmål om medvirkning. |
| Saksgang: | HR-2009-02056-A, (sak nr. 2009/829), straffesak, anke over dom |
| Parter: | I. A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Elisabeth Deinboll) II. B (advokat Anders Brosveet) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Elisabeth Deinboll) |
| Forfatter: | Webster, Indreberg, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 267, straffeloven § 266, straffeloven § 268, straffeloven § 49, straffeloven § 162, straffeloven § 62, straffeloven § 60, våpenloven § 33, straffeloven § 327, straffeloven § 132, straffeloven § 229, straffeloven § 227, straffeloven § 59 |
NORGES HØYESTERETT
Den 29. oktober 2009 avsa Høyesterett dom i
HR-2009-02056-A, (sak nr. 2009/829), straffesak, anke over dom,
I.
A (advokat Erling O. Lyngtveit)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Elisabeth Deinboll)
II.
B (advokat Anders Brosveet)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Elisabeth Deinboll)
G I V N I N G :
(1) Dommer Webster: Saken gjelder lovanvendelsen og straffutmåling etter inndrivelse av
narkotikagjeld ved hjelp av grove trusler. Lovanvendelsesspørsmålene gjelder grensen
mellom ran etter straffeloven § 267 annet ledd og utpressing etter straffeloven § 266 samt
spørsmål om medvirkning.
(2) Bergen tingrett avsa dom i forhold til A og B den 25. november 2008 med slik
domsslutning: 2
”1. …
2. A dømmes for overtredelse av straffeloven § 268 annet ledd jf. § 267 annet
ledd, jf. straffeloven § 49, straffeloven § 162 før ste ledd og annet ledd, jf. femte
ledd, straffeloven § 162 første ledd og straffelove n § 228 første ledd, alt
sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd og § 63 annet ledd til fengsel i
4 – fire – år og 3 – tre – måneder. Ved soning går 258 – tohundreogfemtiåtte –
dager til fradrag for utholdt varetekt, jf. straffeloven § 60.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.
4. B dømmes for overtredelse av straffeloven § 268 annet ledd, jf. § 267 annet
ledd, jf. straffeloven § 49 og våpenloven § 33 førs te ledd annet punktum, jf.
tredje ledd, jf. § 27 b annet ledd, sammenholdt med straffeloven § 62 første
ledd, til fengsel i 3 – tre – år og 6 – seks – måneder. Ved soning går 256 –
tohundreogfemtiseks – dager til fradrag for utholdt varetekt, jf. straffeloven §
60.
5. Saksomkostninger idømmes ikke.”
(3) A og B anket dommen for så vidt gjaldt bevisbedømmelsen vedrørende domfellelsen for
overtredelse av straffeloven § 268 annet ledd, jf. § 267 annet ledd, jf. straffeloven § 49,
samt straffutmålingen. B anket i tillegg over lovanvendelsen.
(4) Gulating lagmannsrett avsa dom 31. mars 2009 med denne domsslutningen:
”1. A, født 21. februar 1968, dømmes for overtrede lse av straffeloven § 268 annet
ledd jf. § 267 annet ledd, og straffeloven § 268 annet ledd jf. § 267 annet ledd
jf. § 49, og for de forhold som er rettskraftig avgjort ved tingrettens dom, alt
sammenholdt med straffeloven §§ 62 første ledd og 6 3 annet ledd, til fengsel i
4 – fire – år og 3 – tre – måneder. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 416 –
firehundreogseksten – dager for utholdt varetekt.
2. B, født 12. august 1976, dømmes for overtredels e av straffeloven § 268 annet
ledd jf. § 267 annet ledd, og straffeloven § 268 annet ledd jf. § 267 annet ledd
jf. § 49, og for de forhold som er rettskraftig avgjort ved tingrettens dom, alt
sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til fengsel i 3 – tre – år og 6 –
seks – måneder. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 382 –
trehundreogåttito – dager for utholdt varetekt.”
(5) A og B anket over lovanvendelsen, straffutmålingen og saksbehandlingen til Høyesterett.
Ved beslutning 29. juni 2009 ble ankene tillatt fremmet for så vidt gjelder lovanvendelsen
og straffutmålingen. Saksbehandlingsankene ble ikke tillatt fremmet.
(6) Saksforholdet når det gjelder domfellelsen for ran/ransforsøkene kan oppsummeres slik:
(7) A hadde vært involvert i narkotikakriminalitet med C og D. Både C og D ble pågrepet og
dømt til fengsel i hver sin sak – og narkotika ble i begge tilfellene beslaglagt. A tapte
penger på disse beslagene. A mente C og D var ansvarlig og krevde oppgjør fra dem.
Verken C eller D var villige til å betale As krav.
(8) A engasjerte da, via en tredje person, B for å bistå som ”torpedo” ved inndrivelsen av
pengene. B hadde bakgrunn som marinejeger og var domfelt blant annet for
torpedovirksomhet. 3
(9) A og B møtte C på en restaurant i X. B ble intr odusert som pengeinnkrever, og C ble truet
med at hvis pengene ikke ble betalt, ville det bli snakk om å putte fingre i plastposer, og
at hvis C ikke danset med, ville det bli ”Game Over”. Truslene ble også formulert som at
hvis C ikke ”betalte strømregningen”, så ville de ” ta strømmen”, og at hvis dette ikke
ordnet seg, ville det komme folk fra Oslo med våpen og ordne opp. A uttalte at han følte
seg tråkket på og derfor hadde lyst til å slå C i timevis. A tok også bilder av C for å kunne
vise til andre som skulle se etter ham. C ga fra seg 2 000 kroner som han hadde på seg. A
og B krevde at det resterende beløpet, 223 000 kron er, skulle betales i løpet av et par
måneder. C ble så skremt at han kontaktet politiet for å få hjelp. Det resterende beløpet
ble ikke betalt.
(10) To dager senere kontaktet A og B D. Da hadde B og to personer til noen dager i forveien
oppsøkt et hus D eide sammen med sin mor. D var ikk e hjemme, men moren ble veldig
redd. D så seg nødt til å møte B og A. Møtet fant s ted ved en kiosk i X der D ble vist en
pistol og B uttalte ”bare så du vet det – jeg er bevepnet og jeg stusser ikke på å bruke det.
Så ikke finn på noe tull”. D ble bedt om å gå en tur med A og B. Under denne turen ble D
foreholdt at han skyldte A 180 000 kroner. B rettet en skarpladd pistol mot hodet til D og
uttalte at neste gang han siktet på ham, kom han til å trekke av. D ble tatt med tilbake til
kiosken og tvunget til å signere et gjeldsbrev der han var oppført som skyldner for
180 000 kroner. D ble i denne forbindelse fortalt at han skulle betale 50 000 kroner innen
påfølgende fredag kl. 1700 og 130 000 kroner innen en senere ikke fastsatt frist. Det ble
også uttalt at hvis D ikke betalte regningen, ”så tar de strømmen”.
(11) D fortalte i alle fall delvis hva som hadde skjedd til moren sin, og hun kontaktet en
bekjent i politiet. D forklarte seg for politiet og ble ifølge lagmannsretten ”satt i forvaring
for egen sikkerhets skyld”.
(12) Jeg er kommet til at ankene over straffutmålingen fører frem, men ik ke ankene over
lovanvendelsen.
(13) Jeg ser først på spørsmålet om grensen mellom ran etter straffeloven § 267 annet ledd og
utpressing etter § 266.
(14) De domfelte har anført at for at et forhold skal kunne anses som et ran, må det foreligge
en viss tidsmessig nærhet mellom truslene og den tapsbringende handlingen. Det er anført
at det på dette punktet er lagt feil rettsanvendelse til grunn i rettsbelæringen til lagretten.
(15) I rettsbelæringen er grensen mellom ran og utpressing omtalt på følgende måte:
”Et tema som har vært oppe er om det er tale om ran eller utpressing. I denne
forbindelse har imidlertid forsvarerne tatt opp spø rsmål om tidsmomentet.
Dersom lagretten finner det bevist at det, i den hensikt å skaffe seg eller andre en
uberettiget vinning, er fremsatt trusler som fremkalte alvorlig frykt for vold mot noens
person, er det tale om forsøk på ran dersom det leg ges til grunn at det er trusselen som
var det avgjørende for at pengene senere skulle ove rføres. Om det er fornærmede som
overgir pengene eller om den tiltalte tar pengene er likestilt i loven så lenge det er
trusselen som var det avgjørende for at pengene skulle overgis fra den fornærmede til
gjerningsmannen. At de fornærmede trengte tid til å skaffe pengene medfører ikke at
det ikke er tale om forsøk på ran, så lenge det er trusselen som var avgjørende. Poenget
er om det er etablert en trussel som fremkalte alvorlig frykt for vold, og trusselen står
ved lag til kravet var betalt.” 4
(16) Straffeloven § 267 om ran lyder:
”For ran straffes den som i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget
vinning, bemektiger seg en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, ved å øve
vold mot en person eller sette ham ute av stand til forsvar eller ved hjelp av trusler som
framkaller alvorlig frykt for vold mot noens person.
For ran straffes også den som i hensikt og ved midler som nevnt, tvinger noen til å
foreta en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for.
Medvirkning straffes på samme måte.”
(17) Straffeloven § 266 første ledd om utpressing l yder:
”For utpresning straffes den som i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget
vinning, ved rettsstridig atferd eller ved å true med slik atferd tvinger noen til å foreta
en handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for.
Medvirkning straffes på samme måte.”
(18) Det som skiller ran etter § 267 annet ledd fra utpressing er tvangsmiddelet som benyttes.
Sammenhengen mellom bestemmelsene viser at ran reserveres for de alvorligste
tvangsmidlene, blant annet ”trusler som framkaller alvorlig frykt for vold mot noens
person”.
(19) Det foreligger så vidt jeg vet ikke rettspraksis fra Høyesterett om spørsmålet, men at
tvangens grovhet er den relevante sondringen mellom de to bestemmelsene er, så langt
jeg kan se, uten unntak lagt til grunn i juridisk teori.
(20) Det er riktig at man i dagligtale normalt vil bruke begrepet ran om tilfeller hvor det er
tidsmessig nærhet – men det er ikke avgjørende for tolkningen av § 267 annet ledd.
Bestemmelsen omfatter åpenbart mer enn det som i dagligtale gjerne omtales som ran.
(21) Jeg viser også til at i straffeloven av 2005 er grensen mellom ran og utpressing trukket på
samme måte, det er ikke inntatt noe krav om tidsmessig nærhet i ransbestemmelsen.
Derimot er grensen mellom ran og utpressing klarere angitt ved at det er presisert at
utpressingsbestemmelsen ikke kommer til anvendelse på de tilfellene som faller inn under
ransbestemmelsen, se den nye straffeloven § 327 jf. § 330 a).
(22) Konklusjonen er dermed at det ikke er feil ved rettsbelæringen til lagretten, når det legges
til grunn at det ikke er krav om tidsmessig nærhet mellom truslene og den uberettigede
vinningen for at det skal foreligge ran.
(23) Jeg går så over til spørsmålet om medvirking.
(24) A har anført at han ikke var klar over at B ko m til å true med skytevåpen, og at han derfor
ikke kan dømmes for medvirkning til dette. Det anfø res at rettsbelæringen på dette punkt
bygger på en uriktig forståelse av medvirkningsbegrepet.
(25) I rettsbelæringen til lagretten er dette spørs målet kommentert slik:
”Som vi har hørt reiste A sammen med B for å ordne med innfordringen av pengene, og
det var siktemålet med møtene. Selv om A da ikke nø dvendigvis selv kom med direkte 5
trusler, regnes han som å ha medvirket. Her må dere ta i betraktning As egen forklaring
om hvorfor han skulle ha B med. Han var for svak selv.
Man kan som sagt medvirke fysisk eller psykisk.
Det kan imidlertid være slik at den ene går lenger enn planlagt eller forutsatt. Hvis
hovedmannen går lenger enn det medvirkeren forutsatte, kan medvirkeren normalt
ikke straffes for det overskytende. F eks kan en som skal stå vakt ved et innbrudd ikke
straffes for medvirkning til drap hvis den som fysisk begikk innbruddet dreper noen
inne i huset. Her må hver vurderes for seg.
Men i vår sak har ingen, etter min mening, gått så langt at den andre ikke hefter for det
hele.
Dersom A som var med B ikke skal regnes som medvirker til trusselen med våpenet,
måtte A ha gitt klart uttrykk for at han ikke ville være en del av det hele. Det var jo A
som skulle innfordre beløpet.
Dersom det var overraskende for A at våpenet kom frem, måtte A – i hvert fall når det
ble rettet mot Ds hode – ta klart avstand fra trusselen. Her er det verken i ord eller
handling gitt noe uttrykk for at han ikke var med videre.”
(26) Jeg finner denne redegjørelsen for medvirkning sprinsippet dekkende. Selv om A ikke var
klar over at B hadde pistol, eller at han kom til å true med den, så er det A som har initiert
de straffbare handlingene ved å bestille ”torpedooppdraget”. Det var A som hadde penger
å inndrive. I en slik situasjon må det kreves at A tar aktivt avstand fra Bs trussel med
skytevåpen, for at A skal slippe unna medvikningsansvar for dette forholdet.
(27) Jeg går så over til å behandle straffutmålingen.
(28) Når det gjelder utgangspunktet for vurderingen, er jeg enig med lagmannsretten når den
uttaler:
”Ved straffutmålingen legges det i skjerpende retning vekt på at det er tale om nøye
planlagte handlinger begått av to personer i fellesskap mot to fornærmede. De fremsatte
trusler var meget grove, og fremkalte slik frykt at de fornærmede – som selv ikke var
ukjent for politiet – ikke våget annet enn å fortelle politiet om hva de hadde vært utsatt
for.”
(29) Jeg er også enig med lagmannsretten når den fastslår at det ikke er noe spesielt å bemerke
i formildende retning for så vidt gjelder ranshandlingene. Tvert imot er det grunn til å
reagere strengt i forbindelse med torpedovirksomhet ved inndriving av narkotikagjeld.
Dette dreier seg om et miljø hvor politiet normalt ikke får innpass fordi den interne
kodeksen i miljøet tilsier at man ordner opp seg im ellom i stedet for å gå til politiet. De
allmennpreventive hensynene gjør seg derfor sterkt gjeldende når en sak av denne typen
først blir brakt inn for domstolene.
(30) Det har også betydning for straffutmålingen at både A og B er tidligere straffedømt for
alvorlige forhold.
(31) A er straffedømt ved fem anledninger. Det alvo rligste forholdet er en dom på to år og seks
måneders fengsel i 2003 for blant annet overtredelse av straffeloven § 132 a første ledd
bokstav a, § 192 første ledd bokstav c og § 229 før ste straffalternativ jf. § 232, jf. § 230.
Han har imidlertid også en dom på ett år og to måneder og seks måneders betinget fengsel
fra 2005 for overtredelse av straffeloven § 229 før ste straffalternativ, jf. § 232, § 228 6
første ledd, § 227 annet straffealternativ jf. 232, § 222 og narkotikalovbrudd og en dom
på fengsel i ett år og to måneder fra 2006 for overtredelse av straffeloven § 227 første
straffalternativ og narkotikalovbrudd som var fellesstraff med tidligere dom.
(32) B er straffedømt ved seks anledninger. Det alv orligste forholdet er en dom på ett år og to
måneder for overtredelse av straffeloven § 267, jf. § 268 første ledd og § 132 a. De øvrige
dommene er kortere fengselsstraffer, fra seks måneder og nedover. I tillegg er han
bøtelagt en rekke ganger.
(33) Det er ikke mye rettspraksis som kan gi veiledning for straffutmålingen i denne saken,
men Rt. 2002 side 335 omhandler et tilfelle som har fellestrekk med vår sak. Det dreiet
seg om et fullbyrdet ran for å inndrive narkotikagjeld, hvor det var utøvet vold.
Gjerningsmannen var tidligere straffedømt 10 ganger . Straffen ble satt til to år og fire
måneder hvor det også inngikk fellesstraff med resttid på 245 dager fra en tidligere dom.
(34) I vår sak er det ikke utøvet vold, men kraften i truslene tilsier likevel en streng straff. I
tillegg står vi overfor to tilfeller. Likevel synes lagmannsrettens vurdering av ranet og
ransforsøkene å være noe strengere enn det som har støtte i praksis.
(35) For B skal det i tillegg til straff for ranet og ransforsøkene også utmåles straff for brudd
på våpenloven § 33 første ledd annet punktum jf. tr edje ledd jf. § 27 b annet ledd.
(36) B har anført at han er berettiget til straffer abatt for tilståelse etter straffeloven § 59 annet
ledd. Det er riktig for så vidt gjelder brudd på våpenloven. For ranet og ransforsøkene har
lagmannsretten ikke funnet at det er avgitt noen tilståelse som gir grunnlag for
strafferabatt:
”Det er fra forsvarernes side anført at straffelove n § 59 annet ledd også må gis
anvendelse i forhold til domfellelsene for ran/ransforsøk. Lagmannsretten bemerker i
forhold til ranet og ransforsøket av C at ingen av de tiltalte har gitt en forklaring som
kunne medført domfellelse. De tiltalte har tvert om redegjort for et møte som skal ha
omhandlet ’hyggelig koseprat’. Deres erkjennelse av å ha møtt fornærmede kan således
ikke medføre noen strafferabatt.
Heller ikke i forhold til ransforsøket mot D finner lagmannsretten grunn til å anvende
straffeloven § 59 annet ledd idet de tiltaltes forklaringer om dette forhold i det alt
vesentligste atskiller fra fornærmedes forklaring.”
(37) Jeg har ikke grunnlag for å fravike denne vurderingen. På denne bakgrunn finner jeg at
straffen for B kan settes til fengsel 3 år.
(38) For A skal det i tillegg til ranet og ransforsøkene utmåles straff for narkotikaforbrytelser
og legemsfornærmelse mot dørvakten på utestedet --- --- Pub i X. Disse forholdene er
innrømmet av A.
(39) A er domfelt for oppbevaring eller medvirking til oppbevaring av 128,8 gram amfetamin,
13,275 gram kokain og 23,35 gram hasj. I Høyesteret ts dom 31. august 2009 HR-2009-
01718-A ble det lagt til grunn at oppbevaring av 100 gram amfetamin i utgangspunktet
ville gi ett års fengsel. Ettersom det her er snakk om et større kvantum, og dessuten også
andre narkotiske stoffer, er et naturlig utgangspunkt i overkant av ett års fengsel. Med
strafferabatten etter straffeloven § 59 annet ledd kan straffen for dette forholdet alene
settes til ca. ti måneders fengsel. 7
(40) A var oppdragsgiver og må anses som hovedmann ved ranet og ransforsøkene og får – på
samme måte som B – ikke tilståelsesrabatt etter straffeloven § 59 annet ledd for disse
forholdene. Tatt i betraktning at A i større utstre kning enn B er kriminelt belastet fra
tidligere, bør den totale straffen for A settes til 3 år og 9 måneders fengsel.
(41) Det er for begge de domfelte tatt et visst hensyn til varetektsfradragets størrelse.
(42) Jeg stemmer for denne
D O M :
1. I lagmannsrettens domsslutning punkt 1 gjøres d en endring at straffen for A settes
til fengsel i 3 – tre – år og 9 – ni – måneder. Til fradrag i fengselsstraffen kommer
628 – sekshundreogtjueåtte – dager for utholdt varetekt.
2. I lagmannsrettens domsslutning punkt 2 gjøres d en endring at straffen for B settes
til fengsel i 3 – tre – år. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 495 –
firehundreognittifem – dager for utholdt varetekt.
(43) Dommer Indreberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(44) Dommer Bårdsen: Likeså.
(45) Kst. dommer Sverdrup: Likeså.
(46) Dommer Tjomsland: Likeså.
(47) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
1. I lagmannsrettens domsslutning punkt 1 gjøres d en endring at straffen for A settes
til fengsel i 3 – tre – år og 9 – ni – måneder. Til fradrag i fengselsstraffen kommer
628 – sekshundreogtjueåtte – dager for utholdt varetekt.
2. I lagmannsrettens domsslutning punkt 2 gjøres d en endring at straffen for B settes
til fengsel i 3 – tre – år. Til fradrag i fengselsstraffen kommer 495 –
firehundreognittifem – dager for utholdt varetekt.
Riktig utskrift bekreftes: