HR-2009-2146-A
| Instans: | Norges Høyesterett |
|---|---|
| Dato: | 2009-11-12 |
| Publisert: | HR-2009-02146-A - Rt-2009-1409 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Saken gjelder anke over lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling ved domfellelse for grovt uaktsomt grovt bedrageri, jf. straffeloven § 271 a jf. § 270 første ledd nr. 1 jf. 271, og rei ser særlig spørsmål om selgerens opplysningsplikt ved salg til bedrifter av bortimot verdiløse katalogoppføringer. |
| Saksgang: | HR-2009-02146-A, (sak nr. 2009/757), straffesak, anke over dom |
| Parter: | A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Alf Martin Evensen) |
| Forfatter: | Indreberg, Webster, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | straffeloven § 270, straffeloven § 271, straffeloven § 34 |
NORGES HØYESTERETT
Den 12. november 2009 avsa Høyesterett dom i
HR-2009-02146-A, (sak nr. 2009/757), straffesak, anke over dom,
A (advokat John Christian Elden)
mot
Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Alf Martin Evensen)
G I V N I N G :
(1) Dommer Indreberg: Saken gjelder anke over lagmannsrettens lovanvendelse og
saksbehandling ved domfellelse for grovt uaktsomt grovt bedrageri, jf. straffeloven
§ 271 a jf. § 270 første ledd nr. 1 jf. 271, og rei ser særlig spørsmål om selgerens
opplysningsplikt ved salg til bedrifter av bortimot verdiløse katalogoppføringer.
(2) Ved tiltalebeslutning 10. april 2008 ble A tiltalt for grovt bedrageri – straffeloven § 270
første ledd nr. 1 jf. annet ledd jf. § 271. Tønsber g tingrett avsa 29. september 2009 dom
der tiltalte ble frifunnet. Tingretten fant at de handlingene tiltalte hadde foretatt, ikke
oppfylte de objektive vilkår i bedrageribestemmelsen. Tingretten la vesentlig vekt på at
tiltalte hadde solgt et produkt som faktisk ble levert – oppføring i nettkatalogen
”dinedistrikter.no”.
(3) Påtalemyndigheten anket til Agder lagmannsrett over bevisbedømmelsen under
skyldspørsmålet. Lagmannsretten kom til at tiltalte s handlemåte oppfylte de objektive
vilkår i bedrageribestemmelsen. Retten var imidlertid ikke overbevist om at A hadde
handlet forsettlig, og domfelte ham for grovt uaktsomt grovt bedrageri. Lagmannsrettens
domsslutning lyder: 2
”1. A, født 13. oktober 1986, dømmes for overtrede lse av straffeloven § 271a jf
§ 270 første ledd nr 1 jf § 271, til samfunnsstraff i 120 – etthundreogtyve –
timer, jf straffeloven §28a. Gjennomføringstiden skal være 160 –
etthundreogseksti – dager. Den subsidiære fengselsstraffen settes til 120 –
etthundreogtyve – dager.
2. I medhold av straffeloven § 34 jf § 37d første ledd inndras 252 185 –
tohundreogfemtitotusenetthundreåttifem – kroner fra A.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.”
(4) A har anket til Høyesterett over lovanvendelsen under skyldspørsmålet og anført at hans
handlinger ikke utgjør en rettsstridig forledelse a v noen. Det er også anket over
saksbehandlingen og anført at domsgrunnene er mange lfulle når de ikke nærmere
beskriver hvilken fremgangsmåte retten finner bevist at A skal ha brukt.
(5) Jeg er kommet til at anken ikke fører fram.
(6) Spørsmålet i saken er om As salg til næringsdri vende av profilering i bedriftskatalogen
”dinedistrikter.no” omfattes av gjerningsinnholdet i bedrageribestemmelsen i straffeloven
§ 270 første ledd. Før jeg går inn på det, skal jeg kort redegjøre for det saksforholdet
lagmannsretten har lagt til grunn.
(7) Nettstedet ”dinedistrikter.no” er utviklet av B. I lagmannsrettens dom opplyses at hans
forretningsidØ var å legge ut på Internett en database over alle norske bedrifter, der
næringsdrivende kunne kjøpe oppføring med informasj on utvalgt av den enkelte
virksomhet. Kunden kunne også velge ”prioritert søk”, og dermed komme øverst på listen
ved søk, foran virksomheter som ikke var kunder.
(8) A og B samarbeidet om virksomheten knyttet til ”dinedistrikter.no”. A sto for salg, B for
produktutvikling og økonomi. De hadde tre fremgangs måter for å få kunder. Den ene gikk
ut på at A, på grunnlag av lister fra B, daglig tok telefonisk kontakt med 40 til 60
potensielle kunder og markedsførte nettstedet. De s om var interessert, fikk tilsendt
skjemaet ”korrektur/ordrebekreftelse” via telefaks. Etter retur av signert skjema ble så
faktura sendt. Den andre gikk ut på at A over telefon tilbød potensielle kunder tre
måneders gratis prøveoppføring på nettstedet, men s lik at de ble ansett bundet i ett år hvis
de ikke meldte fra om at de ikke lenger ønsket oppf øring. Den tredje gikk ut på at A
sendte et fakturalignende ark til navngitte næringsdrivende hvor det i øverste hjørne sto
”Registrering med foretaksnummer, tilbudskampanje”. Under var oppstilt et regnestykke
som viste pris på oppføring i ”dinedistrikter.no”, rabatt og merverdiavgift. Videre fulgte
kontaktopplysninger og nederst på arket en ferdig utfylt giroblankett.
(9) Lagmannsretten fant at profilering på nettstedet var bortimot verdiløs for de over
300 kundene som til sammen hadde betalt ca.1,3 millioner kroner for dette. Det var
nemlig på det rene at det overhodet ikke ble drevet noen form for markedsføring av
”dinedistrikter.no” utover den effekt som måtte ligge i tiltaltes egen salgsvirksomhet.
Nettsiden ble ikke profilert verken ved radioreklame eller ved annonser i aviser eller i
andre medier. Siden var heller ikke linket opp til kjente og brukte nettsider. Det var
dermed en forsvinnende liten mulighet for at et interessert publikum ville benytte
nettstedet for å finne frem til en virksomhet av den type de ønsket å komme i kontakt
med. 3
(10) Også anvendelsesområdet var begrenset, og mer begrenset enn man fikk inntrykk av ved
å søke på ”dinedistrikter” på Google. Her fremgikk det at det var tale om et register over
alle bedrifter i Norge, registrert med navn, adresse, telefonnummer, evt. faksnummer,
epost- og webadresse. I virkeligheten er svært få bedrifter oppført med mer enn navn. Det
ble også gitt inntrykk av at det var mulig å avgrense et søk lokalt, noe som ikke stemte.
(11) Lagmannsretten fant det utvilsomt at ingen av de over 300 kundene ville kjøpt
oppføringen på ”dinedistrikter.no” hvis A hadde git t et realistisk bilde av nettsidens
manglende tilgjengelighet og minimale anvendelsesområde.
(12) Jeg går så over til den rettslige vurderingen.
(13) Straffeloven § 270 første ledd nr. 1 lyder:
”For bedrageri straffes den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning
ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse rettsstridig forleder noen til en
handling som volder tap eller fare for tap for ham eller den han handler for.”
(14) Det springende punkt her er om As handlemåte overfor kundene er en rettsstridig
forledelse av dem. Om dette heter det i Andenæs, Spesiell strafferett og
formuesforbrytelsene, Samlet utgave ved Kjell V. Andorsen, 2008, side 386 flg., blant
annet.:
”Et vanskelig spørsmål er det ofte hvor langt plikt en går til uoppfordret å gi den annen
part opplysninger som en sitter inne med. En har en alminnelig plikt til ikke å føre den
annen part bak lyset, men ikke en tilsvarende plikt til å opptre aktivt for å oppklare
villfarelser. Det avgjørende er om man kan holde se g taus uten å komme i strid med
prinsippet om redelighet og god tro. Det er en totalbedømmelse av hele situasjonen det
kommer an på. Man kan lettere forsvare å tie med usikre antagelser eller
skjønnsmessige vurderinger enn med konkrete kunnska per, og lettere med opplysninger
om forholdene i sin alminnelighet enn om selve kontraktens gjenstand.”
(15) Ved totalbedømmelsen av As handlemåte overfor kundene må det vektlegges at
domenenavnet ”dinedistrikter.no” er egnet til å forveksles med det kjente ”dittdistrikt.no”.
Det må også vektlegges at egenpresentasjonen av ”dinedistrikter.no” på Internett gir
inntrykk av et langt mer fullstendig, anvendelig og tilgjengelig register enn det er tale om.
Ifølge vitneforklaringer for lagmannsretten var det også gjennomgående vanskelig å
komme i kontakt med A eller B på de telefonnumrene som var oppgitt, og dermed
vanskelig for kundene å skaffe seg supplerende informasjon. Prisen for tjenesten – som i
snitt har ligget på ca. 4000 kroner – var heller ikke ubetydelig. I en slik situasjon krever
prinsippet om redelighet og god tro at selgeren presenterer produktet på en korrekt og
fullstendig måte for de potensielle kundene. Lagmannsretten har funnet bevist at A ikke
har gitt kundene et realistisk bilde av nettsidens tilgjengelighet og anvendelighet, og jeg
kan da ikke se at det hefter feil ved lagmannsrettens lovanvendelse.
(16) Forsvareren har gjort gjeldende at EMK artikkel 7 er til hinder for å straffedømme A. Det
følger av EMK artikkel 7 at domstolene ikke kan str affedømme på grunnlag av en
fortolkning av en straffebestemmelse som ikke med rimelighet kunne forutses da den
straffbare handlingen ble begått, se for eksempel Kjølbro, Den europæiske
menneskerettighedskonvention – for praktikere, 2. utgave side 504 med videre
henvisninger. Jeg kan ikke se at det ikke med rimelighet kunne forutses at den 4
virksomheten det her er tale om er omfattet av straffeloven § 270, og anser derfor ikke
EMK artikkel 7 som et hinder for domfellelse.
(17) Jeg kan heller ikke se at lagmannsrettens domsgrunner hindrer prøving av anken. All den
tid det er fortielsen av nettsidens utilgjengelighet og manglende anvendelighet som utgjør
det straffbare forhold i saken, er det uten betydning hvilken av de tre salgsmetodene som
er benyttet.
(18) Jeg stemmer for denne
D O M :
Anken forkastes.
(19) Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med
førstvoterende.
(20) Dommer Øie: Likeså.
(21) Dommer Webster: Likeså.
(22) Dommer Gussgard: Likeså.
(23) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne
D O M :
Anken forkastes.
Riktig utskrift bekreftes: